29. Sisters are doing it for themselves

Sitter med ryggen mot verden og ser ikke det som er på vei før det har passert. Sola skinner på skuldra og toget knirker i sømmene der det suser over skinnegangene. Jeg er på vei hjem. Baklengs. Alt er som det skal og utenfor vinduet ligger Mjøsa og breier seg skinnende hvit og fager. Det råder en stillhet i togvogna som kan lure en til å tro at man er helt alene. Jeg lukker øynene og vender ansiktet mot vinduet. Kjenner varmen fra lyset over pannen. Kjenner sevja stige fra dypt innenifra. Tenker at sjela er som et tre som strekker greiene sine mot sola.  At det er noe i oss som lengter etter det skarpe skinnende lyset utenfor oss selv.  Når jeg åpner øynene har sola flyttet seg, eller retter sagt: jeg har flyttet meg i forhold til sola. Den stråler nå midt i mot og er så sterk at jeg må myse. Og jeg tenker på i natt.

I natt. Jeg våkner av at hele nordlyset har flyttet inn i hodet mitt. Det flyr i skarplinjet sikksakk og danner mønstre av folierte hologrammer på netthinna. Splintrer drømmelandet hvor jeg panisk rømmer fra enorme gravemaskiner i mørke gruveganger. Henter meg tilbake til meg selv. Jeg vrir meg i det hvite stive sengetøyet med et desperat ønske om å høste mer søvn - fri for mareritt og skrekk. Men det er ingen søvn å fange. Jeg stirrer ut i det mørke fremmede hotellrommet og nordlyset flytter etter. Det flyr over veggene, opp i taket, ned i det teppebelagte gulvet. Over alt hvor jeg vender blikket følger nordlyset etter. Som en regnbue manipulert inn i et dirrende grafisk mønster krever det rommet. Skarpe rettvinklede pulserende linjer. Og slik følger det meg igjennom natta, inn og ut av drømmeløse drømmer før det trekker seg ut av synsfeltet og forsvinner. Da jeg står opp for å si hei i speilet er det en gammel kvinnes blikk som møter mitt. Eldgammel. Minst 100. Dette er noe nytt i mitt liv. Hologramregnbuer som entrer skallen når de som minst er ventet. Som forstyrrende fargesetter alt blikket mitt rører ved. Migrene uten hodepine. Aura. Det må være en del av 40-årskrisa. Jeg eldes visst oppe i topplokket også. Heldigvis for meg er det et fargerikt skue.

Jeg dusjer meg glovarm og våken, før jeg trekker ned til frokost i underetasjen. Totalt uvitende om at jeg her skal få prøvd ut mine slumrende riddergener. Du vet ridder som i ridder. En for alle, alle for en. Disse egenskapene i meg er nemlig ikke så synlig fremtredende sånn til vanlig, men jeg har (som vi har snakket om tidligere) siden barndommen hatt en vanvittig sterk trang til å tale urettferdighet og slikt midt i mot. MEN. Å ha trang til det, er ikke det samme som å GJØRE det. I alle fall ikke så ofte som man skulle ønske. Jeg er som du veit litt pysete. Kanskje også litt feig. Jeg hater konflikt og skyr konfrontasjoner. Jeg er dørgandes god til å gå i ett med omgivelsene dersom det oppstår ubehagelige situasjoner som kan utvikle seg til å bli pinlige for andre. Men i dag, på alle kvinners dag, får jeg en situasjon i fanget som jeg ikke kan rømme fra.

Jeg er i Lillyhammer, stedet hvor kompisen din Steven henger litt rundt for tida. Jeg var booket inn på oppdrag for å spre litt begeistring og ut-av-boksen-tankegang for en bedrift.  Du skjønner jeg driver med litt sånn om dagen. Det er min måte å få litt fast grunn under føttene etter at jeg sa opp jobben i høst. Jeg må ha litt income her jeg driver med endel utcome. Og vet du Bruce!! Folk liker stort sett det jeg har å komme med. Puh, og takk og lov!! Jeg liker det godt selv også for å være ærlig, for da får jeg fortalt om etaten. Om deg. Om mulige umuligheter, måken Jonathan og ungdommene som strekker seg lengre enn det de tror de kan nå. Om alt det som jeg finner meningsfylt og herlig. Folka som booker en slik liten forestilling er med på å støtte arbeidet vi gjør i Begeistringsetaten slik at prosjektet kan vokse og utvikle seg. De hjelper meg, slik at jeg kan fortsette å gjøre det jeg gjør. Da er det godt å se at de også mener at de får noe igjen for det. At historiene våre berører og inspirerer. Det blir i grunnen mange fluer i samma smekka. Men nok om det. Der sitter jeg på hotellet og nyter en deilig cowboyfrokost i ekte american style. Bønner i tomatsaus, speilegg med bacon, englepølser med knekk supplert med rykende deilig kaffe. Mannen min finner slik frokost motbydelig. Jeg derimot ELSKER det. Minner meg om barndommens søndagsfrokost  i det skakke huset ved E6 før isen flytta inn og vasket med seg alt.

Det er en deilig lett stemning i lokalet. Sola smugkikker i vinduet og P4 synger under bjelkelaget. Verdens søteste servitør svinser rundt blid og oppmerksom. Alt er på stell. Jeg er happy, men groggy etter nattens reise i nordlys. Fortsatt minst 100 år, selv om åra begynner å renne av meg i takt med et stigende antall kaffekopper. Så smeller det. Sola kryper beskjemmet vekk fra kikkehullet sitt, og maten blir kald. Det er slutt på morgenstund-har-gull-i –munn. The big boss has entered the building. Og han… er ikke blid. Den stakkars servitøren får så forkleet  krymper. Den perfekte servitør var visst slettes ikke perfekt. Hun var rett og slett helt feil. Det finnes  faktisk ingenting ved denne forkostserveringen som er riktig på en flekk må vite. Hun har laget 4 speilegg for mye, radioen er for lav, bestikket ble klargjort for sent, og noen gjester har ventet ALT for lenge på noe de ikke skulle ventet på i det hele tatt. Jeg er jo ganske subjektiv som gjest da, men jeg kan ikke fatte hvor denne galingen kommer i fra. Er vi i det hele tatt i det samme lokale? Snakker han om den samme frokosten som nettopp har gitt meg en billett tilbake til barndommens glansdager? Jeg syntes han er blodig urettferdig, og da det viser seg at det er servitørens aller første dag på jobb, kjenner jeg harmen smelle i dører langt nede i kjeller`n. Jeg er ingen ekspert på å være sjef, men fy pokker så sikker jeg er på at det der ikke er bra sjefsskap. Man trekker ikke sine ansatte ned foran gjestene sine! Og når du har en ansatt som har sin første dag på jobb så veileder du. Viser. Korrigering er mulig til tider nødvendig, men ikke på en arena med tilhørere.  Servitøren tar i mot kritikken, og sier ja og ja og ja. Ydmyk langt under gulvplankene slik man er når man er ny på jobb. Jeg syntes det hele er så urettferdig at jeg blir helt kvalm. Tenker at sjefen liker å sjefe. Så mye, at han kanskje helt har glemt at hans fremste oppgave er å lede. Å gjøre god. Folk som kryper gjør kanskje sitt beste, men de er ikke på sitt beste. Og derimellom ligger en himmelvid forskjell.

Så der sitter jeg. Og hadde det inntil ganske så nylig -  ganske så supert. Jeg vekslet mellom barndomsminner, mobile nyheter, bønner i tomat og boka til Tomas Espedal:  Gå – eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Ja da. Jeg er en rastløs sjel så jeg…. sjonglerer litt. Også til frokost. Jeg registrerer at det er kvinnedagen, og jeg tenker litt på at tanta mi som har bursdag akkurat i dag. At jeg må ringe å si hurra! Jeg leser Sigrids kronikk i VG om Eia som har sædbriller på. Drikker en kopp kaffe til. Hundreårssyndromet er redusert til 90. Også ser jeg altså på denne servitøren. Hører ting som ørene ikke kan tro at de hører. Og sinnet jager igjennom kroppen med et rush av paroler.  Jeg vet ikke helt om kvinnedagen er den utløsende faktoren (altså jeg håper ikke det), men uansett:  fra å være en anonym  tilbaketrukken frokostgjest befinner jeg meg plutselig ute på gulvet som en viss furie for å fortelle denne bossen at han kanskje bør tenke nytt om hvordan han bør være boss. Jeg tror jeg har hoppet over alle stengsler i meg selv, men jeg kjenner med hele meg at jeg ikke kan forlate denne restauranten uten å plassere noen nye tanker under hårfestet på denne karen. Han står og aner fred og ingen fare, der han blåser opp ballonger for den skjønne damen i hotellresepsjonen, da han får den mindre skjønne damen fra kaffehjørnet midt i fleisen. Etterpå er jeg mo i knæra og helt på felgen. Men litt etter litt sildrer stoltheten igjennom årene. Pysa har det i seg ennå!! Bedre antiagingkur skal du jammen lete lenge etter!Tilbake på hotellrommet skriver jeg et brev til frokostservitøren og forteller at jeg syntes hun er helt fabelaktig. Og føkk the boss. Kanskje ikke akkurat i klartekst, men jeg tipper hun leste det mellom linjene. Søsterskapet kan dette med dobbeltkommunikasjon.

Baklengs på vei hjem i toget  tenker jeg på to ting:

Det ene er at :  DU the boss ville aldri vært en slik boss. Dette føyer seg naturligvis i rekken av alle sannheter jeg ikke vet om deg, men som jeg ublygt heiser flagget til topps for. Det andre jeg tenker er at : Søsterskap er sterke greier. Og akkurat det siste der er verdt å reflektere litt over. Særlig i dag da det snakkes så mye om likestilling, og om alt det som gjenstår i forhold til det. At menn fortsatt er incharge. At kvinner holdes nede og har dårligere vilkår på mange områder i samfunnet. Det er jeg helt enig i. Men vi glemmer en forbasket viktig ting på en dag som denne: Nemlig det at kvinner ofte er kvinner verst. Vi er forbannet flinke til å holde hverandre nede. Baksnakke, henge ut. Bitche. Rett etter at toget har passert Hamar stasjon entrer nettopp en slik historie vogna. Historien om ei ungjente som så til de grader blir holdt nede av sine medsøstre at hun må bytte skole for å få fred. Jeg får dagens andre billett tilbake til fortiden, og befinner meg plutselig i den milelange korridoren på ungdomsskolen igjen. Blikk som pulveriserer troen på at man er av noe verdi i det hele tatt.  Dritt og splintrede ribbein. Hodet som smelles i murveggen i garderoben under gymsalen. Eksplosjonen av tanker som maler alle de kommende morgendager svarte.

Om jeg skal komme med ett ønske på en dag som denne Bruce, i tillegg til alt det som mediene flommer over av, så må det være at søsterskapet slutter å bruke sine tunger på å knuse seg selv. At den misunnelse og sjalusi som vi bruker som målebeger ovenfor våre medsøstre, smuldrer opp mellom hendene våre. At vi raust kan glede oss over andres suksess og lykke. At vi kan tråkke ut av behovet for å spre vår hån, fordi vi har et så inderlig behov for å oppløfte oss selv.  Jeg trodde en god stund at alt dette hørte de såre ungdomsårene til. At alt skulle bli så annerledes når jeg ble voksen, men fra tid til annen … kjenner jeg fortsatt korridormila bite hull i skoa mine.

Jeg heier på alle de som tør å velge annerledes. –som tør å steppe ut av flokkens kvelende favntak og ta egne valg. Som våger å gå for det de tror på selv om det er utfor allfarvei. Jeg heier på de som strekker hendene ut for å gi sin støtte til alle de som trenger vind i håret. Og jeg heier. På mine medsøstre, som til tross for sin sjalusi og misunnelse viser sin beundring for sine medsøstres suksess. Jeg heier og jeg håper. At det kommer morgendager som vi ikke trenger å frykte, fordi vi har et nettverk av mennesker rundt oss som vil oss godt, og som unner oss å skinne. Henda i været om du er enig  med meg her Bruce! Noe i meg sier at du er.

Vel framme på Fåletoppen ligger atter Karlsvogna godt forankret til pipehatten. Hjula spinner og det er tid for å slippe dagens begivenheter. Jeg skal straks synke inn i natt og nye drømmer i vognas duvende favn. Kanskje kommer du på besøk i løpet av natta. Det er nemlig leeeenge siden sist, og jeg syntes hel ærlig... at du skylder meg såpass.

Natta Mister S.
Rikke:)

 

28. With or without you

Så var jeg her igjen. Så uendelige mange levde dager siden sist jeg delte mitt virtuelle univers med deg.  I mangel av din ankomst 22. juli var det som om alle ordene jeg hadde formet min historie med, falt sammen rundt meg som spinkle luftslott. Som fjell kollapset de i sand. De raste nedover i millioner av fragmenterte biter, fløt utover, bortover og vekk,  vekk,  vekk. Som vrakgods lå det store spørsmålet  og slo mot sandbankene på Breivoll til det ble sugd ned i bunnen og forsvant. Og igjen stod jeg, klissvåt på beina, helt uten en ny plan. For om det jeg hadde gitt deg til nå, ikke holdt. Hva ville da holde?

 

Vi hadde satset det meste på å nå fram til deg, men likevel føltes det som om vi ikke hadde flyttet oss  en meter. Vi hadde gått så langt, men likevel kommet til kort. Intet var forandret. Alt var som før. Det fantes tilsynelatende ingen ny mållinje. Bare nye startstreker. I seg selv en oppløftende tanke, baklengsfilosofien tatt i betraktning - men for en stund føltes det hele ut som ett never ending maraton. Jeg ble på nytt tvunget til å kjenne på kjernen av spørsmålet som surklende bandt deg til oss: Dear Mr. Springsteen, kan du komme og spille et par låter for oss på festivalen vår, Breivoll Experience?

For hvorfor i all verden skulle du ? Hvorfor i all verden Bruce, skulle du komme hit til oss? For min skyld? For ungdommenes skyld? For menneskehetens skyld? (JEG holdt som du vet en knapp på det siste der, men hvor DINE knappene befant seg visste jeg jo fint lite om) Alt jeg visste da var at det antagelig ikke var for din skyld. Såpass ærlig må jeg kunne være om det.  For hvilken rett har vel jeg til å kreve din ankomst? Du står jo fritt til å leve ditt eget liv, uten at du skal stilles til veggs av folk med elleville ideer. Men vi kom hverken med krav eller veggspikring. Vi bare spurte. Er det ikke nettopp i spørsmålene våre at mulighetene våre også ligger? Spørsmål er som magiske nøkler. De kan både stenge og åpne dører. De kan bane vei for umuligheter og skjellsettende herlige hendelser. Og. De kan hindre dem for alltid. Nøkleknippet mitt ble farlig tungt å bære i forrige runde, for jeg fant stadig flere nøkler... og tilsvarende færre dører.

Ville det hjelpe å rope høyere om du allerede hadde hørt oss, men valgt å ikke svare? Ville det hjelpe å trampe videre dersom skrittene ikke setter spor og skaper nye veier? Ville det hjelpe å nok en gang å male deg stort opp på Breivolls svaberg ...når bølgene der vasker deg av før fargen rekker å tørke? I don`t know, men  jeg fant i alle fall ut av hva som IKKE hjalp:  Å bli stående i maktesløsheten som et offer for egen utilstrekkelighet.

At du ikke kom er nemlig ikke det verste. Det var et sannsynlig utfall av det usannsynlige. Jeg felte ikke en eneste tåre over ditt fravær, for vissheten om det mulige umulige kan aldri dø i meg – MEN jeg var ikke lenger så sikker på om det var opp til meg å dra det hele i land. Så det verste var altså ikke at du ikke kom. Det er verste var at jeg ikke visste hvordan jeg skulle gå videre etterpå.  Før kanskje nå.  Ett år etter at jeg startet på dette brevet. 7 mnd. etter at at du ikke kom.

Passitiviteten etter fjorårets Experience skremte meg. Det var som jeg var frosset fast i en gammel drøm. Det var et fatalt hakk i plata. Jeg skjønte jo at det bar den veien det bar, men at jeg skulle bli stående så lenge i hengemyra hadde jeg aldri trodd. Alle historiene jeg hadde å fortelle deg var fortalt. Hele meninga var brettet ut over ørten kapitler, uten at du antagelig hadde lest ett eneste ett av dem. Maslow og Piet Hein. Jenta med mot i brystet og litt mindre vett i panna (Da hadde hun kanskje latt fornuften råde. Og ikke kompasset). Petter Dass og menneskene  som aldri kom ut  av heisen i femte etasje. Om MITT store Hvorfor. Om Begeistringsetatens og ungdommenes store Hvordan.  Om deg. Som jeg ikke digger, men som allikevel har fått en viss plass i mitt liv. Fordi du ble ett symbol på alt det som var mulig. Alt dette…. og det til ingen nytte. Pakk til helsike sammen og ta farvel, sang fornuften. Umulighetens enorme prosjekt er ikke for pyser. Og jeg er jo som du vet en pyse av dimensjoner.

Kompasset mitt stivnet i hvileposisjon. STAY. Og jeg ble stående. Og jeg stod og stod og stod. Og tenkte at fuglen var fløyet - at du var longe gone. Men...  ikke før hadde dette faktum sunket ettertrykkelig inn så tok du jaggu en usving der i horisonten og satte kursen tilbake hit. I fullt firsprang! Full pupp og Wings up!! Jeg kan fortelle deg at Måken Jonathan jublet!!  Han nektet som vanlig å slå følge da flokken dro. Jeg tror det var han som holdt igjen kompassnåla. Slik at også jeg skulle bli værende. Men nå har Jonathan sluppet taket, og  kompasset har atter fritt leide. Nåla har begynt å røre på seg igjen. Reis deg opp, sier det. MOVE.

29. april kommer du igjen. Hit. Til Norge. Til Oslo. Hva søren er oddsen for at du, FOR ANDRE ÅR PÅ RAD!!,  tar deg turen til oss her på toppen av verden?? Det er for godt til å være sant spør du meg. For umulig til at man ville trodd på det for litt siden. Og allikevel kommer du. Om jeg skal følge min egen filosofi – å spille på lag med sannsynligheter for å realisere umuligheter… så burde jeg kastet meg rundt sporenstreks og løpt deg i møte. Det er jo soleklart mer sannsynlig å få deg til Breivoll når du først er i Oslo, enn å få deg til Breivoll når du er i USA. Men kompasset mitt gir klar beskjed – stikk for guds skyld .... i motsatt retning.

Med den experiencen jeg har innabords nå, har jeg visselig tenkt å følge ordre. I fjor flyttet vi festivalen vår fra juni til juli – nettopp pga.  nevnte sannsynlighetsargument. Det gikk ikke så bra som håpet. Det holdt faktisk nesten på å bli katastrofalt for oss. Tilfeldigheten ville det jo ikke så godt at du havnet på Norgesturne i juni. Den skulle finne sted i juli – nærmere bestemt 21. – 23 juli. Siden du hadde konsertfri 22. juli, på sorgens dag, regnet vi det som det mest sannsynlige tidspunktet å kunne få deg ut til oss på.  Så vi tok sats og hoppet. Flyttet hele experiencesullamitten til tross for fellesferie, og sorgens dag. Vi visste selvsagt at det ville bli vanskelig for oss. Samtidig kunne vi ikke annet enn å følge opp det vi hadde startet.  Dessuten så ungdommen en mulighet til å gjøre noe skjellsettende godt på en dag som var så skjellsettende vond. De ville gi verden håp og lys ved å vise at DU –  det umulige gode, var like mulig som det umulige vonde. Jeg tenkte at gevinsten ved slike faktum - ved slike fantastiske muligheter, alltid og uansett ville overskygge tapet.... dersom de ikke ble realisert.

Din ankomst ville selvsagt aldri ha kunnet veid opp og skapt balanse i terrorens regnskap, MEN det ville kunne skapt endringsvilje og håp. Fordi det ville vist verden at det nytter å bygge videre selv om alt er revet ned. At det nytter å engasjere seg, og at ALLE har muligheter til å skape hendelser av det gode – der de er!  For alt dette tok vi sats og gutset. Og havnet altså i bakken med et brak. Bunnen falt ut av pengesekken og regningen ble stor, men jeg skjønte etterhvert at den var verdt hver eneste krone. At mulighetens gevinst faktisk sender sine stråler over skyggeland. Ditt fravær fratok ikke kraften som prosjektet bar i seg. Meningen i det hele stod like sterkt, selv uten deg. Det var forbannet godt å se! Dessuten var lærdommen vi tilegnet oss uvurderlig. Det er jo mye derfor vi er her vi er, og gjør det vi gjør. For å lære. To experience. Hadde jeg ikke trodd på det vi holder på med her så hadde prosjektet blitt lagt ned, så fort siste bil med festivalutstyr i  øs pøs forlot konsertområdet rundt midnatt 22. juli. Risikoen er stor, og det er tungt å sitte med det økonomiske ansvaret. Det finnes ikke en kjeft som liker smaken av fiasko. Selv ikke jeg. Men dette Bruce, var faktisk alt annet enn en fiasko. Livets regnskap handler ikke om kroner og ører. Fellesskap, samhold og engasjement har verdier som overstråler klingende mynt. Jeg vil gå så langt, her jeg tilsynelatende har har kommet til kort .... for å si: Jeg tror vi sitter på en suksesshistorie av dimensjoner. Subjektiv som jeg er.

Så  derfor er vi utpå veien igjen. Ungdommene i årets team er allerede i full gang med å planlegge sommerens experiencekonsert. Den avholdes på Breivoll 8. juni 2013. Vi kliner til satser sterkere enn noen gang og kostnadsrammene er fordoblet i forhold til fjoråret. Pysa er altså ikke skyggeredd, men det har sine enkle årsaker: For om du hadde sett ungdommene Bruce, sett gnisten i øynene som tennes når de jobber med det her… så ville du visst at dette må fortsette. Om du hadde sett bygdas lag og foreninger slutte seg til for å være med, sett nettverkene som skapes på tvers av generasjoner i et lite lokalsamfunn (der det ikke skjer all verden), så hadde du skjønt at det er umulige er å SLUTTE å gå. Om du hadde stått på Breivoll 22 .juli og hørt musikken legge seg over vannet, sett klyngen av publikum trosse fellesferiens regn og gjørme der de danset glade under åpen himmel, sett folk finne sammen og skape, smile og dele. Side ved side, fremmede og kjente, gamle og unge - så ville du visst at intet var forgjeves. At ringvirkninger ble skapt. Selv uten deg. Skal disse ringvirknigene fortsette å vokse seg større, så må vi fortsette å gå. With… or without you.

Vi flytter derfor ikke Experience en gang til  bare fordi du kommer i april. Prosjektet har sin hensikt langt utover umulighetens fjelltopper og det er grenser for hvor mye ball man skal skape, når det som er skapt allerede gjør godt. Jeg kan ikke risikere å ødelegge dette ved å gjøre samme feil på nytt. But  I`m no quitter. Jeg skal fortsette denne umulighetsferden, men uten å legge alle korta i din kurv. For kanskje det er slik at umuligheter rett og slett ikke trenger sannsynligheter… for å bli realisert?  Kanskje de rett og slett trenger nye umuligheter. Er vi heldige her så kan det vise seg at dette er enkel matematikk i sin reneste form: At minus og minus = pluss. For kanskje er det nettopp slik at jeg må løsne mitt grep... for at du kan feste ditt? 

Well Mr. Springsteen: Time will show. Så derfor jeg spør deg herved:  Kan du være så snill å ta et kjapt møte meg og ungdommene i teamet når du komme til Norge i april – så vi får spurt deg om du vil komme til oss på Breivoll 8. juni? Det hadde vært intet mindre en HELT vidunderlig fantastisk om du ville det, og jeg imøteser ditt svar med stort håp!

Vingeslag og mulighetens saltomotaler serveres deg herved i fleng!

Hilsen Rikke:)