Så. Jeg ble nødt til å ta et valg. Jeg trakk pusten så dypt at det ikke var mulig å få ned en millibarometer til, ringte sjefen og … sa opp jobben. Herregud Bruce, jeg tror jeg har gått av hengsla for alvor, men jeg er ikke så sikker på om jeg er skapt til å sitte fast heller. Jeg er nødt til å lande alle ballene mine, så jeg får scora et par mål mens det enda finnes mål å score på. Og kanskje kanskje er jeg så heldig – at det blir tid til overs for et par nye avspark. Jeg har jobbet i bokhandelen min i 11 år og jeg er glad for hver dag jeg har hatt der. Det er ikke lett å slippe, men akkurat nå er det på høy tid. Sjappa klarer seg utmerket uten meg. Det er det et par andre ting som ikke gjør.
Heldigvis har jeg verdens beste boss. Hun tok luven av skrekken som spratt opp fra hårrøttene og ba meg vurdere permisjon isteden. Da har du tid til å tenke deg sikker. Sa hun. Takk, sa jeg - og grep redningsplanken med begge henda. For om det går rett vest er det greit å ha noe som flyter i motsatt retning. Om jeg har noen plan? Vel, jeg kan si så mye som at det… har jeg ikke. Men jeg har et par ideer. Jeg håper det gror planer og røtter så det står etter i løpet av sommer`n. Først av alt handler det om å lande Experience (og deg!!!). 40 ungdommer har satt sin lit til at jeg skal ta oss vel i havn der nede på Breivoll. Det er 5 uker til Bruce. 5 uker!! Jeg aner ikke om du kjenner dønningene fra Bunnefjorden nærme seg, men det gjør jeg. Såpass at jeg begynner å bli våt på beina. Vi begynner å få det meste på plass, men fortsatt er det et par baller som spretter rundt der ute i kosmos. Jeg håper de kommer inn for landing i god tid før deg. Og gjør de ikke det får det bli som det blir. Det handler om å lære. To Experience. Hadde vi visst alt fra før så hadde jo ikke dette prosjektet hatt sko å gå i. Så baklengs er det.
Billettene ble lagt ut for salg på onsdag, og vi rakk det akkurat før sommerferien slukte folket!! Ungdommene har hatt en hektisk innspurt på skoleåret, og det har vært tentamener og eksamener i fleng. Ikke lett å samle troppene – men vi begynner å få koll. Vi har igjen 4 arbeidsmøter – og så… braker det løs! Kjære, kjære Bruce. Please be there!!
Om du ennå ikke har bestemt deg – så har jeg et par kapittel igjen å by på. Jeg håper du fortsatt har tråden jeg ga deg sist, for det er på tide å tråkle sammen mønsteret her. Så du ser det vi ser. Så du kjenner det vi kjenner. Så det mulige umulige kan spennes opp der framme som et av de måla som aldri forsvinner. Der nettet vaier i vinden, klar til å fange baller og gi full pott. Så vi kan dytte litt på verden –og vise at det nytter!! Å skape og omskape. Forandre og forsterke. Bygge opplevelser og fellesskap, og ta i bruk de kreftene vi har i oss til å utgjøre en forskjell. Fordi det nytter. Fordi det er mulig. Fordi vi kan - når vi vil – og da gjenstår bare det siste: å vise…. at vi faktisk får det til.
Da jeg hadde svelget den siste vaffelen i Prinsdal kirke (ref kap. 2), reiste jentungen fra Nordby seg opp i min 28 år gamle kropp og tok ordet. Hun kalte inn til et møte med klar agenda: “Vi må gjøre noe med alt det viktige vi ikke gjør noe med”. Og dermed var FRITT et faktum. FRITT ble en forløper til det som i dag heter Begeistringsetaten. Det var her i 2000 jeg for første gang begynte å omforme alle de tankene jeg hadde om verdensdytting… til handling. For det hjelper ikke bare å tenke. Skal det bli action så må du GJØRE.
Det var på den tiden Piet Hein sang i hjernebarken: “Du skal ikke ville det hele, du er kun en enkel del. Du eier en verden i verden og den skal du gjøre hel.” Vår verden-i-verden, var akkurat der vi var. Prinsdal. Å bygge et bedre nærmiljø ble ett av FRITT`s fokusområder, og det var på det første planleggningsmøtet vårt at du plutselig tok sats og spratt ut av munnen min. BÆNG!! Jeg ble sjokka sjøl jeg, for jeg hadde overhode ikke sett deg komme, og PLUTSELIG stod du som et utropstegn midt i rommet. Steike, tenkte jeg – der er du!
Jeg – verdens dårligste smalltalker – skulle plutselig oppdage at jeg hadde anlegg for bigtalk. Kjære vene, det var som om jentungen der inne hadde fått en ladning Duracell. Kjeften min gikk i hundre, og du vil ikke tro alt det som smatt ut når det først fikk muligheten.
“Alt er mulig for den som av hjertet vil noe” proklamerte jeg, uten streif av blygsel. “Og om mange bidrar med litt, samler fokus og krefter kan vi få til de utroligste ting her i Prinsdal!! “ Det der var jo selvsagt ikke oppsiktsvekkende nyheter. Alle vet jo at det er slik. I alle fall i teoretisk. Det er jo på vei fra teori til praksis at det gjerne stokker seg totalt. Så jeg tenkte jeg måtte krydre det med noe mer, så de virkelig fikk et bilde av hva dette kunne dreie seg om: “Om vi virkelig går inn for det, så kan vi til og med en dag invitere til Bruce Springsteen konsert på fotballbanen vår!”
Og så var det gjort. Og jeg kunne latt det bli med det. For hvor mange ganger sier vi ikke slike ting som vi aldri følger opp? Hvor mange ganger tidligere hadde ikke JEG gjort det? Tro kan flytte fjell, det umulige ER mulig, liten tue kan velte stort lass, Bruce Springsteen konsert der vi bor. Fraser og ordtak som ytrer muligheter, men sjelden utløser handlingen som realiserer sannheten i det som sies. Men denne gangen skulle jeg ikke slippe unna. Frøken Duracell hadde en plan med meg, for når The Boss entrer rommet… så vender man ikke ryggen til.
Det har vært noen runder siden den gang, men det er ingen hensikt i at du skal få alle. Noen av dem… vil jeg rett og slett ha for meg selv. MEN det er et par ting til jeg vil vise deg slik at du får hele sammenhengen - for DU er som du skjønner ikke bare min drøm lenger. Du har blitt et håp og en mulighet, som 40 ungdommer nå strekker seg etter og tror på. Det er disse ungdommene jeg vil konsentrere den siste biten av brevet mitt om. Jeg skal fortelle om hvordan de fant deg når jeg var på grensen til å gi deg helt opp – og hvordan de med sin fantastiske glød på nytt tente lyset over livets enorme muligheter.
Gjør deg klar for siste del av reisen Bruce, for toget ankommer- som du vet ... straks perrongen.
Rikke:)
