7.Cover me

 

Den første skiva jeg hørte med deg kom ut rett før livet sprakk, og isen sprengte vei igjennom taket. Jeg glemmer aldri første gangen jeg lyttet skikkelig til låtene dine. Den dagen de ble mer enn flyktig musikk på radio`n. Det var på avslutningsfesten til 6. klasse på Breivoll i 1985. Breivoll er et fantastisk friområde som ligger ved bygdas føtter. Det var gryende sommer og sola stod høyt på himmelen. Breivolls frodige gressletter sprang blå fjord og glatte svaberg i møte, og urskogen som dannet en tett og sterk rygg der i bakkant strakk armene rundt oss. Det var fest og feiring. Jubel og hurra. Vi var ferdige med barneskolen, og straks… ville ungdomsårene erobre oss. I mellom... lå kun en brennhet sommer.  

Jeg derimot. Feiret ikke. Jeg deltok på avslutningen av rein og skjær plikt. Aller helst ville jeg ha vært milevis unna. På ryggen til hesten min i full galopp i motsatt retning. Jeg hadde til og med reist til Mars, Jupiter eller aller helst Pluto (og det på flekken!), om det hadde bydd seg en mulighet. Der i det ytterste rom kunne jeg ha senket skuldrene og lagd stjernestøv av smerten bak ribbeina. Men jeg var stuck, og jordbunden der jeg stod på utsiden av søsterskapet som hang sammen i klynger utpå plenen. Jeg ville så gjerne passe inn, men ramla alltid hodestups utfor. Inne den ene dagen. Ute den andre. Alltid den bevrende usikkerheten etter som uka skred fram. Inne eller ute? Dagen på Breivoll.... definitivt ute. Altså ingen grunn. Til å danse.  

Jeg var dårlig på å lese kodene. Spille etter de uskrevne reglene. Manipulasjonens kunst lå ikke sterk i meg, men jeg kjente den likevel igjen på mils avstand. Jeg hadde sett for mange røske i trådene, og det var noe jeg tålte dårlig. Jeg ville ikke tøyles. Bindes til å vingle etter. Det skulle være mine skritt som dro meg framover. Jeg skulle ikke festes til andres fotspor. Jeg var dypt selvstendig, men bar samtidig et sterkt savn etter tilhørighet. Et sted jeg kunne være bare meg. Akkurat som jeg var. Uten at jeg måtte kikke meg over skulderen. Alltid på vakt. Alltid et hastig hjerte. Med et håp om at en dag. En dag ville alt snu. Jeg lette etter strimer av endring i hver dag som kom. Men endringsdagen… lot vente på seg. Kanskje jeg må bli voksen først, tenkte jeg? Kanskje vi har lært da? Hvordan vi skal bære vennskap med verdighet og trygghet. At inne betyr inne. Og ikke snart ute. At vennskap ikke er makt, men fellesskap... og likeverd.

Som voksen er det lett å se at søsterskapets spill handler om posisjon, makt og kontroll. Og at baksnakking, drittslenging og hån handler om gjøre andre mindre og seg selv større. Jeg var den gang som nå ikke klar for å krympes, men likevel la det sperrer i meg som strammet vondt i magen. Sperrer som gjorde meg ufri, og søkende. Jeg hadde heldigvis noen luftlommer som ga fri pust. Stallen. Korpset. Også tiden med gutta. De var rett fram og ærlige. Lojale og trygge, og de snakket et språk jeg forstod. Kompiser som døyvet og balanserte. Slike kompiser hadde jeg vært velsignet med helt siden jeg gikk i barnehagen, antagelig fordi jeg var en skikkelig guttejente. Høyt og lavt, cowboy og indianer, fotballsparker og eventyrer. Ute på hyss uten å gjøre særlig mye galt. Til det var snusfornuften og samvittigheten plagsomt sterk. Jeg var kjedelig ordentlig, men hadde takkoglov også et par svin på skogen. Noen lekser skal man jo lære underveis, og de… kommer sjelden om man gjør alt etter boka.  

Så der stod jeg på Breivoll og skjenket ikke skogssvina en tanke. Det er slikt man har natta til. Det eneste jeg klarte å tenke på var kvalmen som satt i halsen og brystet som snørte pusten fast i lungeveggen. Blikket søkte fjorden. Vekk, vekk, vekk. Over krusningene. Inn til Oslo, opp i åsen. Til Holmenkollens dype skoger som med sine nakne krokstier ledet beint fram til gåbortland og Pluto. Men så, ut av tomhet og ikke`no…. kom du. Noen hadde tatt med seg en diger kassettspiller som i kraft av 8 monsterbatterier klemte ut The E-Street band, så dere kunne høres helt utpå Nesoddtangen. Ja, faktisk helt til Holmenkollens Pluto. Der fant du meg, og røsket meg bestemt tilbake med fast hånd. Cover me, sang du. Og var det noe jeg skreik etter da så var det rustning og dekning. Kappe og skjulested. Du sang som sjela mi selv hadde lagd teksten. Steike som det lindret å la foten trampe takten mot det varme junifjellet. Cover me! Jeg var ikke alene om covringsbehov. Selv sjefer av rock hadde kjent smerten.

Bølgene slo kvelden innover stranda, og ordene dine la seg som et ekstra lag hud på alt det som var hudløst. Og der og da… ga jeg plutselig blanke i alt. I dritten som hadde en tendens til å gjennomsyre søsterskapet i den alderen. I fatter`n og mutter`n , i den alltid nærværende døden. Jeg stod med begge beina i musikken, og bare var. Du var sterk og trygg, og så tøff som man antagelig bare blir når man er Born in the USA. Med mitt skarve Born in Norway kjente jeg kraften din pulsere i hver eneste nervefiber i kroppen. Det var tøffe tider. Og tøffere skulle det bli. Og om ingen covret utenifra skulle jeg gud-hjælpe-meg covre innenifra. Det var på tide å møte. Det var slutt… på å flykte.  

The times are tough now, just getting tougher
This old world is rough, it's just getting rougher
Cover me, come on baby, cover me
Well I'm looking for a lover who will come on in and cover me
Promise me baby you won't let them find us
Hold me in your arms, let's let our love blind us
Cover me, shut the door and cover me
Well I'm looking for a lover who will come on in and cover me

Outside's the rain, the driving snow
I can hear the wild wind blowing
Turn out the light, bolt the door
I ain't going out there no more

This whole world is out there just trying to score
I've seen enough I don't want to see any more,
Cover me, come on and cover me
I'm looking for a lover who will come on in and cover me
Looking for a lover who will come on in and cover me 

Med disse ordene gikk jeg sterkere inn i sommeren. Det kom godt med for jeg hadde en tøff høst i vente. Jeg skylder deg stor takk Bruce. Du reddet meg litt der på skjæret den sommer `n Du ga meg cover når jeg ikke hadde det grann av styrke til å covre selv. Her i 2012 har jeg harva opp den jorda som harves kan. Jeg hadde ikke vært i nærheten av å være den jeg er i dag om jeg ikke hadde sloss så mye som jeg har gjort på veien hit. Og det beste jeg har lært underveis er å covre meg selv.  

Det er atter natt, og Karlsvogna skyter fart mot Pluto. Denne gangen blir jeg med for turens skyld. Jeg ble ferdig med å flykte for mange, mange år siden. God natt Bruce. Vi sees når jeg lander. 

Rikke