Jeg
danser i både lys og i mørke, men mest av alt danser jeg på kjøkkenet en
langsom formiddag med sola i vinduet. Jeg danser også gatelangs om musikken som
strømmer igjennom hodetelefonene har tilstrekkelig nok med groove. Jeg har en
kropp som ikke egner seg til å gå rett fram dersom det er boogie på innsiden.
Og boogie har det vært mye av, til tross for oppoverbakker og hardt vær. Om jeg
skulle ha puttet alt på vekta nå i dag ville nok boogiesiden deiset i bakken
med et brak, selv om melankolien fortatt er en stor del av meg.
Det er
ikke godt med for mye av hverken det ene eller andre. Det handler om balanse,
nyanser og erfaringer, som summasummarum fører til utvikling, vekst og nye
horisonter. Vekta har nok tippa litt hit og dit i løpet av løypa. Jeg tenker at
det nok er slik det skal være. Glede og boogie gir energi, overskudd og
velvære. Det gir bensin til motor`n og ny giv – men sjelden ny lærdom,
utvikling og innsikt. Det får du derimot i monn når livet butter i mot, presser
deg ned, når sorg og smerte herjer. Du skal ha noen tøffe tak for å kunne
forstå og oppdage tøffe tak hos andre. Det i seg selv er av stor verdi. Det er
en verdikunnskap som bør forvaltes med klokskap og varme. Mennesker trenger
mennesker. Medmennesker som ser og forstår, som selv har feilet og gått på tryne
så det synger i fjellene. Medmennesker som selv har slåss seg gjennom karrig
landskap. For slik bygges raushet for de som feiler. Empati og støtte for de
som faller. Åpenhet om bakker og motvind gir mot til samtaler som slipper det
vonde ut …og lyset inn. Ærlighet med kjærlighet er en stor gave å gi, både til
andre… og til seg selv.
Boogien
kom inn i livet mitt lenge før det begynte å gjøre vondt for alvor. Vi skriver
70-tallet, og «Yes Sir! I can boogie» herjet landet. Baccara buktet seg under
taket i Refstadsvingens skyskraper nr..5, mens mutter`n buktet seg langs gulvet
i desperate forsøk på å få igjen glidelåsen i buksene sine. Trangt skulle det
værra. Jeg kjente dansen våkne i meg, og de første prøvende trinn ble tatt på
parketten til Åse og Finns danseskole på Bjerke. Etter hvert herjet jeg vilt, og
ukentlig snurret jeg rundt i firkantvals, chachacha og samba. Dedikert og
konsentrert memorerte jeg trinnene. Jeg var et stortalent og avanserte flere
partier på no-time. Jeg fikk danse med de store, og var stolt som den yplingen
jeg var.
Hvert år
var det ball på folkets hus i Oslo, og hvert år reiste mamma og jeg avgårde med
bussen inn til skotøyutsalget i Torggata for å kjøpe nye dansesko til begivenheten.
Skotøyutsalget i Torggata var ingen vanlig skobutikk. Det var faktisk klin
umulig å se at det gjemte seg en skobutikk bak gategårdens grå og sotete
fasade, men om du strakk blikket litt …kunne du få øye på et par høye hæler på
utstilling i en vinduspost i 2. etasje. Det var trapper og bakganger, og egne
portører som viste vei. En hemmelig skobutikk, kun for innvidde, med verdens
søteste personale bak diskene. Jeg ble forvandlet til en prinsesse straks jeg
kom på toppen av trappen, for behandlingen vi fikk når vi entret skoutsalget var
de kongelige verdig. Det eksisterte ingen andre enn oss i hele vide verden, det
var som om alt utenfor veggene opphørte. Det var magi, eventyr og julaften på
en gang.
Vi kunne
sikkert gått til Grændsen skotøimagazin som alle andre gjorde den gangen.
Grændsen skotøymagazin - skobutikken over alle skobutikker. 3 etasjer og km på
km av utvalg. Brede trapper, polerte håndløpere og blanke heiser for folk med
travle føtter. Der du bor er en
slik forretning kanskje bare som en fjert i havet, men her i Norge har vi liten
tradisjon for store ting. Vi liker ikke så godt når ting vokser for langt over
hodet på oss. Vi liker heller ikke at mennesker vokser for mye ut av
skoa sine heller, bare så det er sagt. Blir du for stor i forhold til
størrelsen du skal ha, jekkes du raskt ned til det punktet hvor man får knytt
lissa. Du ska itte tru at du er noe . Men!! Spede spira...lyt få stå. Ja, da.
De spede spirer skal få stå, men ferdig utgrodd skal du slutte å gro. Hallo!!
Det er da meninga vi skal spire hele livet!! Livet selv eier jo ingen sperrer.
Vi strekker oss oppover og oppover helt til vi tillater andre å trekke oss
nedover. Norge er nemlig jantelovlandet. Det sies at BygdeNorge er verst, men
jeg er ikke enig. Det finnes nemlig en skjult jante som er tusen ganger
farligere og mer hemmende enn den giften Bygdedyret klarer å sprøyte inn i
kroppen vår: Nemlig den janteloven vi utøver ovenfor oss selv. For den typen
Jante… finnes det knapt et forsvarsverk å oppdrive.
Janteloven
1. Du skal ikke tro at du er
noe.
2. Du skal ikke tro at du er like
så meget som oss.
3. Du skal ikke tro du er klokere
enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg du er
bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mere enn
oss.
6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
7. Du skal ikke tro at du
duger til noe.
8. Du skal ikke le av oss.
9. Du skal ikke tro at noen bryr
seg om deg.
10. Du skal ikke tro at du kan lære oss
noe.
Bytt ut
ordet oss, med andre… og du har funnet den indre jante.
Jeg
leser stadig at folk driver og gravlegger Mr. Jante langs kysten vår. Det
jobbes altså på spreng i det ganske land for å begrave jævelskapen. Fortsetter
det slik er det snart ikke en rest igjen, og det er godt å vite. Bare man
husker å ta en sjau på innsida også.
Det var
ikke pga av jante at mamma og jeg valgte Torggata framfor Grændsen. Det var mer
et prisspørsmål i følge min mor. For meg, var det mer et spørsmål om å få være
prinsessa i eventyret, en askepott på vei til sitt ball, for det… fikk jeg være
til det fulle innenfor veggene til Torgatas hemmelige skoparadis. Jeg fikk
smilende klistremerker på rull etter endt handel, men smilet som strålte bak
kassadisken var ikke klistret fast noe sted. Det var varmt og det var ekte. En
skoengel sendt meg slik at jeg kunne skinne i sølv. I alle fall bakkelangs. Det
eneste som manglet … var en ballkjole med strutt. Fy som jeg ønsket meg en sånn
kjole som de andre jentene på danseskolen hadde! Rosa, lilla og isblå
lykkeskyer som svevde glitrende over dansegulvet og lagde stjernehimmel på
jorda. Min beige fløyelskjole var riktig nok myk som … ja fløyel, men den var
totalt blottet for strutt og stas. Da det endelig var min tur å få en slik
utenomjordisk vidunderlighet var sydamen tom for tyll i nevnte farger. Men.
Syregrønn , ja se det…hadde hun mer enn nok av. Så da ble det slik.
Neonballerina så lysende at jeg syntes fra månen. Ikke lett å gå glipp av på
ballet heller for å si det sånn.
8 år
gammel var det slutt på skyskraperliv, strutteskjørt og en gryende
dansekarriere, med det resultat at jeg her i 2012 er best på å danse for meg
selv. Foran kjøkkenvinduet i sola. Grøftelangs under stjernene. Årsaken til all
denne solodansingen er at det knapt finnes den sjel der ute som klarer å føre
meg. Jeg følger visst ingen. En ting er mentalt. Men kroppen har gudbetremeg
bestemt seg for det samme. Så ikke tenk på det engang Bruce. Det blir ingen
dans på Breivoll. Det kunne jo hende du var litt stressa på akkurat det, pga Dancing in the dark og hele pakka. Men
jeg vil helst slippe takk, så da… er vi ferdige med den saken. MEN en ting skal
du vite: Natterstid er jeg ikke like vond å be. Så om vi sees i natt kan du jo
bli med meg på ball. Jeg har nemlig hørt det skal være fest under eika. Jeg er
ganske lett å få øye på. Bare se etter henne som snurrer rundt utpå nordbyjordet
omgitt av glitrende grønn neon. Til da:
Ole`!
Rikke:)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar