15. Why?

Jeg lovte deg i morgen – men så kom det en ny dag. Og en til. Uten et ord, men med dertil mer action. Sist vi pratet sammen hadde jeg skoa full av boogie og søndagen lå flat over Fåletoppen. Jeg hadde lasta veska full av mål og misjon, og skulle ut å verve et team. Om du lurer på hvordan i all verden det gikk – så kan jeg si at det gikk ikke sånn all verden. Foreløpig. Folk bruker uhorvelig lang tid på å snu seg, og jeg kan love deg at det ørlille tålmodighetsgenet jeg er utstyrt med… er i ferd med å legge seg på rygg, totalt overmannet av bokstaven U. Hvor lenge må folk tenke. .. tenker jeg.  Er det ikke bare å GJØRE? Kompassnåla stanger i veggen og sier kjør på. Det blir vei i vellinga. Så da så. Snøre sko. Keep up the good work, og aksepter!!! … at ting akselerer i et annet tempo der ute (enn der inne). Det siste kan jeg forresten ikke love… sånn umiddelbart – men sett i et verdensperspektiv – er det antagelig bra at ikke alle løper avgårde som de skulle hatt en viss kar i hæla.

Nok om det. Jeg skal ikke bruke opp tiden din på å snakke om drømmer du ikke er en del av - du, som har en helt egen drøm å fylle!! Og akkurat den drømmen… farger store deler av min dag for tiden. Den snor seg i mellom timer og minutter, og binder døgnet sammen på de merkeligste måter. Akkurat hvor merkelig skal jeg komme tilbake til en dag. Jeg lover ikke at det blir i morgen. Men en dag… skal jeg fortelle hvordan du prikker meg på skulderen. Puster meg i nakken, og dytter meg framover med stødig hånd. Slik forteller du meg at det finnes en vei. Jeg kjenner det som en visshet like sterk som vissheten om at årets uker består av 7 dager. At himmelen er grenseløs og uendelig, og at havet… er dypt og uregjerlig. Kunnskapen om det mulige umulige sitter like sterkt i meg som at 2+2=4, og….som at matematikkens vesen nok ikke alltid… er like lett som det. Jeg vet du er mulig!!!! Men hvordan i all verden ? Algebra og geometri har aldri vært min sterke side.

For noen år siden var det noen som sa til meg at jeg heller burde redde sultne barn i Afrika og stanse kriger og slikt istedenfor å legge all min tro og energi i at en av verdens største rockestjerner skulle komme og holde konsert for lokalsamfunnet mitt. Ja, for hvis det var tro og håp jeg ville formidle, burde jeg jobbe med skikkelige ting som var verdensnyttige. Stanse kriger du liksom.  Jeg som har fly- og båtskrekk og knapt beveger meg utenfor Norge om jeg da ikke er polstret bak en airbag i en bil. Greit nok at jeg har vært i militæret. Men det var mest fordi jeg ville forsvare landet mitt om noen skulle finne på å ta det fra meg. Det var i alle fall det jeg sa til meg selv. Men som skuddredd ammunisjonskorporal i Hans Majestet Kongens Garde var det nok lite jeg kunne ha stilt opp med om det først smalt. Kjære vene jeg får jo hetta bare det er nyttårsaften. Men greit nok. I ettertid kan jeg ikke fatte at jeg valgte hæren. Men. Sett i lys av det faktum av sterk angst for både båt og fly så var vel ikke luftforsvar- og marinetjeneste så naturlige valg heller. Det var ett av tre, for noe annet kom ikke på tale. Hoggormskrekk gjorde ikke tilværelsen som grønnkledd landsforkjemper så lett for meg heller. Jeg husker med gru hvordan troppen, med meg på slep, ålte seg gjennom kilometer på kilometer med hogstfelt mens rødfisen strøk over hodene våre. Jeg angret som en hund, spyttet maur og granbar mens hjertet sprakk for hvert tak jeg dro meg over den livsfarlige skogbunnen.  Det var i overkant mye for en sart sjel, men jeg skal ha for at jeg holdt ut. I flere omganger faktisk. Men allikevel og til tross: Det å forvente at jeg skal suse avgårde og kjempe for frihet og rettferdighet i Afghanistan for eksempel, er det samme som å forvente at Idi Amin nomineres som verdig kandidat til Nobels fredspris. Det er totalt usannsynlig… fordi man er komplett ribbet for de forutsetningene som skal til.

Det er egentlig med stor frustrasjon jeg melder dette, for om jeg kunne valgt fra øverste hylle skulle jeg vært i Afrika. Jeg skulle vært en supertøff Jean D`arc som ikke gikk av banen for noe! Jeg skulle borret etter vann, satt vaksiner (sprøyteskrekkfri som jeg var), tryllet vekk alle våpen, kurert aids, og dyrket land.Jeg skulle forsvart de forsvarsløse og reddet liv.Men det er bare å innse at jeg for øyeblikket skvetter av sporet bare noen hikker. Det er ikke kult å være en reddhare Bruce. Det er ikke kult i det hele tatt. Verden går opp i flammer og jeg gjemmer meg under sofaen. Ikke mye å være stolt av. For fortsatt tar jeg inn verdens mørke side på min vid åpne parabol, og det-  med like stor inderlighet som den gang på 80-tallet. Fortvilelsen er minst like stor nå som den gang, for svarene uteblir fortsatt. Hvor kommer all denne ondskapen fra?  Denne ustoppelige lysten til å skade andre? Ribbe dem for alt de har og alt de noen gang kunne håpe på å få?  Bombe dem sønder og sammen, brenne landsbyene øde, hogge ned, misbruke, ta for seg uten at det så mye rykker i nervebaner som bringer skyld og skam. Ikke en streng av empati slår an tonen i hjertet. Hat som brenner, næret av faenskapets tørrsvidde rekved -  rester… fra de utallige fortaptes forlis. Grådighetens glupske bensin pumper inn i bålet. Utømmelig. Nådeløst. Folk blir gjort hjemløse i eget land, ressursløse i eget landskap, mens andre skor føttene rike der de tråkker over likene. Et steg nærmere toppen. Hæler av gull, fotavtrykk av blod.  Og jeg innrømmer det. Jeg føler meg totalt maktesløs. For hva kan vel jeg gjøre her jeg sitter landbundet med alle mine skrekker og all min uvitenhet? Det er en pokker så feig tilnærming, men jeg er nødt til å inngå en forsoning med meg selv, for om ikke… mister jeg kompass og retning… for alltid.

Jeg har altså innsett at jeg ikke direkte har i meg det som kreves for å stanse kriger og mette sultne barn i Afrika. Det må andre gjøre som ikke har flyskrekk (evt overvunnet den) og som har kunnskap om dialog, fredsarbeid, fremmede kulturer, diplomati, ernæring og slikt. Jeg sier ikke at det ikke er mitt bord. Det ville vært en total ansvarsfraskrivelse, og som verdensborger har jeg like stort ansvar som alle andre å bidra til fred, forsoning og likefordeling av goder. Jeg sier bare at jeg setter meg til det bordet med det utgangspunktet jeg har. Med de evner og muligheter jeg har for å løse problemene. Fra mitt ståsted… Og det innebefatter blant annet å arrangere en konsert med deg her i Nordby sammen med en skokk herlige ungdommer. Så får det høres så vilt og usannsynlig ut som det bare gjør. For det er en sannhet. Omfanget av dette vil, om alt går etter planen, gå opp for deg om ikke så alt for lenge. Inntil da får jeg bare øse på med brev, for experienceteamet er ganske overbevist om en ting: Det er mer sannsynlig at vi innehar det som trengs for å dra deg i land… enn at vi ikke har det. Akkurat der. Er matematikken fjellstø.

Et bilde av deg har brent seg fast på netthinnen min. Det var rett etter 9.11 og du står på toppen av den rykende ruinen av twin towers og synger styrke inn i landet ditt. Det gjør du med en sånn kraft og lise at folk reiser seg med deg.  Du samler ditt folk. Du leger deres sår. Du bringer håp inn i en fortvilelse så stor og sønderreven, at kun et vindpust skiller fra den totale kollaps. Du er en sann kriger, men det er musikken som er ditt våpen. Om nå alle bare kunne gjort det sånn! Men i følge Obamas fredspristale så skal faenskap bekjempes med faenskap. Der man har glemt eller tapt det menneskelige - når selv ikke musikken igjennom. Der man har mista sin sjel når ingen ord, ingen toner fram. Da er det kun hardball som gjelder. Jeg tenker at selv ikke rå makt kan tvinge en tapt sjel i hus, så derfor… søker mitt hjerte følgende sannhet: At det nettopp er det sjelfulle... som kan lokke det sjelløse på plass.

Klokken har tippet midnatt, og et nytt døgn er lastet i Karlsvogna. Hva det bringer med seg vet jeg først til samme tid i morgen. Men en ting vet jeg: Det neste døgnet skal fylles med masse kjærlighet. Jeg skal gå langsomt sammen med de menneskene som betyr mest for meg i hele vide verden, også skal jeg lese flere bøker enn jeg har gjort på lenge slik at jeg blir klokere enn det jeg er akkurat nå. Og så …skal jeg sove. Sove helt til kroppen sier at det er nok, og at det er på høyt tid å hilse en ny dag velkommen. God natt Bruce. Måtte drømmene dine gjøre godt.

Rikke

14. Comfortably numb

Dagene renner unna, Bruce. Jeg tror du kjenner det du også. Det er ikke så sikkert at du har begynt å nærme deg, men jeg kjenner likevel at du er på vei. For hver dag som går kjenner jeg økt kraft i de hjerteslag som bringer denne drømmen videre. Som bringer deg nærmere. Som løfter håpet høyere, og troa langt utover de horisonter som denne virkeligheten har tegnet opp.  “Virkelighetsfjerne Soligard” var det en som kalte meg her forleden. Vedkommende debatterte med all den skyts man utstyres med når man har anonymitetens velsignelse på nettavisenes kommentatorplass. Fantastisk befriende å registrere hånen fra avsenderen uten å kjenne streif av usikkerhet og tristhet over de velvalgte ord. For på mange måter har han (eller hun?) rett. Skal man muliggjøre umuligheter kan man ikke være sterkt forankret i dagens virkelighet. Man er pip nødt til å fjerne seg fra det som er definert som mulig, håndgripelig og realistisk og så bevege seg mot den virkeligheten som kan oppstå en gang der i framtiden. Om man bare tør å slippe taket. Om man bare tør å være i en ikke-fase der grensene mellom det virkelige og uvirkelige opphøres. For i det øyeblikket umuligheter skal realiseres er det ikke nubbsjans å ha bakkekontakt, fotfeste og finger`n i jorda. Man er nødt til å røske opp her-og-nå-ankeret med røttene så gjørma spruter. Først da, og bare da… er det mulig å flytte fjell.

Jeg gjorde en skikkelig blemme her forleden da jeg søkte på “Dear Mr. Springsteen” på google. Jeg ville sjekke hvor lett det var for deg å finne fram til bloggen min og brevet ditt. Det jeg ikke var forberedt på … var alle de andre brevene til deg som også spratt opp i søkemotor`n samtidig. La meg si det slik: Jeg er ikke den eneste som skriver til deg Bruce. Det visste antagelig du, men det var noe jeg ikke hadde skjenket store tanken.  Det vrimler jo formelig av Dear Mr. Springsteen-henvendelser der ute på nettet!!  Det er slike ting som realistene der ute vil at jeg skal ta innover meg. Men det de ikke forstår er at OM jeg gjør det, dør hvert eneste frø jeg bærer med meg av muligheter. Da fratar jeg disse frøene alt av næring, lys og jordsmonn og slik… legges landskap øde. Av den grunn har jeg bevisst UNNGÅTT alt som har med deg å gjøre i 10 år. Jeg leser ingenting om deg selv om folk sender meg alt de kommer over av artikler og nyheter. Det vrenger seg i meg om jeg ser deg i avisen. Jeg vil ikke ta innover meg det bildet media skaper av deg fordi i det bildet… er du uoppnåelig. I det bildet er du større enn den virkeligheten denne jorda berammer. Der er du et ikon, en stjerne satt høyere på himmelen enn Sirius selv. Ikke mulig å nå. Rett og slett en umulighet blottet for muligheter.

Det ironiske er at nettopp det… er en av årsakene til at jeg valgte deg. For det må såpass til for å rocke verden ut av nummenheten.  Jeg må strekke meg så langt at tærne slipper jordskorpa og slik… oppheve tanketyngdeloven. Og om ankeret treffer et sted der ute i det store intet – eller i det store som er alt, så vil det merkes. Jeg tror ikke det vil bli forbigått i stillhet. DA kan det endelig begynne å skje no`! Av betydning. Ikke fordi jeg sier det. Men fordi folk vil skjønne det. Helt av seg selv.

Om det der var gresk kan jeg love deg at det ikke blir mer norsk etterhvert. Men en ting kan jeg love: Jeg skal legga meg i sælan for å forklare deg dette grundig i dagene som kommer. I alle fall så grundig som jeg kan utifra det ståstedet jeg har her jeg henger og slenger i min virkelighetsfjerne virkelighet. Skjønn det den som kan. Men aller helst: Skjønn det den som VIL. Alt dette er nemlig et stort spørsmål om vilje. Viljen til å handle. Og den enorme viljen… til å la være. Passitivitet er denne verdens største trussel. Og der …har du kjernen i hele dette prosjektet. Det handler om mulighetene vi får hver sabla dag til å utgjøre en forskjell for noen... eller for mange – og det handler om alle de dagene vi legger til ro uten en gang å ha gjort et forsøk på slikt. Vi er så inni granskauen comfortably numb. Og der!!! Er det forbanna komfortabelt å være.

For her vi altså.  Det norske folk. På toppen av verden, på betryggende avstand fra all elendigheten som foregår bare en flytur unna. Verden blir bare mindre og mindre – men vi fjerner og oss mer og mer fra hverandre. Mentalt. Og i gjerninger Vi er rett og slett numne som overspiste løver etter en slapp jakt. Thomas Hylland Eriksen (en klok, engasjert, norsk professor) kaller det Storeulvsyndromet.  Han sammenligner oss paradismennesker (for vi lever vitterlig i paradis her i Norge!) med Storeulv i det øyeblikket storeulv spiser opp alle de tre grisene. I ett deilig grådig jafs. For i det øyeblikket bringes storeulvs livsmisjon til opphør. For hva pokker skal han drive med etter at den siste grisehalen sklir ned under drøvelen? Se det spurte den eldste lille grisen ulven om også, der han satt tjora fast med sine brødre i gryta mens gulerøttene spratt rundt øra på dem. “Hva skal du gjøre i morgen?” spurte han enkelt. “Gjøre i morgen? spurte storeulv. “Ja, hva skal du gjøre i morgen når vi ikke finnes mer?” Tja, se det... hadde ikke Storeulv tenkt særlig på. Så, etter å ha tenkt litt på akkurat det, slapp han løs alle tre. Vips! Han angret selvsagt som en hund i samme øyeblikk, og drevet av frustrasjon og hunger... var jakten i gang - igjen. Morgendagen, ja selv dagen i dag, hadde atter fått sin misjon. For man må ha en misjon som river litt- om man i det hele tatt skal finne energi nok til å handle.

Så hva har skjedd med våre misjoner, våre visjoner, her vi går på toppen av verden? Vi er mette og gode, trygge og komfortable. Vi har alt og mangler lite. Det er ingen kamper igjen å kjempe, alle grisene er fortært og slik flyter vi videre, og dagene som kommer … skaper våre liv uten at vi registrerer stort av det. Kreftene vi har i oss til å skape endring, bygge og utvikle samfunnet videre ligger passive i mange av oss. Jeg bruker å si at vi er steike gode innbyggere. Vi bygger innover og innover og innover. Men vi har nesten helt glemt å være UTbyggere, og det å skape utenfor oss selv og de grenser vi har.  For alle kamper er ikke kjempet. Alle ting er ikke skapt. Jo mer vi bygger innover jo mer handlingslammet og trangsynte blir vi. Jo lenger vi trekker oss fra hverandre jo mer fremmede blir vi, og jo mer fremmede vi blir for hverandre jo svakere blir fellesskapet. Og der det er svake fellesskap...får faenskapet fritt spillerom.

Når det gjelder de tinga der så har jeg hav igjen på hjertet, men det skal jeg gi deg mer av i morgen.  Jeg står på farten for å dele ut en masse flyere om en annen Breivoll drøm som jeg bruker mye tid på om dagen. Nemlig den drømmen som faktisk VANT hele drømmevalget i 2010, som jeg fortalte deg om innledningsvis her. Drømmen om deg gikk jo ikke en gang til valg -  mens denne her gikk ikke bare til valgrunden – den gikk hele veien til topps. Denne drømmen er ikke bare lett å bære skal jeg si deg, for den inneholder en hel haug med rabalder, følelser og fallgruver. Da er kompassnåla god å ha –  for den peker beint fram og viker ikke en millimeter. For i alt det som er så vondt og stort og vanskelig i denne saken ligger det verdier som veier opp for hvert eneste oppoverbakkeskritt denne veien har: Nemlig dialog, samarbeid, respekt og toleranse. Realiserer vi denne drømmen vil det gi ringvirkninger laaangt inn i framtida. Men da må folk ut av all sin comfortably-tet, og kjenne på det ansvaret hver og en av oss har for å bære våre brikker til fellesskapets puslespill. Alene kan man utrette mye. Sammen derimot. Kan man utrette alt.

Fin dag til deg Bruce! Nå tar jeg deg med på øra, putter flyerne mine i sekken og fyller skoa med boogie. Vi snakkes om ikke så lenge!

Rikke
PS: Link til drømmevalget:

http://www.begeistringsetaten.no/default.pl?showPage=217&action_set_ice_sidemenu=_100_209_217_

13. Working on a dream

Nå er det noen dager siden sist Bruce og jeg beklager virkelig. Det henger så det svinger i stroppen her, og det skjer så fantastisk mye fint på en gang!! En god venn med stort hjerte har begynt å oversette bloggen til engelsk. Tenke seg!! Endelig!! Nå kan du altså lese den andre steder... enn i mitt hode.  I tillegg har den flotte Sony Music damen oversendt oversatt blogg og brev til noen som skulle være enda nærmere deg enn henne... og! Jeg har fått et navn på en kar i Live nation som jeg også har dyttet litt på. I kveld har jeg dessuten lett  hytt og gevær for å se om det finnes noen flere der ut som vil hjelpe til med å nå fram til deg- og tanken falt plutselig på New York Times. Tenk å få en slik ener på plass!! DA begynner vi å snakke! Det kan da ikke være mer umulig å få NY Times til å skrive om prosjektet vårt enn å få deg hit... så det var igrunnen ingen grunn... til å nøle med det. Nå har jeg sittet å renset ut alt jeg kan finne av mailadresser i den der avisen og så... sendte jeg brev til hele hurven:

Hi!

I write to you Americans in one of the biggest paper I know about “ over there”,  to see if you can help me to make people in Norway start dreaming big. And not only dream big. Think big! And find courage to BELIVE that each and every one of us has the opportunity to make a huge change in the world. Not only by dreaming, believing and thinking. But by acting. If there is anything you Americans are good at… its that. You tell us this all the time, by your music, by your films, by your books, and… by your actions. And I think we have something to learn over here about that.

40 kids (youths) in age 13-17 in a small country town in Nordby in Norway, want to give their country a wakeup call. Of the good kind! We have a project with a mission – to make Bruce Springsteen enter our stage and play a couple of songs on his guitar. It`s an impossible thought. But it is an possible action. It’s a very long story, and it has been on the road for 10 years. Now it has become a blog –that’s called: Dear Mr. Springsteen. It has readers all over the world, and just recently  it was translated in to English (I got some help with that, my written language as you can see, is not so good in other ways than… Norwegian. But this is not about being perfect. It`s about doing the right thing)

Here in Norway the local papers tells our story. But Bruce don`t read them. But I think he might read your paper. And if you Ny-times-people like our story.. maybe you will write about it. Maybe Bruce will find out. Maybe he will look us up.. And maybe.. he likes the story as well, and then… enter our stage 22.july 2012 (He is in Norway that day).  Because he is a dreamer. Because he believes in the same things as we do, that anything is possible if you go by heart- and we all pull the strings together. It`s a small worldJ

Ok – I give you the link to the blog. Start with 0, it’s the letter that lead to the blogging. And … then read the blog. Number by number. There are 12 chapters in Norwegian, but only 5 in English. It`s because it takes some time to translate it. But we are working on it!!  http://dear-mrspringsteen-english.blogspot.com/2012/02/0-very-first-letter-beginning-before.html

We have written a song about Bruce that we sing when the community comes together. It`s in Norwegian but one verse is in English. And that one goes like this:

There will come a day when a man comes along
He brings his guitar and he will sing his song
To the people of Nordby he will stand strong
Mr Springsteen`s the name and he`ll meet us at home.
And I know and you know that magic is near
when those who belive find their dreams flying there
In the steps we are taking
In the walls that we climb
In the songs of the people
that colors the sky

Links to Norwegian papers:
http://www.oblad.no/%C3%A5s/skal-lokke-springsteen-til-breivoll-1.6503241
http://www.oblad.no/underholdning/kanskje-kommer-springsteen-1.6762191

I do not expect you to respond. But I guess it was worth a try. Wish you all a very nice day!

Yours Sincerely

Rikke Soligard 40 years old and quite happy

Nordby, Norway - Across the sea

Dette er svaret jeg fikk ganske umiddelbart:

THANK YOU for writing The New York Times. We are grateful to readers who take the time to help us report thoroughly and accurately.  Your message will reach the appropriate editor or reporter promptly.

What happens now that your message has been received, or if you have more questions?

ACCURACY:  If you have pointed out an error, a correction will appear on Page A2 as soon as possible.  Corrections for articles in weekly sections usually appear in those sections. Errors are also corrected in the online version of the article and a note acknowledging and explaining the error is appended.

Because dozens of readers often point out the same error, we cannot notify each person that we are publishing a correction.  Please accept our thanks now.

If we decide that a correction is not necessary, an editor or a reporter will be in touch to explain our reasons.

NEWS COVERAGE:  If you are writing to give us feedback on our coverage, your message will be forwarded to the appropriate department.  Because of the volume of e-mail we receive, we cannot respond to every comment.  But we pay respectful attention to all messages, even those that are part of organized letter-writing campaigns, for which we are not staffed to reply individually.

EDITORIALS: News and opinion departments operate separately at The Times. If you have written to comment on an editorial or an Op-Ed article and want your comments considered for publication as a Letter to the Editor, please resend your message to letters@nytimes.com  More information on submitting letters can be found at nytimes.com/ref/membercenter/help/lettertoeditor.h

tml

Send Op-ed submissions to oped@nytimes.com  More information can be found at nytimes.com/ref/membercenter/help/opedsubmit.html.

NEWSPAPER DELIVERY:  Questions about the availability or delivery of The Times may be telephoned to 1-800-698-4637, e- mailed to 1-800@nytimes.com or posted at homedelivery.nytimes.com

NYTIMES.COM:  For technical problems, write: 

help@nytimes.com

RESEARCH:  We are not staffed to do research for the public.  But our online archives, dating to 1851, can be accessed by going to nytimes.com and using the search function.

REPRINTS OF ARTICLES:  write to

rights@nytimes.com

TO BUY PICTURES:  write to photosales@nytimes.com

BACK COPIES:  800-543-5380.

CUSTOMER SERVICE DIRECTORY:   Many questions

about The Times are answered at

nytimes.com/ref/membercenter/help/infoservdirector

y.html

Ja sånn var det. Vi får håpe det kommer no`mer nevenyttig etterhvert. Det får være alt for i kveld. Jeg bare tenkte du skulle få en kjapp oppdatering så ikke du trodde jeg hadde glemt deg. Jeg jobber videre, don`t you worry about that, for selvom jeg skrur av tastaturet....så vikler tankene seg videre inn i nattens bakgård på utkikk etter nye horisonter. De finnes nemlig der, for alle som løfter blikket. Jeg lover å skrive mer om ikke så lenge. For det beste gjenstår. Bare så du vet det! Natta Bruce. Kanskje vi sees fra innsiden av NY times i morgen.

Rikke