29. Sisters are doing it for themselves

Sitter med ryggen mot verden og ser ikke det som er på vei før det har passert. Sola skinner på skuldra og toget knirker i sømmene der det suser over skinnegangene. Jeg er på vei hjem. Baklengs. Alt er som det skal og utenfor vinduet ligger Mjøsa og breier seg skinnende hvit og fager. Det råder en stillhet i togvogna som kan lure en til å tro at man er helt alene. Jeg lukker øynene og vender ansiktet mot vinduet. Kjenner varmen fra lyset over pannen. Kjenner sevja stige fra dypt innenifra. Tenker at sjela er som et tre som strekker greiene sine mot sola.  At det er noe i oss som lengter etter det skarpe skinnende lyset utenfor oss selv.  Når jeg åpner øynene har sola flyttet seg, eller retter sagt: jeg har flyttet meg i forhold til sola. Den stråler nå midt i mot og er så sterk at jeg må myse. Og jeg tenker på i natt.

I natt. Jeg våkner av at hele nordlyset har flyttet inn i hodet mitt. Det flyr i skarplinjet sikksakk og danner mønstre av folierte hologrammer på netthinna. Splintrer drømmelandet hvor jeg panisk rømmer fra enorme gravemaskiner i mørke gruveganger. Henter meg tilbake til meg selv. Jeg vrir meg i det hvite stive sengetøyet med et desperat ønske om å høste mer søvn - fri for mareritt og skrekk. Men det er ingen søvn å fange. Jeg stirrer ut i det mørke fremmede hotellrommet og nordlyset flytter etter. Det flyr over veggene, opp i taket, ned i det teppebelagte gulvet. Over alt hvor jeg vender blikket følger nordlyset etter. Som en regnbue manipulert inn i et dirrende grafisk mønster krever det rommet. Skarpe rettvinklede pulserende linjer. Og slik følger det meg igjennom natta, inn og ut av drømmeløse drømmer før det trekker seg ut av synsfeltet og forsvinner. Da jeg står opp for å si hei i speilet er det en gammel kvinnes blikk som møter mitt. Eldgammel. Minst 100. Dette er noe nytt i mitt liv. Hologramregnbuer som entrer skallen når de som minst er ventet. Som forstyrrende fargesetter alt blikket mitt rører ved. Migrene uten hodepine. Aura. Det må være en del av 40-årskrisa. Jeg eldes visst oppe i topplokket også. Heldigvis for meg er det et fargerikt skue.

Jeg dusjer meg glovarm og våken, før jeg trekker ned til frokost i underetasjen. Totalt uvitende om at jeg her skal få prøvd ut mine slumrende riddergener. Du vet ridder som i ridder. En for alle, alle for en. Disse egenskapene i meg er nemlig ikke så synlig fremtredende sånn til vanlig, men jeg har (som vi har snakket om tidligere) siden barndommen hatt en vanvittig sterk trang til å tale urettferdighet og slikt midt i mot. MEN. Å ha trang til det, er ikke det samme som å GJØRE det. I alle fall ikke så ofte som man skulle ønske. Jeg er som du veit litt pysete. Kanskje også litt feig. Jeg hater konflikt og skyr konfrontasjoner. Jeg er dørgandes god til å gå i ett med omgivelsene dersom det oppstår ubehagelige situasjoner som kan utvikle seg til å bli pinlige for andre. Men i dag, på alle kvinners dag, får jeg en situasjon i fanget som jeg ikke kan rømme fra.

Jeg er i Lillyhammer, stedet hvor kompisen din Steven henger litt rundt for tida. Jeg var booket inn på oppdrag for å spre litt begeistring og ut-av-boksen-tankegang for en bedrift.  Du skjønner jeg driver med litt sånn om dagen. Det er min måte å få litt fast grunn under føttene etter at jeg sa opp jobben i høst. Jeg må ha litt income her jeg driver med endel utcome. Og vet du Bruce!! Folk liker stort sett det jeg har å komme med. Puh, og takk og lov!! Jeg liker det godt selv også for å være ærlig, for da får jeg fortalt om etaten. Om deg. Om mulige umuligheter, måken Jonathan og ungdommene som strekker seg lengre enn det de tror de kan nå. Om alt det som jeg finner meningsfylt og herlig. Folka som booker en slik liten forestilling er med på å støtte arbeidet vi gjør i Begeistringsetaten slik at prosjektet kan vokse og utvikle seg. De hjelper meg, slik at jeg kan fortsette å gjøre det jeg gjør. Da er det godt å se at de også mener at de får noe igjen for det. At historiene våre berører og inspirerer. Det blir i grunnen mange fluer i samma smekka. Men nok om det. Der sitter jeg på hotellet og nyter en deilig cowboyfrokost i ekte american style. Bønner i tomatsaus, speilegg med bacon, englepølser med knekk supplert med rykende deilig kaffe. Mannen min finner slik frokost motbydelig. Jeg derimot ELSKER det. Minner meg om barndommens søndagsfrokost  i det skakke huset ved E6 før isen flytta inn og vasket med seg alt.

Det er en deilig lett stemning i lokalet. Sola smugkikker i vinduet og P4 synger under bjelkelaget. Verdens søteste servitør svinser rundt blid og oppmerksom. Alt er på stell. Jeg er happy, men groggy etter nattens reise i nordlys. Fortsatt minst 100 år, selv om åra begynner å renne av meg i takt med et stigende antall kaffekopper. Så smeller det. Sola kryper beskjemmet vekk fra kikkehullet sitt, og maten blir kald. Det er slutt på morgenstund-har-gull-i –munn. The big boss has entered the building. Og han… er ikke blid. Den stakkars servitøren får så forkleet  krymper. Den perfekte servitør var visst slettes ikke perfekt. Hun var rett og slett helt feil. Det finnes  faktisk ingenting ved denne forkostserveringen som er riktig på en flekk må vite. Hun har laget 4 speilegg for mye, radioen er for lav, bestikket ble klargjort for sent, og noen gjester har ventet ALT for lenge på noe de ikke skulle ventet på i det hele tatt. Jeg er jo ganske subjektiv som gjest da, men jeg kan ikke fatte hvor denne galingen kommer i fra. Er vi i det hele tatt i det samme lokale? Snakker han om den samme frokosten som nettopp har gitt meg en billett tilbake til barndommens glansdager? Jeg syntes han er blodig urettferdig, og da det viser seg at det er servitørens aller første dag på jobb, kjenner jeg harmen smelle i dører langt nede i kjeller`n. Jeg er ingen ekspert på å være sjef, men fy pokker så sikker jeg er på at det der ikke er bra sjefsskap. Man trekker ikke sine ansatte ned foran gjestene sine! Og når du har en ansatt som har sin første dag på jobb så veileder du. Viser. Korrigering er mulig til tider nødvendig, men ikke på en arena med tilhørere.  Servitøren tar i mot kritikken, og sier ja og ja og ja. Ydmyk langt under gulvplankene slik man er når man er ny på jobb. Jeg syntes det hele er så urettferdig at jeg blir helt kvalm. Tenker at sjefen liker å sjefe. Så mye, at han kanskje helt har glemt at hans fremste oppgave er å lede. Å gjøre god. Folk som kryper gjør kanskje sitt beste, men de er ikke på sitt beste. Og derimellom ligger en himmelvid forskjell.

Så der sitter jeg. Og hadde det inntil ganske så nylig -  ganske så supert. Jeg vekslet mellom barndomsminner, mobile nyheter, bønner i tomat og boka til Tomas Espedal:  Gå – eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Ja da. Jeg er en rastløs sjel så jeg…. sjonglerer litt. Også til frokost. Jeg registrerer at det er kvinnedagen, og jeg tenker litt på at tanta mi som har bursdag akkurat i dag. At jeg må ringe å si hurra! Jeg leser Sigrids kronikk i VG om Eia som har sædbriller på. Drikker en kopp kaffe til. Hundreårssyndromet er redusert til 90. Også ser jeg altså på denne servitøren. Hører ting som ørene ikke kan tro at de hører. Og sinnet jager igjennom kroppen med et rush av paroler.  Jeg vet ikke helt om kvinnedagen er den utløsende faktoren (altså jeg håper ikke det), men uansett:  fra å være en anonym  tilbaketrukken frokostgjest befinner jeg meg plutselig ute på gulvet som en viss furie for å fortelle denne bossen at han kanskje bør tenke nytt om hvordan han bør være boss. Jeg tror jeg har hoppet over alle stengsler i meg selv, men jeg kjenner med hele meg at jeg ikke kan forlate denne restauranten uten å plassere noen nye tanker under hårfestet på denne karen. Han står og aner fred og ingen fare, der han blåser opp ballonger for den skjønne damen i hotellresepsjonen, da han får den mindre skjønne damen fra kaffehjørnet midt i fleisen. Etterpå er jeg mo i knæra og helt på felgen. Men litt etter litt sildrer stoltheten igjennom årene. Pysa har det i seg ennå!! Bedre antiagingkur skal du jammen lete lenge etter!Tilbake på hotellrommet skriver jeg et brev til frokostservitøren og forteller at jeg syntes hun er helt fabelaktig. Og føkk the boss. Kanskje ikke akkurat i klartekst, men jeg tipper hun leste det mellom linjene. Søsterskapet kan dette med dobbeltkommunikasjon.

Baklengs på vei hjem i toget  tenker jeg på to ting:

Det ene er at :  DU the boss ville aldri vært en slik boss. Dette føyer seg naturligvis i rekken av alle sannheter jeg ikke vet om deg, men som jeg ublygt heiser flagget til topps for. Det andre jeg tenker er at : Søsterskap er sterke greier. Og akkurat det siste der er verdt å reflektere litt over. Særlig i dag da det snakkes så mye om likestilling, og om alt det som gjenstår i forhold til det. At menn fortsatt er incharge. At kvinner holdes nede og har dårligere vilkår på mange områder i samfunnet. Det er jeg helt enig i. Men vi glemmer en forbasket viktig ting på en dag som denne: Nemlig det at kvinner ofte er kvinner verst. Vi er forbannet flinke til å holde hverandre nede. Baksnakke, henge ut. Bitche. Rett etter at toget har passert Hamar stasjon entrer nettopp en slik historie vogna. Historien om ei ungjente som så til de grader blir holdt nede av sine medsøstre at hun må bytte skole for å få fred. Jeg får dagens andre billett tilbake til fortiden, og befinner meg plutselig i den milelange korridoren på ungdomsskolen igjen. Blikk som pulveriserer troen på at man er av noe verdi i det hele tatt.  Dritt og splintrede ribbein. Hodet som smelles i murveggen i garderoben under gymsalen. Eksplosjonen av tanker som maler alle de kommende morgendager svarte.

Om jeg skal komme med ett ønske på en dag som denne Bruce, i tillegg til alt det som mediene flommer over av, så må det være at søsterskapet slutter å bruke sine tunger på å knuse seg selv. At den misunnelse og sjalusi som vi bruker som målebeger ovenfor våre medsøstre, smuldrer opp mellom hendene våre. At vi raust kan glede oss over andres suksess og lykke. At vi kan tråkke ut av behovet for å spre vår hån, fordi vi har et så inderlig behov for å oppløfte oss selv.  Jeg trodde en god stund at alt dette hørte de såre ungdomsårene til. At alt skulle bli så annerledes når jeg ble voksen, men fra tid til annen … kjenner jeg fortsatt korridormila bite hull i skoa mine.

Jeg heier på alle de som tør å velge annerledes. –som tør å steppe ut av flokkens kvelende favntak og ta egne valg. Som våger å gå for det de tror på selv om det er utfor allfarvei. Jeg heier på de som strekker hendene ut for å gi sin støtte til alle de som trenger vind i håret. Og jeg heier. På mine medsøstre, som til tross for sin sjalusi og misunnelse viser sin beundring for sine medsøstres suksess. Jeg heier og jeg håper. At det kommer morgendager som vi ikke trenger å frykte, fordi vi har et nettverk av mennesker rundt oss som vil oss godt, og som unner oss å skinne. Henda i været om du er enig  med meg her Bruce! Noe i meg sier at du er.

Vel framme på Fåletoppen ligger atter Karlsvogna godt forankret til pipehatten. Hjula spinner og det er tid for å slippe dagens begivenheter. Jeg skal straks synke inn i natt og nye drømmer i vognas duvende favn. Kanskje kommer du på besøk i løpet av natta. Det er nemlig leeeenge siden sist, og jeg syntes hel ærlig... at du skylder meg såpass.

Natta Mister S.
Rikke:)

 

28. With or without you

Så var jeg her igjen. Så uendelige mange levde dager siden sist jeg delte mitt virtuelle univers med deg.  I mangel av din ankomst 22. juli var det som om alle ordene jeg hadde formet min historie med, falt sammen rundt meg som spinkle luftslott. Som fjell kollapset de i sand. De raste nedover i millioner av fragmenterte biter, fløt utover, bortover og vekk,  vekk,  vekk. Som vrakgods lå det store spørsmålet  og slo mot sandbankene på Breivoll til det ble sugd ned i bunnen og forsvant. Og igjen stod jeg, klissvåt på beina, helt uten en ny plan. For om det jeg hadde gitt deg til nå, ikke holdt. Hva ville da holde?

 

Vi hadde satset det meste på å nå fram til deg, men likevel føltes det som om vi ikke hadde flyttet oss  en meter. Vi hadde gått så langt, men likevel kommet til kort. Intet var forandret. Alt var som før. Det fantes tilsynelatende ingen ny mållinje. Bare nye startstreker. I seg selv en oppløftende tanke, baklengsfilosofien tatt i betraktning - men for en stund føltes det hele ut som ett never ending maraton. Jeg ble på nytt tvunget til å kjenne på kjernen av spørsmålet som surklende bandt deg til oss: Dear Mr. Springsteen, kan du komme og spille et par låter for oss på festivalen vår, Breivoll Experience?

For hvorfor i all verden skulle du ? Hvorfor i all verden Bruce, skulle du komme hit til oss? For min skyld? For ungdommenes skyld? For menneskehetens skyld? (JEG holdt som du vet en knapp på det siste der, men hvor DINE knappene befant seg visste jeg jo fint lite om) Alt jeg visste da var at det antagelig ikke var for din skyld. Såpass ærlig må jeg kunne være om det.  For hvilken rett har vel jeg til å kreve din ankomst? Du står jo fritt til å leve ditt eget liv, uten at du skal stilles til veggs av folk med elleville ideer. Men vi kom hverken med krav eller veggspikring. Vi bare spurte. Er det ikke nettopp i spørsmålene våre at mulighetene våre også ligger? Spørsmål er som magiske nøkler. De kan både stenge og åpne dører. De kan bane vei for umuligheter og skjellsettende herlige hendelser. Og. De kan hindre dem for alltid. Nøkleknippet mitt ble farlig tungt å bære i forrige runde, for jeg fant stadig flere nøkler... og tilsvarende færre dører.

Ville det hjelpe å rope høyere om du allerede hadde hørt oss, men valgt å ikke svare? Ville det hjelpe å trampe videre dersom skrittene ikke setter spor og skaper nye veier? Ville det hjelpe å nok en gang å male deg stort opp på Breivolls svaberg ...når bølgene der vasker deg av før fargen rekker å tørke? I don`t know, men  jeg fant i alle fall ut av hva som IKKE hjalp:  Å bli stående i maktesløsheten som et offer for egen utilstrekkelighet.

At du ikke kom er nemlig ikke det verste. Det var et sannsynlig utfall av det usannsynlige. Jeg felte ikke en eneste tåre over ditt fravær, for vissheten om det mulige umulige kan aldri dø i meg – MEN jeg var ikke lenger så sikker på om det var opp til meg å dra det hele i land. Så det verste var altså ikke at du ikke kom. Det er verste var at jeg ikke visste hvordan jeg skulle gå videre etterpå.  Før kanskje nå.  Ett år etter at jeg startet på dette brevet. 7 mnd. etter at at du ikke kom.

Passitiviteten etter fjorårets Experience skremte meg. Det var som jeg var frosset fast i en gammel drøm. Det var et fatalt hakk i plata. Jeg skjønte jo at det bar den veien det bar, men at jeg skulle bli stående så lenge i hengemyra hadde jeg aldri trodd. Alle historiene jeg hadde å fortelle deg var fortalt. Hele meninga var brettet ut over ørten kapitler, uten at du antagelig hadde lest ett eneste ett av dem. Maslow og Piet Hein. Jenta med mot i brystet og litt mindre vett i panna (Da hadde hun kanskje latt fornuften råde. Og ikke kompasset). Petter Dass og menneskene  som aldri kom ut  av heisen i femte etasje. Om MITT store Hvorfor. Om Begeistringsetatens og ungdommenes store Hvordan.  Om deg. Som jeg ikke digger, men som allikevel har fått en viss plass i mitt liv. Fordi du ble ett symbol på alt det som var mulig. Alt dette…. og det til ingen nytte. Pakk til helsike sammen og ta farvel, sang fornuften. Umulighetens enorme prosjekt er ikke for pyser. Og jeg er jo som du vet en pyse av dimensjoner.

Kompasset mitt stivnet i hvileposisjon. STAY. Og jeg ble stående. Og jeg stod og stod og stod. Og tenkte at fuglen var fløyet - at du var longe gone. Men...  ikke før hadde dette faktum sunket ettertrykkelig inn så tok du jaggu en usving der i horisonten og satte kursen tilbake hit. I fullt firsprang! Full pupp og Wings up!! Jeg kan fortelle deg at Måken Jonathan jublet!!  Han nektet som vanlig å slå følge da flokken dro. Jeg tror det var han som holdt igjen kompassnåla. Slik at også jeg skulle bli værende. Men nå har Jonathan sluppet taket, og  kompasset har atter fritt leide. Nåla har begynt å røre på seg igjen. Reis deg opp, sier det. MOVE.

29. april kommer du igjen. Hit. Til Norge. Til Oslo. Hva søren er oddsen for at du, FOR ANDRE ÅR PÅ RAD!!,  tar deg turen til oss her på toppen av verden?? Det er for godt til å være sant spør du meg. For umulig til at man ville trodd på det for litt siden. Og allikevel kommer du. Om jeg skal følge min egen filosofi – å spille på lag med sannsynligheter for å realisere umuligheter… så burde jeg kastet meg rundt sporenstreks og løpt deg i møte. Det er jo soleklart mer sannsynlig å få deg til Breivoll når du først er i Oslo, enn å få deg til Breivoll når du er i USA. Men kompasset mitt gir klar beskjed – stikk for guds skyld .... i motsatt retning.

Med den experiencen jeg har innabords nå, har jeg visselig tenkt å følge ordre. I fjor flyttet vi festivalen vår fra juni til juli – nettopp pga.  nevnte sannsynlighetsargument. Det gikk ikke så bra som håpet. Det holdt faktisk nesten på å bli katastrofalt for oss. Tilfeldigheten ville det jo ikke så godt at du havnet på Norgesturne i juni. Den skulle finne sted i juli – nærmere bestemt 21. – 23 juli. Siden du hadde konsertfri 22. juli, på sorgens dag, regnet vi det som det mest sannsynlige tidspunktet å kunne få deg ut til oss på.  Så vi tok sats og hoppet. Flyttet hele experiencesullamitten til tross for fellesferie, og sorgens dag. Vi visste selvsagt at det ville bli vanskelig for oss. Samtidig kunne vi ikke annet enn å følge opp det vi hadde startet.  Dessuten så ungdommen en mulighet til å gjøre noe skjellsettende godt på en dag som var så skjellsettende vond. De ville gi verden håp og lys ved å vise at DU –  det umulige gode, var like mulig som det umulige vonde. Jeg tenkte at gevinsten ved slike faktum - ved slike fantastiske muligheter, alltid og uansett ville overskygge tapet.... dersom de ikke ble realisert.

Din ankomst ville selvsagt aldri ha kunnet veid opp og skapt balanse i terrorens regnskap, MEN det ville kunne skapt endringsvilje og håp. Fordi det ville vist verden at det nytter å bygge videre selv om alt er revet ned. At det nytter å engasjere seg, og at ALLE har muligheter til å skape hendelser av det gode – der de er!  For alt dette tok vi sats og gutset. Og havnet altså i bakken med et brak. Bunnen falt ut av pengesekken og regningen ble stor, men jeg skjønte etterhvert at den var verdt hver eneste krone. At mulighetens gevinst faktisk sender sine stråler over skyggeland. Ditt fravær fratok ikke kraften som prosjektet bar i seg. Meningen i det hele stod like sterkt, selv uten deg. Det var forbannet godt å se! Dessuten var lærdommen vi tilegnet oss uvurderlig. Det er jo mye derfor vi er her vi er, og gjør det vi gjør. For å lære. To experience. Hadde jeg ikke trodd på det vi holder på med her så hadde prosjektet blitt lagt ned, så fort siste bil med festivalutstyr i  øs pøs forlot konsertområdet rundt midnatt 22. juli. Risikoen er stor, og det er tungt å sitte med det økonomiske ansvaret. Det finnes ikke en kjeft som liker smaken av fiasko. Selv ikke jeg. Men dette Bruce, var faktisk alt annet enn en fiasko. Livets regnskap handler ikke om kroner og ører. Fellesskap, samhold og engasjement har verdier som overstråler klingende mynt. Jeg vil gå så langt, her jeg tilsynelatende har har kommet til kort .... for å si: Jeg tror vi sitter på en suksesshistorie av dimensjoner. Subjektiv som jeg er.

Så  derfor er vi utpå veien igjen. Ungdommene i årets team er allerede i full gang med å planlegge sommerens experiencekonsert. Den avholdes på Breivoll 8. juni 2013. Vi kliner til satser sterkere enn noen gang og kostnadsrammene er fordoblet i forhold til fjoråret. Pysa er altså ikke skyggeredd, men det har sine enkle årsaker: For om du hadde sett ungdommene Bruce, sett gnisten i øynene som tennes når de jobber med det her… så ville du visst at dette må fortsette. Om du hadde sett bygdas lag og foreninger slutte seg til for å være med, sett nettverkene som skapes på tvers av generasjoner i et lite lokalsamfunn (der det ikke skjer all verden), så hadde du skjønt at det er umulige er å SLUTTE å gå. Om du hadde stått på Breivoll 22 .juli og hørt musikken legge seg over vannet, sett klyngen av publikum trosse fellesferiens regn og gjørme der de danset glade under åpen himmel, sett folk finne sammen og skape, smile og dele. Side ved side, fremmede og kjente, gamle og unge - så ville du visst at intet var forgjeves. At ringvirkninger ble skapt. Selv uten deg. Skal disse ringvirknigene fortsette å vokse seg større, så må vi fortsette å gå. With… or without you.

Vi flytter derfor ikke Experience en gang til  bare fordi du kommer i april. Prosjektet har sin hensikt langt utover umulighetens fjelltopper og det er grenser for hvor mye ball man skal skape, når det som er skapt allerede gjør godt. Jeg kan ikke risikere å ødelegge dette ved å gjøre samme feil på nytt. But  I`m no quitter. Jeg skal fortsette denne umulighetsferden, men uten å legge alle korta i din kurv. For kanskje det er slik at umuligheter rett og slett ikke trenger sannsynligheter… for å bli realisert?  Kanskje de rett og slett trenger nye umuligheter. Er vi heldige her så kan det vise seg at dette er enkel matematikk i sin reneste form: At minus og minus = pluss. For kanskje er det nettopp slik at jeg må løsne mitt grep... for at du kan feste ditt? 

Well Mr. Springsteen: Time will show. Så derfor jeg spør deg herved:  Kan du være så snill å ta et kjapt møte meg og ungdommene i teamet når du komme til Norge i april – så vi får spurt deg om du vil komme til oss på Breivoll 8. juni? Det hadde vært intet mindre en HELT vidunderlig fantastisk om du ville det, og jeg imøteser ditt svar med stort håp!

Vingeslag og mulighetens saltomotaler serveres deg herved i fleng!

Hilsen Rikke:)

 

27. Sitting down here

Skrevet kvelden 8. august 2012
Jeg er ved startstreken. Du derimot. Er ikke her. Så jeg har satt meg ned. Måneder og år av skritt og avstander, tro og tvil - renner ut av meg, ned i sanden, ned i grunnen, ned i fjellet som bærer jordskorpa vi går på. Det sildrer som vann, tårer og svette ned i hver minste grop, hver minste sving, ned i hvert minste hulrom av mørke som finnes. Nedover nedover nedover til det innerste av meg eksploderer mot jordas hjerte, og fordamper …. til ingenting. Langt der oppe synger gresshoppene under den lave kveldssola.  Sommer`n er på hell. Det ligger ikke lenger løfter i lufta. Det som er forbi er forbi, og alt man sitter igjen med er det som er nå. Om en halvtime bikker sola tretoppene som strekker seg på Svartskogs krokodillerygg. Skyggene faller atter kalde over Fåletoppen. En dag er forbi, en ny... er underveis.

17 dager siden du ikke kom. 17 dager  siden vi heiste scenetaket vårt som et drømmesegl over Breivoll. 17 dager har gått -  siden båtene som passerte ikke hadde med seg deg.

Jeg tar en liten pause nå Bruce. Men ikke bli borte. Må bare få igjen pusten før jeg reiser meg og går videre. Jeg håper at jeg da, sånn etterhvert - atter vil høre ekkoet av dine skritt pulsere igjennom mine.

Inntil da - alt godt.
Rikke

26. Love oh love

Du trenger ikke mer enn 1 virkelig god venn kunne sønnen min på 12 år fortelle meg her om dagen. En venn og du er reddet.  Jeg er ved siste tråden og det... i grevens tid...for i dag er dagen her

1988. Min beste venn fra den gang var en sann kriger, og selv om hun var en var hun som ti. Hun skrek mot verden, og ga blanke. Malte seg svart og sminket seg hardt. Hun eide ikke en eneste levisbukse og var stolt av det. Til helvete med alle, jeg trenger ingen! var hennes mantra. Men helt sant var det nok ikke. I alt det svarte bar hun et varmt og frodig hjerte, fullt av lys og rettferd. Men nådig var hun ikke. Særlig ikke mot de som gjorde vondt mot de hun var glad i. Men i alt dette nådeløse, svarthvite verdensbilde hun flagget over sin hverdag åpnet hun en havn som jeg kunne flyte inn i. Her begravet jeg frøken prektig, kastet litt fornuft over bord, og her sparket jeg omsider blyloddet vekk fra beina for godt. Der jeg skjøttet mine plikter… satt hun sin ære i bryte sine. Fantastisk befriende!  Slikt burde gis ut på blå resept. Vi gikk på noen smeller men de var ikke større enn at de ga mer lærdom enn skade.  Vi hang sammen som erteris hele ungdomsskole og var like forskjellige som verdens ytterpunkter (som egentlig er ganske like om man tenker etter). Det var hun som lærte meg å røyke. Noe jeg selvsagt aldri skulle begynne med, men slike løfter kan man neste ikke stå inne for når man er barn. ”Du bare sier eple innover” sa hun nonchalant mens hun tok et dypt trekk av sin røde Prince og demonstrerte. Eeeepleee. Hun blåste røykringer og smilte skjemskt med grønne øyne.  Også... var DET gjort. Jeg ble røyker, og ga blaffen i både kreft og død. Det var oss to mot verden. Aldri hadde oddsen vært lavere! Vi spilte a whiter shade of pail (elle pain som vi trodde låta het den gangen), hundrevis av ganger, til natta ble hvit og smerten borte.

Dager og netter gikk. Uavhengig av nyansene på hvithetskalaen. Vi gjorde vårt beste for bli kjent med livet ,og la livet bli kjent med oss. Etter hvert la erfaringens byggesteiner seg godt innunder mitt livsfundament og ga meg stabilitet og tro. Jeg var bra nok akkurat som jeg var. Med eller uten havn. Og det rare med det var at når jeg først virkelig kjente det som en sannhet i hele meg, helt inn til hjerterota...så ble det ganske umiddelbart en sannhet for alle andre også. Søsterskapets skarpe tunger stilnet en gang der uti i siste ungdomsskoleår. I alle fall hørte ikke jeg noe mer til dem. Det hadde tatt sin tid, men jeg og Mandela kom igjennom med rak rygg.

I et øyeblikks glede over å slippe fri  dekorerte jeg en sort paraply med en haug fargerike garnnøster fra skolens formingsrom . Jeg danset lykkelig igjennom den tomme korridoren. Det var sommer, og tid for for farvel. Farvel til alt som hadde vært og et stort velkommen! Til at alt det nye som var på vei. Garnnøstene fløy rundt meg som fargerike kloder, og etter hvert som meter på meter av glatt linoleum ble tilbakelagt økte paraplyuniverset i omfang. Jeg tror det var der og da at det mulige umulige ble unnfanget. Susende under paraplybuen. Jeg var fri til å gå mine egne veier, til å danse i skolens korridorer uten å bry meg en tøddel om hva andre mente om det. Det var mitt liv og mitt valg. Ingen andre skulle få definere meg. Ever again. Jeg var herre i eget hus. Sola i eget univers. Sjef og magimaker i hvert livsøyeblikk. Alt var mulig, livet grenseløst, og verden åpnet seg mot stjernene. Rektor var totalt uforberedt der han rundet hjørnet og fikk en hel galakse midt i fleisen. Mulig det dukket opp en og annen stjerne på netthinna hans akkurat da, men for det meste så han svart og ba meg pelle meg tilbake til timen jeg kom fra.

Jeg landet på jorden med et brak. Svimmel i hue,  skamfull - Men den følelsen!!!  Den fantastiske grenseløse følelsen av å være fri. Jeg tror det var akkurat da… kompasset ble innstallert. Jeg hadde hånd og hjerte godt oppi universets sentrum og visste jeg hadde funnet sannheten om livet. I alle fall for en stund. Jeg blåste stjernestøv etter rektor og danset tilbake til timen, vel vitende om at NÅ. NÅ begynte det for alvor. The boss was here. Ikke you the boss. Me the boss.

Og..nå har også DU the Boss ankommet: 25 minutter unna. Havene er forsert. Det er alså bare tilfeldighetene som gjenstår. Vi har jobba natt og dag for å få fram brevet. Det har vært alt fra undercovermissions, til høylytte frierier til plateselskaper, konsertarrangører og radiooperatører. Ennå vet vi ikke om du vet om oss. Billettene til konsertene dine ble revet unna på før man rakk å si EPLE. Eller The Boss. 100 000. Vi er færre. Men vi gir oss ikke. NO. Surrender. Her står vi med all den erfaringen vi har (og ikke har) og ber deg komme hit for å vise at vi ikke tar feil. At livet bærer drømmer som går i oppfyllelse, at det er opp til hver enkelt av oss å farge verden. At alle kan få det gode til å skje, bare vi får blikket ut av glansede magasiner, rumpa ut av cellulittkrukkene, og tankene ut av rosabloggene og begynner å legge tid og penger i det som virkelig kan rocke verden. Det er ikke hva vi HAR som skaper endring. Det er hva vi GIR. Det er ikke de gode tankene men de gode handlingene. Det er de bånd vi knytter når vi skaper noe sammen - på tvers av alder, interesser og status som bærer oss om livet skulle falle.. Og det er det motet som gror utav en urokkelig tro på at alt er mulig som kan bære en verden i kaos - til ro. Vis oss at vi ikke tar feil. Kom til oss, ta med gitaren – resten ordner vi. Det er ikke en kjeft som tror på oss. Men vi tror. Og vi håper at det er nok. For alle.

Nå må jeg pakke sammen og reise til start. Står du å venter?  Jeg kjører nå likevel. Med. Eller uten deg, for i dag er vi mange som skal være sammen. Vi skal kjenne på det fellesskapet vi deler, og vi skal knytte det enda sterkere sammen. Vi skal minnes, og vi skal gå.  Vi skal gå for det vi tror på, og vi skal bygge videre på det vi har startet. Jeg har med meg verdens fineste gjeng. Team Experience . De bærer håpet for framtida .... fordi de allerede er i gang med å bygge den.

Om vi ikke sees i dag, så ønsker jeg deg alt godt . Til vi sees. En annen gang.


Rikke

25. Learning to fly

 24. desember – julaften, sendte vi brevet vårt. Til deg. Til Sony Music Norge. Til Live Nation. Brevet du aldri fikk. Brevet med det store spørsmålet som ennå ikke har fått sitt endelige svar. Etter å ha vært på tur over dammen i ukesvis, kom det tilbake med stempelet “return to sender” (ref kap. 1). De andre brevene ble ikke returnert, men de ble antagelig heller ikke lest – for alle svar uteble også her. Glassveggen var like ugjennomtrengelig da – som den er nå. Det er veggen som er bøygen. Som er U`en som kaster skygge på de store mulighetene. Ikke du.

I dag har vi siste allmøte i Experience. Siste møte før alle flagg heises, og scenen trilles inn på søndag.  Det er et par ting igjen å lande, og utfordringene står i kø. Å arrangere en konsertfestival midt i tjukke fellesferien byr på mye hodebry.  Man kunne kanskje tenke seg at det holdt med umuligheter fra før - om vi ikke i tillegg skulle krydre den biffen ekstra. Å skaffe nok frivillige har vært en sann mare. ALLE er bortreist. I alle fall alle som bruker å si JA til slikt. Ungdommen er spredd for alle vinder, bare en håndfull er hjemme til å lande innspurten.  22. juli er det minnemarkeringer over hele landet – og her i Oslo er det Youngstorget som gjelder.  Jeg tror kanskje du skal dit. Om ikke annet så kanskje vi hører sangen din derifra strømme over fjorden til oss. Så blir det en touch av the Boss på Breivoll likevel. Dessuten er det meldt regn. Det har regnet så mye i det siste at vi nesten helt har glemt hvordan sommer`n lukter. Hvordan den smaker. Hvordan den føles på huden. Savnet er stort.

Når det tårner seg opp sånn foran meg her på stien er det fristende og bare rulle ut i grøfta å bli liggende. Å gi slipp. La deg fare slik at jeg får frigjort krefter til å lande resten av sullamitten. For det brenner her nå altså. Scenen mangler sjåfør. Vi er short på frivillige. Billettsalget stamper. De uløste oppgavene står i kø fordi få er hjemme og kan hjelper til. Kanskje er det sånn at det ikke er meninga at man skal gi seg i kast med umuligheter. Kanskje det er en grunn til at vi så sjelden gjør nettopp det. Kanskje verden har det best med at alt er som det er, at livet går sin gang uten at vi dytter på noenting i noensomhelst retning. Hva har vi igjen for å strekke strikken så langt så det gjør vondt i hele nervesystemet? Når det ikke en gang er tegn til krakelering i glassveggen?

På slike dager er det godt å kjenne en måke ved navn Jonathan. Han veit nemlig ett og annet om å smelle nebbet i veggen. Da jeg var 16 år fikk jeg boka om Jonathan Livingston Seagull av fatter`n. Ei lita flis av en bok – som satte min forståelse om verden på hodet. Har du ikke lest den så løp og kjøp. Den er fantastisk. Særlig på dager som denne da alt virker håpløst, og det ligger lodd av bly i skoa. Dager man trenger å kjenne at man har ekstra vingeslag igjen på tanken. Dager da tanken er ufri og umulighetene tårner seg opp som strie taggete fjell.

Jonathan. En måke som måker flest, men med det unntaket at han mener at det må være mer ved dette livet enn å krafse til seg mest mulig fra matfatet. Så han utforsker flygningens kunst. Han strekker sine evner, talenter og sin kunnskap om flygning så langt at han sprenger grenser. Bryter lydmurer, og åpner opp en verden av muligheter der alle kun ser umulighetenes tette tåke.  Men lett er det ikke. Han støtes ut av flokken. Forvises for sin livsfilosofi, sin vilje til å ta ut det potensiale som bor i ham. Gevinsten er at han finner seg selv. Og ikke minst kunnskap til nytte for verden.  Men flere ganger underveis mister han troa.

“Problemet var fart, og efter en ukes trening visste han mer om fart enn den raskeste måke i verden. I tre hundre meters høyde slo han med vingene av alle krefter mens han gikk inn i et lynende, loddrett stup ned mot bølgene, og slik oppdaget han hvorfor måker ikke driver med slike lynende loddrette stup. På sekunder hadde han fått en fart på hudreogti kilometer i timen, og når han løftet vingene i den farten, mistet han stabiliteten. Det samme skjedde gang på gang. Han anstrengte seg av alle krefter, men uansett hvor påpasselig han var, mistet han kontrollen i stor fart. Han steg til tre hundre meter, og når han hadde fått opp maksimal fart, gikk han inn i et loddrett stup mens han fremdeles slo med vingene.  Hver gang ble den venstre vingen tatt av luftpresset i det han hevet den, han la seg hardt over til venstre og løftet den høyre vingen for å gjenvinne balansen og vilt flaksende gikk han i spinn mot høyre.

Han kunne ikke være påpasselig nok med vingeslaget oppover. Han forsøkte ti ganger, og alle ti gangene, når farten passerte hundreogti kilometer i timen, ble han til en virvlende masse av fjær, fullstendig ute av kontroll, og klasket i sjøen.

Løsningen, tenkte han til slutt, dryppende våt, må være å holde vingene i ro når farten er stor – slå med vingene til farten kommer opp i åtti, også holde dem i ro.

Han gjorde et nytt forsøk fra seks hundre meters høyde, gikk inn i stupet med nebbet pekende rett ned og med vingene vidt utspent og ubevegelige fra det øyeblikk farten passerte åtti kilometer i timen. Det kostet alt han hadde av krefter, men det lyktes. Efter ti sekunder var farten oppe i hundreogførr.  Jonathan hadde satt ny fartsrekord for måker!

Men triumfen ble kortvarig. I samme øyeblikk som han forandret vinkelen på vingene for å begynne opprettingen, mistet han kontrollen igjen, og i hundreogførti kilometers fart følte det som å bli spreng i filler. Jonathan Måke eksploderte i luften og styret ned mot den steinharde vannflaten.

Da han kom til seg selv, var det for lengst blitt kveld, og han lå og fløt på havet i måneskinn. Vingene var tjafsete og blytunge, men nederlaget tynget mest. Han skulle nesten ønske det hadde vært akkurat tungt nok til å trekke ham stille og rolig til bunns, og gjøre slutt på det hele.”

Etter dette mister Jonathan all tro. Han tenker at han må gå tilbake til å bli en vanlig måke igjen. Han innser sine begrensede muligheter. At flygningens fartskunst kun er forbeholdt falker og andre jaktfugler med korte vinger.  Med hengende hode, og slappe vingeslag vender han nebbet hjem mot skjæret og til et liv som Måke, akkurat slik som en måke skal være. Ingen flere utfodringer. Ingen flere nederlag. Men så:

“I nattemørket, tredve meter til værs, glippet Jonathan Livingston Måke med øynene. Han glemte strabasene, han glemte sine forsetter. Korte vinger. Korte falkevinger!

Der er løsningen! Så dum jeg har vært! Alt som skal til er bitte små vinger: jeg behøver bare å folde vingene nesten helt sammen og fly med spissene! Korte vinger!

Han steg seks hundre meter over den store havflaten, og uten en tanke på nederlag og død la han vingene tett inntil kroppen, så bare vingespissenes smale dolker var utspent i viden, og stupte loddrett ned. Vinden brølte rundt hodet hans. Hundreogti kilometer i timen, hundreogførr, hundreognitti, og enda fortere. Men nå var en fart på to hundre og tyve kilometer i timen en mindre påkjenning for vingene enn hundreogti hadde vært før, og han behøvde bare å vri litt på vingespissene, så rettet han pent opp efter stupet og skjøt fram over bølgene som en grå kanonkule i måneskinnet”

Jeg får gysninger hver gang jeg leser det avsnittet der. Det ringler i noe dypt dypt der inne, som dytter meg videre. Tiltross.

Hva skal vi med slike historier, dersom de ikke gjør noe med oss?  Hvorfor higer vi etter happy endings, mirakler og magiske stunder dersom det ikke er en lengsel etter realisering som driver oss? Jeg tenker at vi ønsker oss eventyret, men at vi ikke tror på det - at all!! Og da... er vi altså like langt.  Jeg driver en stor bokhandel og der selger jeg ... bøker. Iallfall gjorde jeg det før jeg gikk ut i etatpermisjon.  Daglig solgte jeg eventyr til hundrevis av kunder. Alkymisten, Måken Jonathan, Harry Potter, kjærlighet, tap, svik,…   happy endings. Bøker spekket med umuligheter, som forløses av muligheter. Og vi tenker at slikt kun skjer mellom to permer. Vi skjønner ikke rekkevidden av at ALLE har muligheter… til å skape eventyr, akkurat der man er. Vi holdes tilbake av slitte tankereimer som tøyler oss til oppgåtte stier et sted der under hårfestet. Vi vet så mye om alt det som ikke går. Om alt som ikke lar seg gjennomføre. Til gjengjeld vet vi så uendelig lite.... om alt det som faktisk går.  Om alt det som faktisk lar seg gjennomføre. Bare vi setter i gang.  

Jeg er flasket opp på Jonathan, Pippi og alkymister. På Ronja Røverdatter, Hobbiter og Peter Pan. Kall det miljøskadet, men greit nok. Jeg kan ikke ligge å rulle i grøfta med alle disse eventyrene innabords. Livet er for kort til å ikke prøve. Jeg tror fatter`n og muttern utmerket godt visste hva de drev med da de dyttet på meg måkebøker og annet tankegods. Så. Om jeg ikke finner falkevingene mine i tide for deg, så kanskje jeg finner dem i tide for noe helt annet. Som også er bra. Sett her fra mitt ståsted. Inntil da klatrer jeg videre til nærmeste topp, folder ut tjafsevingene og går inn for nye forsøk. Om det smeller i bakken – so be it. Det er i forsøket lærdommen ligger.

Kjære Bruce; Vi snakkes når jeg lander.

Hilsen Rikke

24. When you believe

Sony Music sier nei. Forget it. It`s not gonna happen. Snør inn forhåpningene. Leave it. Vi får flust av lignende henvendelser, sier de. Det er utopi å tro at Bruce skal ta turen til dere. Sier de. Vel, dem om det. Sier jeg.

Så. Jeg sendte sporenstreks svar på tiltale. Lignende henvendelser? Det der var et slag under beltestedet, spør du meg Bruce. Henvendelser ja. Men lignende??  Jeg kunne ikke sitte med henda i fanget og bare ta den uttalelsen der.  Det er kanskje nettopp derfor jeg ble meldt inn i dusteforbundet. Jeg kan ikke forstå at de ikke forstår. Det er som å stange hodet i vegger av glass. Jeg ser startstreken der framme, der du er. Der alt starter. Også er det ingen som vil hjelpe oss å rive ned veggen , enda vi har delt ut slegger i hytt og gevær!! Så nær frustrasjonens bekksvarte stormer har jeg sjelden vært. Vi er så nærme og likevel har kosmos spredd sine vinger i fullt spenn mellom deg og oss. Selv Karlssvogna har satt rumpa til. Det hadde jeg aldri trodd skulle skje.

Jeg fortalte dem (Sony), at jeg ikke syntes null sjans er det samme som NULL sjans.  Null er balansepunktet. Hverken pluss eller minus. Det er et nøytralt punkt. En nøytral mulighet. Det er altså ganske mye mer enn en umulig mulighet. Jeg syntes vi har flyttet oss mange hakk jeg. Vi nærmer oss med de skritta vi har, og vekta kan fortsatt tippe vår vei. Vi må bare finne mere tankegods å putte i skåla. Så de får litt å tygge på der oppe i plateselskapets høyborg. Jeg er sikker på at du er enig i det resonnementet der- om du hadde hørt det vel og merke.  Oppgulp, sa mannen min om svarmailen min. Oppgulp. Ha!! Akkurat som om jeg har for vane å gulpe på vilt fremmede mennesker. Det har jeg altså ikke. Ikke på folk jeg kjenner heller, bare så det er sagt. Sett i etterpåklokskapens lys var jeg kanskje ikke videre taktisk i svaret mitt. Men så er jeg ingen taktiker heller. Spill er for kynikere. Ikke for dusteforbundets medlemmer.

Om du syntes jeg nå er en anelse mørkere i tasteslagene mine, så har du rett. Bølgedaler er til for å gi tyngde i bagasjen. Jeg har ikke lært meg kunsten å reise lett. Jeg lover å bli lettere på hånden igjen straks jeg har kommet meg opp herifra. Inntil det skjer kan du jo høre mer om Teamet mitt. Jeg blir lys i hjertet bare av å tenke på dem, så det er nok en lur vending.

For avogtil går altså bursdagsønsker i oppfyllelse (ref kap. 23). Fatter`n sa ja til å være med på å bygge dette musikk-festival-ungdomsprosjektet, og ved påsketider 2011 var vi i gang. Ungdomsskolen hadde plukket ut et 20talls elever med musikkinteresse og ymse, og etter første møte hadde vi 16 igjen. Vi brukte de kommende møtene til å bli kjent med hverandre, for det var ungdom fra alle tre trinn, og mange av dem hadde aldri ytret ett ord med hverandre tidligere. Å være trygg i en slik setting er alfa omga. Fatter`n snakket om selvfølelse, integritet, konflikthåndtering og lederskap. Om BTT. Begeistring, trygghet og tillitt. Om smarte mål. Jeg snakket om drømmer, etatfilosofi og menneskers unike potensiale til å utgjøre en forskjell.  Ungdommene snakka om hva de ønsket å skape, om hva de trodde på…. og sammen, tegnet vi opp et bilde som vi alle kunne strekke oss etter. Også fortalte jeg dem om deg, nærmest som en refleks.

Denne gangen fløy du ikke OVER hodet til en sjel. Du landa ikke i gulvet med et brak. Ungdommene strakk ut henda og fanga deg i svevet. Tok deg INN i hodet, og lot mulighetstankene omslutte deg så du glødet. Vi booker han på scenen vår!! For klart det er mulig!! Og for første gang på 10 år var det noen som så deg akkurat som jeg så deg. Jeg var virkelig ikke forberedt Bruce. Jeg hadde, for å være ærlig, ikke trodd de hadde hørt om deg en gang. Jeg forventet smil og stolskraping før de skiftet tema og lot deg spinne ut i tomheten. Men nei, vet du! Tanken frydet dem Bruce!!! Galskapen i den, og mulighetene som brått ble avdekket funklet som en sol midt i dype natta. De løste deg ut fra drømmebankkontoen på et blunk. Det kostet dem altså ikke en kalori, og jeg fikk plutselig en hel del mer å tenke på. “Vi skal strekke oss lenger enn vi tror vi klarer å nå”, sa en av 16-åringene. Også…. ble alle enige om å gjøre nettopp det.

Vi drøftet lenge fram og tilbake hva prosjektet vårt skulle hete (Experience), hvor konserten skulle avholdes (Breivoll). De lærte seg å argumentere for synspunktene sine, og vi ble enige om hvilke verdier vi skulle ha med oss inn i prosessen. Vi pratet om hva en god rollemodell var, og hvilke egenskaper som måtte til for å bli en god leder.  Så når alt dette var lagt bak oss… ja da begynte selve planlegningen av konserten vår. En av ungdommene kunne ikke fatte at vi hadde kastet bort så mye tid på prat , det var jo planlegningen som gjaldt – vi hadde jo en konsert vi skulle lande!!  Da tok vi en runde med vax-on-vax-off- karatekid-filosofi. Og litt ny Experience la seg på plass i hjernebarken.

Ungdommene ble delt inn i grupper. Markedsføring, Administrasjon, Scene,lys, lyd (vi kaller den gruppa for drift i år). Også fikk de være med i den gruppa de brant mest for.  Etter uker og måneder med planlegning - 17. september var vi klare der nede på Breivoll. Du var ikke invitert.  Vi måtte jo øve oss først! Funkytown, bandet vi hadde booket inn, spilte flere av låtene dine, så vi sørget for at du var tilstede likevel.  Scenen fikk vi låne av ungdomsklubben.  Pappaen til en av ungdommene stilte med aggregat så vi fikk strøm. Korpset kom med kiosken sin så vi fikk flere serveringssteder. Teatergruppa stilte med sminke-og kostymetelt. Et par karer fra bygda kom med sperregjerder, bord, bukker og stoler. Og foreldre og frivillige stilte som vakter, billettører og kioskpersonell.  Vi fikk inn litt sponsorpenger, og vi solgte litt billetter. Men veldig mange. Kom ikke. En mann ropte til og med : Den dritten der gidder jeg faen ikke å gå på”, til en av ungdommene som delte ut flyers dagen før konserten. Verden er full av herlige folk Bruce. Da er det godt at man har trua på det man driver med.

Vi startet med null og endte med null. Og fikk en hel del for pengene i mellom. Vi evaluerte arrangementet grundig i løpet av høsten og begynte så smått å prate om neste års experience. Ungdommene ønsket å avvikle før sommerferien, og vi satte 2. juni som ny Experience dato. Så. 24 . november sprakk nyheten.  Bruce Springsteen kommer til Norge!! Vi fikk ståpels. Shit!! Her var det bare å snu seg. Vi hadde tenkt vi kanskje hadde lenger tid på oss, men man har altså bare den tiden man får. Da det gikk opp for oss hvilken experiencedato som skled opp der framme, mistet vi pusten. 22 . juli.  Av alle datoer i hele året så måtte det altså bli grusomme 22. juli. Den fæle, vonde, datoen så fylt av død, terror, faenskap og mørke at følelsene setter seg fast i en sorgsump bare man tenker på den. Bygda mistet en av sine ungdommer den dagen der ute på Øya. Ingrid kom aldri hjem igjen. Vi tente lys i rundkjøringen ved Vinterbrosenteret. Hundrevis av lykter brant i dagesvis i et forsøk på å lindre det ulinderlige. Vi tente lys over sorgen, over minnene, over smerten og hvert eneste lys var flammer tent av kjærlighet. Men uansett hvor mange vi tente klarte det ikke å jage bort den bunnløse fortvilelsen. Møtene mellom menneskene der i rundkjøringen ga trøst, og nærhet men sorgen var ikke til å rocke. Det var helt ufattelig. Vi gråt hav, og vi søkte sammen på en flåte av lys.

22.juli. Jeg visste vi måtte slippe deg. Vi kunne ikke avvikle Experience på den datoen. Alle andre datoer i året – ja. Men ikke den. Det var dagen for sorg, og ettertanke. Ikke fest og moro. Ikke drømmer og verdensdytting. Ikke mulige umuligheter. Ikke. Vår dag. Det ble stille i gruppa. Det var som om all kraft rant ut av beina våre. Da var det en av jentene som reiste seg og sa: “Det er nettopp derfor vi skal gjøre det. Vi skal gjøre noe som er veldig veldig bra, på en dag som er veldig veldig vond. Vi skal vise at det nytter. Vi skal jobbe videre for det vi tror på, og vi skal strekke oss lenger enn vi tror vi klarer. På akkurat den dagen. Skal vi gjøre det. “

Det var et sterkt øyeblikk Bruce. For akkurat i det hun sa det så visste jeg at det var sant.  Bedre måte å hedre ungdommene på Utøya enn å jobbe på videre for å skape en bedre verden finnes ikke. 22. juli skjedde noe så grusomt og utenkelig at vi selv nå ett år etterpå enda ikke kan forstå det. Det kan gå et helt liv, og vi vil enda ikke kunne forstå det. Om en flik av denne dagen kan fylles med noe skjellsettende godt, det fantastiske mulige umulige, så vil det vise at verden også har andre strenger å spille på. Og at det gode kan skapes langt utenfor de grenser og horisonter vi har malt opp for oss selv.  Vi skal iallefall gjøre alt vi kan for å realisere det. Om du kommer, så  vil  det lyse opp over oss som tusenvis av lykter tent av kjærlighet. Og i det lyset, vil vi kunne skape forandring og ringvirkninger av det gode. Langt, langt inn i framtida.

Det er det v i tror på. Det var det vi trodde på lenge før terrorfaenskapet bet hull i hjertene våre og  sendte oss ut i det uforståelige vonde mørket. Det er det vi må fortsette å tro, og det er derfor vi fortsetter å gå. Vi tror at vi kan skape noe som kan overstråle ondskapen. Og gi kraft i de bein som har sluttet å gå. Tenne håp hos de som har sluttet å tro. Synliggjøre drømmer som har gått tapt i glemselen. Og vekke viljen hos folk – til å handle deretter. I år var det 40 ungdommer som signet seg inn for prosjektet. Vi har gjort litt annerledes siden i fjor og til neste år vil vi gjøre ting enda mere annerles. Fordi vi lærer. Fordi vi får ny Experience. Så lenge det er erfaringer å hente så har dette prosjektet sin hensikt.

Sony kan si så mye nei de bare vil. Så lenge du ikke sier nei Bruce. Og kommer du ikke så skal vi avvikle med hevet hode, og med sterk visshet om at vi alle mann strakk oss lenger enn det noen av oss tidligere hadde trodd var mulig å strekke seg. Og i kjølevannet av det har vi lært en hel masse. Om oss selv, om verden og kanskje også om dette:  At de mulige-umuligheter som ligger der og vaker bak rumpa til Karlsvogna…kanskje trenger en ekstra runde rundt sola før de lar seg fange.

1 uke igjen Bruce. Først da vet vi, med sikkerhet…hvilke runder som gjenstår.

Inntil da -alt godt!
Rikke

23. Follow that dream

Learn from yesterday, live for today, hope for tomorrow – sa Albert Einstein. Han hadde nok noen vinternetter i kroppen da han ytret dette,  og  innimellom tenker jeg at slike utsagn er gode å lytte til.  Akkurat nå koker det i prosjektet vårt, og læringskurven er brattere enn jeg liker den, for bakkene begynner å bli vel tøffe. Men læring er læring. Vi har ikke kalt prosjektet vårt Experience for ingenting. 17 dager igjen Bruce. 17 dager. Kommer du?

2006. Du landet i Nordby med et brak, men slapp ikke ut av pappeskene før 4 år seinere. Det var seig vinter og snøslapsen lå blank i Aschehougbakkene. Det var tid for å etablere Begeistringsetaten i Ås kommune og vi hadde kalt inn til kick-off og bygdemøte på forsamlingshuset vårt.  2 år tidligere hadde jeg etablert landets første Begeistringsetat i Ski kommune, og nå var det altså hjemkommunen min sin tur. Begeistringsetaten. What the heck?? Ja, det lurte nok flere på enn du for å være ærlig. Da etaten ble etablert i Ski fikk jeg umiddelbar beskjed om at jeg hadde kvalifisert meg for medlemskap i Norsk Dusteforbund. Plutselig var jeg DUST. Og ikke bare dust dust. Jeg var så mye dust at de hadde opprettet et forbund for sånne som meg. Sånne som var så DUSTETE at det var helt avsindig at det gikk an.  

“Dusteforbundets medlemskartotek viser en tverrpolitisk massebevegelse over navngitte mennesker og institusjoners gedigne tøv på trykk”…. står det å lese i omtale av Dusteforbundets virke.

Om jeg er medlem på ordentlig er jeg derimot noe usikker på, men det spiller egentlig ingen rolle. Der og da ble jeg sint som en tyrk og sta som en geit, og tenkte at pokker heller!!  Hvem har monopol på sannheten om hva som er dustete eller ikke? Ikke videre begeistringsaktig, I do admit- men jeg er som sagt ikke Mor Theresa heller.  Om det er dustete å jobbe for lokalt engasjement igjennom begeistringsskapende aktiviteter– så greit. Dust -  Jeg skal ta betegnelsen som den ære det er.

Begeistringsetaten ble en videreutvikling av FRITT-filosofien. Jeg tenkte at om jeg bare fikk satt det hele litt mere i system så ville det bli fart i skuta… så jeg heiste seil. Alle som ønsket å bidra til å bygge gode lokalsamfunn der de var, og som var villige til å omsette alle gode TANKER de måtte ha om slikt … til HANDLING … kunne bli med i Begeistringsetaten. For om vi forente alle de gode kreftene som var – og dro i samme retning: VOILA!! Vi laget begeistringserklæringer og avviklet prosjekter i hytt og pine. Innbyggere, næringsliv, lag og foreninger meldte seg inn. Ikke i mengder, men nok til at jeg… ble VI. Jo flere vi er, sa jeg.. jo høyere heiser vi sola på himmelen.

Engasjement er motoren som driver samfunnet vårt framover. Passiviteten er reversen. Begeistringsetatens formål ble å trimme motor`n og finne drivstoff som glødet på tanken. Slik skulle det litt rabalder av. Jeg har vel aldri fått så mye sinna mail i hele mitt liv som jeg fikk i den oppstartsperioden der. Hvor naiv var det mulig å bli? Hadde jeg en lykkepilledispenser på kontoret mitt kanskje? Ja, vet du - tenk det har jeg!! Vil du komme innom og få en dose?? Heldigvis sa jeg ikke det, men det var millimeter `n før. Det har stilnet nå.

Nå er det ikke Begeistringsetaten en kommunal etat på riktig. Men det er riktig å kalle det en etat, for alle kommuner med respekt for seg selv burde ha etater som jobbet for innbyggernes tilhørighetsfølelse, livsglede og samfunnsengasjement.  Alt som ikke finnes kan lages, så det var bare å finne fram spade og hakke. Bygge, snekre, hamre.

Å skape fellesskapsarenaer ble en viktig oppgave for etaten. For skal du vekke engasjementet så må folk kjenne tilhørighet ovenfor stedet man bor på. I en tid der folk flytter mye, ender man til slutt opp på steder man ikke har røtter.  Hver måned inviterte vi til dans på rådhusplassen i Ski. Sommer som vinter. En time med rock og samba, så fettcellene fløy veggimellom og hjertet pumpa jippislag i kroppen. Det kostet ikke en krone å delta. På det meste var vi 30. Det skjedde kun en gang at vi var over 10 og det var mest fordi VG avisa skulle komme og lage en reportasje.. Som oftest var vi bare to eller tre. Men vi danset til gjengjeld så heftig at selv månesigden som hang over oss ble flau. Vi danser ennå, men ikke like ofte som før. Aldri om jeg gir opp det der.

I 2010 var det altså Ås sin tur. Og etableringen ble annonsert med rundkjøringsdemonstrasjoner og nevnte bygdemøte. Og det var der, på bygdemøtet at du igjen tok tak og spratt ut på parketten. Foran hundrevis av folk Bruce. BÆNG!! Etter å ha holdt deg i ro såpass lenge, var du i forbausende god form, og svingslaga snodde seg med sambaen som spredde seg under taket.  Til og med Bruce. Sa jeg. Igjen. (ref.kap. 21)

Den kvelden åpnet vi Drømmebanken og ordføreren vår ble utnevnt til bankdirektør. Hele kvelden kunne folk sette inn drømmene sine i banken. De fylte ut innskuddsblanketter, og den eneste betingelsen for kontoopprettelse var at drømmen de bar på gagnet lokalsamfunnet.  Jeg satte deg smack inn Bruce, og ordføreren lea ikke på øyebrynet en gang. Og der… ble du i grunnen stående, og flott var det, for da visste jeg i alle fall hvor jeg hadde deg. Utover vår og høst, kom flere drømmer til. Alle skolene i Nordby ble invitert med i prosjektet, og elever fra 4.-10. trinn bar sine drømmer til banken. I november 2010 avholdt vi drømmevalg, og bygda skulle stemme på den drømmen de mest av alt ønsket skulle bli realisert. På forhånd hadde en jury plukket ut 6 drømmer fra banken som kvalifiserte til valgdeltagelse. Drømmen som vant på de ulike skolene gikk direkte til valg. Det var ikke en kjeft som tok notis av deg Bruce.  Du ble ikke plukka ut av juryen en gang – og det enda jeg var medlem!!  Ordføreren tok med seg stemmeurna fra Rådhuset, og etter en grundig presentasjon av hver drøm var det tid for valg. Etter en kjapp opptelling på bakrommet var resultatet klart.

Vinnerdrømmen Begeistringsetaten skulle jobbe for å realisere ble drømmen om en åpen familiegård på Breivoll Gård - en kommunal perle innerst i Bunnefjorden ikke langt fra konsertarenaen din. Denne gården har oppigjennom hatt ulike leietakere, og nå ønsket bygda gården tilbake slik at stedet kunne være til glede for alle. Da jeg var liten og sprang i Ascehougbakkene, var jeg ofte på gårdsbesøk der inne på  Breivoll. Den gangen var gården åpen og den het “Barnas gård”. De hadde dyr og digre hauger med høy på låven som man kunne hoppe i. En gang jeg var der ble jeg invitert inn på kjøkkenet. Det var langsom søndag og høsten rant i striestrømmer nedover vinduene på tunhuset. Jeg husker jeg frøs på fingrene. En dame ropte på meg fra trammen og ba meg inn. Der fikk jeg servert en diger kopp varm kakao laget på melk de akkurat hadde hentet i fjøset.  Melkespannet stod fortsatt på benken, og for ei jente som kun hadde sett melk på kartong var det ur-eksotisk. Jeg har aldri smakt lignende kakao i hele mitt liv. Ikke før. Ikke siden. Den var tjukk som fløte og så søt at det fløy gysninger igjennom kroppen etterhvert som varmen la seg godt i brystet.  Det var som å få en kopp full av…. ja…. kjærlighet. Det var i alle fall det jeg tenkte, der jeg satt og viftet med våte bein og med høy stikkende ut av museflettene. Dette er flytende kjærlighet. Kjærlighet-rett-i-koppen. Kjærlighet rett i kroppen.

Ute på tunet stod en diger bukk som het Emanuel Desperados. Han senket hodet og skrapte med hovene sine hver gang det kom folk til gards. Han hadde snirkelhorn så digre som folkevogner og han prustet røyk ut av neseborene sine. Hver gang sjansen bøy seg tok han rennafart og stanget ned folk for fote. Jeg kan ikke fatte at den skapningen fikk lov å gå fritt. Han var en drapsmaskin på fire bein, og hadde rykte på seg helt ned til svenskegrensa. Barnas gård, kunne litt av hvert om det å skru opp spenningen i hverdagen. Men Emanuel får være Emanuel. Nå finnes han ikke lenger, om han da ikke jager bort folk der oppe ved Perleporten. Jeg håper han har gått lei av det når det er min tur til å passere.

Greit. Digresjonene flagrer her. Jeg skal ikke snakke så mye om mer om den gårdsdrømmen, men det jeg kan si er at vi jobber iherdig med saken.  Å skape en fellesskapsarena der nede i sjøkanten er ingen liten jobb, men det får ta den tiden det tar. Jeg har kortere tid på meg til å lande deg.

Samme høst som drømmevalget ble avviklet fikk Begeistringsetaten en henvendelse fra noen foreldre i Nordby som lurte på om ikke Begeistringsetaten kunne bidra med noen positive aktiviteter ovenfor ungdomsmiljøet i bygda. De var bekymret for utviklingen – og ønsket tiltak på banen som kunne bygge nye veier. Steike!! Jeg var kanskje mer redd for ungdommer enn for båter og fly, og hva kunne vel jeg grave opp av spennende tiltak som de ikke ville spy av? Middelaldrende kjærringer er ikke akkurat indrefilet i de kretser, men ok. Jeg gikk i tenkeboksen.  Der ble jeg lenge, men en dag raste ideen om å lage et konsertprosjekt ned i pannepanelet. Musikk+ungdom=sant. Ikke sant??  

Før jeg plukka opp den ballen så måtte jeg snakke med noen som kunne ungdom. Jeg ringte fatter`n. Han hadde trossalt håndtert meg en gang utpå 80-tallet, og måtte ha noe kunnskap å by på.Han jobbet også som frivillig med ungdom i Røde Kors. I tillegg… jobbet han som gatemegler. Ikke bare var han gatemegler. Han utdannet gatemeglere – hvis oppgave blant annet var å lære ungdom å håndtere konflikter. Sine egne. Og andres. Fattern, direktøren og Mr.Business, hadde lagt karrieren på hylla for å bli “Bessfar” til hundrevis av ungdom jeg ikke en gang kjente navnet på og jeg tenkte at om han ville gi litt av sin tid til å bygge dette med meg… så kunne prosjektet kanskje bli liv laga. I februar 2011 spurte fatter`n hva jeg ønsket meg til bursdagen min. Deg. Sa jeg.

Også Bruce, er jeg straks ved startstreken, og der….. håper jeg du står og venter. Har du hengt på helt ned hit er du mer seigliva enn meg, og godt er det. Troen på at du står der gir ekstra kraft i drivstoffet som frakter denne skuta framover. Du er så nærme at vi nesten kan ta på deg. Så nærme at du blir mer og mer mulig for hver dag. Men samme med mulighetene så øker umulighetene, og marginene blir knappere og knappere. Vi leter under hver stein vi finner. Vi leter. Etter svar og kunnskap som kan dytte deg nærmere oss. Om du bare hadde sett alt dette!  Om du bare hadde hørt oss si alt det vi har kommet for å si!  Om du bare hadde gitt oss 20 minutter av din tid. 10 minutter. 5. Det. Ville endret ALT.  Alt. Det ville endret synet på livets iboende muligheter og enkeltmenneskenes kraft til å skape endring.  Og den innsikten.. vil kunne utløes et skred av handling til å realisere akkurat det. For ER du mulig. Så er ALT mulig. Verden trenger nytt drivstoff. Vår formel… inneholder en dose av deg. Du. Er vår drøm. Vårt håp. For en bedre morgendag.

Rikke