16. The Rising

Påsken har lagt sine langsomme dager over landet og jeg kjenner at kroppen strekker seg grådig etter stillhet og utpust.  Hjertet slår sine slag, men det har ikke lenger så hastverk med å pumpe tempo i beina. Jeg har gitt meg selv et løfte: Jeg skal ikke løpe en eneste meter disse høytidsdagene. Jeg skal bruke påsken til å lære meg kunsten å gå. Kunsten å sitte.  Kunsten å stå. Jeg har kommet til den anerkjennelsen at livets lyse veier blir lettere å få øye på slik. Denne høytiden har i løpet av årene brakt med seg store livsendringer for meg, med dører som som smalt igjen med et brak, og med dører... som forsiktig ble satt på gløtt.

Bestefar på loftet døde påskemorgen for 19 år siden. Da han trakk sitt siste åndedrag strømmet salmen “Påskemorgen slukker sorgen” fra sykehusets TV-apparat, noe som på merkelig vis ga trøst, selv om det i sannhet var sorgens største dag.  Sterke fine Beste, anker og bøye, hus og tak, mitt fjell gjennom alle stormer… var ikke mere. Jeg delte livets siste natt med han, lå våken ved sykehusvinduet og så himmelen skifte farge etter som timene skred fram. Jeg våket over pust og puls, mens lungene hans kjempet til seg luft. Et desperat drag, og så stille. Stille, stille stille. Stjernene sluttet å blinke, karlsvogna gjorde seg klar, men rett før take-off, steg et voldsomt sukk til taket og ny luft ble sugd inn i slitne lunger. Så stille. Stille stille stille, før livssukket igjen slo i taket og lagde sørgerender i hjertet mitt. Tårene rant, men det var ingenting jeg kunne gjøre annet enn å fylle rommet med nærvær og kjærlighet. Bare han ikke hadde vært så forbanna sta, og gått til legen mens det ennå var tid!! Kulen på halsen skulle liksom bare forsvinne av “seg selv”, og leger... var for pingler. Da han endelig tok til vettet var det for seint. Kreften var ikke til å stagge. Ute grodde krokusen opp fra en vintertrett plen, inne tok Beste sitt siste åndedrag fra en livstrett kropp. Alle veggene falt ut av huset mitt og bølgen av sorg fikk flyte fritt. Jeg som hadde løpt fra døden hele livet, stod nå tett ved dens side og kjente med forundring den triste freden som fulgte i dens fotspor.

Påsken som kom 4 år senere bar preg av at jeg skulle sette nytt liv til verden. Det var i allefall planen etter at terminkalenderen hadde sagt sitt. Men guttungen der inne hadde det ikke like travelt som sin mor, og lot derfor jorden spinne et par ekstra runder rundt sola før han bestemte seg for å titte ut. Det var ikke akkurat gjort i en fei, og jeg innrømmer at jeg aldri hadde trodd at det gikk an å ha det så vondt og fortsatt være i live. “La veene skylle over deg som bølger på en strand” sa jordmora. Yeah right! Den jordmora kunne bare dytte de dønningene opp et visst sted, makan til drittpreik hadde jeg sjelden hørt. (Som du skjønner er man ikke videre sjarmerene i den tilstanden) MEN jeg kom igjennom, og det med så mye hyl og skrik at nevnte jordmor hadde øresus i ukesvis etterpå.  Til pass, tenkte jeg; før takknemligheten over hennes fantastiske innsats tok overhånd. Det er ufattelig hva kroppen vår er i stand til – og de som sier det ikke finnes mirakler på jord kan bare pakke sammen smella med en salig gang. Vi er alle i stand til å skape mirakler. Hver for oss. Og sammen. (Særlig i sammen, men det skal du få mer om etterhvert, ellers raser jeg  bare utpå et sidespor her som kommer til å ta deg med vinter og votter. Nå. Er det fødestua som gjelder) Jeg er sikker på at hjertet mitt vokste til det dobbelte i løpet av den aprilnatten – aldri før hadde jeg vært lykkeligere.  Kroppen verket etter hvert som cellene ble fylt med denne nye grensesprengende kjærligheten som løftet universet enda et hakk nærmere evigheten. Jeg var fortapt og jeg var funnet, jeg var alt jeg aldri noen gang hadde vært. Jeg var mor og ikke bare datter. Jeg var uovervinnelig. Og… jeg var mer sårbar enn noensinne.

 Et par dager etter fødselen sa kroppen stopp. Hjertet slo kollbøtte og noen der ute dimmet ned lyset mitt like effektivt som om jeg skulle ha vært koblet til en bryter. Jeg falt. Bakover og nedover. Igjennom meg selv, forbi voksenliv og barndom helt til den siste av livets grenser åpenbarte seg under meg. Så fulgte isen, den forbanna isen som freidig fylte hver krok av lungene med en slik intensitet at jeg gispet etter pusten. Det doble hjertet slo stramme intense slag, og ved siden av meg… lå vakre gutten min og sov. Myk pust. Runde kinn. Mørkt hår som krøllet seg i nakken. Desperasjonen og den lammende frykten jeg følte da kan ikke beskrives. Jeg visste at jeg var på vei bort. Hvem pokker hadde gitt tillatelse til at det skulle skje?? I alle fall ikke jeg, og var det kanskje ikke jeg som var incharge her? Vel, slik var det altså tydeligvis. Ikke. Hvorfor nå? Av alle livets øyeblikk. HVORFOR NÅ?? Det hadde jo vært plenty av muligheter tidligere, ikke sant? Mandelstangen den gangen på Nesset er i såtilfelle et glimrende eksempel på nettopp det. Hvorfor søren kunne ikke den bare ha gjort jobben, om det nå var så mye om å gjøre? Det hadde i det minste vært en smule fair spør du meg, mens dette… dette var ikke annet en et enormt slag langt under beltestedet.

Jeg hadde alltid tenkt at døden var noe som ville ramme meg utenifra. Nå raslet den med sabelen fra den eneste plassen det ikke fantes gjemmesteder for. På innsiden av meg selv. Det var så ironisk at det var til å få krupp av. Og det… var jeg jo godt i gang med, for å si det sånn. Lukten av verdens fineste danset i rommet, og jeg nektet å slippe den. Jeg holdt og jeg holdt. Trakk den inn med dype hektiske åndedrag, ned mellom myldret av legefrakker og kaos, inn gjennom nesen,  opp forbi hjernen som i aller høyeste grad var i ferd med å miste all evne til rasjonell tankegang, og til sist… ned til det kjempende hjertet som umiddelbart svarte… med å trekke seg sammen til nye hektiske slag . Han var min livline. Og jeg nektet å slippe. Ikke slipp. Kan ikke slippe. Må ikke slippe. Hold. Hold. Hold. Jeg aner ikke hvor lenge jeg klorte meg fast; men så - langsomt, usigelig langsomt trakk mørket seg unna. Jeg hørte pusten hans, og åpnet øynene og så øyelokkene hans vibrere lett over drømmene som fløy et sted der under. Livets første drømmer. Det ble etter hvert færre legefrakker i rommet, og kaos vek for fred. Til slutt satt det kun en sykepleier hos meg som strøk meg over håret. Jeg klamret meg fast til hånden hennes til jeg atter kjente fast grunn under bena mine. Lettelsen over å være tilbake var enorm.

Det skulle gå mange år før jeg fikk svar på hva som skjedde den gangen. Og flere ganger siden. De fant rett og slett ikke helt ut av det. Etter fødsel nummer to, var alle enige om at det var noe feil på blodet mitt. No`arvelige greier som kunne føre til blodpropp. At jeg skulle ha gått på sprøyter med blodfortynnende under begge svangerskapene om de hadde visst om det på forhånd. Det gjorde de altså ikke. Men gjort var gjort, og spist var spist så sånn var og ble det med den saken.  Drypp, sa noen. Panikkangst og hyperventilering sa andre. Ta lykkepiller du, sa legen. Fuck you. Sa jeg. Jeg visste mye om angst, og dette… var noe helt helt annet.

For et par år siden, da jeg for gud-vet-hvilken gang og lå og spratt veggimellom i en ambulanse, var det et klokt hode på sykehuset som bestemte seg for å ta denne damen hele veien.  Det innebar blant annet slangesvelging på høyt nivå. DA Bruce, og først da… kan vi begynne å snakke om panikkangst. Fy f for en jævelig undersøkelse. Men jeg lover deg - den var verdt hver eneste brekning. De avdekket et stort hjertehull, som måtte fylles og snurpes noe salig fort, for kombinert med blodgreiene mine som sendte rusk og snusk rundt i systemet var jeg rett og slett en tikkende bombe. Jasså!!! Se på den du, Mr. Lettvintlege-lykkepille.

Da jeg lå på operasjonsbordet for å bli fylt opp med alskens nanoteknologi, var jeg så redd for narkosen at jeg spøy. Iallfall mentalt. De stod over meg og telte, og jeg tenkte at dette var intet annet enn mere død. Det siste jeg rakk å tenke var at jeg aldri mer ville våkne, at jeg aldri mer skulle få se og klemme de fine fantastiske gutta mine igjen, og jeg var sekunder fra å sprette ut av senga, rive av meg slanger og styr og rømme tilbake der jeg kom fra. Men det… rakk jeg jammen ikke. Jeg var borte på et blunk.  Jeg våknet (så feil kan man altså ta) med en slik forferdelig bånntæla i kroppen at jeg holdt på å riste meg ut av mitt gode skinn. Herregud som jeg frøys. Jeg skalv så det nærmes hagla tenner, og det var varmeflasker,blåseovner, ulltepper, og hoppende sykesenger all over. Så kom roen …og den uendelige gleden over at sirkuset var over. For denne gang. Jeg ble skrevet ut alive and kicking, og med en paraply i hjerteveggen som skal holde tett.

Jeg har etterhvert blitt ganske tøff i trynet, og sier nå ofte at jeg er godt rustet for livets regnværsdager. Helt sant er det nok kanskje ikke. Jeg har opplevd å bli knust til støv uten at paraplyen min så mye som vibrerte i sømmene. Men slik er det. Den gjør nok jobben den er satt til likevel. På oppstandelsens dag tenker jeg at mye nok kan gjenreises fra aske og støv, og at det som bærer liv og lykke langt på vei er tuftet på den kjærligheten man gir seg selv. Jeg øver meg opp på å øke den doseringen. Så jeg skal fra nå gå mere og løpe mindre. Jeg skal ta medisinene mine HVER dag (for det gjør jeg pr. nå ikke) og jeg skal nyte mine glass med vin når det passer seg sånn. Jeg skal danse under de soler jeg finner på min vei, og jeg skal aldri et øyeblikk vike for kompasset. Om jeg ikke klarer å lande en deal med deg skal jeg gud-betre-meg lande en deal med meg selv.

Da vet du altså det. Noe du nok ikke veit er at du har vært hos meg flere ganger disse påskedagene, og at valg av dagens kapitteloverskrift har en historie du antagelig knapt vil tro er sann, men: Det.Er.Den. Jeg lyver nemlig ikke. Dine veier hit tar meg til tider med storm. Jeg lover deg med hånden på paraplyen (og det løftet er større en du kanskje skulle tro der du sitter akkurat nå) at jeg ikke vil føre deg bak lyset, for slikt… kommer det aldri noe godt utav. Jeg skal for ordens skyld fortelle mer om dine veier hit neste gang, for du hakke nubbsjans til å finne dem på egenhånd. Akkurat nå har jeg viktigere ting fore. Har fått verdens fineste hjem fra påskeferie, og jeg har tenkt å gå og klemme dem begge til de blir blå i ansiktet.

Fortsatt god påske Bruce!

The rising - Lyrics

Can't see nothin' in front of me
Can't see nothin' coming up behind
I make my way through this darkness
I can't feel nothing but this chain that binds me
Lost track of how far I've gone
How far I've gone, how high I've climbed
On my back's a sixty pound stone
On my shoulder a half mile line

Come on up for the rising
Com on up, lay your hands in mine
Come on up for the rising
Come on up for the rising tonight

Left the house this morning
Bells ringing filled the air
Wearin' the cross of my calling
On wheels of fire I come rollin' down here

Come on up for the rising
Come on up, lay your hands in mine
Come on up for the rising
Come on up for the rising tonight

Come on up for the rising
Come on up, lay your hands in mine
Come on up for the rising
Come on up for the rising tonight

Spirits above and behind me
Faces gone, black eyes burnin' bright
May their precious blood forever bind me
Lord as I stand before your fiery light

I see you Mary in the garden
In the garden of a thousand sighs
There's holy pictures of our children
Dancin' in a sky filled with light
May I feel your arms around me
May I feel your blood mix with mine
A dream of life comes to me
Like a catfish dancin' on the end of the line

Sky of blackness and sorrow (a dream of life)
Sky of love, sky of tears (a dream of life)
Sky of glory and sadness (a dream of life)
Sky of mercy, sky of fear (a dream of life)
Sky of memory and shadow (a dream of life)
Your burnin' wind fills my arms tonight
Sky of longing and emptiness (a dream of life)
Sky of fullness, sky of blessed life (a dream of life)

Come on up for the rising
Come on up, lay your hands in mine
Come on up for the rising
Come on up for the rising tonight