15. Why?

Jeg lovte deg i morgen – men så kom det en ny dag. Og en til. Uten et ord, men med dertil mer action. Sist vi pratet sammen hadde jeg skoa full av boogie og søndagen lå flat over Fåletoppen. Jeg hadde lasta veska full av mål og misjon, og skulle ut å verve et team. Om du lurer på hvordan i all verden det gikk – så kan jeg si at det gikk ikke sånn all verden. Foreløpig. Folk bruker uhorvelig lang tid på å snu seg, og jeg kan love deg at det ørlille tålmodighetsgenet jeg er utstyrt med… er i ferd med å legge seg på rygg, totalt overmannet av bokstaven U. Hvor lenge må folk tenke. .. tenker jeg.  Er det ikke bare å GJØRE? Kompassnåla stanger i veggen og sier kjør på. Det blir vei i vellinga. Så da så. Snøre sko. Keep up the good work, og aksepter!!! … at ting akselerer i et annet tempo der ute (enn der inne). Det siste kan jeg forresten ikke love… sånn umiddelbart – men sett i et verdensperspektiv – er det antagelig bra at ikke alle løper avgårde som de skulle hatt en viss kar i hæla.

Nok om det. Jeg skal ikke bruke opp tiden din på å snakke om drømmer du ikke er en del av - du, som har en helt egen drøm å fylle!! Og akkurat den drømmen… farger store deler av min dag for tiden. Den snor seg i mellom timer og minutter, og binder døgnet sammen på de merkeligste måter. Akkurat hvor merkelig skal jeg komme tilbake til en dag. Jeg lover ikke at det blir i morgen. Men en dag… skal jeg fortelle hvordan du prikker meg på skulderen. Puster meg i nakken, og dytter meg framover med stødig hånd. Slik forteller du meg at det finnes en vei. Jeg kjenner det som en visshet like sterk som vissheten om at årets uker består av 7 dager. At himmelen er grenseløs og uendelig, og at havet… er dypt og uregjerlig. Kunnskapen om det mulige umulige sitter like sterkt i meg som at 2+2=4, og….som at matematikkens vesen nok ikke alltid… er like lett som det. Jeg vet du er mulig!!!! Men hvordan i all verden ? Algebra og geometri har aldri vært min sterke side.

For noen år siden var det noen som sa til meg at jeg heller burde redde sultne barn i Afrika og stanse kriger og slikt istedenfor å legge all min tro og energi i at en av verdens største rockestjerner skulle komme og holde konsert for lokalsamfunnet mitt. Ja, for hvis det var tro og håp jeg ville formidle, burde jeg jobbe med skikkelige ting som var verdensnyttige. Stanse kriger du liksom.  Jeg som har fly- og båtskrekk og knapt beveger meg utenfor Norge om jeg da ikke er polstret bak en airbag i en bil. Greit nok at jeg har vært i militæret. Men det var mest fordi jeg ville forsvare landet mitt om noen skulle finne på å ta det fra meg. Det var i alle fall det jeg sa til meg selv. Men som skuddredd ammunisjonskorporal i Hans Majestet Kongens Garde var det nok lite jeg kunne ha stilt opp med om det først smalt. Kjære vene jeg får jo hetta bare det er nyttårsaften. Men greit nok. I ettertid kan jeg ikke fatte at jeg valgte hæren. Men. Sett i lys av det faktum av sterk angst for både båt og fly så var vel ikke luftforsvar- og marinetjeneste så naturlige valg heller. Det var ett av tre, for noe annet kom ikke på tale. Hoggormskrekk gjorde ikke tilværelsen som grønnkledd landsforkjemper så lett for meg heller. Jeg husker med gru hvordan troppen, med meg på slep, ålte seg gjennom kilometer på kilometer med hogstfelt mens rødfisen strøk over hodene våre. Jeg angret som en hund, spyttet maur og granbar mens hjertet sprakk for hvert tak jeg dro meg over den livsfarlige skogbunnen.  Det var i overkant mye for en sart sjel, men jeg skal ha for at jeg holdt ut. I flere omganger faktisk. Men allikevel og til tross: Det å forvente at jeg skal suse avgårde og kjempe for frihet og rettferdighet i Afghanistan for eksempel, er det samme som å forvente at Idi Amin nomineres som verdig kandidat til Nobels fredspris. Det er totalt usannsynlig… fordi man er komplett ribbet for de forutsetningene som skal til.

Det er egentlig med stor frustrasjon jeg melder dette, for om jeg kunne valgt fra øverste hylle skulle jeg vært i Afrika. Jeg skulle vært en supertøff Jean D`arc som ikke gikk av banen for noe! Jeg skulle borret etter vann, satt vaksiner (sprøyteskrekkfri som jeg var), tryllet vekk alle våpen, kurert aids, og dyrket land.Jeg skulle forsvart de forsvarsløse og reddet liv.Men det er bare å innse at jeg for øyeblikket skvetter av sporet bare noen hikker. Det er ikke kult å være en reddhare Bruce. Det er ikke kult i det hele tatt. Verden går opp i flammer og jeg gjemmer meg under sofaen. Ikke mye å være stolt av. For fortsatt tar jeg inn verdens mørke side på min vid åpne parabol, og det-  med like stor inderlighet som den gang på 80-tallet. Fortvilelsen er minst like stor nå som den gang, for svarene uteblir fortsatt. Hvor kommer all denne ondskapen fra?  Denne ustoppelige lysten til å skade andre? Ribbe dem for alt de har og alt de noen gang kunne håpe på å få?  Bombe dem sønder og sammen, brenne landsbyene øde, hogge ned, misbruke, ta for seg uten at det så mye rykker i nervebaner som bringer skyld og skam. Ikke en streng av empati slår an tonen i hjertet. Hat som brenner, næret av faenskapets tørrsvidde rekved -  rester… fra de utallige fortaptes forlis. Grådighetens glupske bensin pumper inn i bålet. Utømmelig. Nådeløst. Folk blir gjort hjemløse i eget land, ressursløse i eget landskap, mens andre skor føttene rike der de tråkker over likene. Et steg nærmere toppen. Hæler av gull, fotavtrykk av blod.  Og jeg innrømmer det. Jeg føler meg totalt maktesløs. For hva kan vel jeg gjøre her jeg sitter landbundet med alle mine skrekker og all min uvitenhet? Det er en pokker så feig tilnærming, men jeg er nødt til å inngå en forsoning med meg selv, for om ikke… mister jeg kompass og retning… for alltid.

Jeg har altså innsett at jeg ikke direkte har i meg det som kreves for å stanse kriger og mette sultne barn i Afrika. Det må andre gjøre som ikke har flyskrekk (evt overvunnet den) og som har kunnskap om dialog, fredsarbeid, fremmede kulturer, diplomati, ernæring og slikt. Jeg sier ikke at det ikke er mitt bord. Det ville vært en total ansvarsfraskrivelse, og som verdensborger har jeg like stort ansvar som alle andre å bidra til fred, forsoning og likefordeling av goder. Jeg sier bare at jeg setter meg til det bordet med det utgangspunktet jeg har. Med de evner og muligheter jeg har for å løse problemene. Fra mitt ståsted… Og det innebefatter blant annet å arrangere en konsert med deg her i Nordby sammen med en skokk herlige ungdommer. Så får det høres så vilt og usannsynlig ut som det bare gjør. For det er en sannhet. Omfanget av dette vil, om alt går etter planen, gå opp for deg om ikke så alt for lenge. Inntil da får jeg bare øse på med brev, for experienceteamet er ganske overbevist om en ting: Det er mer sannsynlig at vi innehar det som trengs for å dra deg i land… enn at vi ikke har det. Akkurat der. Er matematikken fjellstø.

Et bilde av deg har brent seg fast på netthinnen min. Det var rett etter 9.11 og du står på toppen av den rykende ruinen av twin towers og synger styrke inn i landet ditt. Det gjør du med en sånn kraft og lise at folk reiser seg med deg.  Du samler ditt folk. Du leger deres sår. Du bringer håp inn i en fortvilelse så stor og sønderreven, at kun et vindpust skiller fra den totale kollaps. Du er en sann kriger, men det er musikken som er ditt våpen. Om nå alle bare kunne gjort det sånn! Men i følge Obamas fredspristale så skal faenskap bekjempes med faenskap. Der man har glemt eller tapt det menneskelige - når selv ikke musikken igjennom. Der man har mista sin sjel når ingen ord, ingen toner fram. Da er det kun hardball som gjelder. Jeg tenker at selv ikke rå makt kan tvinge en tapt sjel i hus, så derfor… søker mitt hjerte følgende sannhet: At det nettopp er det sjelfulle... som kan lokke det sjelløse på plass.

Klokken har tippet midnatt, og et nytt døgn er lastet i Karlsvogna. Hva det bringer med seg vet jeg først til samme tid i morgen. Men en ting vet jeg: Det neste døgnet skal fylles med masse kjærlighet. Jeg skal gå langsomt sammen med de menneskene som betyr mest for meg i hele vide verden, også skal jeg lese flere bøker enn jeg har gjort på lenge slik at jeg blir klokere enn det jeg er akkurat nå. Og så …skal jeg sove. Sove helt til kroppen sier at det er nok, og at det er på høyt tid å hilse en ny dag velkommen. God natt Bruce. Måtte drømmene dine gjøre godt.

Rikke