28. With or without you

Så var jeg her igjen. Så uendelige mange levde dager siden sist jeg delte mitt virtuelle univers med deg.  I mangel av din ankomst 22. juli var det som om alle ordene jeg hadde formet min historie med, falt sammen rundt meg som spinkle luftslott. Som fjell kollapset de i sand. De raste nedover i millioner av fragmenterte biter, fløt utover, bortover og vekk,  vekk,  vekk. Som vrakgods lå det store spørsmålet  og slo mot sandbankene på Breivoll til det ble sugd ned i bunnen og forsvant. Og igjen stod jeg, klissvåt på beina, helt uten en ny plan. For om det jeg hadde gitt deg til nå, ikke holdt. Hva ville da holde?

 

Vi hadde satset det meste på å nå fram til deg, men likevel føltes det som om vi ikke hadde flyttet oss  en meter. Vi hadde gått så langt, men likevel kommet til kort. Intet var forandret. Alt var som før. Det fantes tilsynelatende ingen ny mållinje. Bare nye startstreker. I seg selv en oppløftende tanke, baklengsfilosofien tatt i betraktning - men for en stund føltes det hele ut som ett never ending maraton. Jeg ble på nytt tvunget til å kjenne på kjernen av spørsmålet som surklende bandt deg til oss: Dear Mr. Springsteen, kan du komme og spille et par låter for oss på festivalen vår, Breivoll Experience?

For hvorfor i all verden skulle du ? Hvorfor i all verden Bruce, skulle du komme hit til oss? For min skyld? For ungdommenes skyld? For menneskehetens skyld? (JEG holdt som du vet en knapp på det siste der, men hvor DINE knappene befant seg visste jeg jo fint lite om) Alt jeg visste da var at det antagelig ikke var for din skyld. Såpass ærlig må jeg kunne være om det.  For hvilken rett har vel jeg til å kreve din ankomst? Du står jo fritt til å leve ditt eget liv, uten at du skal stilles til veggs av folk med elleville ideer. Men vi kom hverken med krav eller veggspikring. Vi bare spurte. Er det ikke nettopp i spørsmålene våre at mulighetene våre også ligger? Spørsmål er som magiske nøkler. De kan både stenge og åpne dører. De kan bane vei for umuligheter og skjellsettende herlige hendelser. Og. De kan hindre dem for alltid. Nøkleknippet mitt ble farlig tungt å bære i forrige runde, for jeg fant stadig flere nøkler... og tilsvarende færre dører.

Ville det hjelpe å rope høyere om du allerede hadde hørt oss, men valgt å ikke svare? Ville det hjelpe å trampe videre dersom skrittene ikke setter spor og skaper nye veier? Ville det hjelpe å nok en gang å male deg stort opp på Breivolls svaberg ...når bølgene der vasker deg av før fargen rekker å tørke? I don`t know, men  jeg fant i alle fall ut av hva som IKKE hjalp:  Å bli stående i maktesløsheten som et offer for egen utilstrekkelighet.

At du ikke kom er nemlig ikke det verste. Det var et sannsynlig utfall av det usannsynlige. Jeg felte ikke en eneste tåre over ditt fravær, for vissheten om det mulige umulige kan aldri dø i meg – MEN jeg var ikke lenger så sikker på om det var opp til meg å dra det hele i land. Så det verste var altså ikke at du ikke kom. Det er verste var at jeg ikke visste hvordan jeg skulle gå videre etterpå.  Før kanskje nå.  Ett år etter at jeg startet på dette brevet. 7 mnd. etter at at du ikke kom.

Passitiviteten etter fjorårets Experience skremte meg. Det var som jeg var frosset fast i en gammel drøm. Det var et fatalt hakk i plata. Jeg skjønte jo at det bar den veien det bar, men at jeg skulle bli stående så lenge i hengemyra hadde jeg aldri trodd. Alle historiene jeg hadde å fortelle deg var fortalt. Hele meninga var brettet ut over ørten kapitler, uten at du antagelig hadde lest ett eneste ett av dem. Maslow og Piet Hein. Jenta med mot i brystet og litt mindre vett i panna (Da hadde hun kanskje latt fornuften råde. Og ikke kompasset). Petter Dass og menneskene  som aldri kom ut  av heisen i femte etasje. Om MITT store Hvorfor. Om Begeistringsetatens og ungdommenes store Hvordan.  Om deg. Som jeg ikke digger, men som allikevel har fått en viss plass i mitt liv. Fordi du ble ett symbol på alt det som var mulig. Alt dette…. og det til ingen nytte. Pakk til helsike sammen og ta farvel, sang fornuften. Umulighetens enorme prosjekt er ikke for pyser. Og jeg er jo som du vet en pyse av dimensjoner.

Kompasset mitt stivnet i hvileposisjon. STAY. Og jeg ble stående. Og jeg stod og stod og stod. Og tenkte at fuglen var fløyet - at du var longe gone. Men...  ikke før hadde dette faktum sunket ettertrykkelig inn så tok du jaggu en usving der i horisonten og satte kursen tilbake hit. I fullt firsprang! Full pupp og Wings up!! Jeg kan fortelle deg at Måken Jonathan jublet!!  Han nektet som vanlig å slå følge da flokken dro. Jeg tror det var han som holdt igjen kompassnåla. Slik at også jeg skulle bli værende. Men nå har Jonathan sluppet taket, og  kompasset har atter fritt leide. Nåla har begynt å røre på seg igjen. Reis deg opp, sier det. MOVE.

29. april kommer du igjen. Hit. Til Norge. Til Oslo. Hva søren er oddsen for at du, FOR ANDRE ÅR PÅ RAD!!,  tar deg turen til oss her på toppen av verden?? Det er for godt til å være sant spør du meg. For umulig til at man ville trodd på det for litt siden. Og allikevel kommer du. Om jeg skal følge min egen filosofi – å spille på lag med sannsynligheter for å realisere umuligheter… så burde jeg kastet meg rundt sporenstreks og løpt deg i møte. Det er jo soleklart mer sannsynlig å få deg til Breivoll når du først er i Oslo, enn å få deg til Breivoll når du er i USA. Men kompasset mitt gir klar beskjed – stikk for guds skyld .... i motsatt retning.

Med den experiencen jeg har innabords nå, har jeg visselig tenkt å følge ordre. I fjor flyttet vi festivalen vår fra juni til juli – nettopp pga.  nevnte sannsynlighetsargument. Det gikk ikke så bra som håpet. Det holdt faktisk nesten på å bli katastrofalt for oss. Tilfeldigheten ville det jo ikke så godt at du havnet på Norgesturne i juni. Den skulle finne sted i juli – nærmere bestemt 21. – 23 juli. Siden du hadde konsertfri 22. juli, på sorgens dag, regnet vi det som det mest sannsynlige tidspunktet å kunne få deg ut til oss på.  Så vi tok sats og hoppet. Flyttet hele experiencesullamitten til tross for fellesferie, og sorgens dag. Vi visste selvsagt at det ville bli vanskelig for oss. Samtidig kunne vi ikke annet enn å følge opp det vi hadde startet.  Dessuten så ungdommen en mulighet til å gjøre noe skjellsettende godt på en dag som var så skjellsettende vond. De ville gi verden håp og lys ved å vise at DU –  det umulige gode, var like mulig som det umulige vonde. Jeg tenkte at gevinsten ved slike faktum - ved slike fantastiske muligheter, alltid og uansett ville overskygge tapet.... dersom de ikke ble realisert.

Din ankomst ville selvsagt aldri ha kunnet veid opp og skapt balanse i terrorens regnskap, MEN det ville kunne skapt endringsvilje og håp. Fordi det ville vist verden at det nytter å bygge videre selv om alt er revet ned. At det nytter å engasjere seg, og at ALLE har muligheter til å skape hendelser av det gode – der de er!  For alt dette tok vi sats og gutset. Og havnet altså i bakken med et brak. Bunnen falt ut av pengesekken og regningen ble stor, men jeg skjønte etterhvert at den var verdt hver eneste krone. At mulighetens gevinst faktisk sender sine stråler over skyggeland. Ditt fravær fratok ikke kraften som prosjektet bar i seg. Meningen i det hele stod like sterkt, selv uten deg. Det var forbannet godt å se! Dessuten var lærdommen vi tilegnet oss uvurderlig. Det er jo mye derfor vi er her vi er, og gjør det vi gjør. For å lære. To experience. Hadde jeg ikke trodd på det vi holder på med her så hadde prosjektet blitt lagt ned, så fort siste bil med festivalutstyr i  øs pøs forlot konsertområdet rundt midnatt 22. juli. Risikoen er stor, og det er tungt å sitte med det økonomiske ansvaret. Det finnes ikke en kjeft som liker smaken av fiasko. Selv ikke jeg. Men dette Bruce, var faktisk alt annet enn en fiasko. Livets regnskap handler ikke om kroner og ører. Fellesskap, samhold og engasjement har verdier som overstråler klingende mynt. Jeg vil gå så langt, her jeg tilsynelatende har har kommet til kort .... for å si: Jeg tror vi sitter på en suksesshistorie av dimensjoner. Subjektiv som jeg er.

Så  derfor er vi utpå veien igjen. Ungdommene i årets team er allerede i full gang med å planlegge sommerens experiencekonsert. Den avholdes på Breivoll 8. juni 2013. Vi kliner til satser sterkere enn noen gang og kostnadsrammene er fordoblet i forhold til fjoråret. Pysa er altså ikke skyggeredd, men det har sine enkle årsaker: For om du hadde sett ungdommene Bruce, sett gnisten i øynene som tennes når de jobber med det her… så ville du visst at dette må fortsette. Om du hadde sett bygdas lag og foreninger slutte seg til for å være med, sett nettverkene som skapes på tvers av generasjoner i et lite lokalsamfunn (der det ikke skjer all verden), så hadde du skjønt at det er umulige er å SLUTTE å gå. Om du hadde stått på Breivoll 22 .juli og hørt musikken legge seg over vannet, sett klyngen av publikum trosse fellesferiens regn og gjørme der de danset glade under åpen himmel, sett folk finne sammen og skape, smile og dele. Side ved side, fremmede og kjente, gamle og unge - så ville du visst at intet var forgjeves. At ringvirkninger ble skapt. Selv uten deg. Skal disse ringvirknigene fortsette å vokse seg større, så må vi fortsette å gå. With… or without you.

Vi flytter derfor ikke Experience en gang til  bare fordi du kommer i april. Prosjektet har sin hensikt langt utover umulighetens fjelltopper og det er grenser for hvor mye ball man skal skape, når det som er skapt allerede gjør godt. Jeg kan ikke risikere å ødelegge dette ved å gjøre samme feil på nytt. But  I`m no quitter. Jeg skal fortsette denne umulighetsferden, men uten å legge alle korta i din kurv. For kanskje det er slik at umuligheter rett og slett ikke trenger sannsynligheter… for å bli realisert?  Kanskje de rett og slett trenger nye umuligheter. Er vi heldige her så kan det vise seg at dette er enkel matematikk i sin reneste form: At minus og minus = pluss. For kanskje er det nettopp slik at jeg må løsne mitt grep... for at du kan feste ditt? 

Well Mr. Springsteen: Time will show. Så derfor jeg spør deg herved:  Kan du være så snill å ta et kjapt møte meg og ungdommene i teamet når du komme til Norge i april – så vi får spurt deg om du vil komme til oss på Breivoll 8. juni? Det hadde vært intet mindre en HELT vidunderlig fantastisk om du ville det, og jeg imøteser ditt svar med stort håp!

Vingeslag og mulighetens saltomotaler serveres deg herved i fleng!

Hilsen Rikke:)