16. The Rising

Påsken har lagt sine langsomme dager over landet og jeg kjenner at kroppen strekker seg grådig etter stillhet og utpust.  Hjertet slår sine slag, men det har ikke lenger så hastverk med å pumpe tempo i beina. Jeg har gitt meg selv et løfte: Jeg skal ikke løpe en eneste meter disse høytidsdagene. Jeg skal bruke påsken til å lære meg kunsten å gå. Kunsten å sitte.  Kunsten å stå. Jeg har kommet til den anerkjennelsen at livets lyse veier blir lettere å få øye på slik. Denne høytiden har i løpet av årene brakt med seg store livsendringer for meg, med dører som som smalt igjen med et brak, og med dører... som forsiktig ble satt på gløtt.

Bestefar på loftet døde påskemorgen for 19 år siden. Da han trakk sitt siste åndedrag strømmet salmen “Påskemorgen slukker sorgen” fra sykehusets TV-apparat, noe som på merkelig vis ga trøst, selv om det i sannhet var sorgens største dag.  Sterke fine Beste, anker og bøye, hus og tak, mitt fjell gjennom alle stormer… var ikke mere. Jeg delte livets siste natt med han, lå våken ved sykehusvinduet og så himmelen skifte farge etter som timene skred fram. Jeg våket over pust og puls, mens lungene hans kjempet til seg luft. Et desperat drag, og så stille. Stille, stille stille. Stjernene sluttet å blinke, karlsvogna gjorde seg klar, men rett før take-off, steg et voldsomt sukk til taket og ny luft ble sugd inn i slitne lunger. Så stille. Stille stille stille, før livssukket igjen slo i taket og lagde sørgerender i hjertet mitt. Tårene rant, men det var ingenting jeg kunne gjøre annet enn å fylle rommet med nærvær og kjærlighet. Bare han ikke hadde vært så forbanna sta, og gått til legen mens det ennå var tid!! Kulen på halsen skulle liksom bare forsvinne av “seg selv”, og leger... var for pingler. Da han endelig tok til vettet var det for seint. Kreften var ikke til å stagge. Ute grodde krokusen opp fra en vintertrett plen, inne tok Beste sitt siste åndedrag fra en livstrett kropp. Alle veggene falt ut av huset mitt og bølgen av sorg fikk flyte fritt. Jeg som hadde løpt fra døden hele livet, stod nå tett ved dens side og kjente med forundring den triste freden som fulgte i dens fotspor.

Påsken som kom 4 år senere bar preg av at jeg skulle sette nytt liv til verden. Det var i allefall planen etter at terminkalenderen hadde sagt sitt. Men guttungen der inne hadde det ikke like travelt som sin mor, og lot derfor jorden spinne et par ekstra runder rundt sola før han bestemte seg for å titte ut. Det var ikke akkurat gjort i en fei, og jeg innrømmer at jeg aldri hadde trodd at det gikk an å ha det så vondt og fortsatt være i live. “La veene skylle over deg som bølger på en strand” sa jordmora. Yeah right! Den jordmora kunne bare dytte de dønningene opp et visst sted, makan til drittpreik hadde jeg sjelden hørt. (Som du skjønner er man ikke videre sjarmerene i den tilstanden) MEN jeg kom igjennom, og det med så mye hyl og skrik at nevnte jordmor hadde øresus i ukesvis etterpå.  Til pass, tenkte jeg; før takknemligheten over hennes fantastiske innsats tok overhånd. Det er ufattelig hva kroppen vår er i stand til – og de som sier det ikke finnes mirakler på jord kan bare pakke sammen smella med en salig gang. Vi er alle i stand til å skape mirakler. Hver for oss. Og sammen. (Særlig i sammen, men det skal du få mer om etterhvert, ellers raser jeg  bare utpå et sidespor her som kommer til å ta deg med vinter og votter. Nå. Er det fødestua som gjelder) Jeg er sikker på at hjertet mitt vokste til det dobbelte i løpet av den aprilnatten – aldri før hadde jeg vært lykkeligere.  Kroppen verket etter hvert som cellene ble fylt med denne nye grensesprengende kjærligheten som løftet universet enda et hakk nærmere evigheten. Jeg var fortapt og jeg var funnet, jeg var alt jeg aldri noen gang hadde vært. Jeg var mor og ikke bare datter. Jeg var uovervinnelig. Og… jeg var mer sårbar enn noensinne.

 Et par dager etter fødselen sa kroppen stopp. Hjertet slo kollbøtte og noen der ute dimmet ned lyset mitt like effektivt som om jeg skulle ha vært koblet til en bryter. Jeg falt. Bakover og nedover. Igjennom meg selv, forbi voksenliv og barndom helt til den siste av livets grenser åpenbarte seg under meg. Så fulgte isen, den forbanna isen som freidig fylte hver krok av lungene med en slik intensitet at jeg gispet etter pusten. Det doble hjertet slo stramme intense slag, og ved siden av meg… lå vakre gutten min og sov. Myk pust. Runde kinn. Mørkt hår som krøllet seg i nakken. Desperasjonen og den lammende frykten jeg følte da kan ikke beskrives. Jeg visste at jeg var på vei bort. Hvem pokker hadde gitt tillatelse til at det skulle skje?? I alle fall ikke jeg, og var det kanskje ikke jeg som var incharge her? Vel, slik var det altså tydeligvis. Ikke. Hvorfor nå? Av alle livets øyeblikk. HVORFOR NÅ?? Det hadde jo vært plenty av muligheter tidligere, ikke sant? Mandelstangen den gangen på Nesset er i såtilfelle et glimrende eksempel på nettopp det. Hvorfor søren kunne ikke den bare ha gjort jobben, om det nå var så mye om å gjøre? Det hadde i det minste vært en smule fair spør du meg, mens dette… dette var ikke annet en et enormt slag langt under beltestedet.

Jeg hadde alltid tenkt at døden var noe som ville ramme meg utenifra. Nå raslet den med sabelen fra den eneste plassen det ikke fantes gjemmesteder for. På innsiden av meg selv. Det var så ironisk at det var til å få krupp av. Og det… var jeg jo godt i gang med, for å si det sånn. Lukten av verdens fineste danset i rommet, og jeg nektet å slippe den. Jeg holdt og jeg holdt. Trakk den inn med dype hektiske åndedrag, ned mellom myldret av legefrakker og kaos, inn gjennom nesen,  opp forbi hjernen som i aller høyeste grad var i ferd med å miste all evne til rasjonell tankegang, og til sist… ned til det kjempende hjertet som umiddelbart svarte… med å trekke seg sammen til nye hektiske slag . Han var min livline. Og jeg nektet å slippe. Ikke slipp. Kan ikke slippe. Må ikke slippe. Hold. Hold. Hold. Jeg aner ikke hvor lenge jeg klorte meg fast; men så - langsomt, usigelig langsomt trakk mørket seg unna. Jeg hørte pusten hans, og åpnet øynene og så øyelokkene hans vibrere lett over drømmene som fløy et sted der under. Livets første drømmer. Det ble etter hvert færre legefrakker i rommet, og kaos vek for fred. Til slutt satt det kun en sykepleier hos meg som strøk meg over håret. Jeg klamret meg fast til hånden hennes til jeg atter kjente fast grunn under bena mine. Lettelsen over å være tilbake var enorm.

Det skulle gå mange år før jeg fikk svar på hva som skjedde den gangen. Og flere ganger siden. De fant rett og slett ikke helt ut av det. Etter fødsel nummer to, var alle enige om at det var noe feil på blodet mitt. No`arvelige greier som kunne føre til blodpropp. At jeg skulle ha gått på sprøyter med blodfortynnende under begge svangerskapene om de hadde visst om det på forhånd. Det gjorde de altså ikke. Men gjort var gjort, og spist var spist så sånn var og ble det med den saken.  Drypp, sa noen. Panikkangst og hyperventilering sa andre. Ta lykkepiller du, sa legen. Fuck you. Sa jeg. Jeg visste mye om angst, og dette… var noe helt helt annet.

For et par år siden, da jeg for gud-vet-hvilken gang og lå og spratt veggimellom i en ambulanse, var det et klokt hode på sykehuset som bestemte seg for å ta denne damen hele veien.  Det innebar blant annet slangesvelging på høyt nivå. DA Bruce, og først da… kan vi begynne å snakke om panikkangst. Fy f for en jævelig undersøkelse. Men jeg lover deg - den var verdt hver eneste brekning. De avdekket et stort hjertehull, som måtte fylles og snurpes noe salig fort, for kombinert med blodgreiene mine som sendte rusk og snusk rundt i systemet var jeg rett og slett en tikkende bombe. Jasså!!! Se på den du, Mr. Lettvintlege-lykkepille.

Da jeg lå på operasjonsbordet for å bli fylt opp med alskens nanoteknologi, var jeg så redd for narkosen at jeg spøy. Iallfall mentalt. De stod over meg og telte, og jeg tenkte at dette var intet annet enn mere død. Det siste jeg rakk å tenke var at jeg aldri mer ville våkne, at jeg aldri mer skulle få se og klemme de fine fantastiske gutta mine igjen, og jeg var sekunder fra å sprette ut av senga, rive av meg slanger og styr og rømme tilbake der jeg kom fra. Men det… rakk jeg jammen ikke. Jeg var borte på et blunk.  Jeg våknet (så feil kan man altså ta) med en slik forferdelig bånntæla i kroppen at jeg holdt på å riste meg ut av mitt gode skinn. Herregud som jeg frøys. Jeg skalv så det nærmes hagla tenner, og det var varmeflasker,blåseovner, ulltepper, og hoppende sykesenger all over. Så kom roen …og den uendelige gleden over at sirkuset var over. For denne gang. Jeg ble skrevet ut alive and kicking, og med en paraply i hjerteveggen som skal holde tett.

Jeg har etterhvert blitt ganske tøff i trynet, og sier nå ofte at jeg er godt rustet for livets regnværsdager. Helt sant er det nok kanskje ikke. Jeg har opplevd å bli knust til støv uten at paraplyen min så mye som vibrerte i sømmene. Men slik er det. Den gjør nok jobben den er satt til likevel. På oppstandelsens dag tenker jeg at mye nok kan gjenreises fra aske og støv, og at det som bærer liv og lykke langt på vei er tuftet på den kjærligheten man gir seg selv. Jeg øver meg opp på å øke den doseringen. Så jeg skal fra nå gå mere og løpe mindre. Jeg skal ta medisinene mine HVER dag (for det gjør jeg pr. nå ikke) og jeg skal nyte mine glass med vin når det passer seg sånn. Jeg skal danse under de soler jeg finner på min vei, og jeg skal aldri et øyeblikk vike for kompasset. Om jeg ikke klarer å lande en deal med deg skal jeg gud-betre-meg lande en deal med meg selv.

Da vet du altså det. Noe du nok ikke veit er at du har vært hos meg flere ganger disse påskedagene, og at valg av dagens kapitteloverskrift har en historie du antagelig knapt vil tro er sann, men: Det.Er.Den. Jeg lyver nemlig ikke. Dine veier hit tar meg til tider med storm. Jeg lover deg med hånden på paraplyen (og det løftet er større en du kanskje skulle tro der du sitter akkurat nå) at jeg ikke vil føre deg bak lyset, for slikt… kommer det aldri noe godt utav. Jeg skal for ordens skyld fortelle mer om dine veier hit neste gang, for du hakke nubbsjans til å finne dem på egenhånd. Akkurat nå har jeg viktigere ting fore. Har fått verdens fineste hjem fra påskeferie, og jeg har tenkt å gå og klemme dem begge til de blir blå i ansiktet.

Fortsatt god påske Bruce!

The rising - Lyrics

Can't see nothin' in front of me
Can't see nothin' coming up behind
I make my way through this darkness
I can't feel nothing but this chain that binds me
Lost track of how far I've gone
How far I've gone, how high I've climbed
On my back's a sixty pound stone
On my shoulder a half mile line

Come on up for the rising
Com on up, lay your hands in mine
Come on up for the rising
Come on up for the rising tonight

Left the house this morning
Bells ringing filled the air
Wearin' the cross of my calling
On wheels of fire I come rollin' down here

Come on up for the rising
Come on up, lay your hands in mine
Come on up for the rising
Come on up for the rising tonight

Come on up for the rising
Come on up, lay your hands in mine
Come on up for the rising
Come on up for the rising tonight

Spirits above and behind me
Faces gone, black eyes burnin' bright
May their precious blood forever bind me
Lord as I stand before your fiery light

I see you Mary in the garden
In the garden of a thousand sighs
There's holy pictures of our children
Dancin' in a sky filled with light
May I feel your arms around me
May I feel your blood mix with mine
A dream of life comes to me
Like a catfish dancin' on the end of the line

Sky of blackness and sorrow (a dream of life)
Sky of love, sky of tears (a dream of life)
Sky of glory and sadness (a dream of life)
Sky of mercy, sky of fear (a dream of life)
Sky of memory and shadow (a dream of life)
Your burnin' wind fills my arms tonight
Sky of longing and emptiness (a dream of life)
Sky of fullness, sky of blessed life (a dream of life)

Come on up for the rising
Come on up, lay your hands in mine
Come on up for the rising
Come on up for the rising tonight

15. Why?

Jeg lovte deg i morgen – men så kom det en ny dag. Og en til. Uten et ord, men med dertil mer action. Sist vi pratet sammen hadde jeg skoa full av boogie og søndagen lå flat over Fåletoppen. Jeg hadde lasta veska full av mål og misjon, og skulle ut å verve et team. Om du lurer på hvordan i all verden det gikk – så kan jeg si at det gikk ikke sånn all verden. Foreløpig. Folk bruker uhorvelig lang tid på å snu seg, og jeg kan love deg at det ørlille tålmodighetsgenet jeg er utstyrt med… er i ferd med å legge seg på rygg, totalt overmannet av bokstaven U. Hvor lenge må folk tenke. .. tenker jeg.  Er det ikke bare å GJØRE? Kompassnåla stanger i veggen og sier kjør på. Det blir vei i vellinga. Så da så. Snøre sko. Keep up the good work, og aksepter!!! … at ting akselerer i et annet tempo der ute (enn der inne). Det siste kan jeg forresten ikke love… sånn umiddelbart – men sett i et verdensperspektiv – er det antagelig bra at ikke alle løper avgårde som de skulle hatt en viss kar i hæla.

Nok om det. Jeg skal ikke bruke opp tiden din på å snakke om drømmer du ikke er en del av - du, som har en helt egen drøm å fylle!! Og akkurat den drømmen… farger store deler av min dag for tiden. Den snor seg i mellom timer og minutter, og binder døgnet sammen på de merkeligste måter. Akkurat hvor merkelig skal jeg komme tilbake til en dag. Jeg lover ikke at det blir i morgen. Men en dag… skal jeg fortelle hvordan du prikker meg på skulderen. Puster meg i nakken, og dytter meg framover med stødig hånd. Slik forteller du meg at det finnes en vei. Jeg kjenner det som en visshet like sterk som vissheten om at årets uker består av 7 dager. At himmelen er grenseløs og uendelig, og at havet… er dypt og uregjerlig. Kunnskapen om det mulige umulige sitter like sterkt i meg som at 2+2=4, og….som at matematikkens vesen nok ikke alltid… er like lett som det. Jeg vet du er mulig!!!! Men hvordan i all verden ? Algebra og geometri har aldri vært min sterke side.

For noen år siden var det noen som sa til meg at jeg heller burde redde sultne barn i Afrika og stanse kriger og slikt istedenfor å legge all min tro og energi i at en av verdens største rockestjerner skulle komme og holde konsert for lokalsamfunnet mitt. Ja, for hvis det var tro og håp jeg ville formidle, burde jeg jobbe med skikkelige ting som var verdensnyttige. Stanse kriger du liksom.  Jeg som har fly- og båtskrekk og knapt beveger meg utenfor Norge om jeg da ikke er polstret bak en airbag i en bil. Greit nok at jeg har vært i militæret. Men det var mest fordi jeg ville forsvare landet mitt om noen skulle finne på å ta det fra meg. Det var i alle fall det jeg sa til meg selv. Men som skuddredd ammunisjonskorporal i Hans Majestet Kongens Garde var det nok lite jeg kunne ha stilt opp med om det først smalt. Kjære vene jeg får jo hetta bare det er nyttårsaften. Men greit nok. I ettertid kan jeg ikke fatte at jeg valgte hæren. Men. Sett i lys av det faktum av sterk angst for både båt og fly så var vel ikke luftforsvar- og marinetjeneste så naturlige valg heller. Det var ett av tre, for noe annet kom ikke på tale. Hoggormskrekk gjorde ikke tilværelsen som grønnkledd landsforkjemper så lett for meg heller. Jeg husker med gru hvordan troppen, med meg på slep, ålte seg gjennom kilometer på kilometer med hogstfelt mens rødfisen strøk over hodene våre. Jeg angret som en hund, spyttet maur og granbar mens hjertet sprakk for hvert tak jeg dro meg over den livsfarlige skogbunnen.  Det var i overkant mye for en sart sjel, men jeg skal ha for at jeg holdt ut. I flere omganger faktisk. Men allikevel og til tross: Det å forvente at jeg skal suse avgårde og kjempe for frihet og rettferdighet i Afghanistan for eksempel, er det samme som å forvente at Idi Amin nomineres som verdig kandidat til Nobels fredspris. Det er totalt usannsynlig… fordi man er komplett ribbet for de forutsetningene som skal til.

Det er egentlig med stor frustrasjon jeg melder dette, for om jeg kunne valgt fra øverste hylle skulle jeg vært i Afrika. Jeg skulle vært en supertøff Jean D`arc som ikke gikk av banen for noe! Jeg skulle borret etter vann, satt vaksiner (sprøyteskrekkfri som jeg var), tryllet vekk alle våpen, kurert aids, og dyrket land.Jeg skulle forsvart de forsvarsløse og reddet liv.Men det er bare å innse at jeg for øyeblikket skvetter av sporet bare noen hikker. Det er ikke kult å være en reddhare Bruce. Det er ikke kult i det hele tatt. Verden går opp i flammer og jeg gjemmer meg under sofaen. Ikke mye å være stolt av. For fortsatt tar jeg inn verdens mørke side på min vid åpne parabol, og det-  med like stor inderlighet som den gang på 80-tallet. Fortvilelsen er minst like stor nå som den gang, for svarene uteblir fortsatt. Hvor kommer all denne ondskapen fra?  Denne ustoppelige lysten til å skade andre? Ribbe dem for alt de har og alt de noen gang kunne håpe på å få?  Bombe dem sønder og sammen, brenne landsbyene øde, hogge ned, misbruke, ta for seg uten at det så mye rykker i nervebaner som bringer skyld og skam. Ikke en streng av empati slår an tonen i hjertet. Hat som brenner, næret av faenskapets tørrsvidde rekved -  rester… fra de utallige fortaptes forlis. Grådighetens glupske bensin pumper inn i bålet. Utømmelig. Nådeløst. Folk blir gjort hjemløse i eget land, ressursløse i eget landskap, mens andre skor føttene rike der de tråkker over likene. Et steg nærmere toppen. Hæler av gull, fotavtrykk av blod.  Og jeg innrømmer det. Jeg føler meg totalt maktesløs. For hva kan vel jeg gjøre her jeg sitter landbundet med alle mine skrekker og all min uvitenhet? Det er en pokker så feig tilnærming, men jeg er nødt til å inngå en forsoning med meg selv, for om ikke… mister jeg kompass og retning… for alltid.

Jeg har altså innsett at jeg ikke direkte har i meg det som kreves for å stanse kriger og mette sultne barn i Afrika. Det må andre gjøre som ikke har flyskrekk (evt overvunnet den) og som har kunnskap om dialog, fredsarbeid, fremmede kulturer, diplomati, ernæring og slikt. Jeg sier ikke at det ikke er mitt bord. Det ville vært en total ansvarsfraskrivelse, og som verdensborger har jeg like stort ansvar som alle andre å bidra til fred, forsoning og likefordeling av goder. Jeg sier bare at jeg setter meg til det bordet med det utgangspunktet jeg har. Med de evner og muligheter jeg har for å løse problemene. Fra mitt ståsted… Og det innebefatter blant annet å arrangere en konsert med deg her i Nordby sammen med en skokk herlige ungdommer. Så får det høres så vilt og usannsynlig ut som det bare gjør. For det er en sannhet. Omfanget av dette vil, om alt går etter planen, gå opp for deg om ikke så alt for lenge. Inntil da får jeg bare øse på med brev, for experienceteamet er ganske overbevist om en ting: Det er mer sannsynlig at vi innehar det som trengs for å dra deg i land… enn at vi ikke har det. Akkurat der. Er matematikken fjellstø.

Et bilde av deg har brent seg fast på netthinnen min. Det var rett etter 9.11 og du står på toppen av den rykende ruinen av twin towers og synger styrke inn i landet ditt. Det gjør du med en sånn kraft og lise at folk reiser seg med deg.  Du samler ditt folk. Du leger deres sår. Du bringer håp inn i en fortvilelse så stor og sønderreven, at kun et vindpust skiller fra den totale kollaps. Du er en sann kriger, men det er musikken som er ditt våpen. Om nå alle bare kunne gjort det sånn! Men i følge Obamas fredspristale så skal faenskap bekjempes med faenskap. Der man har glemt eller tapt det menneskelige - når selv ikke musikken igjennom. Der man har mista sin sjel når ingen ord, ingen toner fram. Da er det kun hardball som gjelder. Jeg tenker at selv ikke rå makt kan tvinge en tapt sjel i hus, så derfor… søker mitt hjerte følgende sannhet: At det nettopp er det sjelfulle... som kan lokke det sjelløse på plass.

Klokken har tippet midnatt, og et nytt døgn er lastet i Karlsvogna. Hva det bringer med seg vet jeg først til samme tid i morgen. Men en ting vet jeg: Det neste døgnet skal fylles med masse kjærlighet. Jeg skal gå langsomt sammen med de menneskene som betyr mest for meg i hele vide verden, også skal jeg lese flere bøker enn jeg har gjort på lenge slik at jeg blir klokere enn det jeg er akkurat nå. Og så …skal jeg sove. Sove helt til kroppen sier at det er nok, og at det er på høyt tid å hilse en ny dag velkommen. God natt Bruce. Måtte drømmene dine gjøre godt.

Rikke

14. Comfortably numb

Dagene renner unna, Bruce. Jeg tror du kjenner det du også. Det er ikke så sikkert at du har begynt å nærme deg, men jeg kjenner likevel at du er på vei. For hver dag som går kjenner jeg økt kraft i de hjerteslag som bringer denne drømmen videre. Som bringer deg nærmere. Som løfter håpet høyere, og troa langt utover de horisonter som denne virkeligheten har tegnet opp.  “Virkelighetsfjerne Soligard” var det en som kalte meg her forleden. Vedkommende debatterte med all den skyts man utstyres med når man har anonymitetens velsignelse på nettavisenes kommentatorplass. Fantastisk befriende å registrere hånen fra avsenderen uten å kjenne streif av usikkerhet og tristhet over de velvalgte ord. For på mange måter har han (eller hun?) rett. Skal man muliggjøre umuligheter kan man ikke være sterkt forankret i dagens virkelighet. Man er pip nødt til å fjerne seg fra det som er definert som mulig, håndgripelig og realistisk og så bevege seg mot den virkeligheten som kan oppstå en gang der i framtiden. Om man bare tør å slippe taket. Om man bare tør å være i en ikke-fase der grensene mellom det virkelige og uvirkelige opphøres. For i det øyeblikket umuligheter skal realiseres er det ikke nubbsjans å ha bakkekontakt, fotfeste og finger`n i jorda. Man er nødt til å røske opp her-og-nå-ankeret med røttene så gjørma spruter. Først da, og bare da… er det mulig å flytte fjell.

Jeg gjorde en skikkelig blemme her forleden da jeg søkte på “Dear Mr. Springsteen” på google. Jeg ville sjekke hvor lett det var for deg å finne fram til bloggen min og brevet ditt. Det jeg ikke var forberedt på … var alle de andre brevene til deg som også spratt opp i søkemotor`n samtidig. La meg si det slik: Jeg er ikke den eneste som skriver til deg Bruce. Det visste antagelig du, men det var noe jeg ikke hadde skjenket store tanken.  Det vrimler jo formelig av Dear Mr. Springsteen-henvendelser der ute på nettet!!  Det er slike ting som realistene der ute vil at jeg skal ta innover meg. Men det de ikke forstår er at OM jeg gjør det, dør hvert eneste frø jeg bærer med meg av muligheter. Da fratar jeg disse frøene alt av næring, lys og jordsmonn og slik… legges landskap øde. Av den grunn har jeg bevisst UNNGÅTT alt som har med deg å gjøre i 10 år. Jeg leser ingenting om deg selv om folk sender meg alt de kommer over av artikler og nyheter. Det vrenger seg i meg om jeg ser deg i avisen. Jeg vil ikke ta innover meg det bildet media skaper av deg fordi i det bildet… er du uoppnåelig. I det bildet er du større enn den virkeligheten denne jorda berammer. Der er du et ikon, en stjerne satt høyere på himmelen enn Sirius selv. Ikke mulig å nå. Rett og slett en umulighet blottet for muligheter.

Det ironiske er at nettopp det… er en av årsakene til at jeg valgte deg. For det må såpass til for å rocke verden ut av nummenheten.  Jeg må strekke meg så langt at tærne slipper jordskorpa og slik… oppheve tanketyngdeloven. Og om ankeret treffer et sted der ute i det store intet – eller i det store som er alt, så vil det merkes. Jeg tror ikke det vil bli forbigått i stillhet. DA kan det endelig begynne å skje no`! Av betydning. Ikke fordi jeg sier det. Men fordi folk vil skjønne det. Helt av seg selv.

Om det der var gresk kan jeg love deg at det ikke blir mer norsk etterhvert. Men en ting kan jeg love: Jeg skal legga meg i sælan for å forklare deg dette grundig i dagene som kommer. I alle fall så grundig som jeg kan utifra det ståstedet jeg har her jeg henger og slenger i min virkelighetsfjerne virkelighet. Skjønn det den som kan. Men aller helst: Skjønn det den som VIL. Alt dette er nemlig et stort spørsmål om vilje. Viljen til å handle. Og den enorme viljen… til å la være. Passitivitet er denne verdens største trussel. Og der …har du kjernen i hele dette prosjektet. Det handler om mulighetene vi får hver sabla dag til å utgjøre en forskjell for noen... eller for mange – og det handler om alle de dagene vi legger til ro uten en gang å ha gjort et forsøk på slikt. Vi er så inni granskauen comfortably numb. Og der!!! Er det forbanna komfortabelt å være.

For her vi altså.  Det norske folk. På toppen av verden, på betryggende avstand fra all elendigheten som foregår bare en flytur unna. Verden blir bare mindre og mindre – men vi fjerner og oss mer og mer fra hverandre. Mentalt. Og i gjerninger Vi er rett og slett numne som overspiste løver etter en slapp jakt. Thomas Hylland Eriksen (en klok, engasjert, norsk professor) kaller det Storeulvsyndromet.  Han sammenligner oss paradismennesker (for vi lever vitterlig i paradis her i Norge!) med Storeulv i det øyeblikket storeulv spiser opp alle de tre grisene. I ett deilig grådig jafs. For i det øyeblikket bringes storeulvs livsmisjon til opphør. For hva pokker skal han drive med etter at den siste grisehalen sklir ned under drøvelen? Se det spurte den eldste lille grisen ulven om også, der han satt tjora fast med sine brødre i gryta mens gulerøttene spratt rundt øra på dem. “Hva skal du gjøre i morgen?” spurte han enkelt. “Gjøre i morgen? spurte storeulv. “Ja, hva skal du gjøre i morgen når vi ikke finnes mer?” Tja, se det... hadde ikke Storeulv tenkt særlig på. Så, etter å ha tenkt litt på akkurat det, slapp han løs alle tre. Vips! Han angret selvsagt som en hund i samme øyeblikk, og drevet av frustrasjon og hunger... var jakten i gang - igjen. Morgendagen, ja selv dagen i dag, hadde atter fått sin misjon. For man må ha en misjon som river litt- om man i det hele tatt skal finne energi nok til å handle.

Så hva har skjedd med våre misjoner, våre visjoner, her vi går på toppen av verden? Vi er mette og gode, trygge og komfortable. Vi har alt og mangler lite. Det er ingen kamper igjen å kjempe, alle grisene er fortært og slik flyter vi videre, og dagene som kommer … skaper våre liv uten at vi registrerer stort av det. Kreftene vi har i oss til å skape endring, bygge og utvikle samfunnet videre ligger passive i mange av oss. Jeg bruker å si at vi er steike gode innbyggere. Vi bygger innover og innover og innover. Men vi har nesten helt glemt å være UTbyggere, og det å skape utenfor oss selv og de grenser vi har.  For alle kamper er ikke kjempet. Alle ting er ikke skapt. Jo mer vi bygger innover jo mer handlingslammet og trangsynte blir vi. Jo lenger vi trekker oss fra hverandre jo mer fremmede blir vi, og jo mer fremmede vi blir for hverandre jo svakere blir fellesskapet. Og der det er svake fellesskap...får faenskapet fritt spillerom.

Når det gjelder de tinga der så har jeg hav igjen på hjertet, men det skal jeg gi deg mer av i morgen.  Jeg står på farten for å dele ut en masse flyere om en annen Breivoll drøm som jeg bruker mye tid på om dagen. Nemlig den drømmen som faktisk VANT hele drømmevalget i 2010, som jeg fortalte deg om innledningsvis her. Drømmen om deg gikk jo ikke en gang til valg -  mens denne her gikk ikke bare til valgrunden – den gikk hele veien til topps. Denne drømmen er ikke bare lett å bære skal jeg si deg, for den inneholder en hel haug med rabalder, følelser og fallgruver. Da er kompassnåla god å ha –  for den peker beint fram og viker ikke en millimeter. For i alt det som er så vondt og stort og vanskelig i denne saken ligger det verdier som veier opp for hvert eneste oppoverbakkeskritt denne veien har: Nemlig dialog, samarbeid, respekt og toleranse. Realiserer vi denne drømmen vil det gi ringvirkninger laaangt inn i framtida. Men da må folk ut av all sin comfortably-tet, og kjenne på det ansvaret hver og en av oss har for å bære våre brikker til fellesskapets puslespill. Alene kan man utrette mye. Sammen derimot. Kan man utrette alt.

Fin dag til deg Bruce! Nå tar jeg deg med på øra, putter flyerne mine i sekken og fyller skoa med boogie. Vi snakkes om ikke så lenge!

Rikke
PS: Link til drømmevalget:

http://www.begeistringsetaten.no/default.pl?showPage=217&action_set_ice_sidemenu=_100_209_217_

13. Working on a dream

Nå er det noen dager siden sist Bruce og jeg beklager virkelig. Det henger så det svinger i stroppen her, og det skjer så fantastisk mye fint på en gang!! En god venn med stort hjerte har begynt å oversette bloggen til engelsk. Tenke seg!! Endelig!! Nå kan du altså lese den andre steder... enn i mitt hode.  I tillegg har den flotte Sony Music damen oversendt oversatt blogg og brev til noen som skulle være enda nærmere deg enn henne... og! Jeg har fått et navn på en kar i Live nation som jeg også har dyttet litt på. I kveld har jeg dessuten lett  hytt og gevær for å se om det finnes noen flere der ut som vil hjelpe til med å nå fram til deg- og tanken falt plutselig på New York Times. Tenk å få en slik ener på plass!! DA begynner vi å snakke! Det kan da ikke være mer umulig å få NY Times til å skrive om prosjektet vårt enn å få deg hit... så det var igrunnen ingen grunn... til å nøle med det. Nå har jeg sittet å renset ut alt jeg kan finne av mailadresser i den der avisen og så... sendte jeg brev til hele hurven:

Hi!

I write to you Americans in one of the biggest paper I know about “ over there”,  to see if you can help me to make people in Norway start dreaming big. And not only dream big. Think big! And find courage to BELIVE that each and every one of us has the opportunity to make a huge change in the world. Not only by dreaming, believing and thinking. But by acting. If there is anything you Americans are good at… its that. You tell us this all the time, by your music, by your films, by your books, and… by your actions. And I think we have something to learn over here about that.

40 kids (youths) in age 13-17 in a small country town in Nordby in Norway, want to give their country a wakeup call. Of the good kind! We have a project with a mission – to make Bruce Springsteen enter our stage and play a couple of songs on his guitar. It`s an impossible thought. But it is an possible action. It’s a very long story, and it has been on the road for 10 years. Now it has become a blog –that’s called: Dear Mr. Springsteen. It has readers all over the world, and just recently  it was translated in to English (I got some help with that, my written language as you can see, is not so good in other ways than… Norwegian. But this is not about being perfect. It`s about doing the right thing)

Here in Norway the local papers tells our story. But Bruce don`t read them. But I think he might read your paper. And if you Ny-times-people like our story.. maybe you will write about it. Maybe Bruce will find out. Maybe he will look us up.. And maybe.. he likes the story as well, and then… enter our stage 22.july 2012 (He is in Norway that day).  Because he is a dreamer. Because he believes in the same things as we do, that anything is possible if you go by heart- and we all pull the strings together. It`s a small worldJ

Ok – I give you the link to the blog. Start with 0, it’s the letter that lead to the blogging. And … then read the blog. Number by number. There are 12 chapters in Norwegian, but only 5 in English. It`s because it takes some time to translate it. But we are working on it!!  http://dear-mrspringsteen-english.blogspot.com/2012/02/0-very-first-letter-beginning-before.html

We have written a song about Bruce that we sing when the community comes together. It`s in Norwegian but one verse is in English. And that one goes like this:

There will come a day when a man comes along
He brings his guitar and he will sing his song
To the people of Nordby he will stand strong
Mr Springsteen`s the name and he`ll meet us at home.
And I know and you know that magic is near
when those who belive find their dreams flying there
In the steps we are taking
In the walls that we climb
In the songs of the people
that colors the sky

Links to Norwegian papers:
http://www.oblad.no/%C3%A5s/skal-lokke-springsteen-til-breivoll-1.6503241
http://www.oblad.no/underholdning/kanskje-kommer-springsteen-1.6762191

I do not expect you to respond. But I guess it was worth a try. Wish you all a very nice day!

Yours Sincerely

Rikke Soligard 40 years old and quite happy

Nordby, Norway - Across the sea

Dette er svaret jeg fikk ganske umiddelbart:

THANK YOU for writing The New York Times. We are grateful to readers who take the time to help us report thoroughly and accurately.  Your message will reach the appropriate editor or reporter promptly.

What happens now that your message has been received, or if you have more questions?

ACCURACY:  If you have pointed out an error, a correction will appear on Page A2 as soon as possible.  Corrections for articles in weekly sections usually appear in those sections. Errors are also corrected in the online version of the article and a note acknowledging and explaining the error is appended.

Because dozens of readers often point out the same error, we cannot notify each person that we are publishing a correction.  Please accept our thanks now.

If we decide that a correction is not necessary, an editor or a reporter will be in touch to explain our reasons.

NEWS COVERAGE:  If you are writing to give us feedback on our coverage, your message will be forwarded to the appropriate department.  Because of the volume of e-mail we receive, we cannot respond to every comment.  But we pay respectful attention to all messages, even those that are part of organized letter-writing campaigns, for which we are not staffed to reply individually.

EDITORIALS: News and opinion departments operate separately at The Times. If you have written to comment on an editorial or an Op-Ed article and want your comments considered for publication as a Letter to the Editor, please resend your message to letters@nytimes.com  More information on submitting letters can be found at nytimes.com/ref/membercenter/help/lettertoeditor.h

tml

Send Op-ed submissions to oped@nytimes.com  More information can be found at nytimes.com/ref/membercenter/help/opedsubmit.html.

NEWSPAPER DELIVERY:  Questions about the availability or delivery of The Times may be telephoned to 1-800-698-4637, e- mailed to 1-800@nytimes.com or posted at homedelivery.nytimes.com

NYTIMES.COM:  For technical problems, write: 

help@nytimes.com

RESEARCH:  We are not staffed to do research for the public.  But our online archives, dating to 1851, can be accessed by going to nytimes.com and using the search function.

REPRINTS OF ARTICLES:  write to

rights@nytimes.com

TO BUY PICTURES:  write to photosales@nytimes.com

BACK COPIES:  800-543-5380.

CUSTOMER SERVICE DIRECTORY:   Many questions

about The Times are answered at

nytimes.com/ref/membercenter/help/infoservdirector

y.html

Ja sånn var det. Vi får håpe det kommer no`mer nevenyttig etterhvert. Det får være alt for i kveld. Jeg bare tenkte du skulle få en kjapp oppdatering så ikke du trodde jeg hadde glemt deg. Jeg jobber videre, don`t you worry about that, for selvom jeg skrur av tastaturet....så vikler tankene seg videre inn i nattens bakgård på utkikk etter nye horisonter. De finnes nemlig der, for alle som løfter blikket. Jeg lover å skrive mer om ikke så lenge. For det beste gjenstår. Bare så du vet det! Natta Bruce. Kanskje vi sees fra innsiden av NY times i morgen.

Rikke

12. Lonesome traveller

Vi er utpå veien igjen Bruce, og jeg kjenner innimellom at det napper litt i skoa. Gjør jeg det riktige? Med å dele alt dette med deg? Tvilen er en slu jævel som kan røske ut farten av beina til noen og enhver, men samtidig er det også en viktig pit-stop å ta. Det er nødvendig å ta noen møter med seg selv underveis i løypa, sjekke temperatur og olje, se over bagasjen. Mangler jeg noe? Har jeg tatt med for mye? Jeg har en tendens til å stupe inn i ting av frykt for at frykten selv skal stoppe meg. Og da blir det litt sånn hals over hode opplegg – kliner til, lukker øya og håper inderlig. Inderlig… at det skal gå bra. At jeg har valgt riktig. Men kan vi egentlig noen gang vite om det vi gjør er rett i det øyeblikket vi gjør det? Eller er det i ettklokskapens flomlys at vi først kan veie opp ballasten for rett og galt? Slik jeg ser det er det litt sånn både og. Noe som kan virke riktig der og da, kan komme helt skeivt ut når regnskapet skal gjøres opp. Samtidig har man ingen annen rettesnor her på veien enn eget barometer. Koblet opp mot kropp og sjel er det det beste kompasset man kan ha. Jeg har valgt å la det lede meg i de fleste valg jeg har gjort igjennom livet, for andres kompass funker svært dårlig i mitt landskap. Så jeg holder meg til den veien pila mi peker, selv om det innimellom går den veien høna sparker. Om det så skulle gå rake veien til Ad Dundas skal det være mine feil - som fører meg dit. Jeg går meg ikke vill på andres regning. Så! Jeg får stå løpet ut, også får vi gjøre opp regninga siden. Det er ingen andre måter å leve på for meg. Jeg håper og tror det er slik for deg også.  

Da Cover me la seg til ro over krusningene på Bunnefjorden, var festen definitivt over. Jeg forlot skjæret med fornyet styrke - kompassnåla sto steil i meg. Bort fra søsterskapet, med ulendt terreng i sikte. Og der, i alt det ukjente… var det tid for å bygge det nye livet. Høyt over kornåkrer, Aschehougbakker og krabbefiskebrygger vokste en ny hverdag ut av sorg og is. Et rødmalt hus i rekke med sol og vingeslag på taket. Tre etasjer, singeloppkjørsel med rosebusker, tørkestativ og en ørliten hageflekk. Krokus i bedet, Bang olufsen på veggen. Ja, mutter`n ga selv musikken ny innpakning. Det var god plass til mor, bror og meg. Pappa… hadde funnet seg plass et annet sted. Hans nye liv grodde ut av en betongkoloss på Tveita. Det var hardt å svelge – men enda vanskeligere å la være, og langsomt startet reisen mot forsoning. Min forsoning av tingenes tilstand. Jeg var en stri tørn og innrømmer det glatt – men jeg strakk til slutt ut en famlende hånd. Jeg ville så inderlig gjerne finne tilbake til det som var, selv om det var aldri så tapt. I begynnelsen skrev jeg dikt for å forløse ordene. Det var så mye viktig å si, men stemmen hadde ikke kraft nok til å bære budskapet. Da var pennen god å ha:

 

Lær meg sangen kjære far

Lær med den igjen

Dine ord de var så vakre

Men stille svant de hen
 

Lære meg å snakke kjære far

Mine ord de blir til stein

Våre tårer holdes inne

Men snart så blir det regn
 

Lær meg å elske kjære far

Slik vi elsket hverandre før

Den gang solen alltid skinte

Da det fantes en åpen dør.  


Det gjorde nok inntrykk. Han hadde forsøkt så lenge, men jeg satte tenna i alt. Det var først da han bød meg en gyllen øy i middelhavet at jeg til slutt tok til vettet, pakket kofferten og dro. Det var sommerferien i 87 som langsomt stilte de lukkede dører på gløtt, og langsomt ...ble vi kjent med hverandre på nytt. Alt var utvilsomt forandret, men noe var likevel urokkelig konstant. Jeg var og ble – min fars datter.  

Det nye hjemmet mitt ble raskt nettopp det. Hjemme. Det er utrolig hvor fort man kan tilpasse seg. Jeg hadde soverom med balkong, rosa gardiner og en ny seng med plass til store drømmer. Ennå var ikke du unnfanget som en mulig umulighet i meg, men hjernen boblet over av andre store og underlige tanker. Sorgen ble etterhvert stedt til hvile, og lerretet mitt strakk seg større. Jeg så på verden med en gryende forståelse av at den var komplett uforståelig. Jeg kjente de første spirer av lidenskapelig engasjement. Det vil si det hadde vel brent en og annen flamme tidligere også, men det var mer for gnister å regne i forhold til det som våknet i meg nå. Jeg var lamslått av urettferdigheten, fattigdommen og all faenskapen som ble servert meg igjennom TV-skjermen. Jeg tok inn elendigheten fra verden der ute som om jeg skulle være en diger parabolantenne av de mørkeste dimensjoner. Jeg gråt i mitt rosa rom for de svartes kamp i Sør-Afrika. Jeg skrev oppgaver på skolen om barnemishandling og Amnesty International. Jeg var fra meg over de lidelser som krig og elende påførte et stort antall av verdens befolkning. Målt mot alt dette var min smerte blek og liten. Her gikk jeg på toppen av verden og oppførte meg som om jeg hadde enerett på å ha det vondt. Helt til virkeligheten smalt inn i parabolveggen med et brak.  

Jeg kunne kastet opp av meg selv, og var ikke langt unna med å gjøre det heller, men å spy… har sjelden ført verden i særlig grad framover. Så. Jeg plukket opp det eneste våpenet jeg hadde i hus, en svart sprittusj av feteste kaliber, også gikk jeg til kamp. Jeg tusjet ned sekken min med harme strøk: Free Mandela. FREE MANDELA!! Men det triste er at aldri, ALDRI et øyeblikk, løftet jeg finger`n fra blekket for å frigjøre noen som helst. Især ikke Mandela. Ei heller andre som satt fanget bak Apartheidregimets skarpe piggtråd. Jeg viste ordene mine til de maktesløse, og sekken… ble en fattig hvisken i forhold til intensjonen som var pakket oppi. Jeg ønsket han fri, av hele mitt hjerte, men kunne ingenting gjøre - og gjorde derfor heller ingenting.  

Men en ting skal jeg ha (uten at det gjør meg til noen Mor Theresa av den grunn): Jeg stod opp for enkelte av dem som hadde det kiipere enn meg på skolen. Jeg tålte like lite av dritt og urettferdighet der som jeg tålte det igjennom Tv-skjermen. Eneste forskjell var at her, her kunne jeg faktisk utgjøre en forskjell. Det hadde sin pris som så mye annet, og hadde jeg ikke vært på utsida før ble jeg det i alle fall nå. Ungdomsskoletiden ble en ambivalent periode. De første par årene hang selvfølelsen som et blylodd rundt beina mine, og slakket tempoet i det systemet som liksom skulle utvikle min indre trygghet. Kompasset pekte beint mot nord, men motor`n harka. Jeg var stadig overbevist om at noen hadde mista meg ned på feil sted– jeg klarte liksom ikke å passe inn NOEN plass. Jeg var til tider så ensom i alt mitt kaos at verden på et punkt nærmest opphørte å eksistere.

Jeg raste og gråt i puta om nettene, og på dagtid gikk jeg med rak og trassig rygg mens søsterskapet buktet sine tunger over linoleumen –sladder`n grodde som møkk i korridorene. En sviende seig tåke slo seg opp innsiden av lungene, splintret ribbeina og klistret seg fast til hvert åndedrag der jeg gikk min daglige korridormil med Mandela skrikende ut av ryggen. Det kunne like gjerne stått: FREE Rikke. For. På et vis satt jeg fast i mitt eget fangenskap. Mitt innstendige ønske om å passe inn, være likt og bra nok… sammen med denne sterke vissheten om at jeg for pokker var bra nok akkurat som jeg var, gjorde meg like sterk som jeg var svak. Akkurat som om jeg nullet jeg meg selv. Og for en liten stund gjorde jeg altså akkurat det. Jeg mistet alt av farge og karakter, og ble usynlig. Gikk i ett med tak og vegger, asfalt og himmel og ble… ingen. Loddet rundt beina ble så tungt at det var umulig å dra seg varig over på pluss-siden. Lungetåka var så uigjennomtrengelig at selv Mandela glapp av synet.

Men så Bruce, så skjedde det fantastisk rare og fine som forandre alt. For alltid! En gang der ute i mitt niende skoleår skjedde det som tanker og hjerte fant tilbake til den dagen på kirkebenken for 11 år siden. Det som har utløst hele denne reisen, og som på mange måter dro meg fra null og til 100 på et nanosekund. Jeg skjønte det kanskje ikke til det fulle der og da. Men det gjør jeg så sannelig i dag. Og det er derfor Bruce, at jeg lar tvil være tvil. Og tråkker videre. For er det noe i denne verden jeg er helt, helt sikker på (bortsett fra at du en dag kommer, og at vi alle en dag skal dø) så er det det at kompasset på innsiden aldri tar feil. Det er når du trosser pilas retning at ting stokker seg for alvor. Jeg ønsker tvilen velkommen fordi den skaper muligheter for refleksjon og ettertanke - viktige elementer som gir innsikt og utvikling. Jeg er ikke i det minste tvil om hvor jeg skal. Utfordringen ligger i å finne ut hvordan i heite hule… jeg kommer meg dit.  

Vel - det får være nok for i dag. Jeg har tross alt en hel natt foran meg til å finne ut av disse tingene. En helg har atter kommet til sin ende, og den nye uka blinker lystig bak morgendagens rullgardin. Ute henger månesmilet skjevt over Fåletoppen. Jupiter og Venus har lagt seg tett innpå kvelden- de kapper om å skinne sterkest. Alene hver for seg, men samme danner de en helhet som vi alle er en viktig del av. Så lite alt blir oppi det store. Og så stort alt kan bli – bare man åpner plass… i det lille.

God natt Bruce– wherever you are!     
                                                     
Rikke

11. The land of make believe

I går fikk jeg endelig svar fra plateselskapet ditt her i Norge!! Da skal jeg si det gikk fanfarer gjennom stua på Fåletoppen!! De har jo vært tause som graven der borte siden brevet gikk av sted julaften så til slutt var det slutt.. på å sitte med henda i fanget og vente. Jeg googlet høyt og lavt og fant et par mailadresser som så lovende ut. (Det vil si rubb og rake av det som dukket opp. 3 stk.) og endelig!! Endelig var det noen som hørte!! Jeg trodde knapt min egen innboks for å være ærlig, for jeg har snart ingen forventninger igjen om å få svar på noe som helst. Jeg vet en hel del om å rope i veggen. I det siste har det vært lite lyd i Herr Ekko til og med, og det kan i og for seg være bra, men jeg er mest bekymret for at det indikerer redusert kraft i spørsmålet. Så da får man skifte gir. Eller gå over til ropert. Når det gjelder deg blir troa bare sterkere og sterkere for hver meter som går, og bare så det er avklart: Jeg har ingen forventninger til deg what so ever. Men!! Jeg har tro på deg. Og derimellom ligger en himmelvid forskjell. Det gjelder bare å finne veien, og da… kan man ikke forvente noe fra noen andre som helst. Bortsett fra seg selv. 

Damen fra Sony music bekreftet noe med sitt svar som faktisk allerede var i ferd med å bli et eget kapittel i bloggen. Nemlig hvor liten avstand det er mellom alle mennesker på jorda. Jeg hadde akkurat leste meg opp på emnet før jeg gikk i gang med dette prosjektet. Research er viktig når man er på vei mot det umulige, for man legger ikke utpå denne strekningen uten å dra med seg et minimum av bagasje, så… før jeg gikk i gang undersøkte jeg en ting eller to som kunne være relevante for saken.  

Studier viser at det kun er 5-6 ledd mellom alle mennesker i hele verden. Hvordan jeg vet det? Jeg som knapt har studert noen ting? Jo. Fordi jeg leser det meste jeg kommer over som interesserer meg, og for hauger av år siden kom jeg over en herlig bok som jeg har hatt stor glede av siden. Den heter “Det magiske vendepunktet” og er skrevet av Malcolm Gladwell. I boken referer han til psykologen Stanley Milgram som gjorde et eksperiment på verdens størrelse. Eller mer nøyaktig på hvordan all verdens mennesker er knyttet sammen i en stor sammenhengende vev. På slutten av 60-tallet testet han ut følgende: Han sendte 160 tilfeldig navngitte mennesker i Nebraska en pakke i posten. I denne pakken lå navn og adresse til en børsmegler som bodde i Massachusetts. Alle ble bedt om å skrive navnet sitt på pakken og gi den videre til noen de trodde kunne bringe pakken nærmere børsmegleren. Når pakken endelig nådde mottakeren (uten å bli sendt i posten) kunne psykolog Milgram telle opp antall navn på pakken(e) og se hvor mange den hadde vært innom før den landet i fanget til megleren. Snittet havnet på rundt 5. Det er ganske utrolig å tenke på! (Dybdelesning av dette eksperimentet er å anbefale Bruce, men akkurat det skal ikke jeg presse over skolten på deg) Så. Med kunnskapen om de 5 var neste tanke: Hvem er disse menneskene? Hvem er de 5 menneskene som kan føre brevet videre til Bruce? Og det gjaldt ikke bare å finne dem. Man skal også få disse menneskene til å forstå rekkevidden av spørsmålet, slik at de var villige til å gi det videre til nestemann på lista. Som igjen skal forstå… for så å bringe det videre til nestemann, som igjen… ja du forstår tegninga. Helt til det når fram til deg.  

Det er der hele utfordringen ligger. For man kan ganske så greit overbevise nr.1. Men kan nr.1 overbevise nr.2?? Se det… er ikke gitt som solskinn etter regn, og jo lenger uti rekka man kommer, jo større er faren for at budskapet, ja nettopp - vannes ut. For etter nr.1 har man ikke lenger kontroll, og gudene vet hva budskapet har blitt når det når nummer 3. Det kan nemlig fort stoppe opp der. Jeg har tenkt at strategien må være å finne MANGE forskjellige enere. Også må man bare håpe at en av disse har en så sterk kjederekke foran seg, at det når fram til deg, Bruce. In the end. (Eller aller helst før den tid da) Min overbevisning, min tro, min ubetingede analyse av verden og tingenes tilstand er nemlig slik: At om du får brevet. Så kommer du.  

Og i går altså… åpnet det seg en dør via mailboksen. Om den veien fører fram Bruce, er det kun et tidsspørsmål før du har brevet med selve spørsmålet i ditt fang. For min første nr. 1 er kanskje bare 2 ledd unna deg. Og det må jeg si er en helvetes god ener å finne! Men; vi har en vei å gå først. Jeg må jo antagelig grave opp et par – tre kandidater til, for strategier er til for å holdes, inntil det motsatte er bevist. Selv jeg skjønner at dette ikke er gjort i en håndvending. Så. Mens vi venter på at tingene skal gå sin gang kan du like gjerne bli kjent med hele historien slik jeg lovet deg. For det gjenstår jo et par digre spørsmål her. Hvorfor akkurat deg? Hvordan kan en konsert med Bruce Springsteen på Breivoll dytte verden et hakk i bedre retning? Og hva skjedde egentlig med jenta på Breivollskjæret etter at Cover me tonet ut og Atlantis sank? Disse tingene og mer til skal du få vite om straks helga har lagt seg. Men først skal jeg klatre i et par fjell og jage de siste rester av vinter ut av landet.

Jeg vet du er der mens jeg er borte. Og jeg vet at du kommer… når det blir sommer. For denne verden fyller et hav av de underligste muligheter, og en av dem ER nettopp deg. Så sweet dreams Bruce.  

Rikke

10. First day of spring

God morgen Bruce! Har du stått opp tro?? Det er kanskje for mye å håpe på, for det er vel midt på svarte natta over-there. Kanskje er du fortsatt på ball under eika, eller kanskje er du på ball et helt annet sted. Antagelig er du vel ikke på ball i det hele tatt, men deg om det. Jeg derimot har akkurat danset meg ut av nattas siste drømmerester og ligger pal under dyna mens jeg tar en tankepiruett over kaffekoppen. I går ble jeg 40 år, og jeg er sjeleglad for at jeg har nådd så langt - det er jo ikke alle forunt. Tar gjerne 40 runder til om det lar seg gjøre, men det er vel ikke opp til noen av oss å avgjøre, for vet du: I forgårs... holdt det på å gå galt igjen.   

Det er faktisk lenge siden jeg har vært så nær døden som jeg var på søndag. 1 dag før 40-årsdagen min. Det skulle jammen tatt seg ut!m Det verste med det var at jeg hadde en viss følelse av at det bar i den retningen der jeg salet opp hesten for en tur i sola, men vel ute på tur ante jeg likevel fred og ingen fare. Plutselig fikk hesten min hetta og stakk til skogs. Uten meg. Det vil si jeg hang på et ørlite traumatisk øyeblikk, da skoen hektet seg fast i stigbøylen mens jeg ble dratt bortetter bakken. Det var helt uvirkelig. Vips, så stod verden på hodet og jeg ble forvandlet til en statist uten handlingsmuligheter. Heldigvis løsna skoen og jeg ble liggende flat på rygg mens jeg så rompa til hesten forsvinne oppover Breivollbakkene. På full fart hjem, uten hverken rytter eller særlig vett å spore. Da var det brått min tur til å løpe som merra-den-blinde. Og det…gikk ikke like fort. En gentleman av dimensjoner forbarmet seg over damen som i et kaos av armer og bein, var ute på veddeløp med tiden. Get in to my car, sang han – og jeg var ikke vond å be. Jeg som har panikk for fremmede menn i bil, kastet meg inn uten å verdige han et blikk. Og så var jakten i gang. Det gikk filmer igjennom hodet mitt som ikke egner seg på trykk, men heldigvis ble det happy ending til slutt. Hesten ble hanket inn av et par staute karer nederst i Aschehougbakken. Den hadde flydd som en vind forbi båtbrygger, stingsildbekker og Atlantis uten å slakke farten en millimeter – men heldigvis. Heldigvis. Fristet det lite å beinfly opp bygdas bratteste bakker, og jeg skjønner henne godt. Jeg har slitt med motivasjonen på akkurat samme sted. Akkurat det ble redningen for oss begge, men filmene fortsetter å rulle. The worst case scenario. Episode 1, 2, 3. Du kan si gårsdagen ble preget av nestendødens etterdønninger, enda det var fødsel og liv som skulle feires. Alikevel… henger det hele ganske pent sammen.  

Dette livet går forbasket fort. Det var dette jeg innså der på kirkebenken for 11 år siden, der hele vår reise startet for en rekke kapitler siden. Men vi må snu oss baklengs for å kunne ta dette hastighetsfaktumet innover oss. Herfra til hit på et knips. Ser vi foran oss, og på årene som bretter seg ut blanke og lysende der framme, er vi udødelige, evige og tiden, ja den er en ustoppelig flom som aldri vil røskes fra oss. Så feil kan man altså ta. Livet vil komme til en ende. Før eller senere. Jo fortere vi innser det - jo bedre er det, for man må på et vis erkjenne at man er dødelig for virkelig å ta innover seg hva det vil si å leve. Alle som har stått og vippet på kanten til det hinsidige har skjønt dette. De bare VET hvordan de vil bruke dagene sine når døden har banket på. Det som betyr noe trer fram i alt sitt lys, og i all sin kraft. Hver runde til rundt sola får en helt annen verdi. Inntil da danser de fleste av oss i uvitenhetens grålysning. Selv jeg. For mitt forhold til død handlet mest om forestillelse. Det var sjelden noen reel dødsfare å snakke om, siden jeg stort sett har unngått ALT som er potensielt farlig. Fly, ferger, tannleger, hoggormer, heiser, dype vann, høye fjell, Taco, vilt fremmede, mørket, haier osv. Sånn sett har jeg jo sjelden vært i direkte livsfare. Bortsett fra de gangene med svelgemekanismen. Og antagelig den gangen jeg mot alle odds dristet meg til å fly, og kapteinen på 20 000 fot kunne erklære at det var brann i flymotor`n. Da ble det full panikk og fadervår, og et tilbud om å sitte i cockpiten (til tross for at jeg var 20 år) ble servert.  

Men jeg har aldri vært så nær døden som den gang da jeg som 2 åring opplevde at PV`n til pappa gjore et kast på seg ned fra Klimpenfjellet på Tynset og verden splintret hvitt mot bilvinduet. Det var påske og sprengfrost. Uregjerlige veier stupte bratte ned igjennom landskapet. På den ene siden av veien gikk det rakt til evigheten. Et fall på flerfoldig hundre meter uti svarte intet. På den andre siden, strie fjellvegger som dyttet skyene på plass over biltaket. Plutselig går alt trill rundt, og det skjer i løpet av et mikrosekund. BÆNG! Dette er mitt aller første minne her i livet Bruce. Jeg og familien min med beina i været, en hårsbredd fra døden der vi skrenset nedover de glatte påskebakkene med taket til bilen som akebrett. Opp ble ned, og hjula snurra over oss akkurat som doningen selv tok sats til himmels. Vinteren strøk stillferdig sitt farvel utenfor vinduene, før alt falt til gnistrende ro i en snøfonn på andre siden av helvete. Et velkommen tilbake hvisket bak glasset. Bror var knapt født. Han sov i sin søteste søvn der på hattehylla da verden brått ble baklengs og han til mine foreldres store skrekk … forsvant. Ikke en lyd å spore. Han dukket først opp igjen noen skremmende minutter seinere, da fatter`n med skjelvende hender fant han under en haug av bagasje – med latter og smil i blikket. Hurra så moro!!! En gang til!! Like moro var det ikke da pappa overleverte bror til hjelpende hender der ute i vinter`n som oppjaget klarte å miste hele ungen rett i bakken. Da kom hylet. Ingen tvil om at det var liv i gutten, og alle oss andre for den saks skyld. Det var ikke vår tur, og takk gud for det!  Jeg tror det var der og da at angsten flyttet inn i meg, inn i det gryende lille livet som akkurat hadde stirret døden i hvitøyet og vunnet. Kanskje jeg innbildte meg at jeg akkurat hadde brukt opp alle korta mine i ett trekk og at neste gang det var spill på gang.. så var det min tur til å tape.
 

38 år og mange trekk seinere ligger jeg her og kjenner på de dagene som kom og gikk, og som visselig var livet. Jeg har bestemt meg for å trosse alle skrekker og fobier og gå ut der og leve til det fulle de rundene som er igjen. Det. Er mye av grunnen til at jeg på vei til deg. Det. Er mye av grunnen til at jeg driver med de tingene jeg gjør. Hvordan i all verden det henger sammen skal jeg skrive en hel del om seinere, men nå …skal jeg ut og ta dagen. Jeg skal sale på hesten min og ri langt under sola til skrekken tiner og roen igjen inntar hjertet. Jeg skal ri til jeg kjenner at vårens første dag gror seg sterk under vinterhimmelen, og jeg skal ri til verdens ytterste ende… for så å vende tilbake med sekken full av nye kortstokker. Jeg skal til og med driste meg til å beholde jokerne. Det uvisse, det uberegnelige ukjente er en viktig del av livets kortstokk. For det er midt i mellom dette... at alt. Absolutt alt. En gang blir mulig.

Vi snakkes! 

Hilsen Rikke

PS: Denne låta jeg linker til nedenfor må du ta deg tid til å lytte på. Du skjønner nok ikke et kløyva ord, men kanskje du hører meninga skinne igjennom likevel. Dette er min STORE favoritt for tiden. Og den passer så fantastisk bra himla bra... Just nu:))