24. When you believe

Sony Music sier nei. Forget it. It`s not gonna happen. Snør inn forhåpningene. Leave it. Vi får flust av lignende henvendelser, sier de. Det er utopi å tro at Bruce skal ta turen til dere. Sier de. Vel, dem om det. Sier jeg.

Så. Jeg sendte sporenstreks svar på tiltale. Lignende henvendelser? Det der var et slag under beltestedet, spør du meg Bruce. Henvendelser ja. Men lignende??  Jeg kunne ikke sitte med henda i fanget og bare ta den uttalelsen der.  Det er kanskje nettopp derfor jeg ble meldt inn i dusteforbundet. Jeg kan ikke forstå at de ikke forstår. Det er som å stange hodet i vegger av glass. Jeg ser startstreken der framme, der du er. Der alt starter. Også er det ingen som vil hjelpe oss å rive ned veggen , enda vi har delt ut slegger i hytt og gevær!! Så nær frustrasjonens bekksvarte stormer har jeg sjelden vært. Vi er så nærme og likevel har kosmos spredd sine vinger i fullt spenn mellom deg og oss. Selv Karlssvogna har satt rumpa til. Det hadde jeg aldri trodd skulle skje.

Jeg fortalte dem (Sony), at jeg ikke syntes null sjans er det samme som NULL sjans.  Null er balansepunktet. Hverken pluss eller minus. Det er et nøytralt punkt. En nøytral mulighet. Det er altså ganske mye mer enn en umulig mulighet. Jeg syntes vi har flyttet oss mange hakk jeg. Vi nærmer oss med de skritta vi har, og vekta kan fortsatt tippe vår vei. Vi må bare finne mere tankegods å putte i skåla. Så de får litt å tygge på der oppe i plateselskapets høyborg. Jeg er sikker på at du er enig i det resonnementet der- om du hadde hørt det vel og merke.  Oppgulp, sa mannen min om svarmailen min. Oppgulp. Ha!! Akkurat som om jeg har for vane å gulpe på vilt fremmede mennesker. Det har jeg altså ikke. Ikke på folk jeg kjenner heller, bare så det er sagt. Sett i etterpåklokskapens lys var jeg kanskje ikke videre taktisk i svaret mitt. Men så er jeg ingen taktiker heller. Spill er for kynikere. Ikke for dusteforbundets medlemmer.

Om du syntes jeg nå er en anelse mørkere i tasteslagene mine, så har du rett. Bølgedaler er til for å gi tyngde i bagasjen. Jeg har ikke lært meg kunsten å reise lett. Jeg lover å bli lettere på hånden igjen straks jeg har kommet meg opp herifra. Inntil det skjer kan du jo høre mer om Teamet mitt. Jeg blir lys i hjertet bare av å tenke på dem, så det er nok en lur vending.

For avogtil går altså bursdagsønsker i oppfyllelse (ref kap. 23). Fatter`n sa ja til å være med på å bygge dette musikk-festival-ungdomsprosjektet, og ved påsketider 2011 var vi i gang. Ungdomsskolen hadde plukket ut et 20talls elever med musikkinteresse og ymse, og etter første møte hadde vi 16 igjen. Vi brukte de kommende møtene til å bli kjent med hverandre, for det var ungdom fra alle tre trinn, og mange av dem hadde aldri ytret ett ord med hverandre tidligere. Å være trygg i en slik setting er alfa omga. Fatter`n snakket om selvfølelse, integritet, konflikthåndtering og lederskap. Om BTT. Begeistring, trygghet og tillitt. Om smarte mål. Jeg snakket om drømmer, etatfilosofi og menneskers unike potensiale til å utgjøre en forskjell.  Ungdommene snakka om hva de ønsket å skape, om hva de trodde på…. og sammen, tegnet vi opp et bilde som vi alle kunne strekke oss etter. Også fortalte jeg dem om deg, nærmest som en refleks.

Denne gangen fløy du ikke OVER hodet til en sjel. Du landa ikke i gulvet med et brak. Ungdommene strakk ut henda og fanga deg i svevet. Tok deg INN i hodet, og lot mulighetstankene omslutte deg så du glødet. Vi booker han på scenen vår!! For klart det er mulig!! Og for første gang på 10 år var det noen som så deg akkurat som jeg så deg. Jeg var virkelig ikke forberedt Bruce. Jeg hadde, for å være ærlig, ikke trodd de hadde hørt om deg en gang. Jeg forventet smil og stolskraping før de skiftet tema og lot deg spinne ut i tomheten. Men nei, vet du! Tanken frydet dem Bruce!!! Galskapen i den, og mulighetene som brått ble avdekket funklet som en sol midt i dype natta. De løste deg ut fra drømmebankkontoen på et blunk. Det kostet dem altså ikke en kalori, og jeg fikk plutselig en hel del mer å tenke på. “Vi skal strekke oss lenger enn vi tror vi klarer å nå”, sa en av 16-åringene. Også…. ble alle enige om å gjøre nettopp det.

Vi drøftet lenge fram og tilbake hva prosjektet vårt skulle hete (Experience), hvor konserten skulle avholdes (Breivoll). De lærte seg å argumentere for synspunktene sine, og vi ble enige om hvilke verdier vi skulle ha med oss inn i prosessen. Vi pratet om hva en god rollemodell var, og hvilke egenskaper som måtte til for å bli en god leder.  Så når alt dette var lagt bak oss… ja da begynte selve planlegningen av konserten vår. En av ungdommene kunne ikke fatte at vi hadde kastet bort så mye tid på prat , det var jo planlegningen som gjaldt – vi hadde jo en konsert vi skulle lande!!  Da tok vi en runde med vax-on-vax-off- karatekid-filosofi. Og litt ny Experience la seg på plass i hjernebarken.

Ungdommene ble delt inn i grupper. Markedsføring, Administrasjon, Scene,lys, lyd (vi kaller den gruppa for drift i år). Også fikk de være med i den gruppa de brant mest for.  Etter uker og måneder med planlegning - 17. september var vi klare der nede på Breivoll. Du var ikke invitert.  Vi måtte jo øve oss først! Funkytown, bandet vi hadde booket inn, spilte flere av låtene dine, så vi sørget for at du var tilstede likevel.  Scenen fikk vi låne av ungdomsklubben.  Pappaen til en av ungdommene stilte med aggregat så vi fikk strøm. Korpset kom med kiosken sin så vi fikk flere serveringssteder. Teatergruppa stilte med sminke-og kostymetelt. Et par karer fra bygda kom med sperregjerder, bord, bukker og stoler. Og foreldre og frivillige stilte som vakter, billettører og kioskpersonell.  Vi fikk inn litt sponsorpenger, og vi solgte litt billetter. Men veldig mange. Kom ikke. En mann ropte til og med : Den dritten der gidder jeg faen ikke å gå på”, til en av ungdommene som delte ut flyers dagen før konserten. Verden er full av herlige folk Bruce. Da er det godt at man har trua på det man driver med.

Vi startet med null og endte med null. Og fikk en hel del for pengene i mellom. Vi evaluerte arrangementet grundig i løpet av høsten og begynte så smått å prate om neste års experience. Ungdommene ønsket å avvikle før sommerferien, og vi satte 2. juni som ny Experience dato. Så. 24 . november sprakk nyheten.  Bruce Springsteen kommer til Norge!! Vi fikk ståpels. Shit!! Her var det bare å snu seg. Vi hadde tenkt vi kanskje hadde lenger tid på oss, men man har altså bare den tiden man får. Da det gikk opp for oss hvilken experiencedato som skled opp der framme, mistet vi pusten. 22 . juli.  Av alle datoer i hele året så måtte det altså bli grusomme 22. juli. Den fæle, vonde, datoen så fylt av død, terror, faenskap og mørke at følelsene setter seg fast i en sorgsump bare man tenker på den. Bygda mistet en av sine ungdommer den dagen der ute på Øya. Ingrid kom aldri hjem igjen. Vi tente lys i rundkjøringen ved Vinterbrosenteret. Hundrevis av lykter brant i dagesvis i et forsøk på å lindre det ulinderlige. Vi tente lys over sorgen, over minnene, over smerten og hvert eneste lys var flammer tent av kjærlighet. Men uansett hvor mange vi tente klarte det ikke å jage bort den bunnløse fortvilelsen. Møtene mellom menneskene der i rundkjøringen ga trøst, og nærhet men sorgen var ikke til å rocke. Det var helt ufattelig. Vi gråt hav, og vi søkte sammen på en flåte av lys.

22.juli. Jeg visste vi måtte slippe deg. Vi kunne ikke avvikle Experience på den datoen. Alle andre datoer i året – ja. Men ikke den. Det var dagen for sorg, og ettertanke. Ikke fest og moro. Ikke drømmer og verdensdytting. Ikke mulige umuligheter. Ikke. Vår dag. Det ble stille i gruppa. Det var som om all kraft rant ut av beina våre. Da var det en av jentene som reiste seg og sa: “Det er nettopp derfor vi skal gjøre det. Vi skal gjøre noe som er veldig veldig bra, på en dag som er veldig veldig vond. Vi skal vise at det nytter. Vi skal jobbe videre for det vi tror på, og vi skal strekke oss lenger enn vi tror vi klarer. På akkurat den dagen. Skal vi gjøre det. “

Det var et sterkt øyeblikk Bruce. For akkurat i det hun sa det så visste jeg at det var sant.  Bedre måte å hedre ungdommene på Utøya enn å jobbe på videre for å skape en bedre verden finnes ikke. 22. juli skjedde noe så grusomt og utenkelig at vi selv nå ett år etterpå enda ikke kan forstå det. Det kan gå et helt liv, og vi vil enda ikke kunne forstå det. Om en flik av denne dagen kan fylles med noe skjellsettende godt, det fantastiske mulige umulige, så vil det vise at verden også har andre strenger å spille på. Og at det gode kan skapes langt utenfor de grenser og horisonter vi har malt opp for oss selv.  Vi skal iallefall gjøre alt vi kan for å realisere det. Om du kommer, så  vil  det lyse opp over oss som tusenvis av lykter tent av kjærlighet. Og i det lyset, vil vi kunne skape forandring og ringvirkninger av det gode. Langt, langt inn i framtida.

Det er det v i tror på. Det var det vi trodde på lenge før terrorfaenskapet bet hull i hjertene våre og  sendte oss ut i det uforståelige vonde mørket. Det er det vi må fortsette å tro, og det er derfor vi fortsetter å gå. Vi tror at vi kan skape noe som kan overstråle ondskapen. Og gi kraft i de bein som har sluttet å gå. Tenne håp hos de som har sluttet å tro. Synliggjøre drømmer som har gått tapt i glemselen. Og vekke viljen hos folk – til å handle deretter. I år var det 40 ungdommer som signet seg inn for prosjektet. Vi har gjort litt annerledes siden i fjor og til neste år vil vi gjøre ting enda mere annerles. Fordi vi lærer. Fordi vi får ny Experience. Så lenge det er erfaringer å hente så har dette prosjektet sin hensikt.

Sony kan si så mye nei de bare vil. Så lenge du ikke sier nei Bruce. Og kommer du ikke så skal vi avvikle med hevet hode, og med sterk visshet om at vi alle mann strakk oss lenger enn det noen av oss tidligere hadde trodd var mulig å strekke seg. Og i kjølevannet av det har vi lært en hel masse. Om oss selv, om verden og kanskje også om dette:  At de mulige-umuligheter som ligger der og vaker bak rumpa til Karlsvogna…kanskje trenger en ekstra runde rundt sola før de lar seg fange.

1 uke igjen Bruce. Først da vet vi, med sikkerhet…hvilke runder som gjenstår.

Inntil da -alt godt!
Rikke