Før vi går videre må jeg bare gjøre en ting klart fra forrige runde Bruce: Det var jo ikke helt tilfeldig at det var akkurat du som hoppa ut av hatten der i Prinsdal. Jeg har jo vært innpå det der flere ganger i bloggen - meeen just in case: Det var jo selvsagt fordi du var det mest mulig-umulige jeg kunne tenke meg i hele vide verden!! Noe mindre eksempel kunne jeg jo ikke slenge i bordet med. Det skulle jo liksom rocke litt da, for skal det værra så skal det værra. Og jeg mente det da… slik jeg mener det nå. DU er det mulige umulige. Umulig, fordi du er sjefen over alle sjefer. Umulig fordi du er en verdensstjerne i særklasse, og de bruker å være totalt untouchable. Nå er det et par verdenstjerner på denne planeten her, men jeg har veldig få i sånn umiddelbar bekjentskapskrets. Allikevel veit jeg at de finnes. I såpass store mengder at Karlsvogna ville fått trøbbel med take-off om alle tok plass – MEN det er ikke poenget. Poenget er hvorvidt de er MULIGE. Og mange av dine kollegaer der oppe på stjernehimmelen er faktisk totalt umulige. Punktum finale. For de ER ikke der. AT ALL. Men det . Er du. Mulig altså. Mulig fordi DU er akkurat DEG. Du er ikke bare et fjernt navn i vinden. Et avtrykk i avisen. Et smil igjennom TV`n. Du VIL noe. Du TROR på noe. Du BRYR deg. Du har et HJERTE som banker for VERDEN og du viser engasjement og nerve. Du er HEL ved. Og ikke rekved. En sånn som kan bygge uten at det smuldrer opp i bunn. For jeg kjenner lusa på gangen, selv på tusenmilsavstander. Du. Er. Ekte. Jeg kan jo selvsagt ha lurt meg selv grundig, men vet du hva - so bee it. Jeg velger å stole på kompasset. Det viser bånn pinne. Bruce, du ER det mulige umulige. Sa Duracelljenta. Sa kompasset. Sa…..jeg.
Så etterpå . Etter alt dette, etter at ord utløste handling som falt til steingrunn… har det som de fleste tenkte ville blitt svakere, vokst seg sterkere. For det handler ikke bare om å gjøre umulige ting, for umulighetens skyld. Det er jo ingen vits… om det ikke er en vits!! Og det er så mye vits og mening i dette, at det ikke finnes kapitler nok i livet til å forklare det. Meninga forsterkes for hvert år som går. Og aldri før har det vært riktigere at du kommer. ..enn akkurat nå. De innledende rundene med plateselskap og konsertarrangører for 10 år siden hadde nok sin misjon. Jeg skjønte at jeg hadde fått noe å bryne meg på, og… jeg fikk testet egen stayerevne. Den var ikke videre å skryte av forøvrig – for etter de første telefonene gikk lufta ut av ballongen. Det er ikke bare bare å ringe noen og spørre om hvordan man kan få tak i Bruce Springsteen. Slik at han kan komme og holde en konsert på stedet man bor. Det er nemlig ikke en kjeft som tror du er riktig navla – og deretter blir man også behandla. Er du helt koko-wacko?? Og det er jo ikke godt å svare videre klokt på når man står i de skoa man står i. Man er den man er, men jeg er ganske sikker på at flere i verden nok hadde hatt godt av å skifte ut A4- tangegodset sitt. Verden hadde ikke blitt galere av den grunn. Kanskje snarere tvert om.
Men nok om det. Jeg gikk på en Springsteensmell, og du… gikk i dvale. Omtrent samtidig pakka faren til gutta mine snippsekken og dro. Fra epletrær og skyggeland. Fra oss tre som ble igjen. Det var verdens mildeste brudd, et brudd i enighet - men brudd er brudd og skyggene stod skrått over huset Jeg hoppet ikke på barikadene da, men jeg snekret hyller, kuttet lister, og malte lys i alt det mørke. Jeg og verdens fineste guttaboys holdt om hverdagen, og hverdagen… holdt om oss. Du forsvant da. Lenge. Det var ikke plass til deg i hodet mitt lenger, det var rett og slett for mye byggeplass der inne.
Plutselig en dag, lenge etterpå ,fant jeg et gammelt motorsykkeltelt i rommet under kjellertrappa. Det er utrolig hva man finner når man ikke leter. Det var aldri brukt, men bar tydelig preg av 70-tall, og fordums glor. Teltdukprakten under trappa var tjukk og sennpsgul, med brune kantinger og ute i hagen... grodde høysommer`n grønn opp av bakken. Det var ferie, huset var tomt og en gammel drøm om å reise feide unna plank og spiker. Det gode land. Gotland. I flere år hadde denne svenske øya lokket og nappet, men det var en stor bøyg imellom den og meg. Østersjøen. Å passere så mange liter med vann, innestengt i en balje var ikke min kopp med te – men helt aleine i et ferietomt hus var det ingenting som der og da holdt tilbake. Selv ikke angsten. Ta meg med! sa teltet. Reis!
Jeg pakket blåbæret mitt, en skimrende blå Renault megane så det tøyt dyner og madrasser ut av sømmene, snørte sammen og dytta gassen i bånn. Gotland baby. Here we come! Jeg presset fartsgrensen igjennom Sverige og ankom fergeleiet i Nyneshamn før jeg rakk å ombestemme meg. Vel om bord fikk jeg komplett hetta, men da… var det også for seint. Båten buldret og propellen tok tak, og skyflet vannmassene grådig under seg. Trygghetsankeret ble røsket løs fra kaikanten og forsvant ned i det brølende havnebassenget. Fastlandet skled unna med et sukk og jeg hylte stille. Hva var det jeg innbilte meg?? At jeg skulle komme tørrskodd i land?? Om ikke lenge ville båten være på vei ned med mann og med mus. Slikt hadde skjedd før- bare noen år tidligere, akkurat der i Østersjøen… og nå … var det straks vår tur. Logikken gikk på høygir, men båtfolket om bord hadde tydeligvis helt andre baner i hodet enn meg. De ofret ikke den kommende katastrofen en tanke, og la på sprang mot taxfreebutikker og komfortable sovestoler. Ungene deres hoppet rundt dem med sommerlatter i øynene. Ferie. Fri. Tid.
Jeg tok med meg alt reisegodset mitt og rømte ut på dekk. Det var jo best å være først i køen når skuta vendte baugporten ned og.... bli ferdig med det. Jeg satt meg på en fuktig benk fylt av redningsvester, og der satt jeg pal med sjøsprøyt i håret mens livbåtene vippet beroligende over hodet mitt. I 3 timer satt jeg der, med så lite pust det er mulig å oppdrive i en kropp som er i live, Under meg presset kjølen bølgene til side, og fraktet dagen der framme nærmere. Stjernetaket lå stødig over krusningene. Det var midnatt og Karsvogna spant med hjula – klar til redningstokt ved minste tegn til krengning. Jeg lot den friske sjølufta blåse byggeplassen min rein for støv og spon, og sakte løsnet hjertekloa sitt stramme grep. På null komme svisj dunka båten i kai i det gode land. En lubben vindmølle ønsket meg velkommen, og tårer av lykke rant da blåbærhjulene traff fergeleiet. I Made. It. I en hel uke suste jeg rundt i stillhet. Jeg ytret knapt et ord. I reisesekken hadde jeg pakket vin, bøker, primus, skrivesaker og solkrem. Jeg kjørte rundt i den magiske Gotlandnatten - igjennom trolltåke og alveland, og satte opp telt på nye strender, vendte sider i gamle bøker og besøkte minst 100 eldgamle kirker uten at Gud sa hei en eneste gang. Men akkurat det hadde jeg ikke venta heller. Jeg bare var, og var… og var. På rullesteinstranden i nord ble gamle muligheter vasket nye, og da siste dag opprant tok jeg farvel med alt det som hadde vært, fylte timeglasset mitt med sand og vendte nesen mot Norge.
Vel, tilbake snublet jeg over kjærligheten i kassadisken på Dalens gartneri. Så fort kan det skje. Med slippersføtter og skjeive shorts var det gjort. Skjebnen er ikke nådig, men heldigvis betyr ikke klær mest når ekte kjærlighet tar plass bak ribbeina. Nabogutten, som på slutten av 80-tallet klatret opp til rosarommet mitt med stige om nettene for å bomme røyk. Klassekameraten som påstod at jeg sang nasalt i musikktimene, men likevel stjal kyss uten løfter. Han som ikke ville ha meg da vi gikk på ungdomsskolen ….ombestemte seg tvert 17 år seinere, over en sekk med bark . Og mens jeg balanserte hagerosen min ut igjennom butikkdøra, landet vi avtaler om en framtid ingen av oss kunne vite noe om før meget mye senere. Og når det ble meget mye senere… giftet vi oss likegodt og SLIK kom jeg atter tilbake til min barndomsbygd –til Aschehougbakker, stingsildbekker og eikerøtter. Til MINE røtter. Til MITT hjemsted. Året var 2006. Jeg var tilbake i Nordby igjen. ….og du min venn, tok spensthopp fra glemselen og fløy hodestups inn mellom alle kartongene på flyttelasset.
Og mens du humper rundt der, tenker jeg at vi sier takk for nå fram til i morgen. 19 dager igjen – og jeg er langt fra mål. Og godt er det, for VI er jo på vei i motsatt retning. Kjære fine Bruce: Rykk fram til start.
RikkeJ
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar