8.Dancing in the dark

 

Mitt første møte med deg har som du skjønner fulgt meg hele veien hit. Enkelte flagg heises høyere i minnebanken vår enn andre, og de er derfor lettere å få øye på sånn i ettertid. Du på Breivoll den junidagen i 85` er et sånt flagg, og det står dypt plantet sammen med et par andre jeg har slått ned der i det siste. Usyngelige for alle andre, fargerike og flaggrende for meg.  

Jeg har vært innpå det der tidligere at jeg ikke er noen Springsteenfan. Selv om og til tross for høye flaggstenger og heftig vaiing. I alle fall ikke slik ordet “fan” defineres i meg. For meg er en fan en samler. En samler av informasjon og opplevelser tilknyttet fanobjektet. En ekte fan har gjerne alle plateutgivelsene linet i nummerert rekkefølge (eller er det alfabetisk?). Pinlig nøyaktig, not a track is missing. Faktisk har man antagelig bunkret trippelt opp: både på LP, CD og MP3. I unge år plakateres gjerne rommet ned av helten. I eldre år reiser man land og strand rundt for å få med seg diverse liveopptredener. Man er rett og slett hekta. Jeg kan også bli hekta når det kommer til musikk, men ikke på artistene. Jeg blir hekta på låtene, helt uavhengig av hvem som synger. Fenger det inn til ryggmargen er jeg solgt. Til jeg har tatt låta helt ut og blir lei. For det går om att og om att mens det står på. Til øra detter av og det ikke er en villig rytme igjen i kroppen. Da kan det gå ÅR før det rykker i foten igjen til akkurat den låta. Det rare med deg er at dine låter fortsatt sitrer i kroppen. Spretter i foten. Synger i hjertet. After all these years. Så sånn sett er det jo ikke så verst stelt med deg når det kommer til Fru Soligard. I alle fall ikke om du sammenligner med alle de andre du konkurrer med. Og det er jo et par å ta av for å si det sånn.

Om det overhodet skulle være interessant; Min topp 3 Bruce-liste ser slik ut :  

1. Dancing in the
2. Cover me
3. Born in the USA  

Ikke overraskende kanskje, tatt i betraktning av at jeg kun har en av skivene dine. Den er til gjengjeld så fantastisk at den faktisk huser alle 3. Og ikke bare det – den inneholder også nr. 4 og 5. Om vi skulle ha utvidet lista mener jeg. My hometown. I`m on fire….. ja, jeg kan gjerne ramse opp for det er mye godt å velge i her. Men toppen av lista står ubestridt. Som du ser falt jeg hals over hode uti Dancing in the dark. Og har i grunnen blitt liggende siden. Herregud for en låt!! Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sitti med store glugger inn i tvskjermen og sett den legendariske sceneopptredenen du har til den låta. Wow, what a man!! Du bare oser av IT! Og greit jeg innrømmer det. Akkurat der og da på 80-tallet falt jeg litt. Men bare litt. Du var tross alt 1 år eldre enn faren min. Det stoppet seg altså selv.

Det er noe underlig å tenke på at du da var på den alderen jeg er nå. Minus 4-5 år. Ca. Men der på den scenen ser du ikke ut som du er en dag over 25. Det samme kan man neppe si om meg nå. Jeg har til og med fått rynker ved øra. Og de kom ikke nylig for å si det sånn. Jeg har dessuten et par heftige fartstriper mellom øya. Alt for høyt tempo bak pannebrasken. Og antagelig ellers også. Utover det matcher jeg vel egen alder. 40 ekke så verst. Straks halvveis i løypa om jeg er heldig. Det er trossalt livsfarlig der ute. MEN. Det var ikke det jeg skulle snakke om.  

Det jeg egentlig prøver på er å tune innpå den spesifikke sceneopptredenen der du drar opp hun jenta på scenen. Det er bare å beklage at det spretter litt veggimellom. Noen ganger oppfører tankene seg som uregjerlige sprettballer som bare slenger seg selv i veggen og fyker rundt i vill fart. Hit og dit. Klask-klask. Sprett-sprett. Jeg skjønner det er slitsomt å henge på, men nåde deg om du slipper taket. Det er en mening med det hele. Alt som spretter er på vei et sted sted. Og det... er vi også.

SÅÅÅÅ, jenta og deg. Dancing in the dark, selv om lyset skinte aldri så sterkt. Jeg hadde bytta bort klarinetten min på flekken om det kunne vært meg. Bare hele opplevelsen. Av å være sett. Være utvalgt. Være noen! Men jeg var sjanseløs. Ikke var jeg på konserten. Ikke var jeg gammel nok. Ikke var jeg hot. Alt for mye ikke. For Rikke.  

Etterpå, mange år seinere, hørte jeg at det hele var planlagt. At den scenedansen ikke var så tilfeldig som den så ut. Om det er sant føler jeg det rakner litt her. Det var jo akkurat det der tilfeldige magiske, som bare plutselig skjedde, som var så fantastisk! Som ingen hadde trodd. Aller minst HENNE. Herregud det må jo ha vært tidenes flagget til topps!! Jeg vet jo nå at det var hun Monica fra Friends-serien som var den jenta. Var hun skuespiller allerede da? Var dette hennes første rolle? Eller ble hun oppdaget etter at du hadde løftet henne opp i lyset? Det er jo ikke en utenkelig tanke, for sånn er det jo av og til. At ingen ser hva enkelte faktisk er gode for før noen plutselig løfter dem opp i spotlighten. Da først er det lett å rette sin egen lyskjegle etter. Men ikke før. Akkurat det er ganske trist syntes jeg. At vi ikke leter litt mer med lyskjegla vår på egenhånd. Så utrolig mange bra folk vi går glipp av fordi vi ikke tar oss tid til å se nøyere etter. Bare sveiper over og lar dem bli en del av vårt mørke. De som ikke er. Enda de kan være alt. Og det… er kanskje virkelighetens Dancing in the dark.  

Her er det for øyeblikket lite dansing og mye natt. Det er på høyt tid å slippe dagen. Legge tanker til ro og la drømmene gro. Karlsvogna ruser med motor`n der oppe over pipehatten, så det er best å komme seg av gårde. Kan jo ikke bli igjen her midt i fine natta! Lov meg at du holder deg i nærheten Bruce. Til vi sees.

 

Rikke