19. War

Jeg drømte om deg i natt Bruce.  Det skjer mye sjeldnere enn du tror. Faktisk har det kun skjedd tre ganger siden jeg startet denne reisen, og det er jo ikke videre imponerende. MEN: Når det først skjer så er det så fint, så oppløftende og så virkelig at jeg husker ALT når jeg våkner. Og det pleier jeg ellers aldri å gjøre. Du sier til meg at du kommer. Og ikke bare at du kommer. Men at du SELVSAGT kommer. Det er som om det er det mest naturlige i hele verden at du er på vei til meg, til oss, til Breivoll, til folket som så vidt har begynt å strekke tankene sine mot det mulige umulige. Klart jeg kommer, sier du. Klart du kommer…tenker jeg.

Men så tar jeg heller ingenting for gitt. Ei heller deg. Jeg har da et visst omløp under topplokket. Så jeg jobber på. I dag har jeg sendt mail til en kar jeg fikk tips om fra en av de som oversetter bloggen min. NY times har jo ikke respondert (ref. kap  13) så jeg må skaffe meg noen andre med STORT nettverk over-there.  Karen jeg fikk tips om heter Glenn Douglas. Jeg har ikke peiling på hvem han er, men etter å ha lest litt om fyren skjønner jeg at han har et nettverk så stort og skinnende at selv Karlsvogna reduseres til en taubane i forhold. Så jeg sendte noen ord. Eller maaaange ord. Kanskje er han så stor at han ikke leser mailen sin selv, men slikt kan jeg ikke tenke på.  Vi snakker Grammy pris, Usher, Whitney Housten, Liza Minelly og greier. Men, kan jeg skrive til deg, kan jeg skrive til Glenn. Krysser fingrene for at engelsken min var såpass på plass at han gadd å lese til siste setning. Det er jo aldri noen garanti for slikt.

Så er det bare å vente. Og vente og vente. Og mens jeg gjør det kan jeg jo skrive litt til deg. Det er jo ikke akkurat slutt på ord for å si det sånn.  Det har gått litt i hurra-meg-rundt siden første kapittel, og kronologien jeg lovet å etterstrebe har glimret med sitt fravær. Uansett, det fine med tråder som slippes er at de kan plukkes opp og føres tilbake til veven.  Det er aldri for sent å sy nye sømmer inn i historien – for den tråkles jo sammen... ennå.

Jeg har tenkt mye igjennom mange år. Om verden, og om oss. Om hvordan ting henger sammen, og hvor lett ting faller fra hverandre. Om alle de store mysteriene som jeg aldri vil få svar på, og om all den kunnskapen som ligger der - som jeg aldri vil klare å tilegne meg. Tanker om hvor jeg hører til, om hvor jeg kommer fra og om jeg i det hele tatt… er på vei mot noe som helst. Jeg tenker på land som jeg aldri kommer til å se. Mennesker jeg aldri kommer til å møte, og drømmer jeg aldri kommer til å realisere. Og jeg tenker på jorda. Fine fantastiske jorda som seiler rundt i sin egen himmelsjø og alle oss som bor her runde etter runde… helt til vi har fått nok …og detter av.  Jeg har kommet fram til at jeg har et par ærend i livsbutikken før det er min tur til å ramle utfor. For om jeg ikke skal noen steder, må jeg sørge for å være til stede her… mens jeg er på vei dit. Det handler om å finne mening, selv om livet og det hele… skulle vise seg å være totalt meningsløst til slutt.

For noen år sida kjøpte jeg boka “Det godes paradokser – om å finne mening i en gal verden” av Kent M. Keith. Den er nå så fillete at den knapt henger sammen – og er full av overstrykninger og eselører. Godt brukt, i alle fall godt fortært. Den åpner med følgene påstand: “ Det er like greit å begynne med å fastslå at verden er meningsløs” Jeg fikk helt bakoversveis husker jeg. What??!! Denne fyren må ha gått på en smell. Tenkte jeg.  Og det hadde nok Kent gjort. Opptil flere ganger også, men det var ikke grunnen til at han tenkte at verden var meningsløs. Kent ramser opp en haug med argumenter for å underbygge påstanden. 

-     Vi er et samfunn fylt av konflikter (over 100 millioner rettsaker avvikles hvert år!!)

-     Millioner av mennesker lider av sykdommer som kan kureres, men fattige land ikke har råd til vaksiner og medisiner.

-     Vi sier at framtiden avhenger av barna våre, men at vi bruker mindre tid på dem enn på tv-titting.

-     Det produseres nok mat i verden til å skaffe alle mennesker på kloden nok kalorier, men hundre tusenvis dør av sult HVERT år og over en milliard lider av alvorlig underernæring.

-     Folk som bedrar ektefeller og barn, myrder, stjeler, bruker narkotika eller begår andre grusomme handlinger blir gjester i talk shows på TV.

-     Selv om det er gjort framskritt når det gjelder atomnedrustning, finnes det fortsatt titusner av atomstridshoder på kloden – nok til å drepe hvert eneste menneske tre-fire ganger.

Det er virkelig meningløst SVART.  Og enda svartere er det der ute. Om man orker å ta det innover seg, noe jeg knapt makter. Jeg prøver virkelig å manne meg opp Bruce, men jeg har en lang vei å gå. I morges satt min mann og så på en dokumentar om krigen i Bosnia. Serberne hadde omringet Srebrenica, og de hadde tatt en muslimsk far til fange. Barna hans hadde flyktet til skogs og de tvang ham til å rope på sønnen slik at han skulle komme fram.. og bli skutt.  Det var så jævelig at du vil ikke tro det. Det var ikke på filmfilm. Det var rein skjær virkelighet. Pappaen som står der omringet av gevær. Pappaen som løfter hendene til munnen og former de som en ropert . Pappaen som mager og fortvilet bøyer seg bakover, tar sats og roper. Roper og roper på gutten sin. “Kom fram kjære sønn!! Det er trygt nå!!” Om igjen og om igjen. Jeg taklet det bare over hode ikke. Jeg ble illsint og ville at mannen min skal skru av. Vi kan ikke la oss underholde av dette!! Han svarte med å si at vi må tåle å se verden akkurat slik verden er. Først da… kan vi gjøre noe for den. Han har rett. Men jeg… tåler det altså svært dårlig, og kan derfor i følge overnevnte argumentasjon ikke gjøre en dritt.  Jeg gråt dusjen tom for vann, mens ropene til pappaen klistret seg til trommehinnen min.  Om jeg hadde jeg hatt de der geværgubbene her så vet jeg ærlig talt ikke hva jeg hadde gjort med dem. Jeg tror raseriet mitt ville vært så stort at all feighet hadde blåst til Bloksberg. Så jeg er kanskje ikke det spor bedre enn dem. Hevn er en tanke også jeg kan tenke. Det gjør meg ikke stolt. Jeg er definitivt ingen kriger, men bærer en hevners sko veien til fred?

Her i Norge er rettsaken etter terroren 22.juli i gang. Grusomheten som får gjenlyd i rettsalen gir bilde til det ufattelige som nærmest ikke er til å bære. Men vi har båret og vi har båret. Vi har holdt hodet høyt og ryggen rak. Helt til en ung mann ikke orket børen lenger. Hans lillebror var myrdet med kaldt blod, og morderen satt iskald og smilende få meter unna.  Det brast. Han dro av seg skoen og slang den med all sin kraft mot mordersmilet der framme, bommet – men beskjeden… traff nok likevel. Det brøt ut applaus i salen, og det ble full storm i media. Hadde vi mistet verdigheten?? Kaste sko i vår verdige rettsak?? Skulle ikke vi løse dette med verdighet?? Verdighet, verdighet, verdighet! Hvem har sagt at det ikke er verdig å vise følelser? Hvem har sagt at ikke sorgens ulike ansikt kan få komme til utrykk også i rettsal 250? Kanskje særlig i rettsal 250. Må alt være så inn i helvete verdig, HELE tiden. “Glem skoen. Husk Lillebror” – sa tilslutt journalisten i Fædrelandsvennen. Og så løyet media stormen. Om alle drap i verden ble hevnet med skokasting, så kan jeg love deg at drapsstatistikkene hadde stupt.  Hevnen i dette tilfellet er ikke søt. Den er naken, desperat og på sitt vis ganske så verdig. Syntes jeg. Forholdene tatt i betraktning.

Jeg er stolt av måten nasjonen har håndtert terrorens etterdønninger på. Men jeg tror også at vi fortsatt er i sjokk. Dette er vår krig. Og vi står midt i den. Det er ikke sikkert at sanger og roser kan holde raseriet på avstand for alltid. Men om vi klarer det, og raseri og sorg finner andre veier enn hat og hevn, er det en bragd som vil sette fotspor i historien.

Jeg forstår at verden og livet selv kan syntes meningsløs midt i all faenskapen som finnes der ute. Verden går jo tilsynelatende av hengsla med eller uten vår hjelp, men om så er tilfelle tenker jeg at vi da kun har to valg:

1.Vi kan sitte å se på.

2 Vi kan begynne å skru .

Boka til Kent M. Keith handler om å skru. Det er nettopp derfor jeg liker den så godt. Jeg vil nemlig skru. Skru hengsler så det ljomer i metall og treverk. Skru så lenge det er løst. Skru det så fast at det aldri løsner igjen. Umulig? Kanskje. Meningsløst? Neppe. Keith sier han lanserte de de paradoksale budene om det gode- ovenfor studentene sine som en utfordring:

“Utfordringen er og alltid gjøre det som er riktig og bra og sant, selv om andre ikke liker det. Skal man gjøre verden til et bedre sted, kan man ikke være avhengig av bifall. Da er det bare å stå på, for hvis ikke vil mye av det som trengs å gjøre i verden, ikke bli gjort”

De paradoksale budene

1.       Menneskene er urimelige, ulogiske og selvsentrerte. Elsk dem likevel.

2.       Hvis du gjør det gode, vil folk beskylde deg for å være egoistisk. Gjør det gode likevel.

3.       Hvis du er vellykket, vil du vinne falske venner og ekte fiender. Vær vellykket likevel.

4.       Det gode du gjør i dag vil være glemt i morgen. Gjør det gode likevel.

5.       Åpenhet og ærlighet gjør deg sårbar. Vær åpen og ærlig likevel.

6.       Store menn og kvinner med store ideer kan bli drept av små menn og kvinner med små 
          tanker. Tenk stort likevel. 
7.       Folk sympatiserer med den svake part, men føyer seg den sterke. Still opp for den svake

          part av og til likevel. 
8.       Det du bruker år på å bygge opp, kan rives ned over natten. Bygg likevel.

9.       Folk som trenger hjelp, kan angripe deg hvis du hjelper dem. Hjelp dem likevel.

10.     Gir du verden det beste du har, får du et slag i ansiktet. Gi verden det beste du har likevel.

(Beklager at budene hopper og spretter utav linja her - jeg får de ikke til å stå rett. Noe jeg forøvrig kan kjenne meg igjen i)

Jeg har gjort mange av disse budene til leveregler å sikte etter når ting går trått, og når meninga i det hele synts å glippe totalt ut av synsfeltet. Det gir styrke å ha noe å sikte etter, FOR det gir mening, å skape mening. Jeg er altså ingen kriger, til det er jeg for feig. Heldigvis kan man kanskje si. Men jeg slåss - hver dag om nødvendig, for det jeg tror på. Ikke med døden til følge. Men med livet til følge.

Jeg lar nå bud være bud og tar farvel for i kveld. Min mann hevder noe fleipete at han har blitt bloggenkemann, og det er noe jeg har tenkt å la han slippe kjenne mere på - nå. Jeg går derfor til armkrok, hjerteslag og inntil. Og jeg håper... at du også har et slikt sted å gå til.

God natt Bruce. Måtte natten bringe håp der lyset har sluttet å brenne.

Rikke