17. Air

Det koker i media om dagen Bruce. Du er overalt. Alle skriver at du skal på Utøya-markeringen 22.juli, og alle sender meg linker til disse artiklene slik at også jeg skal se at du skal dit. Jeg håper virkelig du skal dit Bruce. Det vil gi lise og gjøre godt for sønderknuste sjeler. Gi lys, cover og en hjertevarme så sterk at det drukner alt det hjerteløse. Og når du har vært der….så kommer du til oss. Eller….så kan du jo komme til oss først. Vi rigger slik at scenen er klar fra kl.1300, og den står oppe helt til midnatt. Det spiller ingen rolle når du kommer. Bare du kommer. Det spiller ingen rolle hvor mange sanger du spiller, bare du spiller èn. Det spiller ingen rolle om du reiser etter 10 minutter, bare du har vært hos oss i to av dem.

Jeg vet at du er mulig. Men har vi blitt mulige for deg? Jeg kommer til å bruke hver dag fram til 22. juli, på å gjøre oss til store muligheter i ditt landskap. Og dagene deretter om du ikke kommer. For drøm og muligheter bærer videre likevel. Tiden i dette prosjektperspektivet er grenseløs. Eneste kriterie er at du kommer mens det ennå er pust i meg. Og det bør vel for ordens skyld være noen åndedrag igjen på tanken din også.

Jeg vet ikke helt om jeg gjennom tidligere kapitler har klart å få deg til å forstå, hvorfor din ankomst er så viktig for oss. Det er så vanskelig å dissekere vissheten som sitrer helt inn til paraplyen i hjerteveggen, ned til logiske ord og setninger på en pc-skjerm. Plutselig blir ordene fattige. Nakne. Spinkle. Det er ikke sånn inni meg. Der er det kraft så det spretter ginster. Om bare en av disse gnistene når deg!! For da. Da!!Har vi nemlig en deal.

Men DER… er vi som kjent ikke ennå. Så inntil det skjer, får jeg fortsette å belyse sakens anliggende fra alle mulige vinkler hjernekassa mi kommer over. En av disse vinklene må jo til slutt få deg til å lytte. I dag er det tid for en ny vinkel. Jeg skal ta deg med på en vandring i ukjent terreng. Såpass ukjent at det ligger laaaangt utenfor min fatteevne. Psykologiens land. Det kan være såpass høytravende at man kan bli helt koko av mindre, men jeg håper jeg klarer å gjøre det tilgjengelig likevel. Om jeg putter mitt tankegods inn i visse former for ordning och reda … så kan et hende at det gnistrer til helt ut til deg. Om ikke annet så kan det i alle fall hjelpe meg å sortere alt dette som kverner og kverner. Kanskje jeg blir litt ryddigere i uttrykksformen etterpå - who knows? Det er mulig at jeg ikke har alle fakta på bordet her. Det vil si: Jeg har garantert ikke alle fakta på bordet her. Jeg hopper uti likevel. Innfallsvinkelen som kommer nå straks, er farget av hvordan jeg ser det… og det, kan vise seg å være helt annerledes enn slik det opprinnelig var tenkt av vinkelmakerne. Jeg har jo ikke studert sakene. Jeg har bare snust på dem, og slik formet dem inn i min sannhet. Ha det med deg i bakhodet og vær raus med meg. Ok? Ok. Here we go:

Folk vil alltid ha en mening om det vi gjør. Viktigere enn å ta hensyn til akkurat det, er det å handle i tråd med det som gir mening for en selv. Vi er ikke født til å leve livet vårt på andres premisser. I samspill med andre ja – men ikke på deres premisser. Når man er tro mot seg selv, spiller det ingen rolle hva andre måtte syntes.  Er folk av ”hel ved” respekterer de deg likevel. De andre, ja vet du, de får bare seile på sin egen sjø. Inntil videre. Fornuften vil forhåpentligvis innhente dem. Før. Eller seinere.

De fleste av oss i den vestlige verden er ganske så frie til å gjøre som vi selv vil i vår hverdag. Det er få begrensninger som er lagt på oss ytre sett - verre er det kanskje med de begrensningene som vi har et sted der på innsida. Så lenge man ikke sårer, stjeler, myrder, håner, ødelegger eller driver med annen form for faenskap har vi anledning til å gjøre det meste av det vi ønsker. Men. Vi er også svært  klar over at det følger mye ansvar med på kjøpet. For ikke snakke om  konsekvenser!! Driver du med faenskap blir du puttet i fengsel, folk blir sinte og lei seg, bånd brytes, fellesskap forvitres og samvittigheten, om den fortsatt er noegenlunde inntakt, vil spise deg opp levende. Sånn sett blir jo livet fort ganske kiipt. Selv handlinger og valg av det gode vil få konsekvenser. Og… det er ikke alltid vi er rede til å ta de følgende som spretter opp av det kjølevannet heller. Ofte fordi vi ikke aner rekkevidden av det vi evt setter i gang...FØR vi setter i gang. Hvis jeg gjør sånn og slik, hvordan blir tingenes tilstand da? Hvor sikker er jeg på at dette går bra? Ikke så sikker? Nei da så. Da lar jeg det være. Slik tankegang kan føre til total handlingslammelse – som igjen fører til at vi, i ytterste konsekvens, intet nytt gjør. Og passitivitet er, som vi var innom i kapittel 14, vår verdens største fiende.

Nå er det kanskje å tøye strikken vel langt å si at vi er totalt frie til å handle som vi selv vil her oppe i Norge – visse rammer er jo påkrevd for at vi skal klare oss tålelig bra både, psykisk, fysisk og praktisk. Det er altså et par realiteter å ta hensyn til, eller noen behov som det så fint heter - I know.Men i følge pyramiden som den godeste Abraham Maslow (her kommer psykologien!!!) skisserte opp, må jeg få tillate meg å si at det ikke ser særlig begrensende ut for vår del, men alikevel... er vi altså i trøbbel. Jeg regner med at du har hørt om Maslow. De aller fleste over en viss alder har hørt om han, jeg tror nesten det er obligatorisk. For min del er dette en de tingene som faktisk har festet seg etter mine 12 års skolegang. Abraham Maslow var psykolog. Han ble født i New York i 1908 av sin russiske mor, og han fikk dessverre bare 62 runder rundt sola før han takket for seg. Men selv om Maslow er borte står hans arbeid og teorier igjen i en såpass betydningsfull grad at vi lærer om det på skolen den dag i dag. Han regnes som den humanistiske psykologiens far (akkurat hva det innebærer skal jeg ikke dvele ved kjenner jeg), forøvrig et foreldreskap han stolt deler med en annen fyr ved navn Carl Rogers.

Abraham og Carl mente blant annet at menneskene er født grunnleggende gode, evt nøytrale. De var helt klare på at ingen, ikke en sjel, er født onde. (Her er Abraham, Carl og jeg helt på linje.) Dessuten satte de åndelige verdier som en viktig motivasjonsfaktor og drivkraft til utvikling: Menneskets ønske om selvrealisering, altså vår lyst til å skape og realisere drømmer, drar hver og en av oss videre. Maslow og Rogers teorier har blitt diskutert, kritisert og motsagt oppigjennom årene, for ikke alle er helt enige i alt disse to gutta lirte av seg – men det er bra! Ingen har monopol på sannheten. Det er ut av diskusjoner det gror ny kunnskap og større forståelse. Jeg diskuterer mye med meg selv for tiden, og har kommet fram til hva jeg mener er sant i denne saken. I alle fall enn så lenge.

Det er ikke for å undervurdere deg at jeg repeterer litt her nå, men en oppfriskning kan være greit. Jeg føler i alle fall at jeg trenger en selv. Det er tross alt noe år siden Abraham og jeg møttes mentalt. Dessuten tror jeg en slik gjennomgang kan være dagens innfallsvinkel. Jeg tar meg noen friheter med tolkningen underveis her, men det er ikke løgn og bedrag. Det er bare min oppfatning av teorien… sett i handlekraftens lys.

Når kunnskap søkes, er Wikipedia et godt sted å starte dersom huset ikke renner over av oppslagsverk. Det gjør det ikke her hos meg. Jeg kan skryte på meg en DIGER (og da mener jeg DIGER) oppslagsbok om Egypt, men Faraoene, som nok var opplyst om mangt og meget, er relativt tause om sine behov, og Maslow var nok en kar de av opplagte årsaker ikke rakk å bli videre kjent med. På Wikipedia står det (og jeg tror jeg har lov å sitere, men gjør oppmerksom på at jeg har klippet og limt litt på rekkefølgen):

Maslows behovspyramide er oppsummert som en teori basert på ulike behov mennesker prøver å tilfredsstille i en prioritert rekkefølge. Hans påstand er at behovene må oppfylles nedenifra i pyramiden. Man må altså ha dekket behovene for mat, vann, varme osv. før man kan gå i gang med å dekke behovet for fysisk og sosial sikkerhet.

De tre nederste nivåene i behovspyramiden kaller Maslow mangelbehov. Mangler man noe på disse nivåene, oppstår det ganske umiddelbart (alt etter som) en forstyrrelse i vår indre likevekt, som igjen setter i gang en rekker ugreie prosesser som ikke stopper opp før disse behovene tilfredsstilles. Man kan rett og slett avgå ved døden, om enkelte av disse manglene ikke innfris innen relativt kort tid. Jo lenger ned i pyramiden man befinner seg, jo mer dødelig er det å stå med behovet udekket.

1.Fysiske behov
Du har ikke en sjanse til å bevege deg oppover i pyramiden (og alle vil jo opp!) før fysiologiske behov er dekket. Kroppen vår må ikke bli for varm, ikke for kald, den trenger mat, vann ,luft, tilgang på søvn og den må ha frie muligheter til å kvitte seg med tiss og bæsj. Selvsagt ikke alt på en gang, men i naturlig rekkefølge. Man kan si det så enkelt som at kroppens fysiske behov bokstavelig talt er livsviktige. Om ikke er det over og ut, og slutt på moroa. Er du skikkelig tørst og sulten har du ikke krefter til å tenke på annet enn å skaffe deg mat og drikke. Må du veldig på do, så må faktisk verden stå litt på vent til du har kvittet deg med sakene. Når alt er på plass, blæra tømt og vommen full, ja se da melder et nytt behov seg: Trygghet. Først da. Og ikke et øyeblikk før.

2.Trygghet
På trinn 2  handler det om behovet for å være trygg, at det ikke er noen livstruende farer som lurer rundt hjørnet, og at hverdagen ligger innenfor relativt ordnede og forutsigbare rammer. Å leve i frykt for liv og helse hemmer så klart selve livsutfoldelsen. Er man i fare vil man bruke all sin tid, og alle sine ressurser på å søke beskyttelse og sikkerhet. Mine redsler for hoggormer, tannleger og tordenvær ligger kanskje ikke innenfor dette trinnet – selv om kroppen min oppfører seg og reagerer som selve livet står på spill. Mentalt vet jeg jo at jeg ikke vil dø av et besøk i tannlegestolen. Men fysisk. Hasta la vista baby! Men angst er uten tvil en faktor som hemmer liv og levne. Blir den for sterk og dominerende, enten det er reelle trusler eller innbilte mordertannleger, så byr en vedvarende angstfølelse på en kronglete ferd igjennom livsløypa.

3. Sosiale behov
Når vi er mette og gode, trygge og bekvemme søker vi altså videre. Når et sett med grunnleggende behov er dekket, oppstår nye. Mennesket er et søkende vesen, og motivasjonens prosesser er, mener Maslow, en viktig drivkraft for at vi i det hele tatt flytter på oss. Motivasjonen for å klatre videre kommer fra et mystisk sted innenifra og er et viktig karaktertrekk ved det å være menneske. Vi vil stadig ha noe mer enn det vi har fra før. På trinn 3 handler det om behovet for kjærlighet og tilhørighet. Å høre til i et meningsfylt felleskap (som i familien, venneflokken, på arbeidsplassen osv), å bli sett og akseptert for den man er. Å vite at man er verdsatt og elsket, gjør samlet sett til at vi oppnår en indre trygghet. De skaper balanse, likevekt og harmoni. Dersom man mangler disse elementene i livet sitt, så kan det føre til alvorlige sinnslidelser, og gi varig skade på ens mentale helse. Man kan faktisk dø av det også, så det er ikke til å spøke med. Behovet for kjærlighet, vennskap og aksept er nesten like grunnleggende viktig for oss som oksygenet vi trekker ned i lungene.  Dette bør alle mennesker som bevisst eller ubevisst stenger andre mennesker ute tenke på. Mobbing, utfrysing, ignorering og trakassering, samt ivrig bruk av kalde skuldre er dessverre aktiviteter som enkelte ikke klarer å legge av seg. Fy skam!! Og fy skam igjen. Det forblir for meg et stort mysterium hvordan vi mennesker kan opprettholde så mye faenskap ovenfor hverandre. Er det som enkelte påstår nettopp fordi at man selv ønsker seg en god posisjon her på trinn 3? Og dermed uhindret kan suse videre til 4 og 5? Jeg mener i alle fall at den teorien må man dra lenger ut på landet med. Tilgangen på alternative virkemidler i så måte er for stor til det.

Før vi går videre, er det verdt å nevne at det visst er en motsetning mellom disse 3 første og de 2 neste (og siste) plan som straks følger. Maslow kaller det forskjellen mellom mangelbehov og vekstbehov. Mangelbehovene som vi var innom på trinn 1-3, kan mettes og innehar den sterkeste drivkraften når det gjelder selvoppholdelsesdriften. Vekstbehovene som ligger på trinn 4 og 5 er glupske saker, og derav umettelige. Disse trinnene spiller dessuten andre og tredje fiolin om det er dårlig stelt lenger ned i løypa. Det blir rett og slett dårlig med action i toppen, om det mangler action i bunn.

4. Egoistiske behov.
Det er greit å være ærlig først som sist: Her på dette trinnet er det mange av oss i vesten som ligger og vaker! Vi har gått veien fra 1-3 og nå er det på tide å sette inn støtet på det som gjelder meg og mitt. Rett og slett behovet for å være litt Ego! Med stor E. Sånn umiddelbart ikke ladet med positive assosiasjoner, men faktisk helt nødvendig i følge de lærde, for å oppnå balanse, velvære, psykisk helse og helsebringende energi. Ego er, som Wikipedia ville sagt det: En følelse av individuell eksistens. Jeg er meg, jeg er bra. Derfor er jeg. (Det siste der er mer Soligard enn Wikipedia) Det å se seg selv positivt i lys av andre, få anerkjennelse for den man er, det man kan og det man gjør er viktig når man skal finne sin plass her i dette livet. Det å ha en meningsfylt individuell rolle i gruppa, bli sosialt akseptert, samt verdsatt for det man har å tilføre - er av stor betydning. Behovet for intellektuell bekreftelse (steike så dyktig du er!) men også følelsesmessig bekreftelse (Du er super, jeg digger deg!) ligger på dette nivået, og er egoistiske behov som ved innfrielse ikke bare gir sosial og faglig status -det gir også energi og krefter, til grundig å utforske egne evner og iboende muligheter.

Er man i mål på nivå 4 får man rett og slett lyst til å fylle livsbøtta med større pensler, spenstigere farger og Monet, Munch og Michelangelo kan bare forberede seg på selskap på neste trinn. For med alt overnevnte på plass fylles kroppen av mot. Mot nok til å våge seg på mer avanserte prosjekter som henger i tråd med en selv. Med alt dette på plass åpnes slusene inn til rommet som bærer hele ditt potensial som menneske. Og det eneste som gjenstår er bruke vårt nyervervede mot til å sette hele bøtteballetten fri. Det er bare å rulle ut nøstet, og dyppe penselen, for heisen er på vei opp i femte.

 5. Selvrealisering.
Her er vi ikke bare ved toppen, men også ved sakens glødende kjerne. For hva skjer så alt for ofte underveis fra fjerde til femte? Jo det skal jeg si deg: Heisstans og trøbbel i tårnet. Svært mange mennesker kvier seg faktisk for å kjøre løpet fullt ut. Eller rettere sagt helt opp. Det har nærmes blitt en folkesykdom. Det virker som om motet man fikk i 4.etasje sklir av oss i takt med vinsjenes glatte drag i heissjakta, og det begynner å rykke og skrangle til det oppstår full stans i det tvilen spiser opp all drivkraft.  Å bli stående mellom to etasjer er lite moro. Det vet alle som har vært der. Ofte inntrer full panikk, og man ringer i bjella og holder på. Når svar ikke er å få (grunnet streik i bevisstheten eller hva vet jeg) daler motivasjonen og tyngdepunktet forskyver seg fra topplokket til fotsålene. Det knirker i gulvet, og piper i bremser i det vi trekkes ned igjen, for ned… ja dit kommer man jo alltids.  Tyngdekraften er ubønnhørlig der.

Jeg fatter og begriper ikke hva som skjer underveis i fra fjerde til femte men noe er det, og det er på mange måter disse passasjerene, disse fastlåste heispassasjerene dette prosjektet handler om. Som du min venn, handler om. Vi må få flere folk opp i 5! Så de kan bruke sine ervervede evner og talenter til å sy sammen verden. For jo flere passasjerer som kommer seg opp – jo flere verdensborgere blir i stand til å skape helhetlig endring i denne sønderskutte verden. Før vi går nærmere inn på årsak og virkning, bør vi kanskje gjøre oss bedre kjent med det som faktisk ligger der oppe og venter. 5.nivå går jo for å være et ganske festelig plan. Der tilbys det god utsikt og store muligheter. Dette trenger jeg antagelig ikke fortelle deg for du kjenner sikkert til forholdene. Det må du jo nesten, for jeg tror neimen ikke det er mulig å rocke verden fra 4. etasje. Mulig jeg tar feil, men jeg tror ikke det.

Alle mennesker drømmer om å komme til topps og slå seg løs. Det er (om jeg kjenner Maslow rett) – det alt handler om. Jeg tror det er fordi at her oppe er vi i stand til å se sammenhengen og meningen med det hele. Her løftes perspektivet fra egoskapet til fellesskapet. Vi skjønner med all den kraft som er å oppdrive at vi er en del av et stort hele, at alt henger sammen med alt, og at alle de egenskaper vi er utstyrt med passer sammen med de andre sine som biter i et enormt puslespill. Alt det vi har med oss av erfaring, kunnskap og evner er med på å bidra på en måte som gjør verden godt. Vi hører sammen. Vi mennesker av verden trenger hverandre for å ha det bra. Med alle våre forskjeller, alle våre ulike evner og talenter. Det blir ikke noe bilde om alle brikkene i puslespillet er like, for da passer de ikke sammen. De SKAL være forskjellige! For om alle var flinke til å bake, og det var det eneste vi kunne så hadde verden rent over av brød og boller – eller…når jeg tenker meg enda grundigere om… faktisk ikke. For om man skal dra den der helt ut så hadde det nemlig ikke blitt brød og boller at all. Bare en drøm om brød og boller. For hvem ville visst hvordan man dyrket korn? Malte mel? Hvem skulle bygd ovnene? Sørget for ved eller elektrisitet? You get my point?  Vi er født forskjellige fordi vi skal fylle en helthet. Vi skal jobbe sammen, side ved side og by våre brikker til verdens bord. Bare slik blir bildet helt. Når alle bidrar. Bare slik frigjøres krefter som kan hele verden. Våre krefter. Sammen.

Om alle bare suser videre på trinn 4 – og fortsetter å bygge ego, forsvinner til slutt fellesskapet av synet. Og lar vi det gå for lang tid, blir det nærmest umulig å finne igjen. Mer. Umulig. Enn. Deg. Tenker jeg. Hva Maslow tenker om den saken er det for seint å spørre om, men jeg har en sterk følelse av at han ville vært enig. For er man for lenge i fjerde blir man uhyre dyktig på en ting: Å bygge gjerder. Høye som hus. Sterke som fjell. I femte derimot. Blir man sabla dyktige på å rive dem ned. Og jeg tror det er det vi strekker oss etter. Bevisst eller ubevisst så ønsker alle fred, harmoni, likefordeling av goder. Og vi er alle født med alt det som skal til… for å realisere det. Men da må vi for helvete komme ut av heisen!! Til og med Hylland Eriksen sier noe om akkurat det, og han er som jeg har sagt før, veldig klok.

Menneskene er lykkeligst når det er minst forskjell i mellom oss hva gjelder status og leveforhold. Når naboen har samme størrelse på garasjen som jeg, så er det ok. Når han bygger større vil jeg også ha større. På verdensbasis er det nok ikke størrelsen på garasjene som er det største problemet, men mekanismene som slår inn er like. Jo større forskjellene er jo større blir misunnelsen. Misunnelse gir grobunn for grådighet, maktbehov og trigger konkurranseinstinktet. Det er på mange vis både godt og vondt. For verden trenger også konkurranse. Sier Hylland Eriksen. Om ikke så hadde jo alt for alvor stoppet opp. Ingen ville lagt sjela si i å utvikle noen ting som helst om ikke man var trigget til å gjøre nettopp det. Men Maslow mener det triggerpunktet er i femte. Behovet for å realisere alle våre evner og talenter ligger sterkt i oss. Jeg vil tilføye: Realisere til det beste for verden, og ikke…på bekostning av den. For alt det vi gjør med hjerte for verden. Er godt for oss. Som bor her nå. Og siden. Men vi må opp i femte for å få det perspektivet. I femte handler også mye av arbeidet om å hente resten av gjengen som befinner seg noe lengre ned i bygningen. For vi trenger alles brikker… for å legge bildet vårt.

Kort oppsummert: På et vis kan man si at målet med dette prosjektet å få flest folk opp i femte. Inspirere de til å hoppe ut av heisen og bidra. Klart de skal ha med seg egoskapet sitt for i det ligger all vår egenart,  men vi må implementere alt dette i fellesskapet. Jeg er helt sikker på at det finnes møbelsnekkere der oppe i femte som hjelper til med der. DU for eksempel. Er en sånn snekker. Om gjengen i heisen bare får et glimt av deg, vil mulighetenes veier åpenbare seg og da… hopper de ut av heisen og ER MED. For det holder ikke med meg. Det må såpss til som en Springsteen. I alle fall i teorien. Og det ligger mye sannhet i gode teorier sier Maslow (med god hjelp… fra fru Soligard) Så du skjønner Bruce - du bare MÅ komme. Ellers får jeg ikke folk ut av heisen. Capice?? Jeg tror ikke det er noe håp om noe endring i denne verden om vi alle blir liggende å lugge i fjerde, og sånn... er det med den saken.

Ok, jeg tror vi stopper der jeg. For: PUH!!! Det var litt av en runde. Jeg tror vi forlater Maslow og co nå før det er for seint. Jeg håper du fortsatt er her og  ikke ligger igjen langs løypa og raller. For da har jeg tapt. Jeg tør ikke lese igjennom dette engang før jeg poster, for da kommer jeg til å spikke og spikke til jeg blir GAL av detaljene. Jeg lar det stå til. Igjen. Det er her rauseheten jeg ba om kommer inn. I neste kapittel er det nok lurt at vi tar en vinkelpause. Det er jo ikke meninga man skal bli helt utslitt heller. Jeg har dessuten en stor historie igjen å fortelle deg vet du. Om den gang da det umulige mulige for aller første gang landet med et brak oppå paraplyen min… og slik… åpnet veien hit.

I dag er det nøyaktig 10 uker igjen til vi sees. Eller ikke sees. Jubileet feieres så det svinger. I alle fall utenfor vinduene mine. Det blåser nemlig hatter og høy på Fåletoppen i dag. Vinden har visst mye på hjertet, og det… har jeg også. Jeg tror jeg skal ta meg en tur ut og poste noen gode tanker i vindkastene mens de ennå har styrke nok i seg til å bære dem fram til deg.

Ta vare på deg selv Bruce. Til vi sees. (Og etterpå)

Rikke