20. (Wo)man in the mirror

For mange herrens år siden sa den danske filosofen Piet Hein følgende: “Du skal ikke ville det hele. Du er kun en enkel del. Du eier en verden i verden. Og den skal du gjøre hel”. Nå er Piet Hein dau som en sild, men han var en gang klok som en ugle – og han kunne visselig kunsten med å si veldig mye, med veldig lite. En arv jeg dessverre ikke er i stand til å føre videre, men så er vi heller ikke i slekt Piet og jeg. Jeg slekter snarere på min forfader - dikterpresten Petter Dass. Han skrev også hauger av brev, gjerne på rim – og drev i følge ryktene med både synd og svartekunster, mens han forkynte guds ord.  Det siste der har jeg lite til overs for, og jeg kan heller ikke fatte at det er forenelig å utøve alle disse tre tingene på en og samme tid. Nå er det ikke så godt å vite hva som er sant og usant, historie eller sagn flere hundre år etter at Petter Dass blåste i sin trompet der oppe i nord. Presten uten skygge, med fingre svertet av blekk, får være et lite mysterium man kan grunne på når man har tid til slikt. Det har for øyeblikket ikke jeg.

Såååå…..Dass får være Dass, ett drag i snora og vekk me`n . Det var jo virkelig ikke han vi skulle snakke om. Jeg er mer lysten på å snakke om Mr. Hein, selv om jeg ikke bærer en flik av hans gener i min kropp. Tankegodset hans kan jeg innlemmes i likevel.  Det er tid for å hente opp en tapt tråd, og bøye til … en ny vinkel.

Du skal ikke ville det hele du er kun en enkel del, du eier en verden i verden og den skal du gjøre hel.

I mange år syntes jeg det var helt fantastisk sagt. Jeg kunne senke skuldrene og puste ut. Det var altså ikke mitt lodd å redde verden! (Puh og thank God!!)Filosofien hans var like enkel som den var kort:  Dersom alle konsentrerte seg om å gjøre sine samfunn hele, ville til slutt verden bli hel. Verre er det altså ikke. Alle skulle sørge for seg og sitt innenfor sine ansvarsområder om man kan kalle det slikt. Fra familien, til lokalsamfunnet til landet man var den heldige borger av. Og man skulle ikke tro at man kunne bidra med noe videre utenfor det. Man skulle ikke ville det ”hele”.  Hver og en av oss var for enkle og små til å utgjøre videre forskjell utenfor vårt lille lands grenser. Vi hadde ansvar der vi befant oss. Det var der vi skulle jobbe for helheten. Med tiden må jeg innrømme at jeg har slitt litt med den filosofien. Hadde verden vært i balanse så hadde det jo vært grei skuring, men som vi har vært inne på tidligere – det er den jo langt i fra IKKE. Etter mye murring i tankeboksen har jeg kommet fram til at det må være slik: De som har fått helheten på plass og har kommet ut av heisen i 5.etasje (ref Maslow og kap. 17) må løfte hodet og strekke ut bein og armer, og HJELPE dem som ennå ikke har klart å pusle sine brikker lenger nede i bygningen. For det kan da ikke være slik at vi ikke skal bry oss om andre enn oss selv??  Ever??

Jeg er derimot enig med Hein i følgende: Vi kan ikke flakse rundt om kring og redde verden for så å glemme å trygge vår egen familie, utvikle vårt eget bosted – for da går det jo til slutt rett vest her også. Vi må hengsle opp vår egen dør slik at den tåler storm og uvær, før vi henter skrutrekkern til verdensdøra. Vi kan jo ikke begynne å skru på den om vi har blåst oss selv ut av huset. 

Akkurat nå blåser det så fælt at vi har trøbbel nok bare med å lukke dørene til hoteller som Cæsar og Paradise. TV-konsepter som på hvert sitt vis raser som tornadoer over befolkningen og suger dem inn i sitt virtuelle univers.. Det er vel liten tvil om at vi bruker mer tid på såpe, sladderpresse og realitytv – enn vi bruker på virkeligheten selv.  For ikke å snakke om penger! Penger som raser ut av vidåpne lommebøker slik at vi får paradiseglatte rumper, falske negler og kan kle oss i traktormote til catwalk priser. Jeg skjønner at slikt kan føles nødvendig. Nå er jeg ikke hekta på traktor, men jeg liker å kjøpe ting som gjør at jeg kan føle meg litt fin, bedre er jeg ikke. Det er massive krefter der ute som nøkker og drar i behov som Maslow aldri kunne forestilt seg – eller kanskje gjorde han det… og tok kvelden.

Allikevel slår det meg at det er en real skjevfordeling her – når det gjelder bruk av tid og penger i forhold til hva som betyr noe der og da. Og hva som BETYR noe – in the long run.  Alle vil ha en bedre verden, men de færreste er innstilt på å forsake noe som helst for å skape den. Det er som eventyret med den Røde Høna, der alle skal ha-skal ha, men ikke bidra. Nå veit jeg at fatter`n blir gær`n på meg, men det får han heller bare bli. Han sier at jeg må passe på så jeg ikke retter ut pekefinger `n og er besserwisser.  Vel - jeg har to pekefingere, som de fleste andre, men jeg peker mest på meg selv mens jeg bruker de andre fingra til å rote rundt i floka her. Dessuten må jeg være verdens dårligste besserwisser. Jeg har alt for mange spørsmål …og alt for få svar.

Jeg skjønner at shopping og såpe-TV sikkert er godt for samfunnsøkonomien  – men kan vi for gudsskyld ikke skape noen flere arbeidsplasser og tv-konspeter som utvikler vår forståelse av tingenes tilstand og i tillegg ...redder verden!??!  Bare lurte. Jeg vurder helt ærlig å sette Hylland-Eriksen på saken. Både Hein og Maslow  er tause som graven, mens Hylland –Eriksen er sprell levende og med flere kloke ord på tanken enn noen andre jeg vet om. Han må da ha noen svar på hvorfor vi så til de grader rives med av ting som forsøpler vårt tankeunivers, og dermed også verden selv? Kanskje han også vet hva vi kan gjøre med slikt som det. Jeg skal skrive til han og drøfte saken. Får jeg svar, blir du den første som får vite det.

I morgen eller dagen derpå skal jeg fortelle deg litt om hva jeg har gjort med alle disse tankene jeg har ballet med oppigjennom, for jeg har ikke bare sittet med henda i fanget og venta på deg. Jeg har virkelig forsøkt å gjøre noe med hele denne bøtteballetten til Hein, Maslow, Hylland-Eriksen. … og fru Soligard. I 2008 startet noe som heter Begeistringsetaten. Begeistringsetaten er en idealistisk forening som jobber for å øke det lokale samfunnsengasjementet. Breivoll Experience, som du mer eller mindre frivillig er en del av, er ett av våre viktigste prosjekter.  Men lenge før det ble noe Experience,  ja lenge lenge før det ble noen Begeistringsetat i det hele tatt… datt du ned i holdet mitt, mens jeg og et visst vaffelfat skiftet gir. Vi er tilbake i kapittel 2, på kirkebenken i Prinsdal – året er 2000 og  jeg ... hadde nettopp fått øye på et fremmed menneske i speilet. 

Og, der Bruce, fant jeg tråden.  Endelig!! Jeg gir den til deg, også må du love å holde godt på den til i morgen. Da skal jeg bringe den til veven. Nå er det for seint å lage mønster av noe som helst, for øya går i kryss her på Fåletoppen.  Karlsvogna glimer med sitt fravær, så jeg får finne meg andre fremkomstmidler til nattens eventyr. Hvem vet , kanskje sees vi i et himmelkryss over Atlantern?

Til da - God natt!

Rikke  

19. War

Jeg drømte om deg i natt Bruce.  Det skjer mye sjeldnere enn du tror. Faktisk har det kun skjedd tre ganger siden jeg startet denne reisen, og det er jo ikke videre imponerende. MEN: Når det først skjer så er det så fint, så oppløftende og så virkelig at jeg husker ALT når jeg våkner. Og det pleier jeg ellers aldri å gjøre. Du sier til meg at du kommer. Og ikke bare at du kommer. Men at du SELVSAGT kommer. Det er som om det er det mest naturlige i hele verden at du er på vei til meg, til oss, til Breivoll, til folket som så vidt har begynt å strekke tankene sine mot det mulige umulige. Klart jeg kommer, sier du. Klart du kommer…tenker jeg.

Men så tar jeg heller ingenting for gitt. Ei heller deg. Jeg har da et visst omløp under topplokket. Så jeg jobber på. I dag har jeg sendt mail til en kar jeg fikk tips om fra en av de som oversetter bloggen min. NY times har jo ikke respondert (ref. kap  13) så jeg må skaffe meg noen andre med STORT nettverk over-there.  Karen jeg fikk tips om heter Glenn Douglas. Jeg har ikke peiling på hvem han er, men etter å ha lest litt om fyren skjønner jeg at han har et nettverk så stort og skinnende at selv Karlsvogna reduseres til en taubane i forhold. Så jeg sendte noen ord. Eller maaaange ord. Kanskje er han så stor at han ikke leser mailen sin selv, men slikt kan jeg ikke tenke på.  Vi snakker Grammy pris, Usher, Whitney Housten, Liza Minelly og greier. Men, kan jeg skrive til deg, kan jeg skrive til Glenn. Krysser fingrene for at engelsken min var såpass på plass at han gadd å lese til siste setning. Det er jo aldri noen garanti for slikt.

Så er det bare å vente. Og vente og vente. Og mens jeg gjør det kan jeg jo skrive litt til deg. Det er jo ikke akkurat slutt på ord for å si det sånn.  Det har gått litt i hurra-meg-rundt siden første kapittel, og kronologien jeg lovet å etterstrebe har glimret med sitt fravær. Uansett, det fine med tråder som slippes er at de kan plukkes opp og føres tilbake til veven.  Det er aldri for sent å sy nye sømmer inn i historien – for den tråkles jo sammen... ennå.

Jeg har tenkt mye igjennom mange år. Om verden, og om oss. Om hvordan ting henger sammen, og hvor lett ting faller fra hverandre. Om alle de store mysteriene som jeg aldri vil få svar på, og om all den kunnskapen som ligger der - som jeg aldri vil klare å tilegne meg. Tanker om hvor jeg hører til, om hvor jeg kommer fra og om jeg i det hele tatt… er på vei mot noe som helst. Jeg tenker på land som jeg aldri kommer til å se. Mennesker jeg aldri kommer til å møte, og drømmer jeg aldri kommer til å realisere. Og jeg tenker på jorda. Fine fantastiske jorda som seiler rundt i sin egen himmelsjø og alle oss som bor her runde etter runde… helt til vi har fått nok …og detter av.  Jeg har kommet fram til at jeg har et par ærend i livsbutikken før det er min tur til å ramle utfor. For om jeg ikke skal noen steder, må jeg sørge for å være til stede her… mens jeg er på vei dit. Det handler om å finne mening, selv om livet og det hele… skulle vise seg å være totalt meningsløst til slutt.

For noen år sida kjøpte jeg boka “Det godes paradokser – om å finne mening i en gal verden” av Kent M. Keith. Den er nå så fillete at den knapt henger sammen – og er full av overstrykninger og eselører. Godt brukt, i alle fall godt fortært. Den åpner med følgene påstand: “ Det er like greit å begynne med å fastslå at verden er meningsløs” Jeg fikk helt bakoversveis husker jeg. What??!! Denne fyren må ha gått på en smell. Tenkte jeg.  Og det hadde nok Kent gjort. Opptil flere ganger også, men det var ikke grunnen til at han tenkte at verden var meningsløs. Kent ramser opp en haug med argumenter for å underbygge påstanden. 

-     Vi er et samfunn fylt av konflikter (over 100 millioner rettsaker avvikles hvert år!!)

-     Millioner av mennesker lider av sykdommer som kan kureres, men fattige land ikke har råd til vaksiner og medisiner.

-     Vi sier at framtiden avhenger av barna våre, men at vi bruker mindre tid på dem enn på tv-titting.

-     Det produseres nok mat i verden til å skaffe alle mennesker på kloden nok kalorier, men hundre tusenvis dør av sult HVERT år og over en milliard lider av alvorlig underernæring.

-     Folk som bedrar ektefeller og barn, myrder, stjeler, bruker narkotika eller begår andre grusomme handlinger blir gjester i talk shows på TV.

-     Selv om det er gjort framskritt når det gjelder atomnedrustning, finnes det fortsatt titusner av atomstridshoder på kloden – nok til å drepe hvert eneste menneske tre-fire ganger.

Det er virkelig meningløst SVART.  Og enda svartere er det der ute. Om man orker å ta det innover seg, noe jeg knapt makter. Jeg prøver virkelig å manne meg opp Bruce, men jeg har en lang vei å gå. I morges satt min mann og så på en dokumentar om krigen i Bosnia. Serberne hadde omringet Srebrenica, og de hadde tatt en muslimsk far til fange. Barna hans hadde flyktet til skogs og de tvang ham til å rope på sønnen slik at han skulle komme fram.. og bli skutt.  Det var så jævelig at du vil ikke tro det. Det var ikke på filmfilm. Det var rein skjær virkelighet. Pappaen som står der omringet av gevær. Pappaen som løfter hendene til munnen og former de som en ropert . Pappaen som mager og fortvilet bøyer seg bakover, tar sats og roper. Roper og roper på gutten sin. “Kom fram kjære sønn!! Det er trygt nå!!” Om igjen og om igjen. Jeg taklet det bare over hode ikke. Jeg ble illsint og ville at mannen min skal skru av. Vi kan ikke la oss underholde av dette!! Han svarte med å si at vi må tåle å se verden akkurat slik verden er. Først da… kan vi gjøre noe for den. Han har rett. Men jeg… tåler det altså svært dårlig, og kan derfor i følge overnevnte argumentasjon ikke gjøre en dritt.  Jeg gråt dusjen tom for vann, mens ropene til pappaen klistret seg til trommehinnen min.  Om jeg hadde jeg hatt de der geværgubbene her så vet jeg ærlig talt ikke hva jeg hadde gjort med dem. Jeg tror raseriet mitt ville vært så stort at all feighet hadde blåst til Bloksberg. Så jeg er kanskje ikke det spor bedre enn dem. Hevn er en tanke også jeg kan tenke. Det gjør meg ikke stolt. Jeg er definitivt ingen kriger, men bærer en hevners sko veien til fred?

Her i Norge er rettsaken etter terroren 22.juli i gang. Grusomheten som får gjenlyd i rettsalen gir bilde til det ufattelige som nærmest ikke er til å bære. Men vi har båret og vi har båret. Vi har holdt hodet høyt og ryggen rak. Helt til en ung mann ikke orket børen lenger. Hans lillebror var myrdet med kaldt blod, og morderen satt iskald og smilende få meter unna.  Det brast. Han dro av seg skoen og slang den med all sin kraft mot mordersmilet der framme, bommet – men beskjeden… traff nok likevel. Det brøt ut applaus i salen, og det ble full storm i media. Hadde vi mistet verdigheten?? Kaste sko i vår verdige rettsak?? Skulle ikke vi løse dette med verdighet?? Verdighet, verdighet, verdighet! Hvem har sagt at det ikke er verdig å vise følelser? Hvem har sagt at ikke sorgens ulike ansikt kan få komme til utrykk også i rettsal 250? Kanskje særlig i rettsal 250. Må alt være så inn i helvete verdig, HELE tiden. “Glem skoen. Husk Lillebror” – sa tilslutt journalisten i Fædrelandsvennen. Og så løyet media stormen. Om alle drap i verden ble hevnet med skokasting, så kan jeg love deg at drapsstatistikkene hadde stupt.  Hevnen i dette tilfellet er ikke søt. Den er naken, desperat og på sitt vis ganske så verdig. Syntes jeg. Forholdene tatt i betraktning.

Jeg er stolt av måten nasjonen har håndtert terrorens etterdønninger på. Men jeg tror også at vi fortsatt er i sjokk. Dette er vår krig. Og vi står midt i den. Det er ikke sikkert at sanger og roser kan holde raseriet på avstand for alltid. Men om vi klarer det, og raseri og sorg finner andre veier enn hat og hevn, er det en bragd som vil sette fotspor i historien.

Jeg forstår at verden og livet selv kan syntes meningsløs midt i all faenskapen som finnes der ute. Verden går jo tilsynelatende av hengsla med eller uten vår hjelp, men om så er tilfelle tenker jeg at vi da kun har to valg:

1.Vi kan sitte å se på.

2 Vi kan begynne å skru .

Boka til Kent M. Keith handler om å skru. Det er nettopp derfor jeg liker den så godt. Jeg vil nemlig skru. Skru hengsler så det ljomer i metall og treverk. Skru så lenge det er løst. Skru det så fast at det aldri løsner igjen. Umulig? Kanskje. Meningsløst? Neppe. Keith sier han lanserte de de paradoksale budene om det gode- ovenfor studentene sine som en utfordring:

“Utfordringen er og alltid gjøre det som er riktig og bra og sant, selv om andre ikke liker det. Skal man gjøre verden til et bedre sted, kan man ikke være avhengig av bifall. Da er det bare å stå på, for hvis ikke vil mye av det som trengs å gjøre i verden, ikke bli gjort”

De paradoksale budene

1.       Menneskene er urimelige, ulogiske og selvsentrerte. Elsk dem likevel.

2.       Hvis du gjør det gode, vil folk beskylde deg for å være egoistisk. Gjør det gode likevel.

3.       Hvis du er vellykket, vil du vinne falske venner og ekte fiender. Vær vellykket likevel.

4.       Det gode du gjør i dag vil være glemt i morgen. Gjør det gode likevel.

5.       Åpenhet og ærlighet gjør deg sårbar. Vær åpen og ærlig likevel.

6.       Store menn og kvinner med store ideer kan bli drept av små menn og kvinner med små 
          tanker. Tenk stort likevel. 
7.       Folk sympatiserer med den svake part, men føyer seg den sterke. Still opp for den svake

          part av og til likevel. 
8.       Det du bruker år på å bygge opp, kan rives ned over natten. Bygg likevel.

9.       Folk som trenger hjelp, kan angripe deg hvis du hjelper dem. Hjelp dem likevel.

10.     Gir du verden det beste du har, får du et slag i ansiktet. Gi verden det beste du har likevel.

(Beklager at budene hopper og spretter utav linja her - jeg får de ikke til å stå rett. Noe jeg forøvrig kan kjenne meg igjen i)

Jeg har gjort mange av disse budene til leveregler å sikte etter når ting går trått, og når meninga i det hele synts å glippe totalt ut av synsfeltet. Det gir styrke å ha noe å sikte etter, FOR det gir mening, å skape mening. Jeg er altså ingen kriger, til det er jeg for feig. Heldigvis kan man kanskje si. Men jeg slåss - hver dag om nødvendig, for det jeg tror på. Ikke med døden til følge. Men med livet til følge.

Jeg lar nå bud være bud og tar farvel for i kveld. Min mann hevder noe fleipete at han har blitt bloggenkemann, og det er noe jeg har tenkt å la han slippe kjenne mere på - nå. Jeg går derfor til armkrok, hjerteslag og inntil. Og jeg håper... at du også har et slikt sted å gå til.

God natt Bruce. Måtte natten bringe håp der lyset har sluttet å brenne.

Rikke

18. Keep on walking

Jeg må bare litt kjapt innpå i dag, mest for å beklage forrige runde. Det ble litt av en tørn. Jeg lover at det ikke blir mere av det kaliberet der. Jeg er svimmel enda, og så svimmel bruker jeg ikke bli. Du skjønner det kapittelet der har ridd meg som en mare i lange tider, og jeg måtte bare få det ut. Første utkast ble skrevet for 3-4 år siden. Fatter`n kunne ikke fatte og begripe hva Maslow hadde å gjøre i et brev til deg, og lenge tenkte jeg at han kanskje hadde rett i det. Helt til jeg tenkte at det var jeg som hadde rett. Tiden vil vel vise hvem av oss som vant det veddemålet for å si det sånn, for akkurat nå er jeg faktisk ikke så sikker sjøl. Fatter`n på sin side syntes plutselig at det var fantastisk. Men aaaalt for langt. Jeg hadde ikke filla peiling på at Mr.Maslow skulle breie seg så til de grader utover som han gjorde. MEN…. når man har vært dau så lenge som han har, er det vel ikke så rart man griper rampelyset når det først byr seg.

Jeg håper du har vettet i behold, og logger deg innpå for å åpne dagens brev. Og jeg håper Mr. Maslow har satt seg akkurat der jeg tenkte at han skulle sette seg, og gitt deg de perspektivene jeg så gjerne ville at du skulle få. Jeg håper inderlig at du ikke har trykket ctrl+alt+delete, og sendt fru Soligard i isolat. Det kan du fint vente med til jeg har skrevet siste linje. Historien er langt unna vår veis ende.

Jeg liker å tro at du henger på. Jeg har jo kastet ankeret mitt langt pokker-i-vold uti kosmos, og noe der ute har gitt feste. I de ørsmå øyeblikk der tvilen sender sitt forræderi gjennom blodet, hanker du meg inn. Ved påsketider for eksempel, hadde jeg relativt flate batterier og da jeg lente meg tilbake i bilen for å dra til fjells… sang du til meg igjennom radioen. Vel framme hos svigermor satt jeg meg ned i sofaen, og strakk bein og tanker etter hvile… og midt i utpusten møtte jeg blikket ditt. Jeg fikk hjertestans. What?? Bruce i stua til svigermor på Gol???? <jbptgpt??

Og der stod du. Lettere henslengt, med henda i lomma mens du borret øya dine dypt  inn i mine, med et blikk som sa alt: Come on, sa du. Doen`t you give it up. Make it happen! Akkurat der og da. Når jeg trengte det som mest. Du må gjerne tro at det hadde klikket for meg, at det var en ørliten error under topplokket. Det var det til en viss grad også – men ikke så ille at jeg så syner. Du var der. Svigermor hadde putta deg i en hylle sammen med diverse annet nips og stas. Hennes første gave fra hennes sønn, min mann, var en LP skive med deg. Tunnel of love. En skatt blant skatter. Et minne blant minner. Og en oppstrammer av dimensjoner for et visst hengehue i sofaen.

 I løpet av påsken kom overskuddet tilbake og jeg fikk nye krefter til å poste et nytt kapittel. Nr.16. Jeg slet lenge med kapitteloverskriften. Til slutt kom den som lyn fra klar himmel: The rising. Jeg var nede, men på vei opp. Jeg shoppet rundt i itunes for å finne låter som kunne ha det som tema. Og gjett hvem som seilte opp i søkefeltet!! ?? Yes you! Nå kan det være veldig innlysende for alle der ute at du har en sang som heter The Rising. Men med hånden på hjertet Bruce. Det visste ikke jeg.

Det slår altså ikke feil. Så fort tankene mine toucher borti galskapen i dette prosjektet dukker du opp. På de forunderligste steder, på de rareste tidspunkt.  Jeg kan switche rundt på tv`n og plutselig kommer jeg på en kanal hvor navnet ditt blir nevnt. I samme sekund som jeg skifter. En gang er greit. To ganger også. Men når det skjer tre og fire ganger blir det påfallende. Det går knapt en dag uten at jeg hører deg på radioen. Går jeg inn i en klesbutikk er det det dine sanger som spilles, setter jeg meg i bilen kommer du straks over eteren og innvanderer mine gater med dine gater. Ditt sultne hjerte hamrer slag igjennom mitt sultne hjerte. Ditt fødeland stiger stolt opp over mitt fødeland. Det er så påfallende ofte at det nettopp er det. Påfallende.

Jeg fortalte det til fatter`n og han lo. Helt til han satt seg inn i bilen min og du kom.  Påfallende? Det er i alle fall noe som napper i bryteren og ber meg skru PÅ.  Fatter`n var enig Så da så. Med tiden har jeg oppdaget at vi snakker samme språk , fatter`n og jeg.  Jeg tror det er et resultat av at vi lytter etter de samme tingene. Men før, langt tilbake i tid da Atlantis sank og krabbene ble til gress var han mer gresk en noen greker jeg har kjent. Totalt fremmed og uforståelig, og det fantes ikke en ordbok i verden som kunne oversette det han lirte av seg. Men med årene… har jeg utviklet et godt språkøre – og jeg tror faktisk fatter`n har jenka på bruken av fremmedord. Uansett, han hører det meste av det jeg hører, og vi er skjønt enige om at du ber meg skru PÅ, når jeg er på vei… av.

Mer nøkternt sett kan det nok finnes en mer logisk forklaring på at du for tiden dukker opp OVER ALT! Den mest nærliggende teorien er at du er den du er. Konge og Boss. After all these years. Skivene dine ligger lina på radiooperatørenes bord. For å ikke glemme at du faktisk er fysisk på vei. Hele Norge er på tuppa. Det mest avgjørende er nok likevel at jeg har entret en ny sfære. Og her… er jeg hyperfokusert. Filteret mitt er stilt inn på Bruce, og det plukker opp alt som har den minste farge av deg. Ok, det der hørtes litt vel drøyt ut, men la meg forklare det på en annen måte: Det er som når man er gravid. Man befinner seg plutselig i en ny virkelighet. En virkelighet som har ligget og vippet rett under horisonten av den gamle, men som man ikke har hatt noen forutsetning om å vite noe om før man får billetten inn. To blå streker, og bæng! En ny verden åpenbarer seg med et brak.. En verden befolket av gravide.  Plutselig brer det om seg gravide på alle gatehjørner, på alle fortauer, på alle busser, badestrender og skogsveier. Blussende kinn, og struttende mager. Dedikerte og samkjørte går de veien mot et felles mål: Å bære nye borgere inn i framtiden.

Fra å være i en verden der gravide åpenbarte seg sånn dann og vann – så ankommer de altså nå i horder. Det er like magisk og underlig, som det er logisk. Og det er den magisk underlige, og logiske hjernen vår som står bak. Den synliggjør nemlig det som vi er “hekta” på. Jo viktigere og mer meningsfylt, jo tydeligere. Hjernen bruker plass til det vi trenger, selv om det i følge lærebøkene i grunnen skulle være plenty av kapasitet å ta av. Men ikke på den delen av herligheten vi har tilgang til. Der er det kun plass til skarve 10%. De andre 90% brukes på en måte selv garvede forskere strever med å finne ut av. Et uutgrunnelig mysterium rett innenfor pannebrasken på oss alle mann. Og det er de færreste av oss som tenker videre over. Antagelig likegreit.  

 Så. Når ditt nærvær er så sterkt i min hverdag – til tross for de hav, mil og umuligheter som ligger mellom oss – så er det et helt klart et tegn som da ikke nødvendigvis kommer ovenifra. Men snarere heller innenifra. Et tegn fra meg- til meg, som sier noe om at du, og det du representerer for meg, er viktige saker i mitt liv av muligheter. Og det skal ikke! Ikke ikke ikke!! Ignoreres. Du er herved ikke ignorert. Den dagen du sier det samme om meg setter jeg kryss i taket.

Natta Bruce. Men før du sovner vil jeg gjerne ha sagt en ting: Jeg er ikke "hekta" på deg. Ref kap.8. Men jeg er ganske så opptatt av ringvirkningene som vil oppstå ved din ankomst. Jeg håper du skjønner forskjellen. Nå krøller jeg alle sprettert-tanker sammen, og slenger dem oppi Karlsvogna. Der kan de hvile seg helt til i morgen om de vil, for nå skrur jeg systemet AV. På den gode måten.

Rikke

17. Air

Det koker i media om dagen Bruce. Du er overalt. Alle skriver at du skal på Utøya-markeringen 22.juli, og alle sender meg linker til disse artiklene slik at også jeg skal se at du skal dit. Jeg håper virkelig du skal dit Bruce. Det vil gi lise og gjøre godt for sønderknuste sjeler. Gi lys, cover og en hjertevarme så sterk at det drukner alt det hjerteløse. Og når du har vært der….så kommer du til oss. Eller….så kan du jo komme til oss først. Vi rigger slik at scenen er klar fra kl.1300, og den står oppe helt til midnatt. Det spiller ingen rolle når du kommer. Bare du kommer. Det spiller ingen rolle hvor mange sanger du spiller, bare du spiller èn. Det spiller ingen rolle om du reiser etter 10 minutter, bare du har vært hos oss i to av dem.

Jeg vet at du er mulig. Men har vi blitt mulige for deg? Jeg kommer til å bruke hver dag fram til 22. juli, på å gjøre oss til store muligheter i ditt landskap. Og dagene deretter om du ikke kommer. For drøm og muligheter bærer videre likevel. Tiden i dette prosjektperspektivet er grenseløs. Eneste kriterie er at du kommer mens det ennå er pust i meg. Og det bør vel for ordens skyld være noen åndedrag igjen på tanken din også.

Jeg vet ikke helt om jeg gjennom tidligere kapitler har klart å få deg til å forstå, hvorfor din ankomst er så viktig for oss. Det er så vanskelig å dissekere vissheten som sitrer helt inn til paraplyen i hjerteveggen, ned til logiske ord og setninger på en pc-skjerm. Plutselig blir ordene fattige. Nakne. Spinkle. Det er ikke sånn inni meg. Der er det kraft så det spretter ginster. Om bare en av disse gnistene når deg!! For da. Da!!Har vi nemlig en deal.

Men DER… er vi som kjent ikke ennå. Så inntil det skjer, får jeg fortsette å belyse sakens anliggende fra alle mulige vinkler hjernekassa mi kommer over. En av disse vinklene må jo til slutt få deg til å lytte. I dag er det tid for en ny vinkel. Jeg skal ta deg med på en vandring i ukjent terreng. Såpass ukjent at det ligger laaaangt utenfor min fatteevne. Psykologiens land. Det kan være såpass høytravende at man kan bli helt koko av mindre, men jeg håper jeg klarer å gjøre det tilgjengelig likevel. Om jeg putter mitt tankegods inn i visse former for ordning och reda … så kan et hende at det gnistrer til helt ut til deg. Om ikke annet så kan det i alle fall hjelpe meg å sortere alt dette som kverner og kverner. Kanskje jeg blir litt ryddigere i uttrykksformen etterpå - who knows? Det er mulig at jeg ikke har alle fakta på bordet her. Det vil si: Jeg har garantert ikke alle fakta på bordet her. Jeg hopper uti likevel. Innfallsvinkelen som kommer nå straks, er farget av hvordan jeg ser det… og det, kan vise seg å være helt annerledes enn slik det opprinnelig var tenkt av vinkelmakerne. Jeg har jo ikke studert sakene. Jeg har bare snust på dem, og slik formet dem inn i min sannhet. Ha det med deg i bakhodet og vær raus med meg. Ok? Ok. Here we go:

Folk vil alltid ha en mening om det vi gjør. Viktigere enn å ta hensyn til akkurat det, er det å handle i tråd med det som gir mening for en selv. Vi er ikke født til å leve livet vårt på andres premisser. I samspill med andre ja – men ikke på deres premisser. Når man er tro mot seg selv, spiller det ingen rolle hva andre måtte syntes.  Er folk av ”hel ved” respekterer de deg likevel. De andre, ja vet du, de får bare seile på sin egen sjø. Inntil videre. Fornuften vil forhåpentligvis innhente dem. Før. Eller seinere.

De fleste av oss i den vestlige verden er ganske så frie til å gjøre som vi selv vil i vår hverdag. Det er få begrensninger som er lagt på oss ytre sett - verre er det kanskje med de begrensningene som vi har et sted der på innsida. Så lenge man ikke sårer, stjeler, myrder, håner, ødelegger eller driver med annen form for faenskap har vi anledning til å gjøre det meste av det vi ønsker. Men. Vi er også svært  klar over at det følger mye ansvar med på kjøpet. For ikke snakke om  konsekvenser!! Driver du med faenskap blir du puttet i fengsel, folk blir sinte og lei seg, bånd brytes, fellesskap forvitres og samvittigheten, om den fortsatt er noegenlunde inntakt, vil spise deg opp levende. Sånn sett blir jo livet fort ganske kiipt. Selv handlinger og valg av det gode vil få konsekvenser. Og… det er ikke alltid vi er rede til å ta de følgende som spretter opp av det kjølevannet heller. Ofte fordi vi ikke aner rekkevidden av det vi evt setter i gang...FØR vi setter i gang. Hvis jeg gjør sånn og slik, hvordan blir tingenes tilstand da? Hvor sikker er jeg på at dette går bra? Ikke så sikker? Nei da så. Da lar jeg det være. Slik tankegang kan føre til total handlingslammelse – som igjen fører til at vi, i ytterste konsekvens, intet nytt gjør. Og passitivitet er, som vi var innom i kapittel 14, vår verdens største fiende.

Nå er det kanskje å tøye strikken vel langt å si at vi er totalt frie til å handle som vi selv vil her oppe i Norge – visse rammer er jo påkrevd for at vi skal klare oss tålelig bra både, psykisk, fysisk og praktisk. Det er altså et par realiteter å ta hensyn til, eller noen behov som det så fint heter - I know.Men i følge pyramiden som den godeste Abraham Maslow (her kommer psykologien!!!) skisserte opp, må jeg få tillate meg å si at det ikke ser særlig begrensende ut for vår del, men alikevel... er vi altså i trøbbel. Jeg regner med at du har hørt om Maslow. De aller fleste over en viss alder har hørt om han, jeg tror nesten det er obligatorisk. For min del er dette en de tingene som faktisk har festet seg etter mine 12 års skolegang. Abraham Maslow var psykolog. Han ble født i New York i 1908 av sin russiske mor, og han fikk dessverre bare 62 runder rundt sola før han takket for seg. Men selv om Maslow er borte står hans arbeid og teorier igjen i en såpass betydningsfull grad at vi lærer om det på skolen den dag i dag. Han regnes som den humanistiske psykologiens far (akkurat hva det innebærer skal jeg ikke dvele ved kjenner jeg), forøvrig et foreldreskap han stolt deler med en annen fyr ved navn Carl Rogers.

Abraham og Carl mente blant annet at menneskene er født grunnleggende gode, evt nøytrale. De var helt klare på at ingen, ikke en sjel, er født onde. (Her er Abraham, Carl og jeg helt på linje.) Dessuten satte de åndelige verdier som en viktig motivasjonsfaktor og drivkraft til utvikling: Menneskets ønske om selvrealisering, altså vår lyst til å skape og realisere drømmer, drar hver og en av oss videre. Maslow og Rogers teorier har blitt diskutert, kritisert og motsagt oppigjennom årene, for ikke alle er helt enige i alt disse to gutta lirte av seg – men det er bra! Ingen har monopol på sannheten. Det er ut av diskusjoner det gror ny kunnskap og større forståelse. Jeg diskuterer mye med meg selv for tiden, og har kommet fram til hva jeg mener er sant i denne saken. I alle fall enn så lenge.

Det er ikke for å undervurdere deg at jeg repeterer litt her nå, men en oppfriskning kan være greit. Jeg føler i alle fall at jeg trenger en selv. Det er tross alt noe år siden Abraham og jeg møttes mentalt. Dessuten tror jeg en slik gjennomgang kan være dagens innfallsvinkel. Jeg tar meg noen friheter med tolkningen underveis her, men det er ikke løgn og bedrag. Det er bare min oppfatning av teorien… sett i handlekraftens lys.

Når kunnskap søkes, er Wikipedia et godt sted å starte dersom huset ikke renner over av oppslagsverk. Det gjør det ikke her hos meg. Jeg kan skryte på meg en DIGER (og da mener jeg DIGER) oppslagsbok om Egypt, men Faraoene, som nok var opplyst om mangt og meget, er relativt tause om sine behov, og Maslow var nok en kar de av opplagte årsaker ikke rakk å bli videre kjent med. På Wikipedia står det (og jeg tror jeg har lov å sitere, men gjør oppmerksom på at jeg har klippet og limt litt på rekkefølgen):

Maslows behovspyramide er oppsummert som en teori basert på ulike behov mennesker prøver å tilfredsstille i en prioritert rekkefølge. Hans påstand er at behovene må oppfylles nedenifra i pyramiden. Man må altså ha dekket behovene for mat, vann, varme osv. før man kan gå i gang med å dekke behovet for fysisk og sosial sikkerhet.

De tre nederste nivåene i behovspyramiden kaller Maslow mangelbehov. Mangler man noe på disse nivåene, oppstår det ganske umiddelbart (alt etter som) en forstyrrelse i vår indre likevekt, som igjen setter i gang en rekker ugreie prosesser som ikke stopper opp før disse behovene tilfredsstilles. Man kan rett og slett avgå ved døden, om enkelte av disse manglene ikke innfris innen relativt kort tid. Jo lenger ned i pyramiden man befinner seg, jo mer dødelig er det å stå med behovet udekket.

1.Fysiske behov
Du har ikke en sjanse til å bevege deg oppover i pyramiden (og alle vil jo opp!) før fysiologiske behov er dekket. Kroppen vår må ikke bli for varm, ikke for kald, den trenger mat, vann ,luft, tilgang på søvn og den må ha frie muligheter til å kvitte seg med tiss og bæsj. Selvsagt ikke alt på en gang, men i naturlig rekkefølge. Man kan si det så enkelt som at kroppens fysiske behov bokstavelig talt er livsviktige. Om ikke er det over og ut, og slutt på moroa. Er du skikkelig tørst og sulten har du ikke krefter til å tenke på annet enn å skaffe deg mat og drikke. Må du veldig på do, så må faktisk verden stå litt på vent til du har kvittet deg med sakene. Når alt er på plass, blæra tømt og vommen full, ja se da melder et nytt behov seg: Trygghet. Først da. Og ikke et øyeblikk før.

2.Trygghet
På trinn 2  handler det om behovet for å være trygg, at det ikke er noen livstruende farer som lurer rundt hjørnet, og at hverdagen ligger innenfor relativt ordnede og forutsigbare rammer. Å leve i frykt for liv og helse hemmer så klart selve livsutfoldelsen. Er man i fare vil man bruke all sin tid, og alle sine ressurser på å søke beskyttelse og sikkerhet. Mine redsler for hoggormer, tannleger og tordenvær ligger kanskje ikke innenfor dette trinnet – selv om kroppen min oppfører seg og reagerer som selve livet står på spill. Mentalt vet jeg jo at jeg ikke vil dø av et besøk i tannlegestolen. Men fysisk. Hasta la vista baby! Men angst er uten tvil en faktor som hemmer liv og levne. Blir den for sterk og dominerende, enten det er reelle trusler eller innbilte mordertannleger, så byr en vedvarende angstfølelse på en kronglete ferd igjennom livsløypa.

3. Sosiale behov
Når vi er mette og gode, trygge og bekvemme søker vi altså videre. Når et sett med grunnleggende behov er dekket, oppstår nye. Mennesket er et søkende vesen, og motivasjonens prosesser er, mener Maslow, en viktig drivkraft for at vi i det hele tatt flytter på oss. Motivasjonen for å klatre videre kommer fra et mystisk sted innenifra og er et viktig karaktertrekk ved det å være menneske. Vi vil stadig ha noe mer enn det vi har fra før. På trinn 3 handler det om behovet for kjærlighet og tilhørighet. Å høre til i et meningsfylt felleskap (som i familien, venneflokken, på arbeidsplassen osv), å bli sett og akseptert for den man er. Å vite at man er verdsatt og elsket, gjør samlet sett til at vi oppnår en indre trygghet. De skaper balanse, likevekt og harmoni. Dersom man mangler disse elementene i livet sitt, så kan det føre til alvorlige sinnslidelser, og gi varig skade på ens mentale helse. Man kan faktisk dø av det også, så det er ikke til å spøke med. Behovet for kjærlighet, vennskap og aksept er nesten like grunnleggende viktig for oss som oksygenet vi trekker ned i lungene.  Dette bør alle mennesker som bevisst eller ubevisst stenger andre mennesker ute tenke på. Mobbing, utfrysing, ignorering og trakassering, samt ivrig bruk av kalde skuldre er dessverre aktiviteter som enkelte ikke klarer å legge av seg. Fy skam!! Og fy skam igjen. Det forblir for meg et stort mysterium hvordan vi mennesker kan opprettholde så mye faenskap ovenfor hverandre. Er det som enkelte påstår nettopp fordi at man selv ønsker seg en god posisjon her på trinn 3? Og dermed uhindret kan suse videre til 4 og 5? Jeg mener i alle fall at den teorien må man dra lenger ut på landet med. Tilgangen på alternative virkemidler i så måte er for stor til det.

Før vi går videre, er det verdt å nevne at det visst er en motsetning mellom disse 3 første og de 2 neste (og siste) plan som straks følger. Maslow kaller det forskjellen mellom mangelbehov og vekstbehov. Mangelbehovene som vi var innom på trinn 1-3, kan mettes og innehar den sterkeste drivkraften når det gjelder selvoppholdelsesdriften. Vekstbehovene som ligger på trinn 4 og 5 er glupske saker, og derav umettelige. Disse trinnene spiller dessuten andre og tredje fiolin om det er dårlig stelt lenger ned i løypa. Det blir rett og slett dårlig med action i toppen, om det mangler action i bunn.

4. Egoistiske behov.
Det er greit å være ærlig først som sist: Her på dette trinnet er det mange av oss i vesten som ligger og vaker! Vi har gått veien fra 1-3 og nå er det på tide å sette inn støtet på det som gjelder meg og mitt. Rett og slett behovet for å være litt Ego! Med stor E. Sånn umiddelbart ikke ladet med positive assosiasjoner, men faktisk helt nødvendig i følge de lærde, for å oppnå balanse, velvære, psykisk helse og helsebringende energi. Ego er, som Wikipedia ville sagt det: En følelse av individuell eksistens. Jeg er meg, jeg er bra. Derfor er jeg. (Det siste der er mer Soligard enn Wikipedia) Det å se seg selv positivt i lys av andre, få anerkjennelse for den man er, det man kan og det man gjør er viktig når man skal finne sin plass her i dette livet. Det å ha en meningsfylt individuell rolle i gruppa, bli sosialt akseptert, samt verdsatt for det man har å tilføre - er av stor betydning. Behovet for intellektuell bekreftelse (steike så dyktig du er!) men også følelsesmessig bekreftelse (Du er super, jeg digger deg!) ligger på dette nivået, og er egoistiske behov som ved innfrielse ikke bare gir sosial og faglig status -det gir også energi og krefter, til grundig å utforske egne evner og iboende muligheter.

Er man i mål på nivå 4 får man rett og slett lyst til å fylle livsbøtta med større pensler, spenstigere farger og Monet, Munch og Michelangelo kan bare forberede seg på selskap på neste trinn. For med alt overnevnte på plass fylles kroppen av mot. Mot nok til å våge seg på mer avanserte prosjekter som henger i tråd med en selv. Med alt dette på plass åpnes slusene inn til rommet som bærer hele ditt potensial som menneske. Og det eneste som gjenstår er bruke vårt nyervervede mot til å sette hele bøtteballetten fri. Det er bare å rulle ut nøstet, og dyppe penselen, for heisen er på vei opp i femte.

 5. Selvrealisering.
Her er vi ikke bare ved toppen, men også ved sakens glødende kjerne. For hva skjer så alt for ofte underveis fra fjerde til femte? Jo det skal jeg si deg: Heisstans og trøbbel i tårnet. Svært mange mennesker kvier seg faktisk for å kjøre løpet fullt ut. Eller rettere sagt helt opp. Det har nærmes blitt en folkesykdom. Det virker som om motet man fikk i 4.etasje sklir av oss i takt med vinsjenes glatte drag i heissjakta, og det begynner å rykke og skrangle til det oppstår full stans i det tvilen spiser opp all drivkraft.  Å bli stående mellom to etasjer er lite moro. Det vet alle som har vært der. Ofte inntrer full panikk, og man ringer i bjella og holder på. Når svar ikke er å få (grunnet streik i bevisstheten eller hva vet jeg) daler motivasjonen og tyngdepunktet forskyver seg fra topplokket til fotsålene. Det knirker i gulvet, og piper i bremser i det vi trekkes ned igjen, for ned… ja dit kommer man jo alltids.  Tyngdekraften er ubønnhørlig der.

Jeg fatter og begriper ikke hva som skjer underveis i fra fjerde til femte men noe er det, og det er på mange måter disse passasjerene, disse fastlåste heispassasjerene dette prosjektet handler om. Som du min venn, handler om. Vi må få flere folk opp i 5! Så de kan bruke sine ervervede evner og talenter til å sy sammen verden. For jo flere passasjerer som kommer seg opp – jo flere verdensborgere blir i stand til å skape helhetlig endring i denne sønderskutte verden. Før vi går nærmere inn på årsak og virkning, bør vi kanskje gjøre oss bedre kjent med det som faktisk ligger der oppe og venter. 5.nivå går jo for å være et ganske festelig plan. Der tilbys det god utsikt og store muligheter. Dette trenger jeg antagelig ikke fortelle deg for du kjenner sikkert til forholdene. Det må du jo nesten, for jeg tror neimen ikke det er mulig å rocke verden fra 4. etasje. Mulig jeg tar feil, men jeg tror ikke det.

Alle mennesker drømmer om å komme til topps og slå seg løs. Det er (om jeg kjenner Maslow rett) – det alt handler om. Jeg tror det er fordi at her oppe er vi i stand til å se sammenhengen og meningen med det hele. Her løftes perspektivet fra egoskapet til fellesskapet. Vi skjønner med all den kraft som er å oppdrive at vi er en del av et stort hele, at alt henger sammen med alt, og at alle de egenskaper vi er utstyrt med passer sammen med de andre sine som biter i et enormt puslespill. Alt det vi har med oss av erfaring, kunnskap og evner er med på å bidra på en måte som gjør verden godt. Vi hører sammen. Vi mennesker av verden trenger hverandre for å ha det bra. Med alle våre forskjeller, alle våre ulike evner og talenter. Det blir ikke noe bilde om alle brikkene i puslespillet er like, for da passer de ikke sammen. De SKAL være forskjellige! For om alle var flinke til å bake, og det var det eneste vi kunne så hadde verden rent over av brød og boller – eller…når jeg tenker meg enda grundigere om… faktisk ikke. For om man skal dra den der helt ut så hadde det nemlig ikke blitt brød og boller at all. Bare en drøm om brød og boller. For hvem ville visst hvordan man dyrket korn? Malte mel? Hvem skulle bygd ovnene? Sørget for ved eller elektrisitet? You get my point?  Vi er født forskjellige fordi vi skal fylle en helthet. Vi skal jobbe sammen, side ved side og by våre brikker til verdens bord. Bare slik blir bildet helt. Når alle bidrar. Bare slik frigjøres krefter som kan hele verden. Våre krefter. Sammen.

Om alle bare suser videre på trinn 4 – og fortsetter å bygge ego, forsvinner til slutt fellesskapet av synet. Og lar vi det gå for lang tid, blir det nærmest umulig å finne igjen. Mer. Umulig. Enn. Deg. Tenker jeg. Hva Maslow tenker om den saken er det for seint å spørre om, men jeg har en sterk følelse av at han ville vært enig. For er man for lenge i fjerde blir man uhyre dyktig på en ting: Å bygge gjerder. Høye som hus. Sterke som fjell. I femte derimot. Blir man sabla dyktige på å rive dem ned. Og jeg tror det er det vi strekker oss etter. Bevisst eller ubevisst så ønsker alle fred, harmoni, likefordeling av goder. Og vi er alle født med alt det som skal til… for å realisere det. Men da må vi for helvete komme ut av heisen!! Til og med Hylland Eriksen sier noe om akkurat det, og han er som jeg har sagt før, veldig klok.

Menneskene er lykkeligst når det er minst forskjell i mellom oss hva gjelder status og leveforhold. Når naboen har samme størrelse på garasjen som jeg, så er det ok. Når han bygger større vil jeg også ha større. På verdensbasis er det nok ikke størrelsen på garasjene som er det største problemet, men mekanismene som slår inn er like. Jo større forskjellene er jo større blir misunnelsen. Misunnelse gir grobunn for grådighet, maktbehov og trigger konkurranseinstinktet. Det er på mange vis både godt og vondt. For verden trenger også konkurranse. Sier Hylland Eriksen. Om ikke så hadde jo alt for alvor stoppet opp. Ingen ville lagt sjela si i å utvikle noen ting som helst om ikke man var trigget til å gjøre nettopp det. Men Maslow mener det triggerpunktet er i femte. Behovet for å realisere alle våre evner og talenter ligger sterkt i oss. Jeg vil tilføye: Realisere til det beste for verden, og ikke…på bekostning av den. For alt det vi gjør med hjerte for verden. Er godt for oss. Som bor her nå. Og siden. Men vi må opp i femte for å få det perspektivet. I femte handler også mye av arbeidet om å hente resten av gjengen som befinner seg noe lengre ned i bygningen. For vi trenger alles brikker… for å legge bildet vårt.

Kort oppsummert: På et vis kan man si at målet med dette prosjektet å få flest folk opp i femte. Inspirere de til å hoppe ut av heisen og bidra. Klart de skal ha med seg egoskapet sitt for i det ligger all vår egenart,  men vi må implementere alt dette i fellesskapet. Jeg er helt sikker på at det finnes møbelsnekkere der oppe i femte som hjelper til med der. DU for eksempel. Er en sånn snekker. Om gjengen i heisen bare får et glimt av deg, vil mulighetenes veier åpenbare seg og da… hopper de ut av heisen og ER MED. For det holder ikke med meg. Det må såpss til som en Springsteen. I alle fall i teorien. Og det ligger mye sannhet i gode teorier sier Maslow (med god hjelp… fra fru Soligard) Så du skjønner Bruce - du bare MÅ komme. Ellers får jeg ikke folk ut av heisen. Capice?? Jeg tror ikke det er noe håp om noe endring i denne verden om vi alle blir liggende å lugge i fjerde, og sånn... er det med den saken.

Ok, jeg tror vi stopper der jeg. For: PUH!!! Det var litt av en runde. Jeg tror vi forlater Maslow og co nå før det er for seint. Jeg håper du fortsatt er her og  ikke ligger igjen langs løypa og raller. For da har jeg tapt. Jeg tør ikke lese igjennom dette engang før jeg poster, for da kommer jeg til å spikke og spikke til jeg blir GAL av detaljene. Jeg lar det stå til. Igjen. Det er her rauseheten jeg ba om kommer inn. I neste kapittel er det nok lurt at vi tar en vinkelpause. Det er jo ikke meninga man skal bli helt utslitt heller. Jeg har dessuten en stor historie igjen å fortelle deg vet du. Om den gang da det umulige mulige for aller første gang landet med et brak oppå paraplyen min… og slik… åpnet veien hit.

I dag er det nøyaktig 10 uker igjen til vi sees. Eller ikke sees. Jubileet feieres så det svinger. I alle fall utenfor vinduene mine. Det blåser nemlig hatter og høy på Fåletoppen i dag. Vinden har visst mye på hjertet, og det… har jeg også. Jeg tror jeg skal ta meg en tur ut og poste noen gode tanker i vindkastene mens de ennå har styrke nok i seg til å bære dem fram til deg.

Ta vare på deg selv Bruce. Til vi sees. (Og etterpå)

Rikke