26. Love oh love

Du trenger ikke mer enn 1 virkelig god venn kunne sønnen min på 12 år fortelle meg her om dagen. En venn og du er reddet.  Jeg er ved siste tråden og det... i grevens tid...for i dag er dagen her

1988. Min beste venn fra den gang var en sann kriger, og selv om hun var en var hun som ti. Hun skrek mot verden, og ga blanke. Malte seg svart og sminket seg hardt. Hun eide ikke en eneste levisbukse og var stolt av det. Til helvete med alle, jeg trenger ingen! var hennes mantra. Men helt sant var det nok ikke. I alt det svarte bar hun et varmt og frodig hjerte, fullt av lys og rettferd. Men nådig var hun ikke. Særlig ikke mot de som gjorde vondt mot de hun var glad i. Men i alt dette nådeløse, svarthvite verdensbilde hun flagget over sin hverdag åpnet hun en havn som jeg kunne flyte inn i. Her begravet jeg frøken prektig, kastet litt fornuft over bord, og her sparket jeg omsider blyloddet vekk fra beina for godt. Der jeg skjøttet mine plikter… satt hun sin ære i bryte sine. Fantastisk befriende!  Slikt burde gis ut på blå resept. Vi gikk på noen smeller men de var ikke større enn at de ga mer lærdom enn skade.  Vi hang sammen som erteris hele ungdomsskole og var like forskjellige som verdens ytterpunkter (som egentlig er ganske like om man tenker etter). Det var hun som lærte meg å røyke. Noe jeg selvsagt aldri skulle begynne med, men slike løfter kan man neste ikke stå inne for når man er barn. ”Du bare sier eple innover” sa hun nonchalant mens hun tok et dypt trekk av sin røde Prince og demonstrerte. Eeeepleee. Hun blåste røykringer og smilte skjemskt med grønne øyne.  Også... var DET gjort. Jeg ble røyker, og ga blaffen i både kreft og død. Det var oss to mot verden. Aldri hadde oddsen vært lavere! Vi spilte a whiter shade of pail (elle pain som vi trodde låta het den gangen), hundrevis av ganger, til natta ble hvit og smerten borte.

Dager og netter gikk. Uavhengig av nyansene på hvithetskalaen. Vi gjorde vårt beste for bli kjent med livet ,og la livet bli kjent med oss. Etter hvert la erfaringens byggesteiner seg godt innunder mitt livsfundament og ga meg stabilitet og tro. Jeg var bra nok akkurat som jeg var. Med eller uten havn. Og det rare med det var at når jeg først virkelig kjente det som en sannhet i hele meg, helt inn til hjerterota...så ble det ganske umiddelbart en sannhet for alle andre også. Søsterskapets skarpe tunger stilnet en gang der uti i siste ungdomsskoleår. I alle fall hørte ikke jeg noe mer til dem. Det hadde tatt sin tid, men jeg og Mandela kom igjennom med rak rygg.

I et øyeblikks glede over å slippe fri  dekorerte jeg en sort paraply med en haug fargerike garnnøster fra skolens formingsrom . Jeg danset lykkelig igjennom den tomme korridoren. Det var sommer, og tid for for farvel. Farvel til alt som hadde vært og et stort velkommen! Til at alt det nye som var på vei. Garnnøstene fløy rundt meg som fargerike kloder, og etter hvert som meter på meter av glatt linoleum ble tilbakelagt økte paraplyuniverset i omfang. Jeg tror det var der og da at det mulige umulige ble unnfanget. Susende under paraplybuen. Jeg var fri til å gå mine egne veier, til å danse i skolens korridorer uten å bry meg en tøddel om hva andre mente om det. Det var mitt liv og mitt valg. Ingen andre skulle få definere meg. Ever again. Jeg var herre i eget hus. Sola i eget univers. Sjef og magimaker i hvert livsøyeblikk. Alt var mulig, livet grenseløst, og verden åpnet seg mot stjernene. Rektor var totalt uforberedt der han rundet hjørnet og fikk en hel galakse midt i fleisen. Mulig det dukket opp en og annen stjerne på netthinna hans akkurat da, men for det meste så han svart og ba meg pelle meg tilbake til timen jeg kom fra.

Jeg landet på jorden med et brak. Svimmel i hue,  skamfull - Men den følelsen!!!  Den fantastiske grenseløse følelsen av å være fri. Jeg tror det var akkurat da… kompasset ble innstallert. Jeg hadde hånd og hjerte godt oppi universets sentrum og visste jeg hadde funnet sannheten om livet. I alle fall for en stund. Jeg blåste stjernestøv etter rektor og danset tilbake til timen, vel vitende om at NÅ. NÅ begynte det for alvor. The boss was here. Ikke you the boss. Me the boss.

Og..nå har også DU the Boss ankommet: 25 minutter unna. Havene er forsert. Det er alså bare tilfeldighetene som gjenstår. Vi har jobba natt og dag for å få fram brevet. Det har vært alt fra undercovermissions, til høylytte frierier til plateselskaper, konsertarrangører og radiooperatører. Ennå vet vi ikke om du vet om oss. Billettene til konsertene dine ble revet unna på før man rakk å si EPLE. Eller The Boss. 100 000. Vi er færre. Men vi gir oss ikke. NO. Surrender. Her står vi med all den erfaringen vi har (og ikke har) og ber deg komme hit for å vise at vi ikke tar feil. At livet bærer drømmer som går i oppfyllelse, at det er opp til hver enkelt av oss å farge verden. At alle kan få det gode til å skje, bare vi får blikket ut av glansede magasiner, rumpa ut av cellulittkrukkene, og tankene ut av rosabloggene og begynner å legge tid og penger i det som virkelig kan rocke verden. Det er ikke hva vi HAR som skaper endring. Det er hva vi GIR. Det er ikke de gode tankene men de gode handlingene. Det er de bånd vi knytter når vi skaper noe sammen - på tvers av alder, interesser og status som bærer oss om livet skulle falle.. Og det er det motet som gror utav en urokkelig tro på at alt er mulig som kan bære en verden i kaos - til ro. Vis oss at vi ikke tar feil. Kom til oss, ta med gitaren – resten ordner vi. Det er ikke en kjeft som tror på oss. Men vi tror. Og vi håper at det er nok. For alle.

Nå må jeg pakke sammen og reise til start. Står du å venter?  Jeg kjører nå likevel. Med. Eller uten deg, for i dag er vi mange som skal være sammen. Vi skal kjenne på det fellesskapet vi deler, og vi skal knytte det enda sterkere sammen. Vi skal minnes, og vi skal gå.  Vi skal gå for det vi tror på, og vi skal bygge videre på det vi har startet. Jeg har med meg verdens fineste gjeng. Team Experience . De bærer håpet for framtida .... fordi de allerede er i gang med å bygge den.

Om vi ikke sees i dag, så ønsker jeg deg alt godt . Til vi sees. En annen gang.


Rikke

25. Learning to fly

 24. desember – julaften, sendte vi brevet vårt. Til deg. Til Sony Music Norge. Til Live Nation. Brevet du aldri fikk. Brevet med det store spørsmålet som ennå ikke har fått sitt endelige svar. Etter å ha vært på tur over dammen i ukesvis, kom det tilbake med stempelet “return to sender” (ref kap. 1). De andre brevene ble ikke returnert, men de ble antagelig heller ikke lest – for alle svar uteble også her. Glassveggen var like ugjennomtrengelig da – som den er nå. Det er veggen som er bøygen. Som er U`en som kaster skygge på de store mulighetene. Ikke du.

I dag har vi siste allmøte i Experience. Siste møte før alle flagg heises, og scenen trilles inn på søndag.  Det er et par ting igjen å lande, og utfordringene står i kø. Å arrangere en konsertfestival midt i tjukke fellesferien byr på mye hodebry.  Man kunne kanskje tenke seg at det holdt med umuligheter fra før - om vi ikke i tillegg skulle krydre den biffen ekstra. Å skaffe nok frivillige har vært en sann mare. ALLE er bortreist. I alle fall alle som bruker å si JA til slikt. Ungdommen er spredd for alle vinder, bare en håndfull er hjemme til å lande innspurten.  22. juli er det minnemarkeringer over hele landet – og her i Oslo er det Youngstorget som gjelder.  Jeg tror kanskje du skal dit. Om ikke annet så kanskje vi hører sangen din derifra strømme over fjorden til oss. Så blir det en touch av the Boss på Breivoll likevel. Dessuten er det meldt regn. Det har regnet så mye i det siste at vi nesten helt har glemt hvordan sommer`n lukter. Hvordan den smaker. Hvordan den føles på huden. Savnet er stort.

Når det tårner seg opp sånn foran meg her på stien er det fristende og bare rulle ut i grøfta å bli liggende. Å gi slipp. La deg fare slik at jeg får frigjort krefter til å lande resten av sullamitten. For det brenner her nå altså. Scenen mangler sjåfør. Vi er short på frivillige. Billettsalget stamper. De uløste oppgavene står i kø fordi få er hjemme og kan hjelper til. Kanskje er det sånn at det ikke er meninga at man skal gi seg i kast med umuligheter. Kanskje det er en grunn til at vi så sjelden gjør nettopp det. Kanskje verden har det best med at alt er som det er, at livet går sin gang uten at vi dytter på noenting i noensomhelst retning. Hva har vi igjen for å strekke strikken så langt så det gjør vondt i hele nervesystemet? Når det ikke en gang er tegn til krakelering i glassveggen?

På slike dager er det godt å kjenne en måke ved navn Jonathan. Han veit nemlig ett og annet om å smelle nebbet i veggen. Da jeg var 16 år fikk jeg boka om Jonathan Livingston Seagull av fatter`n. Ei lita flis av en bok – som satte min forståelse om verden på hodet. Har du ikke lest den så løp og kjøp. Den er fantastisk. Særlig på dager som denne da alt virker håpløst, og det ligger lodd av bly i skoa. Dager man trenger å kjenne at man har ekstra vingeslag igjen på tanken. Dager da tanken er ufri og umulighetene tårner seg opp som strie taggete fjell.

Jonathan. En måke som måker flest, men med det unntaket at han mener at det må være mer ved dette livet enn å krafse til seg mest mulig fra matfatet. Så han utforsker flygningens kunst. Han strekker sine evner, talenter og sin kunnskap om flygning så langt at han sprenger grenser. Bryter lydmurer, og åpner opp en verden av muligheter der alle kun ser umulighetenes tette tåke.  Men lett er det ikke. Han støtes ut av flokken. Forvises for sin livsfilosofi, sin vilje til å ta ut det potensiale som bor i ham. Gevinsten er at han finner seg selv. Og ikke minst kunnskap til nytte for verden.  Men flere ganger underveis mister han troa.

“Problemet var fart, og efter en ukes trening visste han mer om fart enn den raskeste måke i verden. I tre hundre meters høyde slo han med vingene av alle krefter mens han gikk inn i et lynende, loddrett stup ned mot bølgene, og slik oppdaget han hvorfor måker ikke driver med slike lynende loddrette stup. På sekunder hadde han fått en fart på hudreogti kilometer i timen, og når han løftet vingene i den farten, mistet han stabiliteten. Det samme skjedde gang på gang. Han anstrengte seg av alle krefter, men uansett hvor påpasselig han var, mistet han kontrollen i stor fart. Han steg til tre hundre meter, og når han hadde fått opp maksimal fart, gikk han inn i et loddrett stup mens han fremdeles slo med vingene.  Hver gang ble den venstre vingen tatt av luftpresset i det han hevet den, han la seg hardt over til venstre og løftet den høyre vingen for å gjenvinne balansen og vilt flaksende gikk han i spinn mot høyre.

Han kunne ikke være påpasselig nok med vingeslaget oppover. Han forsøkte ti ganger, og alle ti gangene, når farten passerte hundreogti kilometer i timen, ble han til en virvlende masse av fjær, fullstendig ute av kontroll, og klasket i sjøen.

Løsningen, tenkte han til slutt, dryppende våt, må være å holde vingene i ro når farten er stor – slå med vingene til farten kommer opp i åtti, også holde dem i ro.

Han gjorde et nytt forsøk fra seks hundre meters høyde, gikk inn i stupet med nebbet pekende rett ned og med vingene vidt utspent og ubevegelige fra det øyeblikk farten passerte åtti kilometer i timen. Det kostet alt han hadde av krefter, men det lyktes. Efter ti sekunder var farten oppe i hundreogførr.  Jonathan hadde satt ny fartsrekord for måker!

Men triumfen ble kortvarig. I samme øyeblikk som han forandret vinkelen på vingene for å begynne opprettingen, mistet han kontrollen igjen, og i hundreogførti kilometers fart følte det som å bli spreng i filler. Jonathan Måke eksploderte i luften og styret ned mot den steinharde vannflaten.

Da han kom til seg selv, var det for lengst blitt kveld, og han lå og fløt på havet i måneskinn. Vingene var tjafsete og blytunge, men nederlaget tynget mest. Han skulle nesten ønske det hadde vært akkurat tungt nok til å trekke ham stille og rolig til bunns, og gjøre slutt på det hele.”

Etter dette mister Jonathan all tro. Han tenker at han må gå tilbake til å bli en vanlig måke igjen. Han innser sine begrensede muligheter. At flygningens fartskunst kun er forbeholdt falker og andre jaktfugler med korte vinger.  Med hengende hode, og slappe vingeslag vender han nebbet hjem mot skjæret og til et liv som Måke, akkurat slik som en måke skal være. Ingen flere utfodringer. Ingen flere nederlag. Men så:

“I nattemørket, tredve meter til værs, glippet Jonathan Livingston Måke med øynene. Han glemte strabasene, han glemte sine forsetter. Korte vinger. Korte falkevinger!

Der er løsningen! Så dum jeg har vært! Alt som skal til er bitte små vinger: jeg behøver bare å folde vingene nesten helt sammen og fly med spissene! Korte vinger!

Han steg seks hundre meter over den store havflaten, og uten en tanke på nederlag og død la han vingene tett inntil kroppen, så bare vingespissenes smale dolker var utspent i viden, og stupte loddrett ned. Vinden brølte rundt hodet hans. Hundreogti kilometer i timen, hundreogførr, hundreognitti, og enda fortere. Men nå var en fart på to hundre og tyve kilometer i timen en mindre påkjenning for vingene enn hundreogti hadde vært før, og han behøvde bare å vri litt på vingespissene, så rettet han pent opp efter stupet og skjøt fram over bølgene som en grå kanonkule i måneskinnet”

Jeg får gysninger hver gang jeg leser det avsnittet der. Det ringler i noe dypt dypt der inne, som dytter meg videre. Tiltross.

Hva skal vi med slike historier, dersom de ikke gjør noe med oss?  Hvorfor higer vi etter happy endings, mirakler og magiske stunder dersom det ikke er en lengsel etter realisering som driver oss? Jeg tenker at vi ønsker oss eventyret, men at vi ikke tror på det - at all!! Og da... er vi altså like langt.  Jeg driver en stor bokhandel og der selger jeg ... bøker. Iallfall gjorde jeg det før jeg gikk ut i etatpermisjon.  Daglig solgte jeg eventyr til hundrevis av kunder. Alkymisten, Måken Jonathan, Harry Potter, kjærlighet, tap, svik,…   happy endings. Bøker spekket med umuligheter, som forløses av muligheter. Og vi tenker at slikt kun skjer mellom to permer. Vi skjønner ikke rekkevidden av at ALLE har muligheter… til å skape eventyr, akkurat der man er. Vi holdes tilbake av slitte tankereimer som tøyler oss til oppgåtte stier et sted der under hårfestet. Vi vet så mye om alt det som ikke går. Om alt som ikke lar seg gjennomføre. Til gjengjeld vet vi så uendelig lite.... om alt det som faktisk går.  Om alt det som faktisk lar seg gjennomføre. Bare vi setter i gang.  

Jeg er flasket opp på Jonathan, Pippi og alkymister. På Ronja Røverdatter, Hobbiter og Peter Pan. Kall det miljøskadet, men greit nok. Jeg kan ikke ligge å rulle i grøfta med alle disse eventyrene innabords. Livet er for kort til å ikke prøve. Jeg tror fatter`n og muttern utmerket godt visste hva de drev med da de dyttet på meg måkebøker og annet tankegods. Så. Om jeg ikke finner falkevingene mine i tide for deg, så kanskje jeg finner dem i tide for noe helt annet. Som også er bra. Sett her fra mitt ståsted. Inntil da klatrer jeg videre til nærmeste topp, folder ut tjafsevingene og går inn for nye forsøk. Om det smeller i bakken – so be it. Det er i forsøket lærdommen ligger.

Kjære Bruce; Vi snakkes når jeg lander.

Hilsen Rikke

24. When you believe

Sony Music sier nei. Forget it. It`s not gonna happen. Snør inn forhåpningene. Leave it. Vi får flust av lignende henvendelser, sier de. Det er utopi å tro at Bruce skal ta turen til dere. Sier de. Vel, dem om det. Sier jeg.

Så. Jeg sendte sporenstreks svar på tiltale. Lignende henvendelser? Det der var et slag under beltestedet, spør du meg Bruce. Henvendelser ja. Men lignende??  Jeg kunne ikke sitte med henda i fanget og bare ta den uttalelsen der.  Det er kanskje nettopp derfor jeg ble meldt inn i dusteforbundet. Jeg kan ikke forstå at de ikke forstår. Det er som å stange hodet i vegger av glass. Jeg ser startstreken der framme, der du er. Der alt starter. Også er det ingen som vil hjelpe oss å rive ned veggen , enda vi har delt ut slegger i hytt og gevær!! Så nær frustrasjonens bekksvarte stormer har jeg sjelden vært. Vi er så nærme og likevel har kosmos spredd sine vinger i fullt spenn mellom deg og oss. Selv Karlssvogna har satt rumpa til. Det hadde jeg aldri trodd skulle skje.

Jeg fortalte dem (Sony), at jeg ikke syntes null sjans er det samme som NULL sjans.  Null er balansepunktet. Hverken pluss eller minus. Det er et nøytralt punkt. En nøytral mulighet. Det er altså ganske mye mer enn en umulig mulighet. Jeg syntes vi har flyttet oss mange hakk jeg. Vi nærmer oss med de skritta vi har, og vekta kan fortsatt tippe vår vei. Vi må bare finne mere tankegods å putte i skåla. Så de får litt å tygge på der oppe i plateselskapets høyborg. Jeg er sikker på at du er enig i det resonnementet der- om du hadde hørt det vel og merke.  Oppgulp, sa mannen min om svarmailen min. Oppgulp. Ha!! Akkurat som om jeg har for vane å gulpe på vilt fremmede mennesker. Det har jeg altså ikke. Ikke på folk jeg kjenner heller, bare så det er sagt. Sett i etterpåklokskapens lys var jeg kanskje ikke videre taktisk i svaret mitt. Men så er jeg ingen taktiker heller. Spill er for kynikere. Ikke for dusteforbundets medlemmer.

Om du syntes jeg nå er en anelse mørkere i tasteslagene mine, så har du rett. Bølgedaler er til for å gi tyngde i bagasjen. Jeg har ikke lært meg kunsten å reise lett. Jeg lover å bli lettere på hånden igjen straks jeg har kommet meg opp herifra. Inntil det skjer kan du jo høre mer om Teamet mitt. Jeg blir lys i hjertet bare av å tenke på dem, så det er nok en lur vending.

For avogtil går altså bursdagsønsker i oppfyllelse (ref kap. 23). Fatter`n sa ja til å være med på å bygge dette musikk-festival-ungdomsprosjektet, og ved påsketider 2011 var vi i gang. Ungdomsskolen hadde plukket ut et 20talls elever med musikkinteresse og ymse, og etter første møte hadde vi 16 igjen. Vi brukte de kommende møtene til å bli kjent med hverandre, for det var ungdom fra alle tre trinn, og mange av dem hadde aldri ytret ett ord med hverandre tidligere. Å være trygg i en slik setting er alfa omga. Fatter`n snakket om selvfølelse, integritet, konflikthåndtering og lederskap. Om BTT. Begeistring, trygghet og tillitt. Om smarte mål. Jeg snakket om drømmer, etatfilosofi og menneskers unike potensiale til å utgjøre en forskjell.  Ungdommene snakka om hva de ønsket å skape, om hva de trodde på…. og sammen, tegnet vi opp et bilde som vi alle kunne strekke oss etter. Også fortalte jeg dem om deg, nærmest som en refleks.

Denne gangen fløy du ikke OVER hodet til en sjel. Du landa ikke i gulvet med et brak. Ungdommene strakk ut henda og fanga deg i svevet. Tok deg INN i hodet, og lot mulighetstankene omslutte deg så du glødet. Vi booker han på scenen vår!! For klart det er mulig!! Og for første gang på 10 år var det noen som så deg akkurat som jeg så deg. Jeg var virkelig ikke forberedt Bruce. Jeg hadde, for å være ærlig, ikke trodd de hadde hørt om deg en gang. Jeg forventet smil og stolskraping før de skiftet tema og lot deg spinne ut i tomheten. Men nei, vet du! Tanken frydet dem Bruce!!! Galskapen i den, og mulighetene som brått ble avdekket funklet som en sol midt i dype natta. De løste deg ut fra drømmebankkontoen på et blunk. Det kostet dem altså ikke en kalori, og jeg fikk plutselig en hel del mer å tenke på. “Vi skal strekke oss lenger enn vi tror vi klarer å nå”, sa en av 16-åringene. Også…. ble alle enige om å gjøre nettopp det.

Vi drøftet lenge fram og tilbake hva prosjektet vårt skulle hete (Experience), hvor konserten skulle avholdes (Breivoll). De lærte seg å argumentere for synspunktene sine, og vi ble enige om hvilke verdier vi skulle ha med oss inn i prosessen. Vi pratet om hva en god rollemodell var, og hvilke egenskaper som måtte til for å bli en god leder.  Så når alt dette var lagt bak oss… ja da begynte selve planlegningen av konserten vår. En av ungdommene kunne ikke fatte at vi hadde kastet bort så mye tid på prat , det var jo planlegningen som gjaldt – vi hadde jo en konsert vi skulle lande!!  Da tok vi en runde med vax-on-vax-off- karatekid-filosofi. Og litt ny Experience la seg på plass i hjernebarken.

Ungdommene ble delt inn i grupper. Markedsføring, Administrasjon, Scene,lys, lyd (vi kaller den gruppa for drift i år). Også fikk de være med i den gruppa de brant mest for.  Etter uker og måneder med planlegning - 17. september var vi klare der nede på Breivoll. Du var ikke invitert.  Vi måtte jo øve oss først! Funkytown, bandet vi hadde booket inn, spilte flere av låtene dine, så vi sørget for at du var tilstede likevel.  Scenen fikk vi låne av ungdomsklubben.  Pappaen til en av ungdommene stilte med aggregat så vi fikk strøm. Korpset kom med kiosken sin så vi fikk flere serveringssteder. Teatergruppa stilte med sminke-og kostymetelt. Et par karer fra bygda kom med sperregjerder, bord, bukker og stoler. Og foreldre og frivillige stilte som vakter, billettører og kioskpersonell.  Vi fikk inn litt sponsorpenger, og vi solgte litt billetter. Men veldig mange. Kom ikke. En mann ropte til og med : Den dritten der gidder jeg faen ikke å gå på”, til en av ungdommene som delte ut flyers dagen før konserten. Verden er full av herlige folk Bruce. Da er det godt at man har trua på det man driver med.

Vi startet med null og endte med null. Og fikk en hel del for pengene i mellom. Vi evaluerte arrangementet grundig i løpet av høsten og begynte så smått å prate om neste års experience. Ungdommene ønsket å avvikle før sommerferien, og vi satte 2. juni som ny Experience dato. Så. 24 . november sprakk nyheten.  Bruce Springsteen kommer til Norge!! Vi fikk ståpels. Shit!! Her var det bare å snu seg. Vi hadde tenkt vi kanskje hadde lenger tid på oss, men man har altså bare den tiden man får. Da det gikk opp for oss hvilken experiencedato som skled opp der framme, mistet vi pusten. 22 . juli.  Av alle datoer i hele året så måtte det altså bli grusomme 22. juli. Den fæle, vonde, datoen så fylt av død, terror, faenskap og mørke at følelsene setter seg fast i en sorgsump bare man tenker på den. Bygda mistet en av sine ungdommer den dagen der ute på Øya. Ingrid kom aldri hjem igjen. Vi tente lys i rundkjøringen ved Vinterbrosenteret. Hundrevis av lykter brant i dagesvis i et forsøk på å lindre det ulinderlige. Vi tente lys over sorgen, over minnene, over smerten og hvert eneste lys var flammer tent av kjærlighet. Men uansett hvor mange vi tente klarte det ikke å jage bort den bunnløse fortvilelsen. Møtene mellom menneskene der i rundkjøringen ga trøst, og nærhet men sorgen var ikke til å rocke. Det var helt ufattelig. Vi gråt hav, og vi søkte sammen på en flåte av lys.

22.juli. Jeg visste vi måtte slippe deg. Vi kunne ikke avvikle Experience på den datoen. Alle andre datoer i året – ja. Men ikke den. Det var dagen for sorg, og ettertanke. Ikke fest og moro. Ikke drømmer og verdensdytting. Ikke mulige umuligheter. Ikke. Vår dag. Det ble stille i gruppa. Det var som om all kraft rant ut av beina våre. Da var det en av jentene som reiste seg og sa: “Det er nettopp derfor vi skal gjøre det. Vi skal gjøre noe som er veldig veldig bra, på en dag som er veldig veldig vond. Vi skal vise at det nytter. Vi skal jobbe videre for det vi tror på, og vi skal strekke oss lenger enn vi tror vi klarer. På akkurat den dagen. Skal vi gjøre det. “

Det var et sterkt øyeblikk Bruce. For akkurat i det hun sa det så visste jeg at det var sant.  Bedre måte å hedre ungdommene på Utøya enn å jobbe på videre for å skape en bedre verden finnes ikke. 22. juli skjedde noe så grusomt og utenkelig at vi selv nå ett år etterpå enda ikke kan forstå det. Det kan gå et helt liv, og vi vil enda ikke kunne forstå det. Om en flik av denne dagen kan fylles med noe skjellsettende godt, det fantastiske mulige umulige, så vil det vise at verden også har andre strenger å spille på. Og at det gode kan skapes langt utenfor de grenser og horisonter vi har malt opp for oss selv.  Vi skal iallefall gjøre alt vi kan for å realisere det. Om du kommer, så  vil  det lyse opp over oss som tusenvis av lykter tent av kjærlighet. Og i det lyset, vil vi kunne skape forandring og ringvirkninger av det gode. Langt, langt inn i framtida.

Det er det v i tror på. Det var det vi trodde på lenge før terrorfaenskapet bet hull i hjertene våre og  sendte oss ut i det uforståelige vonde mørket. Det er det vi må fortsette å tro, og det er derfor vi fortsetter å gå. Vi tror at vi kan skape noe som kan overstråle ondskapen. Og gi kraft i de bein som har sluttet å gå. Tenne håp hos de som har sluttet å tro. Synliggjøre drømmer som har gått tapt i glemselen. Og vekke viljen hos folk – til å handle deretter. I år var det 40 ungdommer som signet seg inn for prosjektet. Vi har gjort litt annerledes siden i fjor og til neste år vil vi gjøre ting enda mere annerles. Fordi vi lærer. Fordi vi får ny Experience. Så lenge det er erfaringer å hente så har dette prosjektet sin hensikt.

Sony kan si så mye nei de bare vil. Så lenge du ikke sier nei Bruce. Og kommer du ikke så skal vi avvikle med hevet hode, og med sterk visshet om at vi alle mann strakk oss lenger enn det noen av oss tidligere hadde trodd var mulig å strekke seg. Og i kjølevannet av det har vi lært en hel masse. Om oss selv, om verden og kanskje også om dette:  At de mulige-umuligheter som ligger der og vaker bak rumpa til Karlsvogna…kanskje trenger en ekstra runde rundt sola før de lar seg fange.

1 uke igjen Bruce. Først da vet vi, med sikkerhet…hvilke runder som gjenstår.

Inntil da -alt godt!
Rikke

23. Follow that dream

Learn from yesterday, live for today, hope for tomorrow – sa Albert Einstein. Han hadde nok noen vinternetter i kroppen da han ytret dette,  og  innimellom tenker jeg at slike utsagn er gode å lytte til.  Akkurat nå koker det i prosjektet vårt, og læringskurven er brattere enn jeg liker den, for bakkene begynner å bli vel tøffe. Men læring er læring. Vi har ikke kalt prosjektet vårt Experience for ingenting. 17 dager igjen Bruce. 17 dager. Kommer du?

2006. Du landet i Nordby med et brak, men slapp ikke ut av pappeskene før 4 år seinere. Det var seig vinter og snøslapsen lå blank i Aschehougbakkene. Det var tid for å etablere Begeistringsetaten i Ås kommune og vi hadde kalt inn til kick-off og bygdemøte på forsamlingshuset vårt.  2 år tidligere hadde jeg etablert landets første Begeistringsetat i Ski kommune, og nå var det altså hjemkommunen min sin tur. Begeistringsetaten. What the heck?? Ja, det lurte nok flere på enn du for å være ærlig. Da etaten ble etablert i Ski fikk jeg umiddelbar beskjed om at jeg hadde kvalifisert meg for medlemskap i Norsk Dusteforbund. Plutselig var jeg DUST. Og ikke bare dust dust. Jeg var så mye dust at de hadde opprettet et forbund for sånne som meg. Sånne som var så DUSTETE at det var helt avsindig at det gikk an.  

“Dusteforbundets medlemskartotek viser en tverrpolitisk massebevegelse over navngitte mennesker og institusjoners gedigne tøv på trykk”…. står det å lese i omtale av Dusteforbundets virke.

Om jeg er medlem på ordentlig er jeg derimot noe usikker på, men det spiller egentlig ingen rolle. Der og da ble jeg sint som en tyrk og sta som en geit, og tenkte at pokker heller!!  Hvem har monopol på sannheten om hva som er dustete eller ikke? Ikke videre begeistringsaktig, I do admit- men jeg er som sagt ikke Mor Theresa heller.  Om det er dustete å jobbe for lokalt engasjement igjennom begeistringsskapende aktiviteter– så greit. Dust -  Jeg skal ta betegnelsen som den ære det er.

Begeistringsetaten ble en videreutvikling av FRITT-filosofien. Jeg tenkte at om jeg bare fikk satt det hele litt mere i system så ville det bli fart i skuta… så jeg heiste seil. Alle som ønsket å bidra til å bygge gode lokalsamfunn der de var, og som var villige til å omsette alle gode TANKER de måtte ha om slikt … til HANDLING … kunne bli med i Begeistringsetaten. For om vi forente alle de gode kreftene som var – og dro i samme retning: VOILA!! Vi laget begeistringserklæringer og avviklet prosjekter i hytt og pine. Innbyggere, næringsliv, lag og foreninger meldte seg inn. Ikke i mengder, men nok til at jeg… ble VI. Jo flere vi er, sa jeg.. jo høyere heiser vi sola på himmelen.

Engasjement er motoren som driver samfunnet vårt framover. Passiviteten er reversen. Begeistringsetatens formål ble å trimme motor`n og finne drivstoff som glødet på tanken. Slik skulle det litt rabalder av. Jeg har vel aldri fått så mye sinna mail i hele mitt liv som jeg fikk i den oppstartsperioden der. Hvor naiv var det mulig å bli? Hadde jeg en lykkepilledispenser på kontoret mitt kanskje? Ja, vet du - tenk det har jeg!! Vil du komme innom og få en dose?? Heldigvis sa jeg ikke det, men det var millimeter `n før. Det har stilnet nå.

Nå er det ikke Begeistringsetaten en kommunal etat på riktig. Men det er riktig å kalle det en etat, for alle kommuner med respekt for seg selv burde ha etater som jobbet for innbyggernes tilhørighetsfølelse, livsglede og samfunnsengasjement.  Alt som ikke finnes kan lages, så det var bare å finne fram spade og hakke. Bygge, snekre, hamre.

Å skape fellesskapsarenaer ble en viktig oppgave for etaten. For skal du vekke engasjementet så må folk kjenne tilhørighet ovenfor stedet man bor på. I en tid der folk flytter mye, ender man til slutt opp på steder man ikke har røtter.  Hver måned inviterte vi til dans på rådhusplassen i Ski. Sommer som vinter. En time med rock og samba, så fettcellene fløy veggimellom og hjertet pumpa jippislag i kroppen. Det kostet ikke en krone å delta. På det meste var vi 30. Det skjedde kun en gang at vi var over 10 og det var mest fordi VG avisa skulle komme og lage en reportasje.. Som oftest var vi bare to eller tre. Men vi danset til gjengjeld så heftig at selv månesigden som hang over oss ble flau. Vi danser ennå, men ikke like ofte som før. Aldri om jeg gir opp det der.

I 2010 var det altså Ås sin tur. Og etableringen ble annonsert med rundkjøringsdemonstrasjoner og nevnte bygdemøte. Og det var der, på bygdemøtet at du igjen tok tak og spratt ut på parketten. Foran hundrevis av folk Bruce. BÆNG!! Etter å ha holdt deg i ro såpass lenge, var du i forbausende god form, og svingslaga snodde seg med sambaen som spredde seg under taket.  Til og med Bruce. Sa jeg. Igjen. (ref.kap. 21)

Den kvelden åpnet vi Drømmebanken og ordføreren vår ble utnevnt til bankdirektør. Hele kvelden kunne folk sette inn drømmene sine i banken. De fylte ut innskuddsblanketter, og den eneste betingelsen for kontoopprettelse var at drømmen de bar på gagnet lokalsamfunnet.  Jeg satte deg smack inn Bruce, og ordføreren lea ikke på øyebrynet en gang. Og der… ble du i grunnen stående, og flott var det, for da visste jeg i alle fall hvor jeg hadde deg. Utover vår og høst, kom flere drømmer til. Alle skolene i Nordby ble invitert med i prosjektet, og elever fra 4.-10. trinn bar sine drømmer til banken. I november 2010 avholdt vi drømmevalg, og bygda skulle stemme på den drømmen de mest av alt ønsket skulle bli realisert. På forhånd hadde en jury plukket ut 6 drømmer fra banken som kvalifiserte til valgdeltagelse. Drømmen som vant på de ulike skolene gikk direkte til valg. Det var ikke en kjeft som tok notis av deg Bruce.  Du ble ikke plukka ut av juryen en gang – og det enda jeg var medlem!!  Ordføreren tok med seg stemmeurna fra Rådhuset, og etter en grundig presentasjon av hver drøm var det tid for valg. Etter en kjapp opptelling på bakrommet var resultatet klart.

Vinnerdrømmen Begeistringsetaten skulle jobbe for å realisere ble drømmen om en åpen familiegård på Breivoll Gård - en kommunal perle innerst i Bunnefjorden ikke langt fra konsertarenaen din. Denne gården har oppigjennom hatt ulike leietakere, og nå ønsket bygda gården tilbake slik at stedet kunne være til glede for alle. Da jeg var liten og sprang i Ascehougbakkene, var jeg ofte på gårdsbesøk der inne på  Breivoll. Den gangen var gården åpen og den het “Barnas gård”. De hadde dyr og digre hauger med høy på låven som man kunne hoppe i. En gang jeg var der ble jeg invitert inn på kjøkkenet. Det var langsom søndag og høsten rant i striestrømmer nedover vinduene på tunhuset. Jeg husker jeg frøs på fingrene. En dame ropte på meg fra trammen og ba meg inn. Der fikk jeg servert en diger kopp varm kakao laget på melk de akkurat hadde hentet i fjøset.  Melkespannet stod fortsatt på benken, og for ei jente som kun hadde sett melk på kartong var det ur-eksotisk. Jeg har aldri smakt lignende kakao i hele mitt liv. Ikke før. Ikke siden. Den var tjukk som fløte og så søt at det fløy gysninger igjennom kroppen etterhvert som varmen la seg godt i brystet.  Det var som å få en kopp full av…. ja…. kjærlighet. Det var i alle fall det jeg tenkte, der jeg satt og viftet med våte bein og med høy stikkende ut av museflettene. Dette er flytende kjærlighet. Kjærlighet-rett-i-koppen. Kjærlighet rett i kroppen.

Ute på tunet stod en diger bukk som het Emanuel Desperados. Han senket hodet og skrapte med hovene sine hver gang det kom folk til gards. Han hadde snirkelhorn så digre som folkevogner og han prustet røyk ut av neseborene sine. Hver gang sjansen bøy seg tok han rennafart og stanget ned folk for fote. Jeg kan ikke fatte at den skapningen fikk lov å gå fritt. Han var en drapsmaskin på fire bein, og hadde rykte på seg helt ned til svenskegrensa. Barnas gård, kunne litt av hvert om det å skru opp spenningen i hverdagen. Men Emanuel får være Emanuel. Nå finnes han ikke lenger, om han da ikke jager bort folk der oppe ved Perleporten. Jeg håper han har gått lei av det når det er min tur til å passere.

Greit. Digresjonene flagrer her. Jeg skal ikke snakke så mye om mer om den gårdsdrømmen, men det jeg kan si er at vi jobber iherdig med saken.  Å skape en fellesskapsarena der nede i sjøkanten er ingen liten jobb, men det får ta den tiden det tar. Jeg har kortere tid på meg til å lande deg.

Samme høst som drømmevalget ble avviklet fikk Begeistringsetaten en henvendelse fra noen foreldre i Nordby som lurte på om ikke Begeistringsetaten kunne bidra med noen positive aktiviteter ovenfor ungdomsmiljøet i bygda. De var bekymret for utviklingen – og ønsket tiltak på banen som kunne bygge nye veier. Steike!! Jeg var kanskje mer redd for ungdommer enn for båter og fly, og hva kunne vel jeg grave opp av spennende tiltak som de ikke ville spy av? Middelaldrende kjærringer er ikke akkurat indrefilet i de kretser, men ok. Jeg gikk i tenkeboksen.  Der ble jeg lenge, men en dag raste ideen om å lage et konsertprosjekt ned i pannepanelet. Musikk+ungdom=sant. Ikke sant??  

Før jeg plukka opp den ballen så måtte jeg snakke med noen som kunne ungdom. Jeg ringte fatter`n. Han hadde trossalt håndtert meg en gang utpå 80-tallet, og måtte ha noe kunnskap å by på.Han jobbet også som frivillig med ungdom i Røde Kors. I tillegg… jobbet han som gatemegler. Ikke bare var han gatemegler. Han utdannet gatemeglere – hvis oppgave blant annet var å lære ungdom å håndtere konflikter. Sine egne. Og andres. Fattern, direktøren og Mr.Business, hadde lagt karrieren på hylla for å bli “Bessfar” til hundrevis av ungdom jeg ikke en gang kjente navnet på og jeg tenkte at om han ville gi litt av sin tid til å bygge dette med meg… så kunne prosjektet kanskje bli liv laga. I februar 2011 spurte fatter`n hva jeg ønsket meg til bursdagen min. Deg. Sa jeg.

Også Bruce, er jeg straks ved startstreken, og der….. håper jeg du står og venter. Har du hengt på helt ned hit er du mer seigliva enn meg, og godt er det. Troen på at du står der gir ekstra kraft i drivstoffet som frakter denne skuta framover. Du er så nærme at vi nesten kan ta på deg. Så nærme at du blir mer og mer mulig for hver dag. Men samme med mulighetene så øker umulighetene, og marginene blir knappere og knappere. Vi leter under hver stein vi finner. Vi leter. Etter svar og kunnskap som kan dytte deg nærmere oss. Om du bare hadde sett alt dette!  Om du bare hadde hørt oss si alt det vi har kommet for å si!  Om du bare hadde gitt oss 20 minutter av din tid. 10 minutter. 5. Det. Ville endret ALT.  Alt. Det ville endret synet på livets iboende muligheter og enkeltmenneskenes kraft til å skape endring.  Og den innsikten.. vil kunne utløes et skred av handling til å realisere akkurat det. For ER du mulig. Så er ALT mulig. Verden trenger nytt drivstoff. Vår formel… inneholder en dose av deg. Du. Er vår drøm. Vårt håp. For en bedre morgendag.

Rikke

22. My Hometown

Før vi går videre må jeg bare gjøre en ting klart fra forrige runde Bruce: Det var jo ikke helt tilfeldig at det var akkurat du som hoppa ut av hatten der i Prinsdal.  Jeg har jo vært innpå det der flere ganger i bloggen -  meeen just in case: Det var jo selvsagt fordi du var det mest mulig-umulige jeg kunne tenke meg i hele vide verden!!  Noe mindre eksempel kunne jeg jo ikke slenge i bordet med. Det skulle jo liksom rocke litt da, for skal det værra så skal det værra. Og jeg mente det da… slik jeg mener det nå. DU er det mulige umulige.  Umulig, fordi du er sjefen over alle sjefer. Umulig fordi du er en verdensstjerne i særklasse, og de bruker å være totalt untouchable. Nå er det et par verdenstjerner på denne planeten her, men jeg har veldig få i sånn umiddelbar bekjentskapskrets. Allikevel veit jeg at de finnes. I såpass store mengder at Karlsvogna ville fått trøbbel med take-off om alle tok plass  – MEN det er ikke poenget. Poenget er hvorvidt de er MULIGE.  Og mange av dine kollegaer der oppe på stjernehimmelen er faktisk totalt umulige. Punktum finale. For de ER ikke der. AT ALL. Men det . Er du. Mulig altså. Mulig fordi  DU er akkurat DEG. Du er ikke bare et fjernt navn i vinden.  Et avtrykk i avisen. Et smil igjennom TV`n. Du VIL noe. Du TROR på noe. Du BRYR deg. Du har et HJERTE som banker for VERDEN og du viser engasjement og nerve. Du er HEL ved. Og ikke rekved. En sånn som kan bygge uten at det smuldrer opp i bunn. For jeg kjenner lusa på gangen, selv på tusenmilsavstander. Du. Er. Ekte.  Jeg kan jo selvsagt ha lurt meg selv grundig, men vet du hva -  so bee it. Jeg velger å stole på kompasset. Det viser bånn pinne. Bruce, du ER det mulige umulige. Sa Duracelljenta. Sa kompasset.  Sa…..jeg.

Så etterpå . Etter alt dette, etter at ord utløste handling som falt til steingrunn… har det som de fleste tenkte ville blitt svakere, vokst seg sterkere. For det handler ikke bare om å gjøre umulige ting, for umulighetens skyld. Det er jo ingen vits… om det ikke er en vits!!  Og det er så mye vits og mening i dette, at det ikke finnes kapitler nok i livet til å forklare det.  Meninga forsterkes for hvert år som går. Og aldri før har det vært riktigere at du kommer. ..enn akkurat nå.  De innledende rundene med plateselskap og konsertarrangører for 10 år siden hadde nok sin misjon. Jeg skjønte at jeg hadde fått noe å bryne meg på, og… jeg fikk testet egen stayerevne. Den var ikke videre å skryte av forøvrig – for etter de første telefonene  gikk lufta ut av ballongen. Det er ikke bare bare å ringe noen og spørre om hvordan man kan få tak i Bruce Springsteen. Slik at han kan komme og holde en konsert på stedet man bor. Det er nemlig ikke en kjeft som tror du er riktig navla – og deretter blir man også behandla. Er du helt koko-wacko?? Og det er jo ikke godt å svare videre klokt på når man står i de skoa man står i. Man er den man er, men jeg er ganske sikker på at flere i verden nok hadde hatt godt av å skifte ut A4- tangegodset sitt. Verden hadde ikke blitt galere av den grunn. Kanskje snarere tvert om.

Men nok om det. Jeg gikk på en Springsteensmell, og du… gikk i dvale. Omtrent samtidig pakka faren til gutta mine snippsekken og dro. Fra epletrær og skyggeland. Fra oss tre som ble igjen. Det var verdens mildeste brudd, et brudd i enighet - men brudd er brudd og skyggene stod skrått over huset Jeg hoppet ikke på barikadene da, men jeg snekret hyller, kuttet lister, og malte lys i alt det mørke.  Jeg og verdens fineste guttaboys holdt om hverdagen, og  hverdagen… holdt om oss.  Du forsvant da. Lenge. Det var ikke plass til deg i hodet mitt lenger, det var rett og slett for mye byggeplass der inne.

Plutselig en dag, lenge etterpå ,fant jeg et gammelt motorsykkeltelt i rommet under kjellertrappa. Det er utrolig hva man finner når man ikke leter. Det var aldri brukt, men bar tydelig preg av 70-tall, og fordums glor. Teltdukprakten under trappa var tjukk og sennpsgul, med brune kantinger og ute i hagen... grodde høysommer`n grønn opp av bakken. Det var ferie, huset var tomt og en gammel drøm om å reise feide unna plank og spiker. Det gode land. Gotland. I flere år hadde denne svenske øya lokket og nappet, men det var en stor bøyg imellom den og meg. Østersjøen. Å passere så mange liter med vann, innestengt i en balje var ikke min kopp med te – men helt aleine i et ferietomt hus var det ingenting som der og da holdt tilbake. Selv ikke angsten. Ta meg med! sa teltet. Reis!

Jeg pakket blåbæret mitt, en skimrende blå Renault megane så det tøyt dyner og madrasser ut av sømmene, snørte sammen og dytta gassen i bånn. Gotland baby. Here we come! Jeg presset fartsgrensen igjennom Sverige og ankom fergeleiet i Nyneshamn før jeg rakk å ombestemme meg. Vel om bord fikk jeg komplett hetta, men da… var det også for seint. Båten buldret og propellen tok tak, og skyflet vannmassene grådig under seg.  Trygghetsankeret ble røsket løs fra kaikanten og forsvant ned i det brølende havnebassenget. Fastlandet skled unna med et sukk og jeg hylte stille. Hva var det jeg innbilte meg?? At jeg skulle komme tørrskodd i land?? Om ikke lenge ville båten være på vei ned med mann og med mus. Slikt hadde skjedd før- bare noen år tidligere, akkurat der i Østersjøen… og nå … var det straks vår tur. Logikken gikk på høygir, men båtfolket om bord hadde tydeligvis helt andre baner i hodet enn meg.  De ofret ikke den kommende katastrofen en tanke, og la på sprang mot taxfreebutikker og komfortable sovestoler. Ungene deres hoppet rundt dem med sommerlatter i øynene. Ferie. Fri. Tid.

Jeg tok med meg alt reisegodset mitt og rømte ut på dekk. Det var jo best å være først i køen når skuta vendte baugporten ned og.... bli ferdig med det. Jeg satt meg på en fuktig benk fylt av redningsvester, og der satt jeg pal med sjøsprøyt i håret mens livbåtene vippet beroligende over hodet mitt. I 3 timer satt jeg der, med så lite pust det er mulig å oppdrive i en kropp som er i live, Under meg presset kjølen bølgene til side, og fraktet dagen der framme nærmere. Stjernetaket lå stødig over krusningene. Det var midnatt og Karsvogna spant med hjula – klar til redningstokt ved minste tegn til krengning. Jeg lot den friske sjølufta blåse byggeplassen min rein for støv og spon, og sakte løsnet hjertekloa sitt stramme grep. På null komme svisj dunka båten i kai i det gode land. En lubben vindmølle ønsket meg velkommen, og tårer av lykke rant da blåbærhjulene traff fergeleiet. I Made. It. I en hel uke suste jeg rundt i stillhet. Jeg ytret knapt et ord. I reisesekken hadde jeg pakket vin, bøker, primus, skrivesaker og solkrem. Jeg kjørte rundt i den magiske Gotlandnatten -  igjennom trolltåke og alveland, og satte opp telt på nye strender, vendte sider i gamle bøker og besøkte minst 100 eldgamle kirker uten at Gud sa hei en eneste gang. Men akkurat det hadde jeg ikke venta heller. Jeg bare var, og var… og var. På rullesteinstranden i nord ble gamle muligheter vasket nye, og da siste dag opprant tok jeg farvel med alt det som hadde vært, fylte timeglasset mitt med sand og vendte nesen mot Norge.  

Vel, tilbake snublet jeg over kjærligheten i kassadisken på Dalens gartneri. Så fort kan det skje. Med slippersføtter og skjeive shorts var det gjort. Skjebnen er ikke nådig, men heldigvis betyr ikke klær mest når ekte kjærlighet tar plass bak ribbeina. Nabogutten, som på slutten av 80-tallet klatret opp til rosarommet mitt med stige om nettene for å bomme røyk. Klassekameraten som påstod at jeg sang nasalt i musikktimene, men likevel stjal kyss uten løfter.  Han som ikke ville ha meg da vi gikk på ungdomsskolen ….ombestemte seg tvert 17 år seinere, over en sekk med bark .  Og mens jeg balanserte hagerosen min ut igjennom butikkdøra, landet vi avtaler om en framtid ingen av oss kunne vite noe om før meget mye senere. Og når det ble meget mye senere… giftet vi oss likegodt og SLIK kom jeg atter tilbake til min barndomsbygd –til Aschehougbakker, stingsildbekker og eikerøtter. Til MINE røtter. Til MITT hjemsted.  Året var 2006. Jeg var tilbake i Nordby igjen. ….og du min venn, tok spensthopp fra glemselen og fløy hodestups inn mellom alle kartongene på flyttelasset.

Og mens du humper rundt der, tenker jeg at vi sier takk for nå fram til i morgen. 19 dager igjen – og jeg er langt fra mål. Og godt er det, for VI er jo på vei i motsatt retning. Kjære fine Bruce: Rykk fram til start.   

RikkeJ