26. Love oh love

Du trenger ikke mer enn 1 virkelig god venn kunne sønnen min på 12 år fortelle meg her om dagen. En venn og du er reddet.  Jeg er ved siste tråden og det... i grevens tid...for i dag er dagen her

1988. Min beste venn fra den gang var en sann kriger, og selv om hun var en var hun som ti. Hun skrek mot verden, og ga blanke. Malte seg svart og sminket seg hardt. Hun eide ikke en eneste levisbukse og var stolt av det. Til helvete med alle, jeg trenger ingen! var hennes mantra. Men helt sant var det nok ikke. I alt det svarte bar hun et varmt og frodig hjerte, fullt av lys og rettferd. Men nådig var hun ikke. Særlig ikke mot de som gjorde vondt mot de hun var glad i. Men i alt dette nådeløse, svarthvite verdensbilde hun flagget over sin hverdag åpnet hun en havn som jeg kunne flyte inn i. Her begravet jeg frøken prektig, kastet litt fornuft over bord, og her sparket jeg omsider blyloddet vekk fra beina for godt. Der jeg skjøttet mine plikter… satt hun sin ære i bryte sine. Fantastisk befriende!  Slikt burde gis ut på blå resept. Vi gikk på noen smeller men de var ikke større enn at de ga mer lærdom enn skade.  Vi hang sammen som erteris hele ungdomsskole og var like forskjellige som verdens ytterpunkter (som egentlig er ganske like om man tenker etter). Det var hun som lærte meg å røyke. Noe jeg selvsagt aldri skulle begynne med, men slike løfter kan man neste ikke stå inne for når man er barn. ”Du bare sier eple innover” sa hun nonchalant mens hun tok et dypt trekk av sin røde Prince og demonstrerte. Eeeepleee. Hun blåste røykringer og smilte skjemskt med grønne øyne.  Også... var DET gjort. Jeg ble røyker, og ga blaffen i både kreft og død. Det var oss to mot verden. Aldri hadde oddsen vært lavere! Vi spilte a whiter shade of pail (elle pain som vi trodde låta het den gangen), hundrevis av ganger, til natta ble hvit og smerten borte.

Dager og netter gikk. Uavhengig av nyansene på hvithetskalaen. Vi gjorde vårt beste for bli kjent med livet ,og la livet bli kjent med oss. Etter hvert la erfaringens byggesteiner seg godt innunder mitt livsfundament og ga meg stabilitet og tro. Jeg var bra nok akkurat som jeg var. Med eller uten havn. Og det rare med det var at når jeg først virkelig kjente det som en sannhet i hele meg, helt inn til hjerterota...så ble det ganske umiddelbart en sannhet for alle andre også. Søsterskapets skarpe tunger stilnet en gang der uti i siste ungdomsskoleår. I alle fall hørte ikke jeg noe mer til dem. Det hadde tatt sin tid, men jeg og Mandela kom igjennom med rak rygg.

I et øyeblikks glede over å slippe fri  dekorerte jeg en sort paraply med en haug fargerike garnnøster fra skolens formingsrom . Jeg danset lykkelig igjennom den tomme korridoren. Det var sommer, og tid for for farvel. Farvel til alt som hadde vært og et stort velkommen! Til at alt det nye som var på vei. Garnnøstene fløy rundt meg som fargerike kloder, og etter hvert som meter på meter av glatt linoleum ble tilbakelagt økte paraplyuniverset i omfang. Jeg tror det var der og da at det mulige umulige ble unnfanget. Susende under paraplybuen. Jeg var fri til å gå mine egne veier, til å danse i skolens korridorer uten å bry meg en tøddel om hva andre mente om det. Det var mitt liv og mitt valg. Ingen andre skulle få definere meg. Ever again. Jeg var herre i eget hus. Sola i eget univers. Sjef og magimaker i hvert livsøyeblikk. Alt var mulig, livet grenseløst, og verden åpnet seg mot stjernene. Rektor var totalt uforberedt der han rundet hjørnet og fikk en hel galakse midt i fleisen. Mulig det dukket opp en og annen stjerne på netthinna hans akkurat da, men for det meste så han svart og ba meg pelle meg tilbake til timen jeg kom fra.

Jeg landet på jorden med et brak. Svimmel i hue,  skamfull - Men den følelsen!!!  Den fantastiske grenseløse følelsen av å være fri. Jeg tror det var akkurat da… kompasset ble innstallert. Jeg hadde hånd og hjerte godt oppi universets sentrum og visste jeg hadde funnet sannheten om livet. I alle fall for en stund. Jeg blåste stjernestøv etter rektor og danset tilbake til timen, vel vitende om at NÅ. NÅ begynte det for alvor. The boss was here. Ikke you the boss. Me the boss.

Og..nå har også DU the Boss ankommet: 25 minutter unna. Havene er forsert. Det er alså bare tilfeldighetene som gjenstår. Vi har jobba natt og dag for å få fram brevet. Det har vært alt fra undercovermissions, til høylytte frierier til plateselskaper, konsertarrangører og radiooperatører. Ennå vet vi ikke om du vet om oss. Billettene til konsertene dine ble revet unna på før man rakk å si EPLE. Eller The Boss. 100 000. Vi er færre. Men vi gir oss ikke. NO. Surrender. Her står vi med all den erfaringen vi har (og ikke har) og ber deg komme hit for å vise at vi ikke tar feil. At livet bærer drømmer som går i oppfyllelse, at det er opp til hver enkelt av oss å farge verden. At alle kan få det gode til å skje, bare vi får blikket ut av glansede magasiner, rumpa ut av cellulittkrukkene, og tankene ut av rosabloggene og begynner å legge tid og penger i det som virkelig kan rocke verden. Det er ikke hva vi HAR som skaper endring. Det er hva vi GIR. Det er ikke de gode tankene men de gode handlingene. Det er de bånd vi knytter når vi skaper noe sammen - på tvers av alder, interesser og status som bærer oss om livet skulle falle.. Og det er det motet som gror utav en urokkelig tro på at alt er mulig som kan bære en verden i kaos - til ro. Vis oss at vi ikke tar feil. Kom til oss, ta med gitaren – resten ordner vi. Det er ikke en kjeft som tror på oss. Men vi tror. Og vi håper at det er nok. For alle.

Nå må jeg pakke sammen og reise til start. Står du å venter?  Jeg kjører nå likevel. Med. Eller uten deg, for i dag er vi mange som skal være sammen. Vi skal kjenne på det fellesskapet vi deler, og vi skal knytte det enda sterkere sammen. Vi skal minnes, og vi skal gå.  Vi skal gå for det vi tror på, og vi skal bygge videre på det vi har startet. Jeg har med meg verdens fineste gjeng. Team Experience . De bærer håpet for framtida .... fordi de allerede er i gang med å bygge den.

Om vi ikke sees i dag, så ønsker jeg deg alt godt . Til vi sees. En annen gang.


Rikke