23. Follow that dream

Learn from yesterday, live for today, hope for tomorrow – sa Albert Einstein. Han hadde nok noen vinternetter i kroppen da han ytret dette,  og  innimellom tenker jeg at slike utsagn er gode å lytte til.  Akkurat nå koker det i prosjektet vårt, og læringskurven er brattere enn jeg liker den, for bakkene begynner å bli vel tøffe. Men læring er læring. Vi har ikke kalt prosjektet vårt Experience for ingenting. 17 dager igjen Bruce. 17 dager. Kommer du?

2006. Du landet i Nordby med et brak, men slapp ikke ut av pappeskene før 4 år seinere. Det var seig vinter og snøslapsen lå blank i Aschehougbakkene. Det var tid for å etablere Begeistringsetaten i Ås kommune og vi hadde kalt inn til kick-off og bygdemøte på forsamlingshuset vårt.  2 år tidligere hadde jeg etablert landets første Begeistringsetat i Ski kommune, og nå var det altså hjemkommunen min sin tur. Begeistringsetaten. What the heck?? Ja, det lurte nok flere på enn du for å være ærlig. Da etaten ble etablert i Ski fikk jeg umiddelbar beskjed om at jeg hadde kvalifisert meg for medlemskap i Norsk Dusteforbund. Plutselig var jeg DUST. Og ikke bare dust dust. Jeg var så mye dust at de hadde opprettet et forbund for sånne som meg. Sånne som var så DUSTETE at det var helt avsindig at det gikk an.  

“Dusteforbundets medlemskartotek viser en tverrpolitisk massebevegelse over navngitte mennesker og institusjoners gedigne tøv på trykk”…. står det å lese i omtale av Dusteforbundets virke.

Om jeg er medlem på ordentlig er jeg derimot noe usikker på, men det spiller egentlig ingen rolle. Der og da ble jeg sint som en tyrk og sta som en geit, og tenkte at pokker heller!!  Hvem har monopol på sannheten om hva som er dustete eller ikke? Ikke videre begeistringsaktig, I do admit- men jeg er som sagt ikke Mor Theresa heller.  Om det er dustete å jobbe for lokalt engasjement igjennom begeistringsskapende aktiviteter– så greit. Dust -  Jeg skal ta betegnelsen som den ære det er.

Begeistringsetaten ble en videreutvikling av FRITT-filosofien. Jeg tenkte at om jeg bare fikk satt det hele litt mere i system så ville det bli fart i skuta… så jeg heiste seil. Alle som ønsket å bidra til å bygge gode lokalsamfunn der de var, og som var villige til å omsette alle gode TANKER de måtte ha om slikt … til HANDLING … kunne bli med i Begeistringsetaten. For om vi forente alle de gode kreftene som var – og dro i samme retning: VOILA!! Vi laget begeistringserklæringer og avviklet prosjekter i hytt og pine. Innbyggere, næringsliv, lag og foreninger meldte seg inn. Ikke i mengder, men nok til at jeg… ble VI. Jo flere vi er, sa jeg.. jo høyere heiser vi sola på himmelen.

Engasjement er motoren som driver samfunnet vårt framover. Passiviteten er reversen. Begeistringsetatens formål ble å trimme motor`n og finne drivstoff som glødet på tanken. Slik skulle det litt rabalder av. Jeg har vel aldri fått så mye sinna mail i hele mitt liv som jeg fikk i den oppstartsperioden der. Hvor naiv var det mulig å bli? Hadde jeg en lykkepilledispenser på kontoret mitt kanskje? Ja, vet du - tenk det har jeg!! Vil du komme innom og få en dose?? Heldigvis sa jeg ikke det, men det var millimeter `n før. Det har stilnet nå.

Nå er det ikke Begeistringsetaten en kommunal etat på riktig. Men det er riktig å kalle det en etat, for alle kommuner med respekt for seg selv burde ha etater som jobbet for innbyggernes tilhørighetsfølelse, livsglede og samfunnsengasjement.  Alt som ikke finnes kan lages, så det var bare å finne fram spade og hakke. Bygge, snekre, hamre.

Å skape fellesskapsarenaer ble en viktig oppgave for etaten. For skal du vekke engasjementet så må folk kjenne tilhørighet ovenfor stedet man bor på. I en tid der folk flytter mye, ender man til slutt opp på steder man ikke har røtter.  Hver måned inviterte vi til dans på rådhusplassen i Ski. Sommer som vinter. En time med rock og samba, så fettcellene fløy veggimellom og hjertet pumpa jippislag i kroppen. Det kostet ikke en krone å delta. På det meste var vi 30. Det skjedde kun en gang at vi var over 10 og det var mest fordi VG avisa skulle komme og lage en reportasje.. Som oftest var vi bare to eller tre. Men vi danset til gjengjeld så heftig at selv månesigden som hang over oss ble flau. Vi danser ennå, men ikke like ofte som før. Aldri om jeg gir opp det der.

I 2010 var det altså Ås sin tur. Og etableringen ble annonsert med rundkjøringsdemonstrasjoner og nevnte bygdemøte. Og det var der, på bygdemøtet at du igjen tok tak og spratt ut på parketten. Foran hundrevis av folk Bruce. BÆNG!! Etter å ha holdt deg i ro såpass lenge, var du i forbausende god form, og svingslaga snodde seg med sambaen som spredde seg under taket.  Til og med Bruce. Sa jeg. Igjen. (ref.kap. 21)

Den kvelden åpnet vi Drømmebanken og ordføreren vår ble utnevnt til bankdirektør. Hele kvelden kunne folk sette inn drømmene sine i banken. De fylte ut innskuddsblanketter, og den eneste betingelsen for kontoopprettelse var at drømmen de bar på gagnet lokalsamfunnet.  Jeg satte deg smack inn Bruce, og ordføreren lea ikke på øyebrynet en gang. Og der… ble du i grunnen stående, og flott var det, for da visste jeg i alle fall hvor jeg hadde deg. Utover vår og høst, kom flere drømmer til. Alle skolene i Nordby ble invitert med i prosjektet, og elever fra 4.-10. trinn bar sine drømmer til banken. I november 2010 avholdt vi drømmevalg, og bygda skulle stemme på den drømmen de mest av alt ønsket skulle bli realisert. På forhånd hadde en jury plukket ut 6 drømmer fra banken som kvalifiserte til valgdeltagelse. Drømmen som vant på de ulike skolene gikk direkte til valg. Det var ikke en kjeft som tok notis av deg Bruce.  Du ble ikke plukka ut av juryen en gang – og det enda jeg var medlem!!  Ordføreren tok med seg stemmeurna fra Rådhuset, og etter en grundig presentasjon av hver drøm var det tid for valg. Etter en kjapp opptelling på bakrommet var resultatet klart.

Vinnerdrømmen Begeistringsetaten skulle jobbe for å realisere ble drømmen om en åpen familiegård på Breivoll Gård - en kommunal perle innerst i Bunnefjorden ikke langt fra konsertarenaen din. Denne gården har oppigjennom hatt ulike leietakere, og nå ønsket bygda gården tilbake slik at stedet kunne være til glede for alle. Da jeg var liten og sprang i Ascehougbakkene, var jeg ofte på gårdsbesøk der inne på  Breivoll. Den gangen var gården åpen og den het “Barnas gård”. De hadde dyr og digre hauger med høy på låven som man kunne hoppe i. En gang jeg var der ble jeg invitert inn på kjøkkenet. Det var langsom søndag og høsten rant i striestrømmer nedover vinduene på tunhuset. Jeg husker jeg frøs på fingrene. En dame ropte på meg fra trammen og ba meg inn. Der fikk jeg servert en diger kopp varm kakao laget på melk de akkurat hadde hentet i fjøset.  Melkespannet stod fortsatt på benken, og for ei jente som kun hadde sett melk på kartong var det ur-eksotisk. Jeg har aldri smakt lignende kakao i hele mitt liv. Ikke før. Ikke siden. Den var tjukk som fløte og så søt at det fløy gysninger igjennom kroppen etterhvert som varmen la seg godt i brystet.  Det var som å få en kopp full av…. ja…. kjærlighet. Det var i alle fall det jeg tenkte, der jeg satt og viftet med våte bein og med høy stikkende ut av museflettene. Dette er flytende kjærlighet. Kjærlighet-rett-i-koppen. Kjærlighet rett i kroppen.

Ute på tunet stod en diger bukk som het Emanuel Desperados. Han senket hodet og skrapte med hovene sine hver gang det kom folk til gards. Han hadde snirkelhorn så digre som folkevogner og han prustet røyk ut av neseborene sine. Hver gang sjansen bøy seg tok han rennafart og stanget ned folk for fote. Jeg kan ikke fatte at den skapningen fikk lov å gå fritt. Han var en drapsmaskin på fire bein, og hadde rykte på seg helt ned til svenskegrensa. Barnas gård, kunne litt av hvert om det å skru opp spenningen i hverdagen. Men Emanuel får være Emanuel. Nå finnes han ikke lenger, om han da ikke jager bort folk der oppe ved Perleporten. Jeg håper han har gått lei av det når det er min tur til å passere.

Greit. Digresjonene flagrer her. Jeg skal ikke snakke så mye om mer om den gårdsdrømmen, men det jeg kan si er at vi jobber iherdig med saken.  Å skape en fellesskapsarena der nede i sjøkanten er ingen liten jobb, men det får ta den tiden det tar. Jeg har kortere tid på meg til å lande deg.

Samme høst som drømmevalget ble avviklet fikk Begeistringsetaten en henvendelse fra noen foreldre i Nordby som lurte på om ikke Begeistringsetaten kunne bidra med noen positive aktiviteter ovenfor ungdomsmiljøet i bygda. De var bekymret for utviklingen – og ønsket tiltak på banen som kunne bygge nye veier. Steike!! Jeg var kanskje mer redd for ungdommer enn for båter og fly, og hva kunne vel jeg grave opp av spennende tiltak som de ikke ville spy av? Middelaldrende kjærringer er ikke akkurat indrefilet i de kretser, men ok. Jeg gikk i tenkeboksen.  Der ble jeg lenge, men en dag raste ideen om å lage et konsertprosjekt ned i pannepanelet. Musikk+ungdom=sant. Ikke sant??  

Før jeg plukka opp den ballen så måtte jeg snakke med noen som kunne ungdom. Jeg ringte fatter`n. Han hadde trossalt håndtert meg en gang utpå 80-tallet, og måtte ha noe kunnskap å by på.Han jobbet også som frivillig med ungdom i Røde Kors. I tillegg… jobbet han som gatemegler. Ikke bare var han gatemegler. Han utdannet gatemeglere – hvis oppgave blant annet var å lære ungdom å håndtere konflikter. Sine egne. Og andres. Fattern, direktøren og Mr.Business, hadde lagt karrieren på hylla for å bli “Bessfar” til hundrevis av ungdom jeg ikke en gang kjente navnet på og jeg tenkte at om han ville gi litt av sin tid til å bygge dette med meg… så kunne prosjektet kanskje bli liv laga. I februar 2011 spurte fatter`n hva jeg ønsket meg til bursdagen min. Deg. Sa jeg.

Også Bruce, er jeg straks ved startstreken, og der….. håper jeg du står og venter. Har du hengt på helt ned hit er du mer seigliva enn meg, og godt er det. Troen på at du står der gir ekstra kraft i drivstoffet som frakter denne skuta framover. Du er så nærme at vi nesten kan ta på deg. Så nærme at du blir mer og mer mulig for hver dag. Men samme med mulighetene så øker umulighetene, og marginene blir knappere og knappere. Vi leter under hver stein vi finner. Vi leter. Etter svar og kunnskap som kan dytte deg nærmere oss. Om du bare hadde sett alt dette!  Om du bare hadde hørt oss si alt det vi har kommet for å si!  Om du bare hadde gitt oss 20 minutter av din tid. 10 minutter. 5. Det. Ville endret ALT.  Alt. Det ville endret synet på livets iboende muligheter og enkeltmenneskenes kraft til å skape endring.  Og den innsikten.. vil kunne utløes et skred av handling til å realisere akkurat det. For ER du mulig. Så er ALT mulig. Verden trenger nytt drivstoff. Vår formel… inneholder en dose av deg. Du. Er vår drøm. Vårt håp. For en bedre morgendag.

Rikke