Jeg må bare litt kjapt innpå i dag, mest for å beklage forrige runde. Det ble litt av en tørn. Jeg lover at det ikke blir mere av det kaliberet der. Jeg er svimmel enda, og så svimmel bruker jeg ikke bli. Du skjønner det kapittelet der har ridd meg som en mare i lange tider, og jeg måtte bare få det ut. Første utkast ble skrevet for 3-4 år siden. Fatter`n kunne ikke fatte og begripe hva Maslow hadde å gjøre i et brev til deg, og lenge tenkte jeg at han kanskje hadde rett i det. Helt til jeg tenkte at det var jeg som hadde rett. Tiden vil vel vise hvem av oss som vant det veddemålet for å si det sånn, for akkurat nå er jeg faktisk ikke så sikker sjøl. Fatter`n på sin side syntes plutselig at det var fantastisk. Men aaaalt for langt. Jeg hadde ikke filla peiling på at Mr.Maslow skulle breie seg så til de grader utover som han gjorde. MEN…. når man har vært dau så lenge som han har, er det vel ikke så rart man griper rampelyset når det først byr seg.
Jeg håper du har vettet i behold, og logger deg innpå for å åpne dagens brev. Og jeg håper Mr. Maslow har satt seg akkurat der jeg tenkte at han skulle sette seg, og gitt deg de perspektivene jeg så gjerne ville at du skulle få. Jeg håper inderlig at du ikke har trykket ctrl+alt+delete, og sendt fru Soligard i isolat. Det kan du fint vente med til jeg har skrevet siste linje. Historien er langt unna vår veis ende.
Jeg liker å tro at du henger på. Jeg har jo kastet ankeret mitt langt pokker-i-vold uti kosmos, og noe der ute har gitt feste. I de ørsmå øyeblikk der tvilen sender sitt forræderi gjennom blodet, hanker du meg inn. Ved påsketider for eksempel, hadde jeg relativt flate batterier og da jeg lente meg tilbake i bilen for å dra til fjells… sang du til meg igjennom radioen. Vel framme hos svigermor satt jeg meg ned i sofaen, og strakk bein og tanker etter hvile… og midt i utpusten møtte jeg blikket ditt. Jeg fikk hjertestans. What?? Bruce i stua til svigermor på Gol???? <jbptgpt??
Og der stod du. Lettere henslengt, med henda i lomma mens du borret øya dine dypt inn i mine, med et blikk som sa alt: Come on, sa du. Doen`t you give it up. Make it happen! Akkurat der og da. Når jeg trengte det som mest. Du må gjerne tro at det hadde klikket for meg, at det var en ørliten error under topplokket. Det var det til en viss grad også – men ikke så ille at jeg så syner. Du var der. Svigermor hadde putta deg i en hylle sammen med diverse annet nips og stas. Hennes første gave fra hennes sønn, min mann, var en LP skive med deg. Tunnel of love. En skatt blant skatter. Et minne blant minner. Og en oppstrammer av dimensjoner for et visst hengehue i sofaen.
I løpet av påsken kom overskuddet tilbake og jeg fikk nye krefter til å poste et nytt kapittel. Nr.16. Jeg slet lenge med kapitteloverskriften. Til slutt kom den som lyn fra klar himmel: The rising. Jeg var nede, men på vei opp. Jeg shoppet rundt i itunes for å finne låter som kunne ha det som tema. Og gjett hvem som seilte opp i søkefeltet!! ?? Yes you! Nå kan det være veldig innlysende for alle der ute at du har en sang som heter The Rising. Men med hånden på hjertet Bruce. Det visste ikke jeg.
Det slår altså ikke feil. Så fort tankene mine toucher borti galskapen i dette prosjektet dukker du opp. På de forunderligste steder, på de rareste tidspunkt. Jeg kan switche rundt på tv`n og plutselig kommer jeg på en kanal hvor navnet ditt blir nevnt. I samme sekund som jeg skifter. En gang er greit. To ganger også. Men når det skjer tre og fire ganger blir det påfallende. Det går knapt en dag uten at jeg hører deg på radioen. Går jeg inn i en klesbutikk er det det dine sanger som spilles, setter jeg meg i bilen kommer du straks over eteren og innvanderer mine gater med dine gater. Ditt sultne hjerte hamrer slag igjennom mitt sultne hjerte. Ditt fødeland stiger stolt opp over mitt fødeland. Det er så påfallende ofte at det nettopp er det. Påfallende.
Jeg fortalte det til fatter`n og han lo. Helt til han satt seg inn i bilen min og du kom. Påfallende? Det er i alle fall noe som napper i bryteren og ber meg skru PÅ. Fatter`n var enig Så da så. Med tiden har jeg oppdaget at vi snakker samme språk , fatter`n og jeg. Jeg tror det er et resultat av at vi lytter etter de samme tingene. Men før, langt tilbake i tid da Atlantis sank og krabbene ble til gress var han mer gresk en noen greker jeg har kjent. Totalt fremmed og uforståelig, og det fantes ikke en ordbok i verden som kunne oversette det han lirte av seg. Men med årene… har jeg utviklet et godt språkøre – og jeg tror faktisk fatter`n har jenka på bruken av fremmedord. Uansett, han hører det meste av det jeg hører, og vi er skjønt enige om at du ber meg skru PÅ, når jeg er på vei… av.
Mer nøkternt sett kan det nok finnes en mer logisk forklaring på at du for tiden dukker opp OVER ALT! Den mest nærliggende teorien er at du er den du er. Konge og Boss. After all these years. Skivene dine ligger lina på radiooperatørenes bord. For å ikke glemme at du faktisk er fysisk på vei. Hele Norge er på tuppa. Det mest avgjørende er nok likevel at jeg har entret en ny sfære. Og her… er jeg hyperfokusert. Filteret mitt er stilt inn på Bruce, og det plukker opp alt som har den minste farge av deg. Ok, det der hørtes litt vel drøyt ut, men la meg forklare det på en annen måte: Det er som når man er gravid. Man befinner seg plutselig i en ny virkelighet. En virkelighet som har ligget og vippet rett under horisonten av den gamle, men som man ikke har hatt noen forutsetning om å vite noe om før man får billetten inn. To blå streker, og bæng! En ny verden åpenbarer seg med et brak.. En verden befolket av gravide. Plutselig brer det om seg gravide på alle gatehjørner, på alle fortauer, på alle busser, badestrender og skogsveier. Blussende kinn, og struttende mager. Dedikerte og samkjørte går de veien mot et felles mål: Å bære nye borgere inn i framtiden.
Fra å være i en verden der gravide åpenbarte seg sånn dann og vann – så ankommer de altså nå i horder. Det er like magisk og underlig, som det er logisk. Og det er den magisk underlige, og logiske hjernen vår som står bak. Den synliggjør nemlig det som vi er “hekta” på. Jo viktigere og mer meningsfylt, jo tydeligere. Hjernen bruker plass til det vi trenger, selv om det i følge lærebøkene i grunnen skulle være plenty av kapasitet å ta av. Men ikke på den delen av herligheten vi har tilgang til. Der er det kun plass til skarve 10%. De andre 90% brukes på en måte selv garvede forskere strever med å finne ut av. Et uutgrunnelig mysterium rett innenfor pannebrasken på oss alle mann. Og det er de færreste av oss som tenker videre over. Antagelig likegreit.
Så. Når ditt nærvær er så sterkt i min hverdag – til tross for de hav, mil og umuligheter som ligger mellom oss – så er det et helt klart et tegn som da ikke nødvendigvis kommer ovenifra. Men snarere heller innenifra. Et tegn fra meg- til meg, som sier noe om at du, og det du representerer for meg, er viktige saker i mitt liv av muligheter. Og det skal ikke! Ikke ikke ikke!! Ignoreres. Du er herved ikke ignorert. Den dagen du sier det samme om meg setter jeg kryss i taket.
Natta Bruce. Men før du sovner vil jeg gjerne ha sagt en ting: Jeg er ikke "hekta" på deg. Ref kap.8. Men jeg er ganske så opptatt av ringvirkningene som vil oppstå ved din ankomst. Jeg håper du skjønner forskjellen. Nå krøller jeg alle sprettert-tanker sammen, og slenger dem oppi Karlsvogna. Der kan de hvile seg helt til i morgen om de vil, for nå skrur jeg systemet AV. På den gode måten.
Rikke
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar