Dagene renner unna, Bruce. Jeg tror du kjenner det du også. Det er ikke så sikkert at du har begynt å nærme deg, men jeg kjenner likevel at du er på vei. For hver dag som går kjenner jeg økt kraft i de hjerteslag som bringer denne drømmen videre. Som bringer deg nærmere. Som løfter håpet høyere, og troa langt utover de horisonter som denne virkeligheten har tegnet opp. “Virkelighetsfjerne Soligard” var det en som kalte meg her forleden. Vedkommende debatterte med all den skyts man utstyres med når man har anonymitetens velsignelse på nettavisenes kommentatorplass. Fantastisk befriende å registrere hånen fra avsenderen uten å kjenne streif av usikkerhet og tristhet over de velvalgte ord. For på mange måter har han (eller hun?) rett. Skal man muliggjøre umuligheter kan man ikke være sterkt forankret i dagens virkelighet. Man er pip nødt til å fjerne seg fra det som er definert som mulig, håndgripelig og realistisk og så bevege seg mot den virkeligheten som kan oppstå en gang der i framtiden. Om man bare tør å slippe taket. Om man bare tør å være i en ikke-fase der grensene mellom det virkelige og uvirkelige opphøres. For i det øyeblikket umuligheter skal realiseres er det ikke nubbsjans å ha bakkekontakt, fotfeste og finger`n i jorda. Man er nødt til å røske opp her-og-nå-ankeret med røttene så gjørma spruter. Først da, og bare da… er det mulig å flytte fjell.
Jeg gjorde en skikkelig blemme her forleden da jeg søkte på “Dear Mr. Springsteen” på google. Jeg ville sjekke hvor lett det var for deg å finne fram til bloggen min og brevet ditt. Det jeg ikke var forberedt på … var alle de andre brevene til deg som også spratt opp i søkemotor`n samtidig. La meg si det slik: Jeg er ikke den eneste som skriver til deg Bruce. Det visste antagelig du, men det var noe jeg ikke hadde skjenket store tanken. Det vrimler jo formelig av Dear Mr. Springsteen-henvendelser der ute på nettet!! Det er slike ting som realistene der ute vil at jeg skal ta innover meg. Men det de ikke forstår er at OM jeg gjør det, dør hvert eneste frø jeg bærer med meg av muligheter. Da fratar jeg disse frøene alt av næring, lys og jordsmonn og slik… legges landskap øde. Av den grunn har jeg bevisst UNNGÅTT alt som har med deg å gjøre i 10 år. Jeg leser ingenting om deg selv om folk sender meg alt de kommer over av artikler og nyheter. Det vrenger seg i meg om jeg ser deg i avisen. Jeg vil ikke ta innover meg det bildet media skaper av deg fordi i det bildet… er du uoppnåelig. I det bildet er du større enn den virkeligheten denne jorda berammer. Der er du et ikon, en stjerne satt høyere på himmelen enn Sirius selv. Ikke mulig å nå. Rett og slett en umulighet blottet for muligheter.
Det ironiske er at nettopp det… er en av årsakene til at jeg valgte deg. For det må såpass til for å rocke verden ut av nummenheten. Jeg må strekke meg så langt at tærne slipper jordskorpa og slik… oppheve tanketyngdeloven. Og om ankeret treffer et sted der ute i det store intet – eller i det store som er alt, så vil det merkes. Jeg tror ikke det vil bli forbigått i stillhet. DA kan det endelig begynne å skje no`! Av betydning. Ikke fordi jeg sier det. Men fordi folk vil skjønne det. Helt av seg selv.
Om det der var gresk kan jeg love deg at det ikke blir mer norsk etterhvert. Men en ting kan jeg love: Jeg skal legga meg i sælan for å forklare deg dette grundig i dagene som kommer. I alle fall så grundig som jeg kan utifra det ståstedet jeg har her jeg henger og slenger i min virkelighetsfjerne virkelighet. Skjønn det den som kan. Men aller helst: Skjønn det den som VIL. Alt dette er nemlig et stort spørsmål om vilje. Viljen til å handle. Og den enorme viljen… til å la være. Passitivitet er denne verdens største trussel. Og der …har du kjernen i hele dette prosjektet. Det handler om mulighetene vi får hver sabla dag til å utgjøre en forskjell for noen... eller for mange – og det handler om alle de dagene vi legger til ro uten en gang å ha gjort et forsøk på slikt. Vi er så inni granskauen comfortably numb. Og der!!! Er det forbanna komfortabelt å være.
For her vi altså. Det norske folk. På toppen av verden, på betryggende avstand fra all elendigheten som foregår bare en flytur unna. Verden blir bare mindre og mindre – men vi fjerner og oss mer og mer fra hverandre. Mentalt. Og i gjerninger Vi er rett og slett numne som overspiste løver etter en slapp jakt. Thomas Hylland Eriksen (en klok, engasjert, norsk professor) kaller det Storeulvsyndromet. Han sammenligner oss paradismennesker (for vi lever vitterlig i paradis her i Norge!) med Storeulv i det øyeblikket storeulv spiser opp alle de tre grisene. I ett deilig grådig jafs. For i det øyeblikket bringes storeulvs livsmisjon til opphør. For hva pokker skal han drive med etter at den siste grisehalen sklir ned under drøvelen? Se det spurte den eldste lille grisen ulven om også, der han satt tjora fast med sine brødre i gryta mens gulerøttene spratt rundt øra på dem. “Hva skal du gjøre i morgen?” spurte han enkelt. “Gjøre i morgen? spurte storeulv. “Ja, hva skal du gjøre i morgen når vi ikke finnes mer?” Tja, se det... hadde ikke Storeulv tenkt særlig på. Så, etter å ha tenkt litt på akkurat det, slapp han løs alle tre. Vips! Han angret selvsagt som en hund i samme øyeblikk, og drevet av frustrasjon og hunger... var jakten i gang - igjen. Morgendagen, ja selv dagen i dag, hadde atter fått sin misjon. For man må ha en misjon som river litt- om man i det hele tatt skal finne energi nok til å handle.
Så hva har skjedd med våre misjoner, våre visjoner, her vi går på toppen av verden? Vi er mette og gode, trygge og komfortable. Vi har alt og mangler lite. Det er ingen kamper igjen å kjempe, alle grisene er fortært og slik flyter vi videre, og dagene som kommer … skaper våre liv uten at vi registrerer stort av det. Kreftene vi har i oss til å skape endring, bygge og utvikle samfunnet videre ligger passive i mange av oss. Jeg bruker å si at vi er steike gode innbyggere. Vi bygger innover og innover og innover. Men vi har nesten helt glemt å være UTbyggere, og det å skape utenfor oss selv og de grenser vi har. For alle kamper er ikke kjempet. Alle ting er ikke skapt. Jo mer vi bygger innover jo mer handlingslammet og trangsynte blir vi. Jo lenger vi trekker oss fra hverandre jo mer fremmede blir vi, og jo mer fremmede vi blir for hverandre jo svakere blir fellesskapet. Og der det er svake fellesskap...får faenskapet fritt spillerom.
Når det gjelder de tinga der så har jeg hav igjen på hjertet, men det skal jeg gi deg mer av i morgen. Jeg står på farten for å dele ut en masse flyere om en annen Breivoll drøm som jeg bruker mye tid på om dagen. Nemlig den drømmen som faktisk VANT hele drømmevalget i 2010, som jeg fortalte deg om innledningsvis her. Drømmen om deg gikk jo ikke en gang til valg - mens denne her gikk ikke bare til valgrunden – den gikk hele veien til topps. Denne drømmen er ikke bare lett å bære skal jeg si deg, for den inneholder en hel haug med rabalder, følelser og fallgruver. Da er kompassnåla god å ha – for den peker beint fram og viker ikke en millimeter. For i alt det som er så vondt og stort og vanskelig i denne saken ligger det verdier som veier opp for hvert eneste oppoverbakkeskritt denne veien har: Nemlig dialog, samarbeid, respekt og toleranse. Realiserer vi denne drømmen vil det gi ringvirkninger laaangt inn i framtida. Men da må folk ut av all sin comfortably-tet, og kjenne på det ansvaret hver og en av oss har for å bære våre brikker til fellesskapets puslespill. Alene kan man utrette mye. Sammen derimot. Kan man utrette alt.
Fin dag til deg Bruce! Nå tar jeg deg med på øra, putter flyerne mine i sekken og fyller skoa med boogie. Vi snakkes om ikke så lenge!
Rikke
PS: Link til drømmevalget:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar