10. First day of spring

God morgen Bruce! Har du stått opp tro?? Det er kanskje for mye å håpe på, for det er vel midt på svarte natta over-there. Kanskje er du fortsatt på ball under eika, eller kanskje er du på ball et helt annet sted. Antagelig er du vel ikke på ball i det hele tatt, men deg om det. Jeg derimot har akkurat danset meg ut av nattas siste drømmerester og ligger pal under dyna mens jeg tar en tankepiruett over kaffekoppen. I går ble jeg 40 år, og jeg er sjeleglad for at jeg har nådd så langt - det er jo ikke alle forunt. Tar gjerne 40 runder til om det lar seg gjøre, men det er vel ikke opp til noen av oss å avgjøre, for vet du: I forgårs... holdt det på å gå galt igjen.   

Det er faktisk lenge siden jeg har vært så nær døden som jeg var på søndag. 1 dag før 40-årsdagen min. Det skulle jammen tatt seg ut!m Det verste med det var at jeg hadde en viss følelse av at det bar i den retningen der jeg salet opp hesten for en tur i sola, men vel ute på tur ante jeg likevel fred og ingen fare. Plutselig fikk hesten min hetta og stakk til skogs. Uten meg. Det vil si jeg hang på et ørlite traumatisk øyeblikk, da skoen hektet seg fast i stigbøylen mens jeg ble dratt bortetter bakken. Det var helt uvirkelig. Vips, så stod verden på hodet og jeg ble forvandlet til en statist uten handlingsmuligheter. Heldigvis løsna skoen og jeg ble liggende flat på rygg mens jeg så rompa til hesten forsvinne oppover Breivollbakkene. På full fart hjem, uten hverken rytter eller særlig vett å spore. Da var det brått min tur til å løpe som merra-den-blinde. Og det…gikk ikke like fort. En gentleman av dimensjoner forbarmet seg over damen som i et kaos av armer og bein, var ute på veddeløp med tiden. Get in to my car, sang han – og jeg var ikke vond å be. Jeg som har panikk for fremmede menn i bil, kastet meg inn uten å verdige han et blikk. Og så var jakten i gang. Det gikk filmer igjennom hodet mitt som ikke egner seg på trykk, men heldigvis ble det happy ending til slutt. Hesten ble hanket inn av et par staute karer nederst i Aschehougbakken. Den hadde flydd som en vind forbi båtbrygger, stingsildbekker og Atlantis uten å slakke farten en millimeter – men heldigvis. Heldigvis. Fristet det lite å beinfly opp bygdas bratteste bakker, og jeg skjønner henne godt. Jeg har slitt med motivasjonen på akkurat samme sted. Akkurat det ble redningen for oss begge, men filmene fortsetter å rulle. The worst case scenario. Episode 1, 2, 3. Du kan si gårsdagen ble preget av nestendødens etterdønninger, enda det var fødsel og liv som skulle feires. Alikevel… henger det hele ganske pent sammen.  

Dette livet går forbasket fort. Det var dette jeg innså der på kirkebenken for 11 år siden, der hele vår reise startet for en rekke kapitler siden. Men vi må snu oss baklengs for å kunne ta dette hastighetsfaktumet innover oss. Herfra til hit på et knips. Ser vi foran oss, og på årene som bretter seg ut blanke og lysende der framme, er vi udødelige, evige og tiden, ja den er en ustoppelig flom som aldri vil røskes fra oss. Så feil kan man altså ta. Livet vil komme til en ende. Før eller senere. Jo fortere vi innser det - jo bedre er det, for man må på et vis erkjenne at man er dødelig for virkelig å ta innover seg hva det vil si å leve. Alle som har stått og vippet på kanten til det hinsidige har skjønt dette. De bare VET hvordan de vil bruke dagene sine når døden har banket på. Det som betyr noe trer fram i alt sitt lys, og i all sin kraft. Hver runde til rundt sola får en helt annen verdi. Inntil da danser de fleste av oss i uvitenhetens grålysning. Selv jeg. For mitt forhold til død handlet mest om forestillelse. Det var sjelden noen reel dødsfare å snakke om, siden jeg stort sett har unngått ALT som er potensielt farlig. Fly, ferger, tannleger, hoggormer, heiser, dype vann, høye fjell, Taco, vilt fremmede, mørket, haier osv. Sånn sett har jeg jo sjelden vært i direkte livsfare. Bortsett fra de gangene med svelgemekanismen. Og antagelig den gangen jeg mot alle odds dristet meg til å fly, og kapteinen på 20 000 fot kunne erklære at det var brann i flymotor`n. Da ble det full panikk og fadervår, og et tilbud om å sitte i cockpiten (til tross for at jeg var 20 år) ble servert.  

Men jeg har aldri vært så nær døden som den gang da jeg som 2 åring opplevde at PV`n til pappa gjore et kast på seg ned fra Klimpenfjellet på Tynset og verden splintret hvitt mot bilvinduet. Det var påske og sprengfrost. Uregjerlige veier stupte bratte ned igjennom landskapet. På den ene siden av veien gikk det rakt til evigheten. Et fall på flerfoldig hundre meter uti svarte intet. På den andre siden, strie fjellvegger som dyttet skyene på plass over biltaket. Plutselig går alt trill rundt, og det skjer i løpet av et mikrosekund. BÆNG! Dette er mitt aller første minne her i livet Bruce. Jeg og familien min med beina i været, en hårsbredd fra døden der vi skrenset nedover de glatte påskebakkene med taket til bilen som akebrett. Opp ble ned, og hjula snurra over oss akkurat som doningen selv tok sats til himmels. Vinteren strøk stillferdig sitt farvel utenfor vinduene, før alt falt til gnistrende ro i en snøfonn på andre siden av helvete. Et velkommen tilbake hvisket bak glasset. Bror var knapt født. Han sov i sin søteste søvn der på hattehylla da verden brått ble baklengs og han til mine foreldres store skrekk … forsvant. Ikke en lyd å spore. Han dukket først opp igjen noen skremmende minutter seinere, da fatter`n med skjelvende hender fant han under en haug av bagasje – med latter og smil i blikket. Hurra så moro!!! En gang til!! Like moro var det ikke da pappa overleverte bror til hjelpende hender der ute i vinter`n som oppjaget klarte å miste hele ungen rett i bakken. Da kom hylet. Ingen tvil om at det var liv i gutten, og alle oss andre for den saks skyld. Det var ikke vår tur, og takk gud for det!  Jeg tror det var der og da at angsten flyttet inn i meg, inn i det gryende lille livet som akkurat hadde stirret døden i hvitøyet og vunnet. Kanskje jeg innbildte meg at jeg akkurat hadde brukt opp alle korta mine i ett trekk og at neste gang det var spill på gang.. så var det min tur til å tape.
 

38 år og mange trekk seinere ligger jeg her og kjenner på de dagene som kom og gikk, og som visselig var livet. Jeg har bestemt meg for å trosse alle skrekker og fobier og gå ut der og leve til det fulle de rundene som er igjen. Det. Er mye av grunnen til at jeg på vei til deg. Det. Er mye av grunnen til at jeg driver med de tingene jeg gjør. Hvordan i all verden det henger sammen skal jeg skrive en hel del om seinere, men nå …skal jeg ut og ta dagen. Jeg skal sale på hesten min og ri langt under sola til skrekken tiner og roen igjen inntar hjertet. Jeg skal ri til jeg kjenner at vårens første dag gror seg sterk under vinterhimmelen, og jeg skal ri til verdens ytterste ende… for så å vende tilbake med sekken full av nye kortstokker. Jeg skal til og med driste meg til å beholde jokerne. Det uvisse, det uberegnelige ukjente er en viktig del av livets kortstokk. For det er midt i mellom dette... at alt. Absolutt alt. En gang blir mulig.

Vi snakkes! 

Hilsen Rikke

PS: Denne låta jeg linker til nedenfor må du ta deg tid til å lytte på. Du skjønner nok ikke et kløyva ord, men kanskje du hører meninga skinne igjennom likevel. Dette er min STORE favoritt for tiden. Og den passer så fantastisk bra himla bra... Just nu:))