12. Lonesome traveller

Vi er utpå veien igjen Bruce, og jeg kjenner innimellom at det napper litt i skoa. Gjør jeg det riktige? Med å dele alt dette med deg? Tvilen er en slu jævel som kan røske ut farten av beina til noen og enhver, men samtidig er det også en viktig pit-stop å ta. Det er nødvendig å ta noen møter med seg selv underveis i løypa, sjekke temperatur og olje, se over bagasjen. Mangler jeg noe? Har jeg tatt med for mye? Jeg har en tendens til å stupe inn i ting av frykt for at frykten selv skal stoppe meg. Og da blir det litt sånn hals over hode opplegg – kliner til, lukker øya og håper inderlig. Inderlig… at det skal gå bra. At jeg har valgt riktig. Men kan vi egentlig noen gang vite om det vi gjør er rett i det øyeblikket vi gjør det? Eller er det i ettklokskapens flomlys at vi først kan veie opp ballasten for rett og galt? Slik jeg ser det er det litt sånn både og. Noe som kan virke riktig der og da, kan komme helt skeivt ut når regnskapet skal gjøres opp. Samtidig har man ingen annen rettesnor her på veien enn eget barometer. Koblet opp mot kropp og sjel er det det beste kompasset man kan ha. Jeg har valgt å la det lede meg i de fleste valg jeg har gjort igjennom livet, for andres kompass funker svært dårlig i mitt landskap. Så jeg holder meg til den veien pila mi peker, selv om det innimellom går den veien høna sparker. Om det så skulle gå rake veien til Ad Dundas skal det være mine feil - som fører meg dit. Jeg går meg ikke vill på andres regning. Så! Jeg får stå løpet ut, også får vi gjøre opp regninga siden. Det er ingen andre måter å leve på for meg. Jeg håper og tror det er slik for deg også.  

Da Cover me la seg til ro over krusningene på Bunnefjorden, var festen definitivt over. Jeg forlot skjæret med fornyet styrke - kompassnåla sto steil i meg. Bort fra søsterskapet, med ulendt terreng i sikte. Og der, i alt det ukjente… var det tid for å bygge det nye livet. Høyt over kornåkrer, Aschehougbakker og krabbefiskebrygger vokste en ny hverdag ut av sorg og is. Et rødmalt hus i rekke med sol og vingeslag på taket. Tre etasjer, singeloppkjørsel med rosebusker, tørkestativ og en ørliten hageflekk. Krokus i bedet, Bang olufsen på veggen. Ja, mutter`n ga selv musikken ny innpakning. Det var god plass til mor, bror og meg. Pappa… hadde funnet seg plass et annet sted. Hans nye liv grodde ut av en betongkoloss på Tveita. Det var hardt å svelge – men enda vanskeligere å la være, og langsomt startet reisen mot forsoning. Min forsoning av tingenes tilstand. Jeg var en stri tørn og innrømmer det glatt – men jeg strakk til slutt ut en famlende hånd. Jeg ville så inderlig gjerne finne tilbake til det som var, selv om det var aldri så tapt. I begynnelsen skrev jeg dikt for å forløse ordene. Det var så mye viktig å si, men stemmen hadde ikke kraft nok til å bære budskapet. Da var pennen god å ha:

 

Lær meg sangen kjære far

Lær med den igjen

Dine ord de var så vakre

Men stille svant de hen
 

Lære meg å snakke kjære far

Mine ord de blir til stein

Våre tårer holdes inne

Men snart så blir det regn
 

Lær meg å elske kjære far

Slik vi elsket hverandre før

Den gang solen alltid skinte

Da det fantes en åpen dør.  


Det gjorde nok inntrykk. Han hadde forsøkt så lenge, men jeg satte tenna i alt. Det var først da han bød meg en gyllen øy i middelhavet at jeg til slutt tok til vettet, pakket kofferten og dro. Det var sommerferien i 87 som langsomt stilte de lukkede dører på gløtt, og langsomt ...ble vi kjent med hverandre på nytt. Alt var utvilsomt forandret, men noe var likevel urokkelig konstant. Jeg var og ble – min fars datter.  

Det nye hjemmet mitt ble raskt nettopp det. Hjemme. Det er utrolig hvor fort man kan tilpasse seg. Jeg hadde soverom med balkong, rosa gardiner og en ny seng med plass til store drømmer. Ennå var ikke du unnfanget som en mulig umulighet i meg, men hjernen boblet over av andre store og underlige tanker. Sorgen ble etterhvert stedt til hvile, og lerretet mitt strakk seg større. Jeg så på verden med en gryende forståelse av at den var komplett uforståelig. Jeg kjente de første spirer av lidenskapelig engasjement. Det vil si det hadde vel brent en og annen flamme tidligere også, men det var mer for gnister å regne i forhold til det som våknet i meg nå. Jeg var lamslått av urettferdigheten, fattigdommen og all faenskapen som ble servert meg igjennom TV-skjermen. Jeg tok inn elendigheten fra verden der ute som om jeg skulle være en diger parabolantenne av de mørkeste dimensjoner. Jeg gråt i mitt rosa rom for de svartes kamp i Sør-Afrika. Jeg skrev oppgaver på skolen om barnemishandling og Amnesty International. Jeg var fra meg over de lidelser som krig og elende påførte et stort antall av verdens befolkning. Målt mot alt dette var min smerte blek og liten. Her gikk jeg på toppen av verden og oppførte meg som om jeg hadde enerett på å ha det vondt. Helt til virkeligheten smalt inn i parabolveggen med et brak.  

Jeg kunne kastet opp av meg selv, og var ikke langt unna med å gjøre det heller, men å spy… har sjelden ført verden i særlig grad framover. Så. Jeg plukket opp det eneste våpenet jeg hadde i hus, en svart sprittusj av feteste kaliber, også gikk jeg til kamp. Jeg tusjet ned sekken min med harme strøk: Free Mandela. FREE MANDELA!! Men det triste er at aldri, ALDRI et øyeblikk, løftet jeg finger`n fra blekket for å frigjøre noen som helst. Især ikke Mandela. Ei heller andre som satt fanget bak Apartheidregimets skarpe piggtråd. Jeg viste ordene mine til de maktesløse, og sekken… ble en fattig hvisken i forhold til intensjonen som var pakket oppi. Jeg ønsket han fri, av hele mitt hjerte, men kunne ingenting gjøre - og gjorde derfor heller ingenting.  

Men en ting skal jeg ha (uten at det gjør meg til noen Mor Theresa av den grunn): Jeg stod opp for enkelte av dem som hadde det kiipere enn meg på skolen. Jeg tålte like lite av dritt og urettferdighet der som jeg tålte det igjennom Tv-skjermen. Eneste forskjell var at her, her kunne jeg faktisk utgjøre en forskjell. Det hadde sin pris som så mye annet, og hadde jeg ikke vært på utsida før ble jeg det i alle fall nå. Ungdomsskoletiden ble en ambivalent periode. De første par årene hang selvfølelsen som et blylodd rundt beina mine, og slakket tempoet i det systemet som liksom skulle utvikle min indre trygghet. Kompasset pekte beint mot nord, men motor`n harka. Jeg var stadig overbevist om at noen hadde mista meg ned på feil sted– jeg klarte liksom ikke å passe inn NOEN plass. Jeg var til tider så ensom i alt mitt kaos at verden på et punkt nærmest opphørte å eksistere.

Jeg raste og gråt i puta om nettene, og på dagtid gikk jeg med rak og trassig rygg mens søsterskapet buktet sine tunger over linoleumen –sladder`n grodde som møkk i korridorene. En sviende seig tåke slo seg opp innsiden av lungene, splintret ribbeina og klistret seg fast til hvert åndedrag der jeg gikk min daglige korridormil med Mandela skrikende ut av ryggen. Det kunne like gjerne stått: FREE Rikke. For. På et vis satt jeg fast i mitt eget fangenskap. Mitt innstendige ønske om å passe inn, være likt og bra nok… sammen med denne sterke vissheten om at jeg for pokker var bra nok akkurat som jeg var, gjorde meg like sterk som jeg var svak. Akkurat som om jeg nullet jeg meg selv. Og for en liten stund gjorde jeg altså akkurat det. Jeg mistet alt av farge og karakter, og ble usynlig. Gikk i ett med tak og vegger, asfalt og himmel og ble… ingen. Loddet rundt beina ble så tungt at det var umulig å dra seg varig over på pluss-siden. Lungetåka var så uigjennomtrengelig at selv Mandela glapp av synet.

Men så Bruce, så skjedde det fantastisk rare og fine som forandre alt. For alltid! En gang der ute i mitt niende skoleår skjedde det som tanker og hjerte fant tilbake til den dagen på kirkebenken for 11 år siden. Det som har utløst hele denne reisen, og som på mange måter dro meg fra null og til 100 på et nanosekund. Jeg skjønte det kanskje ikke til det fulle der og da. Men det gjør jeg så sannelig i dag. Og det er derfor Bruce, at jeg lar tvil være tvil. Og tråkker videre. For er det noe i denne verden jeg er helt, helt sikker på (bortsett fra at du en dag kommer, og at vi alle en dag skal dø) så er det det at kompasset på innsiden aldri tar feil. Det er når du trosser pilas retning at ting stokker seg for alvor. Jeg ønsker tvilen velkommen fordi den skaper muligheter for refleksjon og ettertanke - viktige elementer som gir innsikt og utvikling. Jeg er ikke i det minste tvil om hvor jeg skal. Utfordringen ligger i å finne ut hvordan i heite hule… jeg kommer meg dit.  

Vel - det får være nok for i dag. Jeg har tross alt en hel natt foran meg til å finne ut av disse tingene. En helg har atter kommet til sin ende, og den nye uka blinker lystig bak morgendagens rullgardin. Ute henger månesmilet skjevt over Fåletoppen. Jupiter og Venus har lagt seg tett innpå kvelden- de kapper om å skinne sterkest. Alene hver for seg, men samme danner de en helhet som vi alle er en viktig del av. Så lite alt blir oppi det store. Og så stort alt kan bli – bare man åpner plass… i det lille.

God natt Bruce– wherever you are!     
                                                     
Rikke

11. The land of make believe

I går fikk jeg endelig svar fra plateselskapet ditt her i Norge!! Da skal jeg si det gikk fanfarer gjennom stua på Fåletoppen!! De har jo vært tause som graven der borte siden brevet gikk av sted julaften så til slutt var det slutt.. på å sitte med henda i fanget og vente. Jeg googlet høyt og lavt og fant et par mailadresser som så lovende ut. (Det vil si rubb og rake av det som dukket opp. 3 stk.) og endelig!! Endelig var det noen som hørte!! Jeg trodde knapt min egen innboks for å være ærlig, for jeg har snart ingen forventninger igjen om å få svar på noe som helst. Jeg vet en hel del om å rope i veggen. I det siste har det vært lite lyd i Herr Ekko til og med, og det kan i og for seg være bra, men jeg er mest bekymret for at det indikerer redusert kraft i spørsmålet. Så da får man skifte gir. Eller gå over til ropert. Når det gjelder deg blir troa bare sterkere og sterkere for hver meter som går, og bare så det er avklart: Jeg har ingen forventninger til deg what so ever. Men!! Jeg har tro på deg. Og derimellom ligger en himmelvid forskjell. Det gjelder bare å finne veien, og da… kan man ikke forvente noe fra noen andre som helst. Bortsett fra seg selv. 

Damen fra Sony music bekreftet noe med sitt svar som faktisk allerede var i ferd med å bli et eget kapittel i bloggen. Nemlig hvor liten avstand det er mellom alle mennesker på jorda. Jeg hadde akkurat leste meg opp på emnet før jeg gikk i gang med dette prosjektet. Research er viktig når man er på vei mot det umulige, for man legger ikke utpå denne strekningen uten å dra med seg et minimum av bagasje, så… før jeg gikk i gang undersøkte jeg en ting eller to som kunne være relevante for saken.  

Studier viser at det kun er 5-6 ledd mellom alle mennesker i hele verden. Hvordan jeg vet det? Jeg som knapt har studert noen ting? Jo. Fordi jeg leser det meste jeg kommer over som interesserer meg, og for hauger av år siden kom jeg over en herlig bok som jeg har hatt stor glede av siden. Den heter “Det magiske vendepunktet” og er skrevet av Malcolm Gladwell. I boken referer han til psykologen Stanley Milgram som gjorde et eksperiment på verdens størrelse. Eller mer nøyaktig på hvordan all verdens mennesker er knyttet sammen i en stor sammenhengende vev. På slutten av 60-tallet testet han ut følgende: Han sendte 160 tilfeldig navngitte mennesker i Nebraska en pakke i posten. I denne pakken lå navn og adresse til en børsmegler som bodde i Massachusetts. Alle ble bedt om å skrive navnet sitt på pakken og gi den videre til noen de trodde kunne bringe pakken nærmere børsmegleren. Når pakken endelig nådde mottakeren (uten å bli sendt i posten) kunne psykolog Milgram telle opp antall navn på pakken(e) og se hvor mange den hadde vært innom før den landet i fanget til megleren. Snittet havnet på rundt 5. Det er ganske utrolig å tenke på! (Dybdelesning av dette eksperimentet er å anbefale Bruce, men akkurat det skal ikke jeg presse over skolten på deg) Så. Med kunnskapen om de 5 var neste tanke: Hvem er disse menneskene? Hvem er de 5 menneskene som kan føre brevet videre til Bruce? Og det gjaldt ikke bare å finne dem. Man skal også få disse menneskene til å forstå rekkevidden av spørsmålet, slik at de var villige til å gi det videre til nestemann på lista. Som igjen skal forstå… for så å bringe det videre til nestemann, som igjen… ja du forstår tegninga. Helt til det når fram til deg.  

Det er der hele utfordringen ligger. For man kan ganske så greit overbevise nr.1. Men kan nr.1 overbevise nr.2?? Se det… er ikke gitt som solskinn etter regn, og jo lenger uti rekka man kommer, jo større er faren for at budskapet, ja nettopp - vannes ut. For etter nr.1 har man ikke lenger kontroll, og gudene vet hva budskapet har blitt når det når nummer 3. Det kan nemlig fort stoppe opp der. Jeg har tenkt at strategien må være å finne MANGE forskjellige enere. Også må man bare håpe at en av disse har en så sterk kjederekke foran seg, at det når fram til deg, Bruce. In the end. (Eller aller helst før den tid da) Min overbevisning, min tro, min ubetingede analyse av verden og tingenes tilstand er nemlig slik: At om du får brevet. Så kommer du.  

Og i går altså… åpnet det seg en dør via mailboksen. Om den veien fører fram Bruce, er det kun et tidsspørsmål før du har brevet med selve spørsmålet i ditt fang. For min første nr. 1 er kanskje bare 2 ledd unna deg. Og det må jeg si er en helvetes god ener å finne! Men; vi har en vei å gå først. Jeg må jo antagelig grave opp et par – tre kandidater til, for strategier er til for å holdes, inntil det motsatte er bevist. Selv jeg skjønner at dette ikke er gjort i en håndvending. Så. Mens vi venter på at tingene skal gå sin gang kan du like gjerne bli kjent med hele historien slik jeg lovet deg. For det gjenstår jo et par digre spørsmål her. Hvorfor akkurat deg? Hvordan kan en konsert med Bruce Springsteen på Breivoll dytte verden et hakk i bedre retning? Og hva skjedde egentlig med jenta på Breivollskjæret etter at Cover me tonet ut og Atlantis sank? Disse tingene og mer til skal du få vite om straks helga har lagt seg. Men først skal jeg klatre i et par fjell og jage de siste rester av vinter ut av landet.

Jeg vet du er der mens jeg er borte. Og jeg vet at du kommer… når det blir sommer. For denne verden fyller et hav av de underligste muligheter, og en av dem ER nettopp deg. Så sweet dreams Bruce.  

Rikke

10. First day of spring

God morgen Bruce! Har du stått opp tro?? Det er kanskje for mye å håpe på, for det er vel midt på svarte natta over-there. Kanskje er du fortsatt på ball under eika, eller kanskje er du på ball et helt annet sted. Antagelig er du vel ikke på ball i det hele tatt, men deg om det. Jeg derimot har akkurat danset meg ut av nattas siste drømmerester og ligger pal under dyna mens jeg tar en tankepiruett over kaffekoppen. I går ble jeg 40 år, og jeg er sjeleglad for at jeg har nådd så langt - det er jo ikke alle forunt. Tar gjerne 40 runder til om det lar seg gjøre, men det er vel ikke opp til noen av oss å avgjøre, for vet du: I forgårs... holdt det på å gå galt igjen.   

Det er faktisk lenge siden jeg har vært så nær døden som jeg var på søndag. 1 dag før 40-årsdagen min. Det skulle jammen tatt seg ut!m Det verste med det var at jeg hadde en viss følelse av at det bar i den retningen der jeg salet opp hesten for en tur i sola, men vel ute på tur ante jeg likevel fred og ingen fare. Plutselig fikk hesten min hetta og stakk til skogs. Uten meg. Det vil si jeg hang på et ørlite traumatisk øyeblikk, da skoen hektet seg fast i stigbøylen mens jeg ble dratt bortetter bakken. Det var helt uvirkelig. Vips, så stod verden på hodet og jeg ble forvandlet til en statist uten handlingsmuligheter. Heldigvis løsna skoen og jeg ble liggende flat på rygg mens jeg så rompa til hesten forsvinne oppover Breivollbakkene. På full fart hjem, uten hverken rytter eller særlig vett å spore. Da var det brått min tur til å løpe som merra-den-blinde. Og det…gikk ikke like fort. En gentleman av dimensjoner forbarmet seg over damen som i et kaos av armer og bein, var ute på veddeløp med tiden. Get in to my car, sang han – og jeg var ikke vond å be. Jeg som har panikk for fremmede menn i bil, kastet meg inn uten å verdige han et blikk. Og så var jakten i gang. Det gikk filmer igjennom hodet mitt som ikke egner seg på trykk, men heldigvis ble det happy ending til slutt. Hesten ble hanket inn av et par staute karer nederst i Aschehougbakken. Den hadde flydd som en vind forbi båtbrygger, stingsildbekker og Atlantis uten å slakke farten en millimeter – men heldigvis. Heldigvis. Fristet det lite å beinfly opp bygdas bratteste bakker, og jeg skjønner henne godt. Jeg har slitt med motivasjonen på akkurat samme sted. Akkurat det ble redningen for oss begge, men filmene fortsetter å rulle. The worst case scenario. Episode 1, 2, 3. Du kan si gårsdagen ble preget av nestendødens etterdønninger, enda det var fødsel og liv som skulle feires. Alikevel… henger det hele ganske pent sammen.  

Dette livet går forbasket fort. Det var dette jeg innså der på kirkebenken for 11 år siden, der hele vår reise startet for en rekke kapitler siden. Men vi må snu oss baklengs for å kunne ta dette hastighetsfaktumet innover oss. Herfra til hit på et knips. Ser vi foran oss, og på årene som bretter seg ut blanke og lysende der framme, er vi udødelige, evige og tiden, ja den er en ustoppelig flom som aldri vil røskes fra oss. Så feil kan man altså ta. Livet vil komme til en ende. Før eller senere. Jo fortere vi innser det - jo bedre er det, for man må på et vis erkjenne at man er dødelig for virkelig å ta innover seg hva det vil si å leve. Alle som har stått og vippet på kanten til det hinsidige har skjønt dette. De bare VET hvordan de vil bruke dagene sine når døden har banket på. Det som betyr noe trer fram i alt sitt lys, og i all sin kraft. Hver runde til rundt sola får en helt annen verdi. Inntil da danser de fleste av oss i uvitenhetens grålysning. Selv jeg. For mitt forhold til død handlet mest om forestillelse. Det var sjelden noen reel dødsfare å snakke om, siden jeg stort sett har unngått ALT som er potensielt farlig. Fly, ferger, tannleger, hoggormer, heiser, dype vann, høye fjell, Taco, vilt fremmede, mørket, haier osv. Sånn sett har jeg jo sjelden vært i direkte livsfare. Bortsett fra de gangene med svelgemekanismen. Og antagelig den gangen jeg mot alle odds dristet meg til å fly, og kapteinen på 20 000 fot kunne erklære at det var brann i flymotor`n. Da ble det full panikk og fadervår, og et tilbud om å sitte i cockpiten (til tross for at jeg var 20 år) ble servert.  

Men jeg har aldri vært så nær døden som den gang da jeg som 2 åring opplevde at PV`n til pappa gjore et kast på seg ned fra Klimpenfjellet på Tynset og verden splintret hvitt mot bilvinduet. Det var påske og sprengfrost. Uregjerlige veier stupte bratte ned igjennom landskapet. På den ene siden av veien gikk det rakt til evigheten. Et fall på flerfoldig hundre meter uti svarte intet. På den andre siden, strie fjellvegger som dyttet skyene på plass over biltaket. Plutselig går alt trill rundt, og det skjer i løpet av et mikrosekund. BÆNG! Dette er mitt aller første minne her i livet Bruce. Jeg og familien min med beina i været, en hårsbredd fra døden der vi skrenset nedover de glatte påskebakkene med taket til bilen som akebrett. Opp ble ned, og hjula snurra over oss akkurat som doningen selv tok sats til himmels. Vinteren strøk stillferdig sitt farvel utenfor vinduene, før alt falt til gnistrende ro i en snøfonn på andre siden av helvete. Et velkommen tilbake hvisket bak glasset. Bror var knapt født. Han sov i sin søteste søvn der på hattehylla da verden brått ble baklengs og han til mine foreldres store skrekk … forsvant. Ikke en lyd å spore. Han dukket først opp igjen noen skremmende minutter seinere, da fatter`n med skjelvende hender fant han under en haug av bagasje – med latter og smil i blikket. Hurra så moro!!! En gang til!! Like moro var det ikke da pappa overleverte bror til hjelpende hender der ute i vinter`n som oppjaget klarte å miste hele ungen rett i bakken. Da kom hylet. Ingen tvil om at det var liv i gutten, og alle oss andre for den saks skyld. Det var ikke vår tur, og takk gud for det!  Jeg tror det var der og da at angsten flyttet inn i meg, inn i det gryende lille livet som akkurat hadde stirret døden i hvitøyet og vunnet. Kanskje jeg innbildte meg at jeg akkurat hadde brukt opp alle korta mine i ett trekk og at neste gang det var spill på gang.. så var det min tur til å tape.
 

38 år og mange trekk seinere ligger jeg her og kjenner på de dagene som kom og gikk, og som visselig var livet. Jeg har bestemt meg for å trosse alle skrekker og fobier og gå ut der og leve til det fulle de rundene som er igjen. Det. Er mye av grunnen til at jeg på vei til deg. Det. Er mye av grunnen til at jeg driver med de tingene jeg gjør. Hvordan i all verden det henger sammen skal jeg skrive en hel del om seinere, men nå …skal jeg ut og ta dagen. Jeg skal sale på hesten min og ri langt under sola til skrekken tiner og roen igjen inntar hjertet. Jeg skal ri til jeg kjenner at vårens første dag gror seg sterk under vinterhimmelen, og jeg skal ri til verdens ytterste ende… for så å vende tilbake med sekken full av nye kortstokker. Jeg skal til og med driste meg til å beholde jokerne. Det uvisse, det uberegnelige ukjente er en viktig del av livets kortstokk. For det er midt i mellom dette... at alt. Absolutt alt. En gang blir mulig.

Vi snakkes! 

Hilsen Rikke

PS: Denne låta jeg linker til nedenfor må du ta deg tid til å lytte på. Du skjønner nok ikke et kløyva ord, men kanskje du hører meninga skinne igjennom likevel. Dette er min STORE favoritt for tiden. Og den passer så fantastisk bra himla bra... Just nu:))

9. Yes Sir! I can boogie!

Jeg danser i både lys og i mørke, men mest av alt danser jeg på kjøkkenet en langsom formiddag med sola i vinduet. Jeg danser også gatelangs om musikken som strømmer igjennom hodetelefonene har tilstrekkelig nok med groove. Jeg har en kropp som ikke egner seg til å gå rett fram dersom det er boogie på innsiden. Og boogie har det vært mye av, til tross for oppoverbakker og hardt vær. Om jeg skulle ha puttet alt på vekta nå i dag ville nok boogiesiden deiset i bakken med et brak, selv om melankolien fortatt er en stor del av meg.

 

Det er ikke godt med for mye av hverken det ene eller andre. Det handler om balanse, nyanser og erfaringer, som summasummarum fører til utvikling, vekst og nye horisonter. Vekta har nok tippa litt hit og dit i løpet av løypa. Jeg tenker at det nok er slik det skal være. Glede og boogie gir energi, overskudd og velvære. Det gir bensin til motor`n og ny giv – men sjelden ny lærdom, utvikling og innsikt. Det får du derimot i monn når livet butter i mot, presser deg ned, når sorg og smerte herjer. Du skal ha noen tøffe tak for å kunne forstå og oppdage tøffe tak hos andre. Det i seg selv er av stor verdi. Det er en verdikunnskap som bør forvaltes med klokskap og varme. Mennesker trenger mennesker. Medmennesker som ser og forstår, som selv har feilet og gått på tryne så det synger i fjellene. Medmennesker som selv har slåss seg gjennom karrig landskap. For slik bygges raushet for de som feiler. Empati og støtte for de som faller. Åpenhet om bakker og motvind gir mot til samtaler som slipper det vonde ut …og lyset inn. Ærlighet med kjærlighet er en stor gave å gi, både til andre… og til seg selv.

 

Boogien kom inn i livet mitt lenge før det begynte å gjøre vondt for alvor. Vi skriver 70-tallet, og «Yes Sir! I can boogie» herjet landet. Baccara buktet seg under taket i Refstadsvingens skyskraper nr..5, mens mutter`n buktet seg langs gulvet i desperate forsøk på å få igjen glidelåsen i buksene sine. Trangt skulle det værra. Jeg kjente dansen våkne i meg, og de første prøvende trinn ble tatt på parketten til Åse og Finns danseskole på Bjerke. Etter hvert herjet jeg vilt, og ukentlig snurret jeg rundt i firkantvals, chachacha og samba. Dedikert og konsentrert memorerte jeg trinnene. Jeg var et stortalent og avanserte flere partier på no-time. Jeg fikk danse med de store, og var stolt som den yplingen jeg var.

 

Hvert år var det ball på folkets hus i Oslo, og hvert år reiste mamma og jeg avgårde med bussen inn til skotøyutsalget i Torggata for å kjøpe nye dansesko til begivenheten. Skotøyutsalget i Torggata var ingen vanlig skobutikk. Det var faktisk klin umulig å se at det gjemte seg en skobutikk bak gategårdens grå og sotete fasade, men om du strakk blikket litt …kunne du få øye på et par høye hæler på utstilling i en vinduspost i 2. etasje. Det var trapper og bakganger, og egne portører som viste vei. En hemmelig skobutikk, kun for innvidde, med verdens søteste personale bak diskene. Jeg ble forvandlet til en prinsesse straks jeg kom på toppen av trappen, for behandlingen vi fikk når vi entret skoutsalget var de kongelige verdig. Det eksisterte ingen andre enn oss i hele vide verden, det var som om alt utenfor veggene opphørte. Det var magi, eventyr og julaften på en gang.

 

Vi kunne sikkert gått til Grændsen skotøimagazin som alle andre gjorde den gangen. Grændsen skotøymagazin - skobutikken over alle skobutikker. 3 etasjer og km på km av utvalg. Brede trapper, polerte håndløpere og blanke heiser for folk med travle føtter.  Der du bor er en slik forretning kanskje bare som en fjert i havet, men her i Norge har vi liten tradisjon for store ting. Vi liker ikke så godt når ting vokser for langt over hodet på oss. Vi liker heller ikke at mennesker vokser for mye ut av skoa sine heller, bare så det er sagt. Blir du for stor i forhold til størrelsen du skal ha, jekkes du raskt ned til det punktet hvor man får knytt lissa. Du ska itte tru at du er noe . Men!! Spede spira...lyt få stå. Ja, da. De spede spirer skal få stå, men ferdig utgrodd skal du slutte å gro. Hallo!! Det er da meninga vi skal spire hele livet!! Livet selv eier jo ingen sperrer. Vi strekker oss oppover og oppover helt til vi tillater andre å trekke oss nedover. Norge er nemlig jantelovlandet. Det sies at BygdeNorge er verst, men jeg er ikke enig. Det finnes nemlig en skjult jante som er tusen ganger farligere og mer hemmende enn den giften Bygdedyret klarer å sprøyte inn i kroppen vår: Nemlig den janteloven vi utøver ovenfor oss selv. For den typen Jante… finnes det knapt et forsvarsverk å oppdrive.

 

Janteloven

1.      Du skal ikke tro at du er noe.

2.      Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.

3.      Du skal ikke tro du er klokere enn oss.

4.      Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.

5.      Du skal ikke tro du vet mere enn oss.

6.      Du skal ikke tro du er mere enn oss.

7.      Du skal ikke tro at du duger til noe.

8.      Du skal ikke le av oss.

9.      Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.

10.  Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Bytt ut ordet oss, med andre… og du har funnet den indre jante.

 

Jeg leser stadig at folk driver og gravlegger Mr. Jante langs kysten vår. Det jobbes altså på spreng i det ganske land for å begrave jævelskapen. Fortsetter det slik er det snart ikke en rest igjen, og det er godt å vite. Bare man husker å ta en sjau på innsida også.

 

Det var ikke pga av jante at mamma og jeg valgte Torggata framfor Grændsen. Det var mer et prisspørsmål i følge min mor. For meg, var det mer et spørsmål om å få være prinsessa i eventyret, en askepott på vei til sitt ball, for det… fikk jeg være til det fulle innenfor veggene til Torgatas hemmelige skoparadis. Jeg fikk smilende klistremerker på rull etter endt handel, men smilet som strålte bak kassadisken var ikke klistret fast noe sted. Det var varmt og det var ekte. En skoengel sendt meg slik at jeg kunne skinne i sølv. I alle fall bakkelangs. Det eneste som manglet … var en ballkjole med strutt. Fy som jeg ønsket meg en sånn kjole som de andre jentene på danseskolen hadde! Rosa, lilla og isblå lykkeskyer som svevde glitrende over dansegulvet og lagde stjernehimmel på jorda. Min beige fløyelskjole var riktig nok myk som … ja fløyel, men den var totalt blottet for strutt og stas. Da det endelig var min tur å få en slik utenomjordisk vidunderlighet var sydamen tom for tyll i nevnte farger. Men. Syregrønn , ja se det…hadde hun mer enn nok av. Så da ble det slik. Neonballerina så lysende at jeg syntes fra månen. Ikke lett å gå glipp av på ballet heller for å si det sånn.

 

8 år gammel var det slutt på skyskraperliv, strutteskjørt og en gryende dansekarriere, med det resultat at jeg her i 2012 er best på å danse for meg selv. Foran kjøkkenvinduet i sola. Grøftelangs under stjernene. Årsaken til all denne solodansingen er at det knapt finnes den sjel der ute som klarer å føre meg. Jeg følger visst ingen. En ting er mentalt. Men kroppen har gudbetremeg bestemt seg for det samme. Så ikke tenk på det engang Bruce. Det blir ingen dans på Breivoll. Det kunne jo hende du var litt stressa på akkurat det, pga Dancing in the dark og hele pakka. Men jeg vil helst slippe takk, så da… er vi ferdige med den saken. MEN en ting skal du vite: Natterstid er jeg ikke like vond å be. Så om vi sees i natt kan du jo bli med meg på ball. Jeg har nemlig hørt det skal være fest under eika. Jeg er ganske lett å få øye på. Bare se etter henne som snurrer rundt utpå nordbyjordet omgitt av glitrende grønn neon. Til da: Ole`!

 

Rikke:)

8.Dancing in the dark

 

Mitt første møte med deg har som du skjønner fulgt meg hele veien hit. Enkelte flagg heises høyere i minnebanken vår enn andre, og de er derfor lettere å få øye på sånn i ettertid. Du på Breivoll den junidagen i 85` er et sånt flagg, og det står dypt plantet sammen med et par andre jeg har slått ned der i det siste. Usyngelige for alle andre, fargerike og flaggrende for meg.  

Jeg har vært innpå det der tidligere at jeg ikke er noen Springsteenfan. Selv om og til tross for høye flaggstenger og heftig vaiing. I alle fall ikke slik ordet “fan” defineres i meg. For meg er en fan en samler. En samler av informasjon og opplevelser tilknyttet fanobjektet. En ekte fan har gjerne alle plateutgivelsene linet i nummerert rekkefølge (eller er det alfabetisk?). Pinlig nøyaktig, not a track is missing. Faktisk har man antagelig bunkret trippelt opp: både på LP, CD og MP3. I unge år plakateres gjerne rommet ned av helten. I eldre år reiser man land og strand rundt for å få med seg diverse liveopptredener. Man er rett og slett hekta. Jeg kan også bli hekta når det kommer til musikk, men ikke på artistene. Jeg blir hekta på låtene, helt uavhengig av hvem som synger. Fenger det inn til ryggmargen er jeg solgt. Til jeg har tatt låta helt ut og blir lei. For det går om att og om att mens det står på. Til øra detter av og det ikke er en villig rytme igjen i kroppen. Da kan det gå ÅR før det rykker i foten igjen til akkurat den låta. Det rare med deg er at dine låter fortsatt sitrer i kroppen. Spretter i foten. Synger i hjertet. After all these years. Så sånn sett er det jo ikke så verst stelt med deg når det kommer til Fru Soligard. I alle fall ikke om du sammenligner med alle de andre du konkurrer med. Og det er jo et par å ta av for å si det sånn.

Om det overhodet skulle være interessant; Min topp 3 Bruce-liste ser slik ut :  

1. Dancing in the
2. Cover me
3. Born in the USA  

Ikke overraskende kanskje, tatt i betraktning av at jeg kun har en av skivene dine. Den er til gjengjeld så fantastisk at den faktisk huser alle 3. Og ikke bare det – den inneholder også nr. 4 og 5. Om vi skulle ha utvidet lista mener jeg. My hometown. I`m on fire….. ja, jeg kan gjerne ramse opp for det er mye godt å velge i her. Men toppen av lista står ubestridt. Som du ser falt jeg hals over hode uti Dancing in the dark. Og har i grunnen blitt liggende siden. Herregud for en låt!! Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sitti med store glugger inn i tvskjermen og sett den legendariske sceneopptredenen du har til den låta. Wow, what a man!! Du bare oser av IT! Og greit jeg innrømmer det. Akkurat der og da på 80-tallet falt jeg litt. Men bare litt. Du var tross alt 1 år eldre enn faren min. Det stoppet seg altså selv.

Det er noe underlig å tenke på at du da var på den alderen jeg er nå. Minus 4-5 år. Ca. Men der på den scenen ser du ikke ut som du er en dag over 25. Det samme kan man neppe si om meg nå. Jeg har til og med fått rynker ved øra. Og de kom ikke nylig for å si det sånn. Jeg har dessuten et par heftige fartstriper mellom øya. Alt for høyt tempo bak pannebrasken. Og antagelig ellers også. Utover det matcher jeg vel egen alder. 40 ekke så verst. Straks halvveis i løypa om jeg er heldig. Det er trossalt livsfarlig der ute. MEN. Det var ikke det jeg skulle snakke om.  

Det jeg egentlig prøver på er å tune innpå den spesifikke sceneopptredenen der du drar opp hun jenta på scenen. Det er bare å beklage at det spretter litt veggimellom. Noen ganger oppfører tankene seg som uregjerlige sprettballer som bare slenger seg selv i veggen og fyker rundt i vill fart. Hit og dit. Klask-klask. Sprett-sprett. Jeg skjønner det er slitsomt å henge på, men nåde deg om du slipper taket. Det er en mening med det hele. Alt som spretter er på vei et sted sted. Og det... er vi også.

SÅÅÅÅ, jenta og deg. Dancing in the dark, selv om lyset skinte aldri så sterkt. Jeg hadde bytta bort klarinetten min på flekken om det kunne vært meg. Bare hele opplevelsen. Av å være sett. Være utvalgt. Være noen! Men jeg var sjanseløs. Ikke var jeg på konserten. Ikke var jeg gammel nok. Ikke var jeg hot. Alt for mye ikke. For Rikke.  

Etterpå, mange år seinere, hørte jeg at det hele var planlagt. At den scenedansen ikke var så tilfeldig som den så ut. Om det er sant føler jeg det rakner litt her. Det var jo akkurat det der tilfeldige magiske, som bare plutselig skjedde, som var så fantastisk! Som ingen hadde trodd. Aller minst HENNE. Herregud det må jo ha vært tidenes flagget til topps!! Jeg vet jo nå at det var hun Monica fra Friends-serien som var den jenta. Var hun skuespiller allerede da? Var dette hennes første rolle? Eller ble hun oppdaget etter at du hadde løftet henne opp i lyset? Det er jo ikke en utenkelig tanke, for sånn er det jo av og til. At ingen ser hva enkelte faktisk er gode for før noen plutselig løfter dem opp i spotlighten. Da først er det lett å rette sin egen lyskjegle etter. Men ikke før. Akkurat det er ganske trist syntes jeg. At vi ikke leter litt mer med lyskjegla vår på egenhånd. Så utrolig mange bra folk vi går glipp av fordi vi ikke tar oss tid til å se nøyere etter. Bare sveiper over og lar dem bli en del av vårt mørke. De som ikke er. Enda de kan være alt. Og det… er kanskje virkelighetens Dancing in the dark.  

Her er det for øyeblikket lite dansing og mye natt. Det er på høyt tid å slippe dagen. Legge tanker til ro og la drømmene gro. Karlsvogna ruser med motor`n der oppe over pipehatten, så det er best å komme seg av gårde. Kan jo ikke bli igjen her midt i fine natta! Lov meg at du holder deg i nærheten Bruce. Til vi sees.

 

Rikke

7.Cover me

 

Den første skiva jeg hørte med deg kom ut rett før livet sprakk, og isen sprengte vei igjennom taket. Jeg glemmer aldri første gangen jeg lyttet skikkelig til låtene dine. Den dagen de ble mer enn flyktig musikk på radio`n. Det var på avslutningsfesten til 6. klasse på Breivoll i 1985. Breivoll er et fantastisk friområde som ligger ved bygdas føtter. Det var gryende sommer og sola stod høyt på himmelen. Breivolls frodige gressletter sprang blå fjord og glatte svaberg i møte, og urskogen som dannet en tett og sterk rygg der i bakkant strakk armene rundt oss. Det var fest og feiring. Jubel og hurra. Vi var ferdige med barneskolen, og straks… ville ungdomsårene erobre oss. I mellom... lå kun en brennhet sommer.  

Jeg derimot. Feiret ikke. Jeg deltok på avslutningen av rein og skjær plikt. Aller helst ville jeg ha vært milevis unna. På ryggen til hesten min i full galopp i motsatt retning. Jeg hadde til og med reist til Mars, Jupiter eller aller helst Pluto (og det på flekken!), om det hadde bydd seg en mulighet. Der i det ytterste rom kunne jeg ha senket skuldrene og lagd stjernestøv av smerten bak ribbeina. Men jeg var stuck, og jordbunden der jeg stod på utsiden av søsterskapet som hang sammen i klynger utpå plenen. Jeg ville så gjerne passe inn, men ramla alltid hodestups utfor. Inne den ene dagen. Ute den andre. Alltid den bevrende usikkerheten etter som uka skred fram. Inne eller ute? Dagen på Breivoll.... definitivt ute. Altså ingen grunn. Til å danse.  

Jeg var dårlig på å lese kodene. Spille etter de uskrevne reglene. Manipulasjonens kunst lå ikke sterk i meg, men jeg kjente den likevel igjen på mils avstand. Jeg hadde sett for mange røske i trådene, og det var noe jeg tålte dårlig. Jeg ville ikke tøyles. Bindes til å vingle etter. Det skulle være mine skritt som dro meg framover. Jeg skulle ikke festes til andres fotspor. Jeg var dypt selvstendig, men bar samtidig et sterkt savn etter tilhørighet. Et sted jeg kunne være bare meg. Akkurat som jeg var. Uten at jeg måtte kikke meg over skulderen. Alltid på vakt. Alltid et hastig hjerte. Med et håp om at en dag. En dag ville alt snu. Jeg lette etter strimer av endring i hver dag som kom. Men endringsdagen… lot vente på seg. Kanskje jeg må bli voksen først, tenkte jeg? Kanskje vi har lært da? Hvordan vi skal bære vennskap med verdighet og trygghet. At inne betyr inne. Og ikke snart ute. At vennskap ikke er makt, men fellesskap... og likeverd.

Som voksen er det lett å se at søsterskapets spill handler om posisjon, makt og kontroll. Og at baksnakking, drittslenging og hån handler om gjøre andre mindre og seg selv større. Jeg var den gang som nå ikke klar for å krympes, men likevel la det sperrer i meg som strammet vondt i magen. Sperrer som gjorde meg ufri, og søkende. Jeg hadde heldigvis noen luftlommer som ga fri pust. Stallen. Korpset. Også tiden med gutta. De var rett fram og ærlige. Lojale og trygge, og de snakket et språk jeg forstod. Kompiser som døyvet og balanserte. Slike kompiser hadde jeg vært velsignet med helt siden jeg gikk i barnehagen, antagelig fordi jeg var en skikkelig guttejente. Høyt og lavt, cowboy og indianer, fotballsparker og eventyrer. Ute på hyss uten å gjøre særlig mye galt. Til det var snusfornuften og samvittigheten plagsomt sterk. Jeg var kjedelig ordentlig, men hadde takkoglov også et par svin på skogen. Noen lekser skal man jo lære underveis, og de… kommer sjelden om man gjør alt etter boka.  

Så der stod jeg på Breivoll og skjenket ikke skogssvina en tanke. Det er slikt man har natta til. Det eneste jeg klarte å tenke på var kvalmen som satt i halsen og brystet som snørte pusten fast i lungeveggen. Blikket søkte fjorden. Vekk, vekk, vekk. Over krusningene. Inn til Oslo, opp i åsen. Til Holmenkollens dype skoger som med sine nakne krokstier ledet beint fram til gåbortland og Pluto. Men så, ut av tomhet og ikke`no…. kom du. Noen hadde tatt med seg en diger kassettspiller som i kraft av 8 monsterbatterier klemte ut The E-Street band, så dere kunne høres helt utpå Nesoddtangen. Ja, faktisk helt til Holmenkollens Pluto. Der fant du meg, og røsket meg bestemt tilbake med fast hånd. Cover me, sang du. Og var det noe jeg skreik etter da så var det rustning og dekning. Kappe og skjulested. Du sang som sjela mi selv hadde lagd teksten. Steike som det lindret å la foten trampe takten mot det varme junifjellet. Cover me! Jeg var ikke alene om covringsbehov. Selv sjefer av rock hadde kjent smerten.

Bølgene slo kvelden innover stranda, og ordene dine la seg som et ekstra lag hud på alt det som var hudløst. Og der og da… ga jeg plutselig blanke i alt. I dritten som hadde en tendens til å gjennomsyre søsterskapet i den alderen. I fatter`n og mutter`n , i den alltid nærværende døden. Jeg stod med begge beina i musikken, og bare var. Du var sterk og trygg, og så tøff som man antagelig bare blir når man er Born in the USA. Med mitt skarve Born in Norway kjente jeg kraften din pulsere i hver eneste nervefiber i kroppen. Det var tøffe tider. Og tøffere skulle det bli. Og om ingen covret utenifra skulle jeg gud-hjælpe-meg covre innenifra. Det var på tide å møte. Det var slutt… på å flykte.  

The times are tough now, just getting tougher
This old world is rough, it's just getting rougher
Cover me, come on baby, cover me
Well I'm looking for a lover who will come on in and cover me
Promise me baby you won't let them find us
Hold me in your arms, let's let our love blind us
Cover me, shut the door and cover me
Well I'm looking for a lover who will come on in and cover me

Outside's the rain, the driving snow
I can hear the wild wind blowing
Turn out the light, bolt the door
I ain't going out there no more

This whole world is out there just trying to score
I've seen enough I don't want to see any more,
Cover me, come on and cover me
I'm looking for a lover who will come on in and cover me
Looking for a lover who will come on in and cover me 

Med disse ordene gikk jeg sterkere inn i sommeren. Det kom godt med for jeg hadde en tøff høst i vente. Jeg skylder deg stor takk Bruce. Du reddet meg litt der på skjæret den sommer `n Du ga meg cover når jeg ikke hadde det grann av styrke til å covre selv. Her i 2012 har jeg harva opp den jorda som harves kan. Jeg hadde ikke vært i nærheten av å være den jeg er i dag om jeg ikke hadde sloss så mye som jeg har gjort på veien hit. Og det beste jeg har lært underveis er å covre meg selv.  

Det er atter natt, og Karlsvogna skyter fart mot Pluto. Denne gangen blir jeg med for turens skyld. Jeg ble ferdig med å flykte for mange, mange år siden. God natt Bruce. Vi sees når jeg lander. 

Rikke 

6. Walk of life

Årene på Nesset gikk sin gang. Eksoskåpehuset vi bodde i ble umerkelig skeivere og skeivere. Det ség langsomt ned i myrgrunnen, millimeter for millimeter, mens det på innsiden… brygget opp til storm. En tung stemning trengte seg plutselig på uforklarlig vis inn i alle husets rom. Som en usynlig isbre rant den mellom frynsene på sofaen, vokste seg hard under buen i spisestueveggen, før den presset seg gjennom kjøkkentaket og laget frostroser på vinduene i 2. etg. En smertefull stillhet la seg som hvitt rim, helt opp på loftet der bestefar bodde. En tyngde av sorg ble stillferdig lagt til barndom og voksenliv og røvet til slutt dansen ut av føttene våre, latteren ut av hjertet, og festen ut av livet.  

Ikke at vi merket så mye av det til å begynne med. Jeg og bror hadde relativt sorgløse dager. Jeg hadde hest på stall, og red igjennom hverdagen i full galopp. I tillegg marsjerte jeg taktfast med klarinetten min i skolekorpset, og spilte fotball på jentelaget til Nordby uten spor av koordinasjon og talent (men med dertil større innlevelse.) Jeg var dessuten velsignet med en bestefar på loftet som bufret opp for alt av ubehageligheter som livet måtte bringe med seg. Bestefar på loftet. Verdens snilleste mann, med buskete øyebryn og blankpolert hår. Beste. Med sterke senete armer etter år med sjauing på kaia i Oslo. Rørlegger `n med forhistorie som lossegutt på bananbåten, men han hadde også jobbet som tannlegeassistent under krigen. Jeg er usikker på om det var før eller etter rørleggerutdannelsen, men det viktigste i denne sammenheng var vel at han ikke var tannlegeassistentutdannet. Under krigen trakk han ut alle tennene på en tysk pasient i pur hevn, og det var ikke en kjeft som hevet på øyebrynet. Bortsett fra pasienten kanskje.

Fingrene til Beste var gule av nikotin, og han hadde alltid en pakke krøllete Petterøes nr. 3 stikkende opp av sin rutete skjortelomme. Pilsen var heller aldri langt unna. Grønn og duggkald lå den og rullet i den svarte skinnbagen hans. Alltid. På en armlengdes avstand. Beste drakk. I perioder. Noen perioder var lengre enn andre, men jeg syntes ikke det gjorde noen verdens ting. Faren min tenkte nok noe annerledes om det, men for meg var han verdens snilleste, fineste Beste. Beste som sto med grøten klar om vinteren når vi kom hjem fra skolen og snøstormen lå tjukk over skoleveien. Risengrynsgrøt. Semulegrøt. Fløyelsgrøt. Ingen! Kunne lage slik fløyelsgrøt som han. Selv ikke i dag har jeg vært borti lignendee, men så har jeg ikke spist fløyelsgrøt siden den gang heller, men OM jeg hadde... Så hadde den ikke vært i nærheten. Beste. Som lyttet når historiene fra dagens hendelser løp løpsk over kjøkkenbordet. Beste. Som så villig delta av sine egne. Fra den gang hverdagen besto av mer enn pils og drikkekompiser på brygga. Han var mild, varm og tilstede. Kjærlig, ærlig og trygg. Midt i det fuktige. Når de gryende stormene mellom mamma og pappa økte i omfang var han vegg og tak, hus og hjem. Ankeret. Som aldri slapp taket. Min klippe i alt som fløt. 

I 1985 sprengte isen hull i taket og foreldrene mine gikk hver til sitt. Det vil si, mamma gikk ingen steder mens pappa dro til verdens ende. Det var jeg som sendte ham dit. Jeg var sint og uforsonelig, en kriger til hest, og angrep... var det beste forsvar. Total avvisning. Tårene strømmet og huset sank sammen med mamma, bror og meg. Alt som var virkelig ble uvirkelig. Verden var ikke til å kjenne igjen. Barndommens paradis smalt igjen porten, og jeg stupte inn i et hav av sinne, sorg og bunnløs fortvilelse. Jeg skrek inn i veggene, og kuttet bånd for så og desperat knyte dem sammen igjen. Hva kunne jeg tro på når det som skapte meg ikke lenger fantes? Jeg var 13 år og hele landskapet mitt ble revet i fillebiter. Det var krig og undergang. Katastrofe og kaos. Smerte og mørke. Det var et øyeblikk som om selv hjerteslagene stivnet der under isen, og til slutt.. var jeg bare nummen og tom.  

Etter en tid pakket mamma de siste restene av fortid i pappesker fra Witzøes kolonial. Hun låste dører av frost, og erklærte at det var tid for et nytt liv. Hun tok på seg skøytene, og sparket fart i livet mens hun spilte Dire Straits på full guffe. Walk of life dro dagene igjennom og blåste varme på svart is. Hun nektet å bli liggende nede. Så vi gikk. Mamma, bror og jeg. Mark Knofler og hans briljante gitar var vårt reisefølge. Langsomt kom lyset tilbake og vinter.. ble til vår. Jeg måtte bli voksen før jeg innså hvor tøff den reisen må ha vært. Hvor sterk mamma jeg har. Som aldri sluttet å gå. Som alltid reiste seg. Den gangen var jeg mest opptatt av meg selv og min egen bunnløse sorg. Sinnet mot faren min stormet i meg. Hvordan kunne ha forlate oss? Familien sin?? Det var livets første virkelig vonde lekse. Ingenting. Varer evig. Men det igjen betyr at heller ikke slike følelser lever til evighetens ende, og takk Gud for det!  

Jeg husker ikke så mye av den tiden i dag. Jeg husker ikke engang dagen vi flyttet, og bestefar måtte finne seg et annet loft. Jeg husker ikke om jeg gikk ned til bekken min for å ta farvel med stingsilda som nå kunne leve et liv i større trygghet. Jeg husker ikke om vi hadde en avskjedsfest i en av de gule ballsalene - broren min og jeg. Men antagelig hadde vi nok på kort tid vokst fra ballet. Det spiller uansett ingen rolle. Det var snipp snapp snute. Vi la motorveien bak oss og overlot huset til sitt eget Atlantis, og med det ble det slutt på en helvetes skolevei. 2 km daglig rett til værs. (Eller til bunns alt etter som hvilken ende av dagen vi snakker om.) Noen bakker kan det være greit å slippe. Til tross for walk of life.  

Når jeg nå tenker tilbake på alt dette, så hadde det vært stilig om det var en av dine sanger som bar mamma igjennom. Særlig sett i lys av det jeg driver med her i dag. Kanskje du hadde lyttet litt ekstra da? For inntil nå har det jo ikke vært et kløyva ord om deg. Kan hende du begynner å bli utålmodig, men jeg kan ikke føye til detaljer som ikke er en del av sannheten. Min sannhet altså. Jeg bygger ikke dette prosjektet på løgn. Det er litt sånn take-it-or-leave-it, men konstruert er det i alle fall ikke. Du entrer snart historien, men aller først bare med en kort gjestevisitt. Jeg håper du henger med. Og at du ikke skumleser. Det er i så fall et dårlig tegn, men heldigvis er jeg ikke der og oppfatter det om det skulle skje. 

Her i 2012 ligger en gnistrende februardag klar der ute. Februar. Min måned, noe som er ganske ironisk siden jeg hater vinter`n. Jeg fryser spett i hjel bare jeg skal hente posten. Om noen dager er jeg 40 år….og jeg gleder meg til våren. Da alt forløses, våkner, løsrives… fra knoppers stengsler og jordskorpas harde grep. Da livet springer ut og tiner opp kalde sjeler slik at drømmer og nye veier … slippes fri. Ikke lenge til nå – for i går hørte jeg vårfuglen synge! Det. Gjør ventetiden kortere. 

Jeg skal jobbe kveldsskift i dag, og har for en gangs skyld hatt tid til deg på den andre siden av døgnet. Kryss i taket!! Vanligvis går jo halve natta med, men i dag har jeg hatt lyset foran meg… og kulda utafor. Og jeg kan love deg, at akkurat det…. er himla mye bedre enn å ha kulde og is… innafor. Dette er den vanskeligste delen jeg har skrevet så langt. Jeg har gått mange runder – også med fatter` n. For han har sin historie, akkurat som mamma og bror – og det er når alt dette føres sammen at man får den fulle sannhet om fortiden. Husk at du bare får min røst. Mamma og pappa støtter meg fullt ut i dette, og jeg håper jeg er tillitten verdig. Det er til deres ære at jeg går den veien jeg har lagt ut på. 

Ønsker deg en fin dag hvor hen du er Bruce! Vi snakkes snart.  

Rikke

5. Daddy cool

Wow Bruce!! What a day!! Det renner på med ungdom inn i prosjektet – og i ettermiddag hadde vi vårt aller første Experiencemøte for 2012. Vi har tredoblet Experiencegjengen, og arbeidsoppgavene ligger linet. Det var stinn brakke i det gamle klubbhuset ved Nordbybanen- et idrettsanlegg som var åsted for min sagnomsuste fotballkarriere som Driblo-her-self. Jeg var ivrig med ballen, det skal jeg ha. Det var armer og bein nok til å gjøre enhver motstander svimmel fra tæra og opp, så da var det gjort. Man må spille på det man har, for da er seier`n innafor rekkevidde. Slik er det med Experience også.  

Det er summen av disse ungdommenes evner og talenter, summen av deres mot til å gå løypa, og den samlede kraften av deres tro på at alt er mulig (også du!!) som til slutt vil dra oss i mål. Om vi ramler forlengs eller baklengs over streken spiller ingen rolle, bare spør Northug. Er du i mål så har du fullført. Det vil si… det siste der er nok ikke Herr Northug helt enig. JEG derimot, mener at man ikke nødvendigvis må først i mål for å seire. Herregud tenk om det var hele vitsen! Løp som en gal og bli ferdig på no-time. “Allo! Allo St. Peter! Did I do all right??" “Yes my dear, no life – but in bloody good time!” 

Vi landet en viktig arbeidsavtale som skal danne klimaet som vi skal jobbe i. Det er greit å bli enige om noen kjøreregler når man legger ny vei. Noe av det aller viktigste vi ble enige om var RESPEKT. At vi skal ha respekt for hverandre. Idet ligger det selvsagt et hav av godsaker, så det er bare å plukke fra øverste hylle; men for oss handler det mest om å skape trygghet, omsorg og anerkjennelse. Alle betyr noe. Alle har rett til å bli hørt. Alle er likeverdige samarbeidspartnere. Alle har like muligheter. Alle trenger alle… for å nå i mål. Så derfor prater du ikke dritt. Du rakker ikke ned. Du bygger opp.. og gjør de rundt deg sterke. Vi tok bølgen og hurra. Første grunnstein nedlagt.

Så!! Back to the eightees. (Jeg må jobbe med de overgangene der kjenner jeg men det kommer seg kanskje etterhvert) Sommer`n 1982. Jeg og broder`n båtbrygga på Nesset. Vi elsket den brygga. Kantet med båtdrømmer i alle størrelser og fasonger strakk den seg milevis utover i fjorden. Den bølget forlokkende under føttene våre der vi løp om kapp til siste ytterplanke. Å gå… var en komplett umulighet. Den er min!! ropte vi mens vi pekte på favorittbåtene våre der de lå søvnige og kikket på oss mens vi for forbi. Nei den!!! Den ene båten var hvitere og mer skinnende enn den andre. Krom som sang i sola. Dekk i glattpolert tre. Vi ombestemte oss stadig om hvilken båt som var det beste kuppet. I fantasien var det vi som lettet ankeret og loset de stolte båtene ut fra bryggas varme favntak. Vi som satt i de myke hvite skinnsetene mens vi drakk cola fra høye glass og vinden strøk oss over nakken. Vi som stupte fra badeplattformen på akterdekket og etterpå hang i stigen mens vanndråpene rant glitrende over ryggene våre. Det faktum at vi ikke var i nærheten av å eie en plastjolle engang, gjorde bare drømmene enda sterkere. Enda mer virkelige. Båtene var våre. Vi var konge og dronning av havna!! Da vi var trette av å løpe satt vi oss ned der bryggen var forankret i landjorda, og med beina dinglende over vannflaten fisket vi opp krabber igjennom våre egne leende speilbilder. Etterpå bar vi baljen med dagens fangst skvulpende mellom oss... og dro hjem. Vel framme arrangerte vi krabbeløp på plenen. Krabbene sprellet bokstavelig talt for livet der de ble skyflet ut av balja, og etter å ha kastet seg rundt på beina løp de sidelengs i alle retninger. Det lå en råtten ubestemmelig eim over tomta i ukesvis etterpå. Mutter og fatter holdt på å gå på veggen av stanken. Men våre lepper var bundet av syv segl. Jeg hadde dårlig samvittighet for den hendelsen mange år senere. Stakkars krabber! Hva i all verden var det vi tenkte på?? Jeg har ikke skadet et dyr siden. Annet enn en og annen veps. Og et par edderkopper kanskje. Men det er jo noe annet. Insekter er ikke fredet på samme vis. 

Sommerne var langstrakte på den tiden. Evige, langsomme og fulle av latter. Grilling, saftsylting og pappas pokerkvelder. Vi hadde et hus med vidåpen dør. Og mamma og pappa hadde en frodig venneflokk, som elsket meg og lillebroren min som om vi skulle vært deres egne. Vi var så heldige! Omgitt av kjærlighet på alle kanter. Av og til fikk jeg og bror lov til å være med på de voksnes kortspill. Kronestykker og tiøringer lå som fjell på spisestuebordet og sigarettrøyken lå tett oppunder taket. Du må huske at dette skjedde på 80-tallet. Lenge før noen overhode tenkte på passiv røyking og faren det medførte. Glad jeg ikke visste om det selv for å si det sånn. Da hadde jeg antagelig utstyrt meg med gassmaske for å unngå konsekvensene. Men røyking var like normalt som sol og regn for meg, og totalt uvitende satt jeg der og trakk stemningen ned i lungene... og lot hjertet vokse seg større i pur glede over å være inkludert i de voksnes fellesskap. Øynene rundt bordet var varme, håret rufsete og det gikk en øl eller to. Stemningen var lett, og omsluttet oss med en lun trygghet. 

Pekka, en av pappas venner fra ungdomsårene var en av våre favoritt-voksne. Han var en rappkjefta rødhåret drosjesjåfør, med tykke gullkjeder, og tatoveringer. Gladere mann skulle du lete lenge etter. Han var full av historier fra de sprelske ungdomsårene, og særlig elsket jeg historien der han og Pappa, suste nedover Karl Johansgate i Pekkas lille Mini Morris på slutten av 60-tallet. Med klampen i bånn fløy de nedover gata som foldet seg ut som et svart slips fra slottet i vest, ned til sentralbanestasjonen i øst. Frie som Østbanemåkene! Ville og gale rebeller, med latter og skøyerstreker på tanken. Like ovenfor Kirkerista smalt de ned på en bakkekul så understellet skrek, og bilen ….delte seg tvert i to. Som om Gud selv hadde slått sin himmelske øks tvers igjennom taket. Jeg glemmer aldri det synet Pekka malte opp for meg. Pekka og pappa, skilt av himmelen, rett ved girspaken, mens de tippet overende i hvert sitt skinnsete. Pekka til venstre. Pappa til høyre. Hylende av latter krabbet de ut av hver sin halvdel, fant sammen igjen og klappet hverandre på skuldrene mens de dro inn synet av bilen. “Faen og!”, utbrøt Pekka mellom hikstene, “jeg som nettopp hadde vaska bilen!”  

I ettertid skal det innrømmes at historien har tatt en annen vending. For det viste seg at Pekka var alene i bilen, og at pappa… var over alle hauger. Men resten er helt sant. Uansett: Jeg lar lerretet henge i fred slik det nå engang har blitt med årene. For meg vil alltid Pappa sitte ved siden av Pekka, der de flyr over Kongens bølgete slips i sin røde Morris.  

Og jeg… skal også fly nå. Til drømmeland med alle sine muligheter, før jeg vender tilbake engang utpå morrakvisten. Jeg har et livsmotto etter inspirasjon fra Pappaen til Alice i wonderland: Husk 6 umuligheter før frokost! Jeg pleier å få unna 5 av dem om natta.. og den siste… får jeg heller bruke resten av dagen på. Det får da være grenser.

Natta Bruce.  

Rikke