Denne bloggen bør leses i nummerert rekkefølge. Ta oppfordringen om å lese brevet som det referers til i kapittel 1 - det gir deg nemlig et lite bakteppe for hele dette prosjektet. Når det er gjort går du i gang med kapitlene... i nummerert rekkefølge. Da først får du det hele bildet. Om du tror på det mulige umulige... så sprer du ordet. For dette handler om hva vi kan få til når mange drar i tauet sammen. En dag når vi The Boss - og en dag blir store drømmer til fantastisk ellevill virkelighet! Bli med på veien! Make. It. Happen!
Jeg må bare litt kjapt innpå i dag, mest for å beklage forrige runde. Det ble litt av en tørn. Jeg lover at det ikke blir mere av det kaliberet der. Jeg er svimmel enda, og så svimmel bruker jeg ikke bli. Du skjønner det kapittelet der har ridd meg som en mare i lange tider, og jeg måtte bare få det ut. Første utkast ble skrevet for 3-4 år siden. Fatter`n kunne ikke fatte og begripe hva Maslow hadde å gjøre i et brev til deg, og lenge tenkte jeg at han kanskje hadde rett i det. Helt til jeg tenkte at det var jeg som hadde rett. Tiden vil vel vise hvem av oss som vant det veddemålet for å si det sånn, for akkurat nå er jeg faktisk ikke så sikker sjøl. Fatter`n på sin side syntes plutselig at det var fantastisk. Men aaaalt for langt. Jeg hadde ikke filla peiling på at Mr.Maslow skulle breie seg så til de grader utover som han gjorde. MEN…. når man har vært dau så lenge som han har, er det vel ikke så rart man griper rampelyset når det først byr seg.
Jeg håper du har vettet i behold, og logger deg innpå for å åpne dagens brev. Og jeg håper Mr. Maslow har satt seg akkurat der jeg tenkte at han skulle sette seg, og gitt deg de perspektivene jeg så gjerne ville at du skulle få. Jeg håper inderlig at du ikke har trykket ctrl+alt+delete, og sendt fru Soligard i isolat. Det kan du fint vente med til jeg har skrevet siste linje. Historien er langt unna vår veis ende.
Jeg liker å tro at du henger på. Jeg har jo kastet ankeret mitt langt pokker-i-vold uti kosmos, og noe der ute har gitt feste. I de ørsmå øyeblikk der tvilen sender sitt forræderi gjennom blodet, hanker du meg inn. Ved påsketider for eksempel, hadde jeg relativt flate batterier og da jeg lente meg tilbake i bilen for å dra til fjells… sang du til meg igjennom radioen. Vel framme hos svigermor satt jeg meg ned i sofaen, og strakk bein og tanker etter hvile… og midt i utpusten møtte jeg blikket ditt. Jeg fikk hjertestans. What?? Bruce i stua til svigermor på Gol???? <jbptgpt??
Og der stod du. Lettere henslengt, med henda i lomma mens du borret øya dine dypt inn i mine, med et blikk som sa alt: Come on, sa du. Doen`t you give it up. Make it happen! Akkurat der og da. Når jeg trengte det som mest. Du må gjerne tro at det hadde klikket for meg, at det var en ørliten error under topplokket. Det var det til en viss grad også – men ikke så ille at jeg så syner. Du var der. Svigermor hadde putta deg i en hylle sammen med diverse annet nips og stas. Hennes første gave fra hennes sønn, min mann, var en LP skive med deg. Tunnel of love. En skatt blant skatter. Et minne blant minner. Og en oppstrammer av dimensjoner for et visst hengehue i sofaen.
I løpet av påsken kom overskuddet tilbake og jeg fikk nye krefter til å poste et nytt kapittel. Nr.16. Jeg slet lenge med kapitteloverskriften. Til slutt kom den som lyn fra klar himmel: The rising. Jeg var nede, men på vei opp. Jeg shoppet rundt i itunes for å finne låter som kunne ha det som tema. Og gjett hvem som seilte opp i søkefeltet!! ?? Yes you! Nå kan det være veldig innlysende for alle der ute at du har en sang som heter The Rising. Men med hånden på hjertet Bruce. Det visste ikke jeg.
Det slår altså ikke feil. Så fort tankene mine toucher borti galskapen i dette prosjektet dukker du opp. På de forunderligste steder, på de rareste tidspunkt. Jeg kan switche rundt på tv`n og plutselig kommer jeg på en kanal hvor navnet ditt blir nevnt. I samme sekund som jeg skifter. En gang er greit. To ganger også. Men når det skjer tre og fire ganger blir det påfallende. Det går knapt en dag uten at jeg hører deg på radioen. Går jeg inn i en klesbutikk er det det dine sanger som spilles, setter jeg meg i bilen kommer du straks over eteren og innvanderer mine gater med dine gater. Ditt sultne hjerte hamrer slag igjennom mitt sultne hjerte. Ditt fødeland stiger stolt opp over mitt fødeland. Det er så påfallende ofte at det nettopp er det. Påfallende.
Jeg fortalte det til fatter`n og han lo. Helt til han satt seg inn i bilen min og du kom.Påfallende? Det er i alle fall noe som napper i bryteren og ber meg skru PÅ.Fatter`n var enig Så da så. Med tiden har jeg oppdaget at vi snakker samme språk , fatter`n og jeg.Jeg tror det er et resultat av at vi lytter etter de samme tingene. Men før, langt tilbake i tid da Atlantis sank og krabbene ble til gress var han mer gresk en noen greker jeg har kjent. Totalt fremmed og uforståelig, og det fantes ikke en ordbok i verden som kunne oversette det han lirte av seg. Men med årene… har jeg utviklet et godt språkøre – og jeg tror faktisk fatter`n har jenka på bruken av fremmedord. Uansett, han hører det meste av det jeg hører, og vi er skjønt enige om at du ber meg skru PÅ, når jeg er på vei… av.
Mer nøkternt sett kan det nok finnes en mer logisk forklaring på at du for tiden dukker opp OVER ALT! Den mest nærliggende teorien er at du er den du er. Konge og Boss. After all these years. Skivene dine ligger lina på radiooperatørenes bord. For å ikke glemme at du faktisk er fysisk på vei. Hele Norge er på tuppa. Det mest avgjørende er nok likevel at jeg har entret en ny sfære. Og her… er jeg hyperfokusert. Filteret mitt er stilt inn på Bruce, og det plukker opp alt som har den minste farge av deg. Ok, det der hørtes litt vel drøyt ut, men la meg forklare det på en annen måte: Det er som når man er gravid. Man befinner seg plutselig i en ny virkelighet. En virkelighet som har ligget og vippet rett under horisonten av den gamle, men som man ikke har hatt noen forutsetning om å vite noe om før man får billetten inn. To blå streker, og bæng! En ny verden åpenbarer seg med et brak.. En verden befolket av gravide.Plutselig brer det om seg gravide på alle gatehjørner, på alle fortauer, på alle busser, badestrender og skogsveier. Blussende kinn, og struttende mager. Dedikerte og samkjørte går de veien mot et felles mål: Å bære nye borgere inn i framtiden.
Fra å være i en verden der gravide åpenbarte seg sånn dann og vann – så ankommer de altså nå i horder. Det er like magisk og underlig, som det er logisk. Og det er den magisk underlige, og logiske hjernen vår som står bak. Den synliggjør nemlig det som vi er “hekta” på. Jo viktigere og mer meningsfylt, jo tydeligere. Hjernen bruker plass til det vi trenger, selv om det i følge lærebøkene i grunnen skulle være plenty av kapasitet å ta av. Men ikke på den delen av herligheten vi har tilgang til. Der er det kun plass til skarve 10%. De andre 90% brukes på en måte selv garvede forskere strever med å finne ut av. Et uutgrunnelig mysterium rett innenfor pannebrasken på oss alle mann. Og det er de færreste av oss som tenker videre over. Antagelig likegreit.
Så. Når ditt nærvær er så sterkt i min hverdag – til tross for de hav, mil og umuligheter som ligger mellom oss – så er det et helt klart et tegn som da ikke nødvendigvis kommer ovenifra. Men snarere heller innenifra. Et tegn fra meg- til meg, som sier noe om at du, og det du representerer for meg, er viktige saker i mitt liv av muligheter. Og det skal ikke! Ikke ikke ikke!! Ignoreres. Du er herved ikke ignorert. Den dagen du sier det samme om meg setter jeg kryss i taket.
Natta Bruce. Men før du sovner vil jeg gjerne ha sagt en ting: Jeg er ikke "hekta" på deg. Ref kap.8. Men jeg er ganske så opptatt av ringvirkningene som vil oppstå ved din ankomst. Jeg håper du skjønner forskjellen. Nå krøller jeg alle sprettert-tanker sammen, og slenger dem oppi Karlsvogna. Der kan de hvile seg helt til i morgen om de vil, for nå skrur jeg systemet AV. På den gode måten.
Det koker i media om dagen Bruce. Du er overalt. Alle skriver at du skal på Utøya-markeringen 22.juli, og alle sender meg linker til disse artiklene slik at også jeg skal se at du skal dit. Jeg håper virkelig du skal dit Bruce. Det vil gi lise og gjøre godt for sønderknuste sjeler. Gi lys, cover og en hjertevarme så sterk at det drukner alt det hjerteløse. Og når du har vært der….så kommer du til oss. Eller….så kan du jo komme til oss først. Vi rigger slik at scenen er klar fra kl.1300, og den står oppe helt til midnatt. Det spiller ingen rolle når du kommer. Bare du kommer. Det spiller ingen rolle hvor mange sanger du spiller, bare du spiller èn. Det spiller ingen rolle om du reiser etter 10 minutter, bare du har vært hos oss i to av dem.
Jeg vet at du er mulig. Men har vi blitt mulige for deg? Jeg kommer til å bruke hver dag fram til 22. juli, på å gjøre oss til store muligheter i ditt landskap. Og dagene deretter om du ikke kommer. For drøm og muligheter bærer videre likevel. Tiden i dette prosjektperspektivet er grenseløs. Eneste kriterie er at du kommer mens det ennå er pust i meg. Og det bør vel for ordens skyld være noen åndedrag igjen på tanken din også.
Jeg vet ikke helt om jeg gjennom tidligere kapitler har klart å få deg til å forstå, hvorfor din ankomst er så viktig for oss. Det er så vanskelig å dissekere vissheten som sitrer helt inn til paraplyen i hjerteveggen, ned til logiske ord og setninger på en pc-skjerm. Plutselig blir ordene fattige. Nakne. Spinkle. Det er ikke sånn inni meg. Der er det kraft så det spretter ginster. Om bare en av disse gnistene når deg!! For da. Da!!Har vi nemlig en deal.
Men DER… er vi som kjent ikke ennå. Så inntil det skjer, får jeg fortsette å belyse sakens anliggende fra alle mulige vinkler hjernekassa mi kommer over. En av disse vinklene må jo til slutt få deg til å lytte. I dag er det tid for en ny vinkel. Jeg skal ta deg med på en vandring i ukjent terreng. Såpass ukjent at det ligger laaaangt utenfor min fatteevne. Psykologiens land. Det kan være såpass høytravende at man kan bli helt koko av mindre, men jeg håper jeg klarer å gjøre det tilgjengelig likevel. Om jeg putter mitt tankegods inn i visse former for ordning och reda … så kan et hende at det gnistrer til helt ut til deg. Om ikke annet så kan det i alle fall hjelpe meg å sortere alt dette som kverner og kverner. Kanskje jeg blir litt ryddigere i uttrykksformen etterpå - who knows? Det er mulig at jeg ikke har alle fakta på bordet her. Det vil si: Jeg har garantert ikke alle fakta på bordet her. Jeg hopper uti likevel. Innfallsvinkelen som kommer nå straks, er farget av hvordan jeg ser det… og det, kan vise seg å være helt annerledes enn slik det opprinnelig var tenkt av vinkelmakerne. Jeg har jo ikke studert sakene. Jeg har bare snust på dem, og slik formet dem inn i min sannhet. Ha det med deg i bakhodet og vær raus med meg. Ok? Ok. Here we go:
Folk vil alltid ha en mening om det vi gjør. Viktigere enn å ta hensyn til akkurat det, er det å handle i tråd med det som gir mening for en selv. Vi er ikke født til å leve livet vårt på andres premisser. I samspill med andre ja – men ikke på deres premisser. Når man er tro mot seg selv, spiller det ingen rolle hva andre måtte syntes. Er folk av ”hel ved” respekterer de deg likevel. De andre, ja vet du, de får bare seile på sin egen sjø. Inntil videre. Fornuften vil forhåpentligvis innhente dem. Før. Eller seinere.
De fleste av oss i den vestlige verden er ganske så frie til å gjøre som vi selv vil i vår hverdag. Det er få begrensninger som er lagt på oss ytre sett - verre er det kanskje med de begrensningene som vi har et sted der på innsida. Så lenge man ikke sårer, stjeler, myrder, håner, ødelegger eller driver med annen form for faenskap har vi anledning til å gjøre det meste av det vi ønsker. Men. Vi er også svært klar over at det følger mye ansvar med på kjøpet. For ikke snakke om konsekvenser!! Driver du med faenskap blir du puttet i fengsel, folk blir sinte og lei seg, bånd brytes, fellesskap forvitres og samvittigheten, om den fortsatt er noegenlunde inntakt, vil spise deg opp levende. Sånn sett blir jo livet fort ganske kiipt. Selv handlinger og valg av det gode vil få konsekvenser. Og… det er ikke alltid vi er rede til å ta de følgende som spretter opp av det kjølevannet heller. Ofte fordi vi ikke aner rekkevidden av det vi evt setter i gang...FØR vi setter i gang. Hvis jeg gjør sånn og slik, hvordan blir tingenes tilstand da? Hvor sikker er jeg på at dette går bra? Ikke så sikker? Nei da så. Da lar jeg det være. Slik tankegang kan føre til total handlingslammelse – som igjen fører til at vi, i ytterste konsekvens, intet nytt gjør. Og passitivitet er, som vi var innom i kapittel 14, vår verdens største fiende.
Nå er det kanskje å tøye strikken vel langt å si at vi er totalt frie til å handle som vi selv vil her oppe i Norge – visse rammer er jo påkrevd for at vi skal klare oss tålelig bra både, psykisk, fysisk og praktisk. Det er altså et par realiteter å ta hensyn til, eller noen behov som det så fint heter - I know.Men i følge pyramiden som den godeste Abraham Maslow (her kommer psykologien!!!) skisserte opp, må jeg få tillate meg å si at det ikke ser særlig begrensende ut for vår del, men alikevel... er vi altså i trøbbel. Jeg regner med at du har hørt om Maslow. De aller fleste over en viss alder har hørt om han, jeg tror nesten det er obligatorisk. For min del er dette en de tingene som faktisk har festet seg etter mine 12 års skolegang. Abraham Maslow var psykolog. Han ble født i New York i 1908 av sin russiske mor, og han fikk dessverre bare 62 runder rundt sola før han takket for seg. Men selv om Maslow er borte står hans arbeid og teorier igjen i en såpass betydningsfull grad at vi lærer om det på skolen den dag i dag. Han regnes som den humanistiske psykologiens far (akkurat hva det innebærer skal jeg ikke dvele ved kjenner jeg), forøvrig et foreldreskap han stolt deler med en annen fyr ved navn Carl Rogers.
Abraham og Carl mente blant annet at menneskene er født grunnleggende gode, evt nøytrale. De var helt klare på at ingen, ikke en sjel, er født onde. (Her er Abraham, Carl og jeg helt på linje.) Dessuten satte de åndelige verdier som en viktig motivasjonsfaktor og drivkraft til utvikling: Menneskets ønske om selvrealisering, altså vår lyst til å skape og realisere drømmer, drar hver og en av oss videre. Maslow og Rogers teorier har blitt diskutert, kritisert og motsagt oppigjennom årene, for ikke alle er helt enige i alt disse to gutta lirte av seg – men det er bra! Ingen har monopol på sannheten. Det er ut av diskusjoner det gror ny kunnskap og større forståelse. Jeg diskuterer mye med meg selv for tiden, og har kommet fram til hva jeg mener er sant i denne saken. I alle fall enn så lenge.
Det er ikke for å undervurdere deg at jeg repeterer litt her nå, men en oppfriskning kan være greit. Jeg føler i alle fall at jeg trenger en selv. Det er tross alt noe år siden Abraham og jeg møttes mentalt. Dessuten tror jeg en slik gjennomgang kan være dagens innfallsvinkel. Jeg tar meg noen friheter med tolkningen underveis her, men det er ikke løgn og bedrag. Det er bare min oppfatning av teorien… sett i handlekraftens lys.
Når kunnskap søkes, er Wikipedia et godt sted å starte dersom huset ikke renner over av oppslagsverk. Det gjør det ikke her hos meg. Jeg kan skryte på meg en DIGER (og da mener jeg DIGER) oppslagsbok om Egypt, men Faraoene, som nok var opplyst om mangt og meget, er relativt tause om sine behov, og Maslow var nok en kar de av opplagte årsaker ikke rakk å bli videre kjent med. På Wikipedia står det (og jeg tror jeg har lov å sitere, men gjør oppmerksom på at jeg har klippet og limt litt på rekkefølgen):
Maslows behovspyramide er oppsummert som en teori basert på ulike behov mennesker prøver å tilfredsstille i en prioritert rekkefølge. Hans påstand er at behovene må oppfylles nedenifra i pyramiden. Man må altså ha dekket behovene for mat, vann, varme osv. før man kan gå i gang med å dekke behovet for fysisk og sosial sikkerhet.
De tre nederste nivåene i behovspyramiden kaller Maslow mangelbehov. Mangler man noe på disse nivåene, oppstår det ganske umiddelbart (alt etter som) en forstyrrelse i vår indre likevekt, som igjen setter i gang en rekker ugreie prosesser som ikke stopper opp før disse behovene tilfredsstilles. Man kan rett og slett avgå ved døden, om enkelte av disse manglene ikke innfris innen relativt kort tid. Jo lenger ned i pyramiden man befinner seg, jo mer dødelig er det å stå med behovet udekket.
1.Fysiske behov
Du har ikke en sjanse til å bevege deg oppover i pyramiden (og alle vil jo opp!) før fysiologiske behov er dekket. Kroppen vår må ikke bli for varm, ikke for kald, den trenger mat, vann ,luft, tilgang på søvn og den må ha frie muligheter til å kvitte seg med tiss og bæsj. Selvsagt ikke alt på en gang, men i naturlig rekkefølge. Man kan si det så enkelt som at kroppens fysiske behov bokstavelig talt er livsviktige. Om ikke er det over og ut, og slutt på moroa. Er du skikkelig tørst og sulten har du ikke krefter til å tenke på annet enn å skaffe deg mat og drikke. Må du veldig på do, så må faktisk verden stå litt på vent til du har kvittet deg med sakene. Når alt er på plass, blæra tømt og vommen full, ja se da melder et nytt behov seg: Trygghet. Først da. Og ikke et øyeblikk før.
2.Trygghet
På trinn 2 handler det om behovet for å være trygg, at det ikke er noen livstruende farer som lurer rundt hjørnet, og at hverdagen ligger innenfor relativt ordnede og forutsigbare rammer. Å leve i frykt for liv og helse hemmer så klart selve livsutfoldelsen. Er man i fare vil man bruke all sin tid, og alle sine ressurser på å søke beskyttelse og sikkerhet. Mine redsler for hoggormer, tannleger og tordenvær ligger kanskje ikke innenfor dette trinnet – selv om kroppen min oppfører seg og reagerer som selve livet står på spill. Mentalt vet jeg jo at jeg ikke vil dø av et besøk i tannlegestolen. Men fysisk. Hasta la vista baby! Men angst er uten tvil en faktor som hemmer liv og levne. Blir den for sterk og dominerende, enten det er reelle trusler eller innbilte mordertannleger, så byr en vedvarende angstfølelse på en kronglete ferd igjennom livsløypa.
3. Sosiale behov
Når vi er mette og gode, trygge og bekvemme søker vi altså videre. Når et sett med grunnleggende behov er dekket, oppstår nye. Mennesket er et søkende vesen, og motivasjonens prosesser er, mener Maslow, en viktig drivkraft for at vi i det hele tatt flytter på oss. Motivasjonen for å klatre videre kommer fra et mystisk sted innenifra og er et viktig karaktertrekk ved det å være menneske. Vi vil stadig ha noe mer enn det vi har fra før. På trinn 3 handler det om behovet for kjærlighet og tilhørighet. Å høre til i et meningsfylt felleskap (som i familien, venneflokken, på arbeidsplassen osv), å bli sett og akseptert for den man er. Å vite at man er verdsatt og elsket, gjør samlet sett til at vi oppnår en indre trygghet. De skaper balanse, likevekt og harmoni. Dersom man mangler disse elementene i livet sitt, så kan det føre til alvorlige sinnslidelser, og gi varig skade på ens mentale helse. Man kan faktisk dø av det også, så det er ikke til å spøke med. Behovet for kjærlighet, vennskap og aksept er nesten like grunnleggende viktig for oss som oksygenet vi trekker ned i lungene.Dette bør alle mennesker som bevisst eller ubevisst stenger andre mennesker ute tenke på. Mobbing, utfrysing, ignorering og trakassering, samt ivrig bruk av kalde skuldre er dessverre aktiviteter som enkelte ikke klarer å legge av seg. Fy skam!! Og fy skam igjen. Det forblir for meg et stort mysterium hvordan vi mennesker kan opprettholde så mye faenskap ovenfor hverandre. Er det som enkelte påstår nettopp fordi at man selv ønsker seg en god posisjon her på trinn 3? Og dermed uhindret kan suse videre til 4 og 5? Jeg mener i alle fall at den teorien må man dra lenger ut på landet med. Tilgangen på alternative virkemidler i så måte er for stor til det.
Før vi går videre, er det verdt å nevne at det visst er en motsetning mellom disse 3 første og de 2 neste (og siste) plan som straks følger. Maslow kaller det forskjellen mellom mangelbehov og vekstbehov. Mangelbehovene som vi var innom på trinn 1-3, kan mettes og innehar den sterkeste drivkraften når det gjelder selvoppholdelsesdriften. Vekstbehovene som ligger på trinn 4 og 5 er glupske saker, og derav umettelige. Disse trinnene spiller dessuten andre og tredje fiolin om det er dårlig stelt lenger ned i løypa. Det blir rett og slett dårlig med action i toppen, om det mangler action i bunn.
4. Egoistiske behov.
Det er greit å være ærlig først som sist: Her på dette trinnet er det mange av oss i vesten som ligger og vaker! Vi har gått veien fra 1-3 og nå er det på tide å sette inn støtet på det som gjelder meg og mitt. Rett og slett behovet for å være litt Ego! Med stor E. Sånn umiddelbart ikke ladet med positive assosiasjoner, men faktisk helt nødvendig i følge de lærde, for å oppnå balanse, velvære, psykisk helse og helsebringende energi. Ego er, som Wikipedia ville sagt det: En følelse av individuell eksistens. Jeg er meg, jeg er bra. Derfor er jeg. (Det siste der er mer Soligard enn Wikipedia) Det å se seg selv positivt i lys av andre, få anerkjennelse for den man er, det man kan og det man gjør er viktig når man skal finne sin plass her i dette livet. Det å ha en meningsfylt individuell rolle i gruppa, bli sosialt akseptert, samt verdsatt for det man har å tilføre - er av stor betydning. Behovet for intellektuell bekreftelse (steike så dyktig du er!) men også følelsesmessig bekreftelse (Du er super, jeg digger deg!) ligger på dette nivået, og er egoistiske behov som ved innfrielse ikke bare gir sosial og faglig status -det gir også energi og krefter, til grundig å utforske egne evner ogiboende muligheter.
Er man i mål på nivå 4 får man rett og slett lyst til å fylle livsbøtta med større pensler, spenstigere farger og Monet, Munch og Michelangelo kan bare forberede seg på selskap på neste trinn. For med alt overnevnte på plass fylles kroppen av mot. Mot nok til å våge seg på mer avanserte prosjekter som henger i tråd med en selv. Med alt dette på plass åpnes slusene inn til rommet som bærer hele ditt potensial som menneske. Og det eneste som gjenstår er bruke vårt nyervervede mot til å sette hele bøtteballetten fri. Det er bare å rulle ut nøstet, og dyppe penselen, for heisen er på vei opp i femte.
5. Selvrealisering.
Her er vi ikke bare ved toppen, men også ved sakens glødende kjerne. For hva skjer så alt for ofte underveis fra fjerde til femte? Jo det skal jeg si deg: Heisstans og trøbbel i tårnet. Svært mange mennesker kvier seg faktisk for å kjøre løpet fullt ut. Eller rettere sagt helt opp. Det har nærmes blitt en folkesykdom. Det virker som om motet man fikk i 4.etasje sklir av oss i takt med vinsjenes glatte drag i heissjakta, og det begynner å rykke og skrangle til det oppstår full stans i det tvilen spiser opp all drivkraft.Å bli stående mellom to etasjer er lite moro. Det vet alle som har vært der. Ofte inntrer full panikk, og man ringer i bjella og holder på. Når svar ikke er å få (grunnet streik i bevisstheten eller hva vet jeg) daler motivasjonen og tyngdepunktet forskyver seg fra topplokket til fotsålene. Det knirker i gulvet, og piper i bremser i det vi trekkes ned igjen, for ned… ja dit kommer man jo alltids.Tyngdekraften er ubønnhørlig der.
Jeg fatter og begriper ikke hva som skjer underveis i fra fjerde til femte men noe er det, og det er på mange måter disse passasjerene, disse fastlåste heispassasjerene dette prosjektet handler om. Som du min venn, handler om. Vi må få flere folk opp i 5! Så de kan bruke sine ervervede evner og talenter til å sy sammen verden. For jo flere passasjerer som kommer seg opp – jo flere verdensborgere blir i stand til å skape helhetlig endring i denne sønderskutte verden. Før vi går nærmere inn på årsak og virkning, bør vi kanskje gjøre oss bedre kjent med det som faktisk ligger der oppe og venter. 5.nivå går jo for å være et ganske festelig plan. Der tilbys det god utsikt og store muligheter. Dette trenger jeg antagelig ikke fortelle deg for du kjenner sikkert til forholdene. Det må du jo nesten, for jeg tror neimen ikke det er mulig å rocke verden fra 4. etasje. Mulig jeg tar feil, men jeg tror ikke det.
Alle mennesker drømmer om å komme til topps og slå seg løs. Det er (om jeg kjenner Maslow rett) – det alt handler om. Jeg tror det er fordi at her oppe er vi i stand til å se sammenhengen og meningen med det hele. Her løftes perspektivet fra egoskapet til fellesskapet. Vi skjønner med all den kraft som er å oppdrive at vi er en del av et stort hele, at alt henger sammen med alt, og at alle de egenskaper vi er utstyrt med passer sammen med de andre sine som biter i et enormt puslespill. Alt det vi har med oss av erfaring, kunnskap og evner er med på å bidra på en måte som gjør verden godt. Vi hører sammen. Vi mennesker av verden trenger hverandre for å ha det bra. Med alle våre forskjeller, alle våre ulike evner og talenter. Det blir ikke noe bilde om alle brikkene i puslespillet er like, for da passer de ikke sammen. De SKAL være forskjellige! For om alle var flinke til å bake, og det var det eneste vi kunne så hadde verden rent over av brød og boller – eller…når jeg tenker meg enda grundigere om… faktisk ikke. For om man skal dra den der helt ut så hadde det nemlig ikke blitt brød og boller at all. Bare en drøm om brød og boller. For hvem ville visst hvordan man dyrket korn? Malte mel? Hvem skulle bygd ovnene? Sørget for ved eller elektrisitet? You get my point? Vi er født forskjellige fordi vi skal fylle en helthet. Vi skal jobbe sammen, side ved side og by våre brikker til verdens bord. Bare slik blir bildet helt. Når alle bidrar. Bare slik frigjøres krefter som kan hele verden. Våre krefter. Sammen.
Om alle bare suser videre på trinn 4 – og fortsetter å bygge ego, forsvinner til slutt fellesskapet av synet. Og lar vi det gå for lang tid, blir det nærmest umulig å finne igjen. Mer. Umulig. Enn. Deg. Tenker jeg. Hva Maslow tenker om den saken er det for seint å spørre om, men jeg har en sterk følelse av at han ville vært enig. For er man for lenge i fjerde blir man uhyre dyktig på en ting: Å bygge gjerder. Høye som hus. Sterke som fjell. I femte derimot. Blir man sabla dyktige på å rive dem ned. Og jeg tror det er det vi strekker oss etter. Bevisst eller ubevisst så ønsker alle fred, harmoni, likefordeling av goder. Og vi er alle født med alt det som skal til… for å realisere det. Men da må vi for helvete komme ut av heisen!! Til og med Hylland Eriksen sier noe om akkurat det, og han er som jeg har sagt før, veldig klok.
Menneskene er lykkeligst når det er minst forskjell i mellom oss hva gjelder status og leveforhold. Når naboen har samme størrelse på garasjen som jeg, så er det ok. Når han bygger større vil jeg også ha større. På verdensbasis er det nok ikke størrelsen på garasjene som er det største problemet, men mekanismene som slår inn er like. Jo større forskjellene er jo større blir misunnelsen. Misunnelse gir grobunn for grådighet, maktbehov og trigger konkurranseinstinktet. Det er på mange vis både godt og vondt. For verden trenger også konkurranse. Sier Hylland Eriksen. Om ikke så hadde jo alt for alvor stoppet opp. Ingen ville lagt sjela si i å utvikle noen ting som helst om ikke man var trigget til å gjøre nettopp det. Men Maslow mener det triggerpunktet er i femte. Behovet for å realisere alle våre evner og talenter ligger sterkt i oss. Jeg vil tilføye: Realisere til det beste for verden, og ikke…på bekostning av den. For alt det vi gjør med hjerte for verden. Er godt for oss. Som bor her nå. Og siden. Men vi må opp i femte for å få det perspektivet. I femte handler også mye av arbeidet om å hente resten av gjengen som befinner seg noe lengre ned i bygningen. For vi trenger alles brikker… for å legge bildet vårt.
Kort oppsummert: På et vis kan man si at målet med dette prosjektet å få flest folk opp i femte. Inspirere de til å hoppe ut av heisen og bidra. Klart de skal ha med seg egoskapet sitt for i det ligger all vår egenart, men vi må implementere alt dette i fellesskapet. Jeg er helt sikker på at det finnes møbelsnekkere der oppe i femte som hjelper til med der. DU for eksempel. Er en sånn snekker. Om gjengen i heisen bare får et glimt av deg, vil mulighetenes veier åpenbare seg og da… hopper de ut av heisen og ER MED. For det holder ikke med meg. Det må såpss til som en Springsteen. I alle fall i teorien. Og det ligger mye sannhet i gode teorier sier Maslow (med god hjelp… fra fru Soligard) Så du skjønner Bruce - du bare MÅ komme. Ellers får jeg ikke folk ut av heisen. Capice?? Jeg tror ikke det er noe håp om noe endring i denne verden om vi alle blir liggende å lugge i fjerde, og sånn... er det med den saken.
Ok, jeg tror vi stopper der jeg. For: PUH!!! Det var litt av en runde. Jeg tror vi forlater Maslow og co nå før det er for seint. Jeg håper du fortsatt er her ogikke ligger igjen langs løypa og raller. For da har jeg tapt. Jeg tør ikke lese igjennom dette engang før jeg poster, for da kommer jeg til å spikke og spikke til jeg blir GAL av detaljene. Jeg lar det stå til. Igjen. Det er her rauseheten jeg ba om kommer inn. I neste kapittel er det nok lurt at vi tar en vinkelpause. Det er jo ikke meninga man skal bli helt utslitt heller. Jeg har dessuten en stor historie igjen å fortelle deg vet du. Om den gang da det umulige mulige for aller første gang landet med et brak oppå paraplyen min… og slik… åpnet veien hit.
I dag er det nøyaktig 10 uker igjen til vi sees. Eller ikke sees. Jubileet feieres så det svinger. I alle fall utenfor vinduene mine. Det blåser nemlig hatter og høy på Fåletoppen i dag. Vinden har visst mye på hjertet, og det… har jeg også. Jeg tror jeg skal ta meg en tur ut og poste noen gode tanker i vindkastene mens de ennå har styrke nok i seg til å bære dem fram til deg.
Ta vare på deg selv Bruce. Til vi sees. (Og etterpå)
Påsken har lagt sine langsomme dager over landet og jeg kjenner at kroppen strekker seg grådig etter stillhet og utpust. Hjertet slår sine slag, men det har ikke lenger så hastverk med å pumpe tempo i beina. Jeg har gitt meg selv et løfte: Jeg skal ikke løpe en eneste meter disse høytidsdagene. Jeg skal bruke påsken til å lære meg kunsten å gå. Kunsten å sitte.Kunsten å stå. Jeg har kommet til den anerkjennelsen at livets lyse veier blir lettere å få øye på slik. Denne høytiden har i løpet av årene brakt med seg store livsendringer for meg, med dører som som smalt igjen med et brak, og med dører... som forsiktig ble satt på gløtt.
Bestefar på loftet døde påskemorgen for 19 år siden. Da han trakk sitt siste åndedrag strømmet salmen “Påskemorgen slukker sorgen” fra sykehusets TV-apparat, noe som på merkelig vis ga trøst, selv om det i sannhet var sorgens største dag.Sterke fine Beste, anker og bøye, hus og tak, mitt fjell gjennom alle stormer… var ikke mere. Jeg delte livets siste natt med han, lå våken ved sykehusvinduet og så himmelen skifte farge etter som timene skred fram. Jeg våket over pust og puls, mens lungene hans kjempet til seg luft. Et desperat drag, og så stille. Stille, stille stille. Stjernene sluttet å blinke, karlsvogna gjorde seg klar, men rett før take-off, steg et voldsomt sukk til taket og ny luft ble sugd inn i slitne lunger. Så stille. Stille stille stille, før livssukket igjen slo i taket og lagde sørgerender i hjertet mitt. Tårene rant, men det var ingenting jeg kunne gjøre annet enn å fylle rommet med nærvær og kjærlighet. Bare han ikke hadde vært så forbanna sta, og gått til legen mens det ennå var tid!! Kulen på halsen skulle liksom bare forsvinne av “seg selv”, og leger... var for pingler. Da han endelig tok til vettet var det for seint. Kreften var ikke til å stagge. Ute grodde krokusen opp fra en vintertrett plen, inne tok Beste sitt siste åndedrag fra en livstrett kropp. Alle veggene falt ut av huset mitt og bølgen av sorg fikk flyte fritt. Jeg som hadde løpt fra døden hele livet, stod nå tett ved dens side og kjente med forundring den triste freden som fulgte i dens fotspor.
Påsken som kom 4 år senere bar preg av at jeg skulle sette nytt liv til verden. Det var i allefall planen etter at terminkalenderen hadde sagt sitt. Men guttungen der inne hadde det ikke like travelt som sin mor, og lot derfor jorden spinne et par ekstra runder rundt sola før han bestemte seg for å titte ut. Det var ikke akkurat gjort i en fei, og jeg innrømmer at jeg aldri hadde trodd at det gikk an å ha det så vondt og fortsatt være i live. “La veene skylle over deg som bølger på en strand” sa jordmora. Yeah right! Den jordmora kunne bare dytte de dønningene opp et visst sted, makan til drittpreik hadde jeg sjelden hørt. (Som du skjønner er man ikke videre sjarmerene i den tilstanden) MEN jeg kom igjennom, og det med så mye hyl og skrik at nevnte jordmor hadde øresus i ukesvis etterpå. Til pass, tenkte jeg; før takknemligheten over hennes fantastiske innsats tok overhånd. Det er ufattelig hva kroppen vår er i stand til – og de som sier det ikke finnes mirakler på jord kan bare pakke sammen smella med en salig gang. Vi er alle i stand til å skape mirakler. Hver for oss. Og sammen. (Særlig i sammen, men det skal du få mer om etterhvert, ellers raser jeg bare utpå et sidespor her som kommer til å ta deg med vinter og votter. Nå. Er det fødestua som gjelder) Jeg er sikker på at hjertet mitt vokste til det dobbelte i løpet av den aprilnatten – aldri før hadde jeg vært lykkeligere. Kroppen verket etter hvert som cellene ble fylt med denne nye grensesprengende kjærligheten som løftet universet enda et hakk nærmere evigheten. Jeg var fortapt og jeg var funnet, jeg var alt jeg aldri noen gang hadde vært. Jeg var mor og ikke bare datter. Jeg var uovervinnelig. Og… jeg var mer sårbar enn noensinne.
Et par dager etter fødselen sa kroppen stopp. Hjertet slo kollbøtte og noen der ute dimmet ned lyset mitt like effektivt som om jeg skulle ha vært koblet til en bryter. Jeg falt. Bakover og nedover. Igjennom meg selv, forbi voksenliv og barndom helt til den siste av livets grenser åpenbarte seg under meg. Så fulgte isen, den forbanna isen som freidig fylte hver krok av lungene med en slik intensitet at jeg gispet etter pusten. Det doble hjertet slo stramme intense slag, og ved siden av meg… lå vakre gutten min og sov. Myk pust. Runde kinn. Mørkt hår som krøllet seg i nakken. Desperasjonen og den lammende frykten jeg følte da kan ikke beskrives. Jeg visste at jeg var på vei bort. Hvem pokker hadde gitt tillatelse til at det skulle skje?? I alle fall ikke jeg, og var det kanskje ikke jeg som var incharge her? Vel, slik var det altså tydeligvis. Ikke. Hvorfor nå? Av alle livets øyeblikk. HVORFOR NÅ?? Det hadde jo vært plenty av muligheter tidligere, ikke sant? Mandelstangen den gangen på Nesset er i såtilfelle et glimrende eksempel på nettopp det. Hvorfor søren kunne ikke den bare ha gjort jobben, om det nå var så mye om å gjøre? Det hadde i det minste vært en smule fair spør du meg, mens dette… dette var ikke annet en et enormt slag langt under beltestedet.
Jeg hadde alltid tenkt at døden var noe som ville ramme meg utenifra. Nå raslet den med sabelen fra den eneste plassen det ikke fantes gjemmesteder for. På innsiden av meg selv. Det var så ironisk at det var til å få krupp av. Og det… var jeg jo godt i gang med, for å si det sånn. Lukten av verdens fineste danset i rommet, og jeg nektet å slippe den. Jeg holdt og jeg holdt. Trakk den inn med dype hektiske åndedrag, ned mellom myldret av legefrakker og kaos, inn gjennom nesen,opp forbi hjernen som i aller høyeste grad var i ferd med å miste all evne til rasjonell tankegang, og til sist… ned til det kjempende hjertet som umiddelbart svarte… med å trekke seg sammen til nye hektiske slag . Han var min livline. Og jeg nektet å slippe. Ikke slipp. Kan ikke slippe. Må ikke slippe. Hold. Hold. Hold. Jeg aner ikke hvor lenge jeg klorte meg fast; men så - langsomt, usigelig langsomt trakk mørket seg unna. Jeg hørte pusten hans, og åpnet øynene og så øyelokkene hans vibrere lett over drømmene som fløy et sted der under. Livets første drømmer. Det ble etter hvert færre legefrakker i rommet, og kaos vek for fred. Til slutt satt det kun en sykepleier hos meg som strøk meg over håret. Jeg klamret meg fast til hånden hennes til jeg atter kjente fast grunn under bena mine. Lettelsen over å være tilbake var enorm.
Det skulle gå mange år før jeg fikk svar på hva som skjedde den gangen. Og flere ganger siden. De fant rett og slett ikke helt ut av det. Etter fødsel nummer to, var alle enige om at det var noe feil på blodet mitt. No`arvelige greier som kunne føre til blodpropp. At jeg skulle ha gått på sprøyter med blodfortynnende under begge svangerskapene om de hadde visst om det på forhånd. Det gjorde de altså ikke. Men gjort var gjort, og spist var spist så sånn var og ble det med den saken. Drypp, sa noen. Panikkangst og hyperventilering sa andre. Ta lykkepiller du, sa legen. Fuck you. Sa jeg. Jeg visste mye om angst, og dette… var noe helt helt annet.
For et par år siden, da jeg for gud-vet-hvilken gang og lå og spratt veggimellom i en ambulanse, var det et klokt hode på sykehuset som bestemte seg for å ta denne damen hele veien. Det innebar blant annet slangesvelging på høyt nivå. DA Bruce, og først da… kan vi begynne å snakke om panikkangst. Fy f for en jævelig undersøkelse. Men jeg lover deg - den var verdt hver eneste brekning. De avdekket et stort hjertehull, som måtte fylles og snurpes noe salig fort, for kombinert med blodgreiene mine som sendte rusk og snusk rundt i systemet var jeg rett og slett en tikkende bombe. Jasså!!! Se på den du, Mr. Lettvintlege-lykkepille.
Da jeg lå på operasjonsbordet for å bli fylt opp med alskens nanoteknologi, var jeg så redd for narkosen at jeg spøy. Iallfall mentalt. De stod over meg og telte, og jeg tenkte at dette var intet annet enn mere død. Det siste jeg rakk å tenke var at jeg aldri mer ville våkne, at jeg aldri mer skulle få se og klemme de fine fantastiske gutta mine igjen, og jeg var sekunder fra å sprette ut av senga, rive av meg slanger og styr og rømme tilbake der jeg kom fra. Men det… rakk jeg jammen ikke. Jeg var borte på et blunk. Jeg våknet (så feil kan man altså ta) med en slik forferdelig bånntæla i kroppen at jeg holdt på å riste meg ut av mitt gode skinn. Herregud som jeg frøys. Jeg skalv så det nærmes hagla tenner, og det var varmeflasker,blåseovner, ulltepper, og hoppende sykesenger all over. Så kom roen …og den uendelige gleden over at sirkuset var over. For denne gang. Jeg ble skrevet ut alive and kicking, og med en paraply i hjerteveggen som skal holde tett.
Jeg har etterhvert blitt ganske tøff i trynet, og sier nå ofte at jeg er godt rustet for livets regnværsdager. Helt sant er det nok kanskje ikke. Jeg har opplevd å bli knust til støv uten at paraplyen min så mye som vibrerte i sømmene. Men slik er det. Den gjør nok jobben den er satt til likevel. På oppstandelsens dag tenker jeg at mye nok kan gjenreises fra aske og støv, og at det som bærer liv og lykke langt på vei er tuftet på den kjærligheten man gir seg selv. Jeg øver meg opp på å øke den doseringen. Så jeg skal fra nå gå mere og løpe mindre. Jeg skal ta medisinene mine HVER dag (for det gjør jeg pr. nå ikke) og jeg skal nyte mine glass med vin når det passer seg sånn. Jeg skal danse under de soler jeg finner på min vei, og jeg skal aldri et øyeblikk vike for kompasset. Om jeg ikke klarer å lande en deal med deg skal jeg gud-betre-meg lande en deal med meg selv.
Da vet du altså det. Noe du nok ikke veit er at du har vært hos meg flere ganger disse påskedagene, og at valg av dagens kapitteloverskrift har en historie du antagelig knapt vil tro er sann, men: Det.Er.Den. Jeg lyver nemlig ikke. Dine veier hit tar meg til tider med storm. Jeg lover deg med hånden på paraplyen (og det løftet er større en du kanskje skulle tro der du sitter akkurat nå) at jeg ikke vil føre deg bak lyset, for slikt… kommer det aldri noe godt utav. Jeg skal for ordens skyld fortelle mer om dine veier hit neste gang, for du hakke nubbsjans til å finne dem på egenhånd. Akkurat nå har jeg viktigere ting fore. Har fått verdens fineste hjem fra påskeferie, og jeg har tenkt å gå og klemme dem begge til de blir blå i ansiktet.
Fortsatt god påske Bruce!
The rising - Lyrics
Can't see nothin' in front of me Can't see nothin' coming up behind I make my way through this darkness I can't feel nothing but this chain that binds me Lost track of how far I've gone How far I've gone, how high I've climbed On my back's a sixty pound stone On my shoulder a half mile line
Come on up for the rising Com on up, lay your hands in mine Come on up for the rising Come on up for the rising tonight
Left the house this morning Bells ringing filled the air Wearin' the cross of my calling On wheels of fire I come rollin' down here
Come on up for the rising Come on up, lay your hands in mine Come on up for the rising Come on up for the rising tonight
Come on up for the rising Come on up, lay your hands in mine Come on up for the rising Come on up for the rising tonight
Spirits above and behind me Faces gone, black eyes burnin' bright May their precious blood forever bind me Lord as I stand before your fiery light
I see you Mary in the garden In the garden of a thousand sighs There's holy pictures of our children Dancin' in a sky filled with light May I feel your arms around me May I feel your blood mix with mine A dream of life comes to me Like a catfish dancin' on the end of the line
Sky of blackness and sorrow (a dream of life) Sky of love, sky of tears (a dream of life) Sky of glory and sadness (a dream of life) Sky of mercy, sky of fear (a dream of life) Sky of memory and shadow (a dream of life) Your burnin' wind fills my arms tonight Sky of longing and emptiness (a dream of life) Sky of fullness, sky of blessed life (a dream of life)
Come on up for the rising Come on up, lay your hands in mine Come on up for the rising Come on up for the rising tonight
Jeg lovte deg i morgen – men så kom det en ny dag. Og en til. Uten et ord, men med dertil mer action. Sist vi pratet sammen hadde jeg skoa full av boogie og søndagen lå flat over Fåletoppen. Jeg hadde lasta veska full av mål og misjon, og skulle ut å verve et team. Om du lurer på hvordan i all verden det gikk – så kan jeg si at det gikk ikke sånn all verden. Foreløpig. Folk bruker uhorvelig lang tid på å snu seg, og jeg kan love deg at det ørlille tålmodighetsgenet jeg er utstyrt med… er i ferd med å legge seg på rygg, totalt overmannet av bokstaven U. Hvor lenge må folk tenke. .. tenker jeg. Er det ikke bare å GJØRE? Kompassnåla stanger i veggen og sier kjør på. Det blir vei i vellinga. Så da så. Snøre sko. Keep up the good work, og aksepter!!! … at ting akselerer i et annet tempo der ute (enn der inne). Det siste kan jeg forresten ikke love… sånn umiddelbart – men sett i et verdensperspektiv – er det antagelig bra at ikke alle løper avgårde som de skulle hatt en viss kar i hæla.
Nok om det. Jeg skal ikke bruke opp tiden din på å snakke om drømmer du ikke er en del av - du, som har en helt egen drøm å fylle!! Og akkurat den drømmen… farger store deler av min dag for tiden. Den snor seg i mellom timer og minutter, og binder døgnet sammen på de merkeligste måter. Akkurat hvor merkelig skal jeg komme tilbake til en dag. Jeg lover ikke at det blir i morgen. Men en dag… skal jeg fortelle hvordan du prikker meg på skulderen. Puster meg i nakken, og dytter meg framover med stødig hånd. Slik forteller du meg at det finnes en vei. Jeg kjenner det som en visshet like sterk som vissheten om at årets uker består av 7 dager. At himmelen er grenseløs og uendelig, og at havet… er dypt og uregjerlig. Kunnskapen om det mulige umulige sitter like sterkt i meg som at 2+2=4, og….som at matematikkens vesen nok ikke alltid… er like lett som det. Jeg vet du er mulig!!!! Men hvordan i all verden ? Algebra og geometri har aldri vært min sterke side.
For noen år siden var det noen som sa til meg at jeg heller burde redde sultne barn i Afrika og stanse kriger og slikt istedenfor å legge all min tro og energi i at en av verdens største rockestjerner skulle komme og holde konsert for lokalsamfunnet mitt. Ja, for hvis det var tro og håp jeg ville formidle, burde jeg jobbe med skikkelige ting som var verdensnyttige. Stanse kriger du liksom.Jeg som har fly- og båtskrekk og knapt beveger meg utenfor Norge om jeg da ikke er polstret bak en airbag i en bil. Greit nok at jeg har vært i militæret. Men det var mest fordi jeg ville forsvare landet mitt om noen skulle finne på å ta det fra meg. Det var i alle fall det jeg sa til meg selv. Men som skuddredd ammunisjonskorporal i Hans Majestet Kongens Garde var det nok lite jeg kunne ha stilt opp med om det først smalt. Kjære vene jeg får jo hetta bare det er nyttårsaften. Men greit nok. I ettertid kan jeg ikke fatte at jeg valgte hæren. Men. Sett i lys av det faktum av sterk angst for både båt og fly så var vel ikke luftforsvar- og marinetjeneste så naturlige valg heller. Det var ett av tre, for noe annet kom ikke på tale. Hoggormskrekk gjorde ikke tilværelsen som grønnkledd landsforkjemper så lett for meg heller. Jeg husker med gru hvordan troppen, med meg på slep, ålte seg gjennom kilometer på kilometer med hogstfelt mens rødfisen strøk over hodene våre. Jeg angret som en hund, spyttet maur og granbar mens hjertet sprakk for hvert tak jeg dro meg over den livsfarlige skogbunnen. Det var i overkant mye for en sart sjel, men jeg skal ha for at jeg holdt ut. I flere omganger faktisk. Men allikevel og til tross: Det å forvente at jeg skal suse avgårde og kjempe for frihet og rettferdighet i Afghanistan for eksempel, er det samme som å forvente at Idi Amin nomineres som verdig kandidat til Nobels fredspris. Det er totalt usannsynlig… fordi man er komplett ribbet for de forutsetningene som skal til.
Det er egentlig med stor frustrasjon jeg melder dette, for om jeg kunne valgt fra øverste hylle skulle jeg vært i Afrika. Jeg skulle vært en supertøff Jean D`arc som ikke gikk av banen for noe! Jeg skulle borret etter vann, satt vaksiner (sprøyteskrekkfri som jeg var), tryllet vekk alle våpen, kurert aids, og dyrket land.Jeg skulle forsvart de forsvarsløse og reddet liv.Men det er bare å innse at jeg for øyeblikket skvetter av sporet bare noen hikker. Det er ikke kult å være en reddhare Bruce. Det er ikke kult i det hele tatt. Verden går opp i flammer og jeg gjemmer meg under sofaen. Ikke mye å være stolt av. For fortsatt tar jeg inn verdens mørke side på min vid åpne parabol, og det- med like stor inderlighet som den gang på 80-tallet. Fortvilelsen er minst like stor nå som den gang, for svarene uteblir fortsatt. Hvor kommer all denne ondskapen fra?Denne ustoppelige lysten til å skade andre? Ribbe dem for alt de har og alt de noen gang kunne håpe på å få? Bombe dem sønder og sammen, brenne landsbyene øde, hogge ned, misbruke, ta for seg uten at det så mye rykker i nervebaner som bringer skyld og skam. Ikke en streng av empati slår an tonen i hjertet. Hat som brenner, næret av faenskapets tørrsvidde rekved -rester… fra de utallige fortaptes forlis. Grådighetens glupske bensin pumper inn i bålet. Utømmelig. Nådeløst. Folk blir gjort hjemløse i eget land, ressursløse i eget landskap, mens andre skor føttene rike der de tråkker over likene. Et steg nærmere toppen. Hæler av gull, fotavtrykk av blod.Og jeg innrømmer det. Jeg føler meg totalt maktesløs. For hva kan vel jeg gjøre her jeg sitter landbundet med alle mine skrekker og all min uvitenhet? Det er en pokker så feig tilnærming, men jeg er nødt til å inngå en forsoning med meg selv, for om ikke… mister jeg kompass og retning… for alltid.
Jeg har altså innsett at jeg ikke direkte har i meg det som kreves for å stanse kriger og mette sultne barn i Afrika. Det må andre gjøre som ikke har flyskrekk (evt overvunnet den) og som har kunnskap om dialog, fredsarbeid, fremmede kulturer, diplomati, ernæring og slikt. Jeg sier ikke at det ikke er mitt bord. Det ville vært en total ansvarsfraskrivelse, og som verdensborger har jeg like stort ansvar som alle andre å bidra til fred, forsoning og likefordeling av goder. Jeg sier bare at jeg setter meg til det bordet med det utgangspunktet jeg har. Med de evner og muligheter jeg har for å løse problemene. Fra mitt ståsted… Og det innebefatter blant annet å arrangere en konsert med deg her i Nordby sammen med en skokk herlige ungdommer. Så får det høres så vilt og usannsynlig ut som det bare gjør. For det er en sannhet. Omfanget av dette vil, om alt går etter planen, gå opp for deg om ikke så alt for lenge. Inntil da får jeg bare øse på med brev, for experienceteamet er ganske overbevist om en ting: Det er mer sannsynlig at vi innehar det som trengs for å dra deg i land… enn at vi ikke har det. Akkurat der. Er matematikken fjellstø.
Et bilde av deg har brent seg fast på netthinnen min. Det var rett etter 9.11 og du står på toppen av den rykende ruinen av twin towers og synger styrke inn i landet ditt. Det gjør du med en sånn kraft og lise at folk reiser seg med deg. Du samler ditt folk. Du leger deres sår. Du bringer håp inn i en fortvilelse så stor og sønderreven, at kun et vindpust skiller fra den totale kollaps. Du er en sann kriger, men det er musikken som er ditt våpen. Om nå alle bare kunne gjort det sånn! Men i følge Obamas fredspristale så skal faenskap bekjempes med faenskap. Der man har glemt eller tapt det menneskelige - når selv ikke musikken igjennom. Der man har mista sin sjel når ingen ord, ingen toner fram. Da er det kun hardball som gjelder. Jeg tenker at selv ikke rå makt kan tvinge en tapt sjel i hus, så derfor… søker mitt hjerte følgende sannhet: At det nettopp er det sjelfulle... som kan lokke det sjelløse på plass.
Klokken har tippet midnatt, og et nytt døgn er lastet i Karlsvogna. Hva det bringer med seg vet jeg først til samme tid i morgen. Men en ting vet jeg: Det neste døgnet skal fylles med masse kjærlighet. Jeg skal gå langsomt sammen med de menneskene som betyr mest for meg i hele vide verden, også skal jeg lese flere bøker enn jeg har gjort på lenge slik at jeg blir klokere enn det jeg er akkurat nå. Og så …skal jeg sove. Sove helt til kroppen sier at det er nok, og at det er på høyt tid å hilse en ny dag velkommen. God natt Bruce. Måtte drømmene dine gjøre godt.
Dagene renner unna, Bruce. Jeg tror du kjenner det du også. Det er ikke så sikkert at du har begynt å nærme deg, men jeg kjenner likevel at du er på vei. For hver dag som går kjenner jeg økt kraft i de hjerteslag som bringer denne drømmen videre. Som bringer deg nærmere. Som løfter håpet høyere, og troa langt utover de horisonter som denne virkeligheten har tegnet opp. “Virkelighetsfjerne Soligard” var det en som kalte meg her forleden. Vedkommende debatterte med all den skyts man utstyres med når man har anonymitetens velsignelse på nettavisenes kommentatorplass. Fantastisk befriende å registrere hånen fra avsenderen uten å kjenne streif av usikkerhet og tristhet over de velvalgte ord. For på mange måter har han (eller hun?) rett. Skal man muliggjøre umuligheter kan man ikke være sterkt forankret i dagens virkelighet. Man er pip nødt til å fjerne seg fra det som er definert som mulig, håndgripelig og realistisk og så bevege seg mot den virkeligheten som kan oppstå en gang der i framtiden. Om man bare tør å slippe taket. Om man bare tør å være i en ikke-fase der grensene mellom det virkelige og uvirkelige opphøres. For i det øyeblikket umuligheter skal realiseres er det ikke nubbsjans å ha bakkekontakt, fotfeste og finger`n i jorda. Man er nødt til å røske opp her-og-nå-ankeret med røttene så gjørma spruter. Først da, og bare da… er det mulig å flytte fjell.
Jeg gjorde en skikkelig blemme her forleden da jeg søkte på “Dear Mr. Springsteen” på google. Jeg ville sjekke hvor lett det var for deg å finne fram til bloggen min og brevet ditt. Det jeg ikke var forberedt på … var alle de andre brevene til deg som også spratt opp i søkemotor`n samtidig. La meg si det slik: Jeg er ikke den eneste som skriver til deg Bruce. Det visste antagelig du, men det var noe jeg ikke hadde skjenket store tanken. Det vrimler jo formelig av Dear Mr. Springsteen-henvendelser der ute på nettet!! Det er slike ting som realistene der ute vil at jeg skal ta innover meg. Men det de ikke forstår er at OM jeg gjør det, dør hvert eneste frø jeg bærer med meg av muligheter. Da fratar jeg disse frøene alt av næring, lys og jordsmonn og slik… legges landskap øde. Av den grunn har jeg bevisst UNNGÅTT alt som har med deg å gjøre i 10 år. Jeg leser ingenting om deg selv om folk sender meg alt de kommer over av artikler og nyheter. Det vrenger seg i meg om jeg ser deg i avisen. Jeg vil ikke ta innover meg det bildet media skaper av deg fordi i det bildet… er du uoppnåelig. I det bildet er du større enn den virkeligheten denne jorda berammer. Der er du et ikon, en stjerne satt høyere på himmelen enn Sirius selv. Ikke mulig å nå. Rett og slett en umulighet blottet for muligheter.
Det ironiske er at nettopp det… er en av årsakene til at jeg valgte deg. For det må såpass til for å rocke verden ut av nummenheten. Jeg må strekke meg så langt at tærne slipper jordskorpa og slik… oppheve tanketyngdeloven. Og om ankeret treffer et sted der ute i det store intet – eller i det store som er alt, så vil det merkes. Jeg tror ikke det vil bli forbigått i stillhet. DA kan det endelig begynne å skje no`! Av betydning. Ikke fordi jeg sier det. Men fordi folk vil skjønne det. Helt av seg selv.
Om det der var gresk kan jeg love deg at det ikke blir mer norsk etterhvert. Men en ting kan jeg love: Jeg skal legga meg i sælan for å forklare deg dette grundig i dagene som kommer. I alle fall så grundig som jeg kan utifra det ståstedet jeg har her jeg henger og slenger i min virkelighetsfjerne virkelighet. Skjønn det den som kan. Men aller helst: Skjønn det den som VIL. Alt dette er nemlig et stort spørsmål om vilje. Viljen til å handle. Og den enorme viljen… til å la være. Passitivitet er denne verdens største trussel. Og der …har du kjernen i hele dette prosjektet. Det handler om mulighetene vi får hver sabla dag til å utgjøre en forskjell for noen... eller for mange – og det handler om alle de dagene vi legger til ro uten en gang å ha gjort et forsøk på slikt. Vi er så inni granskauen comfortably numb. Og der!!! Er det forbanna komfortabelt å være.
For her vi altså.Det norske folk. På toppen av verden, på betryggende avstand fra all elendigheten som foregår bare en flytur unna. Verden blir bare mindre og mindre – men vi fjerner og oss mer og mer fra hverandre. Mentalt. Og i gjerninger Vi er rett og slett numne som overspiste løver etter en slapp jakt. Thomas Hylland Eriksen (en klok, engasjert, norsk professor) kaller det Storeulvsyndromet. Han sammenligner oss paradismennesker (for vi lever vitterlig i paradis her i Norge!) med Storeulv i det øyeblikket storeulv spiser opp alle de tre grisene. I ett deilig grådig jafs. For i det øyeblikket bringes storeulvs livsmisjon til opphør. For hva pokker skal han drive med etter at den siste grisehalen sklir ned under drøvelen? Se det spurte den eldste lille grisen ulven om også, der han satt tjora fast med sine brødre i gryta mens gulerøttene spratt rundt øra på dem. “Hva skal du gjøre i morgen?” spurte han enkelt. “Gjøre i morgen? spurte storeulv. “Ja, hva skal du gjøre i morgen når vi ikke finnes mer?” Tja, se det... hadde ikke Storeulv tenkt særlig på. Så, etter å ha tenkt litt på akkurat det, slapp han løs alle tre. Vips! Han angret selvsagt som en hund i samme øyeblikk, og drevet av frustrasjon og hunger... var jakten i gang - igjen. Morgendagen, ja selv dagen i dag, hadde atter fått sin misjon. For man må ha en misjon som river litt- om man i det hele tatt skal finne energi nok til å handle.
Så hva har skjedd med våre misjoner, våre visjoner, her vi går på toppen av verden? Vi er mette og gode, trygge og komfortable. Vi har alt og mangler lite. Det er ingen kamper igjen å kjempe, alle grisene er fortært og slik flyter vi videre, og dagene som kommer … skaper våre liv uten at vi registrerer stort av det. Kreftene vi har i oss til å skape endring, bygge og utvikle samfunnet videre ligger passive i mange av oss. Jeg bruker å si at vi er steike gode innbyggere. Vi bygger innover og innover og innover. Men vi har nesten helt glemt å være UTbyggere, og det å skape utenfor oss selv og de grenser vi har. For alle kamper er ikke kjempet. Alle ting er ikke skapt. Jo mer vi bygger innover jo mer handlingslammet og trangsynte blir vi. Jo lenger vi trekker oss fra hverandre jo mer fremmede blir vi, og jo mer fremmede vi blir for hverandre jo svakere blir fellesskapet. Og der det er svake fellesskap...får faenskapet fritt spillerom.
Når det gjelder de tinga der så har jeg hav igjen på hjertet, men det skal jeg gi deg mer av i morgen. Jeg står på farten for å dele ut en masse flyere om en annen Breivoll drøm som jeg bruker mye tid på om dagen. Nemlig den drømmen som faktisk VANT hele drømmevalget i 2010, som jeg fortalte deg om innledningsvis her. Drømmen om deg gikk jo ikke en gang til valg - mens denne her gikk ikke bare til valgrunden – den gikk hele veien til topps. Denne drømmen er ikke bare lett å bære skal jeg si deg, for den inneholder en hel haug med rabalder, følelser og fallgruver. Da er kompassnåla god å ha –for den peker beint fram og viker ikke en millimeter. For i alt det som er så vondt og stort og vanskelig i denne saken ligger det verdier som veier opp for hvert eneste oppoverbakkeskritt denne veien har: Nemlig dialog, samarbeid, respekt og toleranse. Realiserer vi denne drømmen vil det gi ringvirkninger laaangt inn i framtida. Men da må folk ut av all sin comfortably-tet, og kjenne på det ansvaret hver og en av oss har for å bære våre brikker til fellesskapets puslespill. Alene kan man utrette mye. Sammen derimot. Kan man utrette alt.
Fin dag til deg Bruce! Nå tar jeg deg med på øra, putter flyerne mine i sekken og fyller skoa med boogie. Vi snakkes om ikke så lenge!
Nå er det noen dager siden sist Bruce og jeg beklager virkelig. Det henger så det svinger i stroppen her, og det skjer så fantastisk mye fint på en gang!! En god venn med stort hjerte har begynt å oversette bloggen til engelsk. Tenke seg!! Endelig!! Nå kan du altså lese den andre steder... enn i mitt hode. I tillegg har den flotte Sony Music damen oversendt oversatt blogg og brev til noen som skulle være enda nærmere deg enn henne... og! Jeg har fått et navn på en kar i Live nation som jeg også har dyttet litt på. I kveld har jeg dessuten lett hytt og gevær for å se om det finnes noen flere der ut som vil hjelpe til med å nå fram til deg- og tanken falt plutselig på New York Times. Tenk å få en slik ener på plass!! DA begynner vi å snakke! Det kan da ikke være mer umulig å få NY Times til å skrive om prosjektet vårt enn å få deg hit... så det var igrunnen ingen grunn... til å nøle med det. Nå har jeg sittet å renset ut alt jeg kan finne av mailadresser i den der avisen og så... sendte jeg brev til hele hurven:
Hi!
I write to you Americans in one of the biggest paper I know about “ over there”, to see if you can help me to make people in Norway start dreaming big. And not only dream big. Think big! And find courage to BELIVE that each and every one of us has the opportunity to make a huge change in the world. Not only by dreaming, believing and thinking. But by acting. If there is anything you Americans are good at… its that. You tell us this all the time, by your music, by your films, by your books, and… by your actions. And I think we have something to learn over here about that.
40 kids (youths) in age 13-17 in a small country town in Nordby in Norway, want to give their country a wakeup call. Of the good kind! We have a project with a mission – to make Bruce Springsteen enter our stage and play a couple of songs on his guitar. It`s an impossible thought. But it is an possible action. It’s a very long story, and it has been on the road for 10 years. Now it has become a blog –that’s called: Dear Mr. Springsteen. It has readers all over the world, and just recently it was translated in to English (I got some help with that, my written language as you can see, is not so good in other ways than… Norwegian. But this is not about being perfect. It`s about doing the right thing)
Here in Norway the local papers tells our story. But Bruce don`t read them. But I think he might read your paper. And if you Ny-times-people like our story.. maybe you will write about it. Maybe Bruce will find out. Maybe he will look us up.. And maybe.. he likes the story as well, and then… enter our stage 22.july 2012 (He is in Norway that day). Because he is a dreamer. Because he believes in the same things as we do, that anything is possible if you go by heart- and we all pull the strings together. It`s a small worldJ
We have written a song about Bruce that we sing when the community comes together. It`s in Norwegian but one verse is in English. And that one goes like this:
There will come a day when a man comes along He brings his guitar and he will sing his song To the people of Nordby he will stand strong Mr Springsteen`s the name and he`ll meet us at home. And I know and you know that magic is near when those who belive find their dreams flying there In the steps we are taking In the walls that we climb In the songs of the people that colors the sky
I do not expect you to respond. But I guess it was worth a try. Wish you all a very nice day!
Yours Sincerely
Rikke Soligard 40 years old and quite happy
Nordby, Norway - Across the sea
Dette er svaret jeg fikk ganske umiddelbart:
THANK YOU for writing The New York Times. We are grateful to readers who take the time to help us report thoroughly and accurately. Your message will reach the appropriate editor or reporter promptly.
What happens now that your message has been received, or if you have more questions?
ACCURACY: If you have pointed out an error, a correction will appear on Page A2 as soon as possible. Corrections for articles in weekly sections usually appear in those sections. Errors are also corrected in the online version of the article and a note acknowledging and explaining the error is appended.
Because dozens of readers often point out the same error, we cannot notify each person that we are publishing a correction. Please accept our thanks now.
If we decide that a correction is not necessary, an editor or a reporter will be in touch to explain our reasons.
NEWS COVERAGE: If you are writing to give us feedback on our coverage, your message will be forwarded to the appropriate department. Because of the volume of e-mail we receive, we cannot respond to every comment. But we pay respectful attention to all messages, even those that are part of organized letter-writing campaigns, for which we are not staffed to reply individually.
EDITORIALS: News and opinion departments operate separately at The Times. If you have written to comment on an editorial or an Op-Ed article and want your comments considered for publication as a Letter to the Editor, please resend your message to letters@nytimes.com More information on submitting letters can be found at nytimes.com/ref/membercenter/help/lettertoeditor.h
tml
Send Op-ed submissions to oped@nytimes.com More information can be found at nytimes.com/ref/membercenter/help/opedsubmit.html.
NEWSPAPER DELIVERY: Questions about the availability or delivery of The Times may be telephoned to 1-800-698-4637, e- mailed to 1-800@nytimes.com or posted at homedelivery.nytimes.com
RESEARCH: We are not staffed to do research for the public. But our online archives, dating to 1851, can be accessed by going to nytimes.com and using the search function.
Ja sånn var det. Vi får håpe det kommer no`mer nevenyttig etterhvert. Det får være alt for i kveld. Jeg bare tenkte du skulle få en kjapp oppdatering så ikke du trodde jeg hadde glemt deg. Jeg jobber videre, don`t you worry about that, for selvom jeg skrur av tastaturet....så vikler tankene seg videre inn i nattens bakgård på utkikk etter nye horisonter. De finnes nemlig der, for alle som løfter blikket. Jeg lover å skrive mer om ikke så lenge. For det beste gjenstår. Bare så du vet det! Natta Bruce. Kanskje vi sees fra innsiden av NY times i morgen.
