24. desember – julaften, sendte vi brevet vårt. Til deg. Til Sony Music Norge. Til Live Nation. Brevet du aldri fikk. Brevet med det store spørsmålet som ennå ikke har fått sitt endelige svar. Etter å ha vært på tur over dammen i ukesvis, kom det tilbake med stempelet “return to sender” (ref kap. 1). De andre brevene ble ikke returnert, men de ble antagelig heller ikke lest – for alle svar uteble også her. Glassveggen var like ugjennomtrengelig da – som den er nå. Det er veggen som er bøygen. Som er U`en som kaster skygge på de store mulighetene. Ikke du.
I dag har vi siste allmøte i Experience. Siste møte før alle flagg heises, og scenen trilles inn på søndag. Det er et par ting igjen å lande, og utfordringene står i kø. Å arrangere en konsertfestival midt i tjukke fellesferien byr på mye hodebry. Man kunne kanskje tenke seg at det holdt med umuligheter fra før - om vi ikke i tillegg skulle krydre den biffen ekstra. Å skaffe nok frivillige har vært en sann mare. ALLE er bortreist. I alle fall alle som bruker å si JA til slikt. Ungdommen er spredd for alle vinder, bare en håndfull er hjemme til å lande innspurten. 22. juli er det minnemarkeringer over hele landet – og her i Oslo er det Youngstorget som gjelder. Jeg tror kanskje du skal dit. Om ikke annet så kanskje vi hører sangen din derifra strømme over fjorden til oss. Så blir det en touch av the Boss på Breivoll likevel. Dessuten er det meldt regn. Det har regnet så mye i det siste at vi nesten helt har glemt hvordan sommer`n lukter. Hvordan den smaker. Hvordan den føles på huden. Savnet er stort.
Når det tårner seg opp sånn foran meg her på stien er det fristende og bare rulle ut i grøfta å bli liggende. Å gi slipp. La deg fare slik at jeg får frigjort krefter til å lande resten av sullamitten. For det brenner her nå altså. Scenen mangler sjåfør. Vi er short på frivillige. Billettsalget stamper. De uløste oppgavene står i kø fordi få er hjemme og kan hjelper til. Kanskje er det sånn at det ikke er meninga at man skal gi seg i kast med umuligheter. Kanskje det er en grunn til at vi så sjelden gjør nettopp det. Kanskje verden har det best med at alt er som det er, at livet går sin gang uten at vi dytter på noenting i noensomhelst retning. Hva har vi igjen for å strekke strikken så langt så det gjør vondt i hele nervesystemet? Når det ikke en gang er tegn til krakelering i glassveggen?
På slike dager er det godt å kjenne en måke ved navn Jonathan. Han veit nemlig ett og annet om å smelle nebbet i veggen. Da jeg var 16 år fikk jeg boka om Jonathan Livingston Seagull av fatter`n. Ei lita flis av en bok – som satte min forståelse om verden på hodet. Har du ikke lest den så løp og kjøp. Den er fantastisk. Særlig på dager som denne da alt virker håpløst, og det ligger lodd av bly i skoa. Dager man trenger å kjenne at man har ekstra vingeslag igjen på tanken. Dager da tanken er ufri og umulighetene tårner seg opp som strie taggete fjell.
Jonathan. En måke som måker flest, men med det unntaket at han mener at det må være mer ved dette livet enn å krafse til seg mest mulig fra matfatet. Så han utforsker flygningens kunst. Han strekker sine evner, talenter og sin kunnskap om flygning så langt at han sprenger grenser. Bryter lydmurer, og åpner opp en verden av muligheter der alle kun ser umulighetenes tette tåke. Men lett er det ikke. Han støtes ut av flokken. Forvises for sin livsfilosofi, sin vilje til å ta ut det potensiale som bor i ham. Gevinsten er at han finner seg selv. Og ikke minst kunnskap til nytte for verden. Men flere ganger underveis mister han troa.
“Problemet var fart, og efter en ukes trening visste han mer om fart enn den raskeste måke i verden. I tre hundre meters høyde slo han med vingene av alle krefter mens han gikk inn i et lynende, loddrett stup ned mot bølgene, og slik oppdaget han hvorfor måker ikke driver med slike lynende loddrette stup. På sekunder hadde han fått en fart på hudreogti kilometer i timen, og når han løftet vingene i den farten, mistet han stabiliteten. Det samme skjedde gang på gang. Han anstrengte seg av alle krefter, men uansett hvor påpasselig han var, mistet han kontrollen i stor fart. Han steg til tre hundre meter, og når han hadde fått opp maksimal fart, gikk han inn i et loddrett stup mens han fremdeles slo med vingene. Hver gang ble den venstre vingen tatt av luftpresset i det han hevet den, han la seg hardt over til venstre og løftet den høyre vingen for å gjenvinne balansen og vilt flaksende gikk han i spinn mot høyre.
Han kunne ikke være påpasselig nok med vingeslaget oppover. Han forsøkte ti ganger, og alle ti gangene, når farten passerte hundreogti kilometer i timen, ble han til en virvlende masse av fjær, fullstendig ute av kontroll, og klasket i sjøen.
Løsningen, tenkte han til slutt, dryppende våt, må være å holde vingene i ro når farten er stor – slå med vingene til farten kommer opp i åtti, også holde dem i ro.
Han gjorde et nytt forsøk fra seks hundre meters høyde, gikk inn i stupet med nebbet pekende rett ned og med vingene vidt utspent og ubevegelige fra det øyeblikk farten passerte åtti kilometer i timen. Det kostet alt han hadde av krefter, men det lyktes. Efter ti sekunder var farten oppe i hundreogførr. Jonathan hadde satt ny fartsrekord for måker!
Men triumfen ble kortvarig. I samme øyeblikk som han forandret vinkelen på vingene for å begynne opprettingen, mistet han kontrollen igjen, og i hundreogførti kilometers fart følte det som å bli spreng i filler. Jonathan Måke eksploderte i luften og styret ned mot den steinharde vannflaten.
Da han kom til seg selv, var det for lengst blitt kveld, og han lå og fløt på havet i måneskinn. Vingene var tjafsete og blytunge, men nederlaget tynget mest. Han skulle nesten ønske det hadde vært akkurat tungt nok til å trekke ham stille og rolig til bunns, og gjøre slutt på det hele.”
Etter dette mister Jonathan all tro. Han tenker at han må gå tilbake til å bli en vanlig måke igjen. Han innser sine begrensede muligheter. At flygningens fartskunst kun er forbeholdt falker og andre jaktfugler med korte vinger. Med hengende hode, og slappe vingeslag vender han nebbet hjem mot skjæret og til et liv som Måke, akkurat slik som en måke skal være. Ingen flere utfodringer. Ingen flere nederlag. Men så:
“I nattemørket, tredve meter til værs, glippet Jonathan Livingston Måke med øynene. Han glemte strabasene, han glemte sine forsetter. Korte vinger. Korte falkevinger!
Der er løsningen! Så dum jeg har vært! Alt som skal til er bitte små vinger: jeg behøver bare å folde vingene nesten helt sammen og fly med spissene! Korte vinger!
Han steg seks hundre meter over den store havflaten, og uten en tanke på nederlag og død la han vingene tett inntil kroppen, så bare vingespissenes smale dolker var utspent i viden, og stupte loddrett ned. Vinden brølte rundt hodet hans. Hundreogti kilometer i timen, hundreogførr, hundreognitti, og enda fortere. Men nå var en fart på to hundre og tyve kilometer i timen en mindre påkjenning for vingene enn hundreogti hadde vært før, og han behøvde bare å vri litt på vingespissene, så rettet han pent opp efter stupet og skjøt fram over bølgene som en grå kanonkule i måneskinnet”
Jeg får gysninger hver gang jeg leser det avsnittet der. Det ringler i noe dypt dypt der inne, som dytter meg videre. Tiltross.
Hva skal vi med slike historier, dersom de ikke gjør noe med oss? Hvorfor higer vi etter happy endings, mirakler og magiske stunder dersom det ikke er en lengsel etter realisering som driver oss? Jeg tenker at vi ønsker oss eventyret, men at vi ikke tror på det - at all!! Og da... er vi altså like langt. Jeg driver en stor bokhandel og der selger jeg ... bøker. Iallfall gjorde jeg det før jeg gikk ut i etatpermisjon. Daglig solgte jeg eventyr til hundrevis av kunder. Alkymisten, Måken Jonathan, Harry Potter, kjærlighet, tap, svik,… happy endings. Bøker spekket med umuligheter, som forløses av muligheter. Og vi tenker at slikt kun skjer mellom to permer. Vi skjønner ikke rekkevidden av at ALLE har muligheter… til å skape eventyr, akkurat der man er. Vi holdes tilbake av slitte tankereimer som tøyler oss til oppgåtte stier et sted der under hårfestet. Vi vet så mye om alt det som ikke går. Om alt som ikke lar seg gjennomføre. Til gjengjeld vet vi så uendelig lite.... om alt det som faktisk går. Om alt det som faktisk lar seg gjennomføre. Bare vi setter i gang.
Jeg er flasket opp på Jonathan, Pippi og alkymister. På Ronja Røverdatter, Hobbiter og Peter Pan. Kall det miljøskadet, men greit nok. Jeg kan ikke ligge å rulle i grøfta med alle disse eventyrene innabords. Livet er for kort til å ikke prøve. Jeg tror fatter`n og muttern utmerket godt visste hva de drev med da de dyttet på meg måkebøker og annet tankegods. Så. Om jeg ikke finner falkevingene mine i tide for deg, så kanskje jeg finner dem i tide for noe helt annet. Som også er bra. Sett her fra mitt ståsted. Inntil da klatrer jeg videre til nærmeste topp, folder ut tjafsevingene og går inn for nye forsøk. Om det smeller i bakken – so be it. Det er i forsøket lærdommen ligger.
Kjære Bruce; Vi snakkes når jeg lander.
Hilsen Rikke
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar