For mange herrens år siden sa den danske filosofen Piet Hein følgende: “Du skal ikke ville det hele. Du er kun en enkel del. Du eier en verden i verden. Og den skal du gjøre hel”. Nå er Piet Hein dau som en sild, men han var en gang klok som en ugle – og han kunne visselig kunsten med å si veldig mye, med veldig lite. En arv jeg dessverre ikke er i stand til å føre videre, men så er vi heller ikke i slekt Piet og jeg. Jeg slekter snarere på min forfader - dikterpresten Petter Dass. Han skrev også hauger av brev, gjerne på rim – og drev i følge ryktene med både synd og svartekunster, mens han forkynte guds ord. Det siste der har jeg lite til overs for, og jeg kan heller ikke fatte at det er forenelig å utøve alle disse tre tingene på en og samme tid. Nå er det ikke så godt å vite hva som er sant og usant, historie eller sagn flere hundre år etter at Petter Dass blåste i sin trompet der oppe i nord. Presten uten skygge, med fingre svertet av blekk, får være et lite mysterium man kan grunne på når man har tid til slikt. Det har for øyeblikket ikke jeg.
Såååå…..Dass får være Dass, ett drag i snora og vekk me`n . Det var jo virkelig ikke han vi skulle snakke om. Jeg er mer lysten på å snakke om Mr. Hein, selv om jeg ikke bærer en flik av hans gener i min kropp. Tankegodset hans kan jeg innlemmes i likevel. Det er tid for å hente opp en tapt tråd, og bøye til … en ny vinkel.
Du skal ikke ville det hele du er kun en enkel del, du eier en verden i verden og den skal du gjøre hel.
I mange år syntes jeg det var helt fantastisk sagt. Jeg kunne senke skuldrene og puste ut. Det var altså ikke mitt lodd å redde verden! (Puh og thank God!!)Filosofien hans var like enkel som den var kort: Dersom alle konsentrerte seg om å gjøre sine samfunn hele, ville til slutt verden bli hel. Verre er det altså ikke. Alle skulle sørge for seg og sitt innenfor sine ansvarsområder om man kan kalle det slikt. Fra familien, til lokalsamfunnet til landet man var den heldige borger av. Og man skulle ikke tro at man kunne bidra med noe videre utenfor det. Man skulle ikke ville det ”hele”. Hver og en av oss var for enkle og små til å utgjøre videre forskjell utenfor vårt lille lands grenser. Vi hadde ansvar der vi befant oss. Det var der vi skulle jobbe for helheten. Med tiden må jeg innrømme at jeg har slitt litt med den filosofien. Hadde verden vært i balanse så hadde det jo vært grei skuring, men som vi har vært inne på tidligere – det er den jo langt i fra IKKE. Etter mye murring i tankeboksen har jeg kommet fram til at det må være slik: De som har fått helheten på plass og har kommet ut av heisen i 5.etasje (ref Maslow og kap. 17) må løfte hodet og strekke ut bein og armer, og HJELPE dem som ennå ikke har klart å pusle sine brikker lenger nede i bygningen. For det kan da ikke være slik at vi ikke skal bry oss om andre enn oss selv?? Ever??
Jeg er derimot enig med Hein i følgende: Vi kan ikke flakse rundt om kring og redde verden for så å glemme å trygge vår egen familie, utvikle vårt eget bosted – for da går det jo til slutt rett vest her også. Vi må hengsle opp vår egen dør slik at den tåler storm og uvær, før vi henter skrutrekkern til verdensdøra. Vi kan jo ikke begynne å skru på den om vi har blåst oss selv ut av huset.
Akkurat nå blåser det så fælt at vi har trøbbel nok bare med å lukke dørene til hoteller som Cæsar og Paradise. TV-konsepter som på hvert sitt vis raser som tornadoer over befolkningen og suger dem inn i sitt virtuelle univers.. Det er vel liten tvil om at vi bruker mer tid på såpe, sladderpresse og realitytv – enn vi bruker på virkeligheten selv. For ikke å snakke om penger! Penger som raser ut av vidåpne lommebøker slik at vi får paradiseglatte rumper, falske negler og kan kle oss i traktormote til catwalk priser. Jeg skjønner at slikt kan føles nødvendig. Nå er jeg ikke hekta på traktor, men jeg liker å kjøpe ting som gjør at jeg kan føle meg litt fin, bedre er jeg ikke. Det er massive krefter der ute som nøkker og drar i behov som Maslow aldri kunne forestilt seg – eller kanskje gjorde han det… og tok kvelden.
Allikevel slår det meg at det er en real skjevfordeling her – når det gjelder bruk av tid og penger i forhold til hva som betyr noe der og da. Og hva som BETYR noe – in the long run. Alle vil ha en bedre verden, men de færreste er innstilt på å forsake noe som helst for å skape den. Det er som eventyret med den Røde Høna, der alle skal ha-skal ha, men ikke bidra. Nå veit jeg at fatter`n blir gær`n på meg, men det får han heller bare bli. Han sier at jeg må passe på så jeg ikke retter ut pekefinger `n og er besserwisser. Vel - jeg har to pekefingere, som de fleste andre, men jeg peker mest på meg selv mens jeg bruker de andre fingra til å rote rundt i floka her. Dessuten må jeg være verdens dårligste besserwisser. Jeg har alt for mange spørsmål …og alt for få svar.
Jeg skjønner at shopping og såpe-TV sikkert er godt for samfunnsøkonomien – men kan vi for gudsskyld ikke skape noen flere arbeidsplasser og tv-konspeter som utvikler vår forståelse av tingenes tilstand og i tillegg ...redder verden!??! Bare lurte. Jeg vurder helt ærlig å sette Hylland-Eriksen på saken. Både Hein og Maslow er tause som graven, mens Hylland –Eriksen er sprell levende og med flere kloke ord på tanken enn noen andre jeg vet om. Han må da ha noen svar på hvorfor vi så til de grader rives med av ting som forsøpler vårt tankeunivers, og dermed også verden selv? Kanskje han også vet hva vi kan gjøre med slikt som det. Jeg skal skrive til han og drøfte saken. Får jeg svar, blir du den første som får vite det.
I morgen eller dagen derpå skal jeg fortelle deg litt om hva jeg har gjort med alle disse tankene jeg har ballet med oppigjennom, for jeg har ikke bare sittet med henda i fanget og venta på deg. Jeg har virkelig forsøkt å gjøre noe med hele denne bøtteballetten til Hein, Maslow, Hylland-Eriksen. … og fru Soligard. I 2008 startet noe som heter Begeistringsetaten. Begeistringsetaten er en idealistisk forening som jobber for å øke det lokale samfunnsengasjementet. Breivoll Experience, som du mer eller mindre frivillig er en del av, er ett av våre viktigste prosjekter. Men lenge før det ble noe Experience, ja lenge lenge før det ble noen Begeistringsetat i det hele tatt… datt du ned i holdet mitt, mens jeg og et visst vaffelfat skiftet gir. Vi er tilbake i kapittel 2, på kirkebenken i Prinsdal – året er 2000 og jeg ... hadde nettopp fått øye på et fremmed menneske i speilet.
Og, der Bruce, fant jeg tråden. Endelig!! Jeg gir den til deg, også må du love å holde godt på den til i morgen. Da skal jeg bringe den til veven. Nå er det for seint å lage mønster av noe som helst, for øya går i kryss her på Fåletoppen. Karlsvogna glimer med sitt fravær, så jeg får finne meg andre fremkomstmidler til nattens eventyr. Hvem vet , kanskje sees vi i et himmelkryss over Atlantern?
Til da - God natt!
Rikke
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar