2. Turn back time

Jeg lovet deg begynnelsen. Og den skal du få. Men før vi havner der, må vi en pitstop innom Prinsdal i år 2000. Det var der du for alvor ramla ned i tankestrømmen min. Som du snart vil finne ut er jeg ikke så god på kronologi. MEN. Jeg er desto bedre på hopp og sprett. Jeg antar at det skal være sånn, ellers hadde jeg vel blitt skapt annerledes. Jeg skal forsøke å holde meg tro til rekkefølgens gang – men regn med et par avstikkere. Dette er den første.

Prinsdal. Jeg bodde i en sliten tomannsbolig på feil side av sola, konstant i skyggen, selv på høylys dag. Tomtas høydepunkt var to eldgamle epletrær som kranglet om plassen på et frimerke av en mosegrodd gressplen. De bar fantastiske augustfrukter på greiner som floket seg sammen til et reir av kaos. De var som skapt til å klatre i. Henge i. Drømme i. Skampletten var en råtten garasje som ikke uten en viss nonchalanse lente seg mot den kritthvite nabogarasjen for å holde seg oppe. Jeg pleide å henge klesvasken opp under møningen der om sommeren. Klærene tørket godt den lille soltimen som var. Kledd i klær som duftet solskinn, ble skyggene lettere å bære. Det var ikke store fasilitetene å skryte av der i Prinsdal. Men det var hjemme.

I 2000 hadde jeg utvidet fødselspermisjon med sønn nummer 2. Jeg hadde bestemt meg for å ta et år ekstra for å være nær livets største mirakler. Ungene mine. Dagene var langsomme i dalsøkket, og det var mye tid til å tenke store tanker. En mulighet jeg ikke benyttet meg no` særlig av. En dag mens jeg proppet i meg vafler på torsdagstreffet i Prinsdal kirke (ukentlig samlingssted for alle hjemmeværende) så jeg meg selv plutselig utenifra. Ved første blikk et hyggelig syn. I kirken. Slett ikke verst, for en ellers lite flittig kirkegjenger. Vaffelspisende. Ganske koselig. Omgitt av unger og andre mødre. Sosialt. Men det handlet ikke om øyeblikksbildet. Det var hele livspakka som plutselig slo døra opp med et brak. Hvor pokker var det blitt av Rikke Soligard?

Dama som satt der på kirkebenken var en helt annen dame enn den jentungen som spratt rundt i Nordby på 80-tallet tenkte at hun skulle bli. For hun skulle nemlig dytte litt på verden. Bare hun ble voksen nok. Dama der i kirken dyttet ikke på annet enn barnevogner, handlevogner, gressklippere og kranglete skapdører som best trivdes med å stå på gløtt. Tiden som var til overs mellom bleieskift og familieaktiviteter ble brukt til alt mulig annet.. enn jordklodedytting.  

Jeg slukte rosa kvinnemagasiner. Særlig elsket jeg interiørmagasinene som med sine blankskurede interiørdrømmer (frie for råtne garasjer, hybelkaniner og oppvask) lot meg hungre etter alt jeg ikke hadde – og mest sannsynelig heller aldri kom til å få. Jeg brukte timevis på formiddag-tvens såpekokeri, totalt blottet for sjel og nytteverdi. Og jeg diskuterte saker på torsdagskaffen som ikke hadde noen betydning fra eller til. For noen. Nå skal det sies at jeg ikke er motstander av TV-underholdning og smalltalk. Av og til kan det jo være greit å koble ut med noe man ikke trenger hjernevirksomhet til. Dessuten, smalltalk kan jo være relasjonsskapende. Men den type prat er ikke min sterke side. Alle som kjenner meg vet at: Rikke. Suger. I. Smalltalk. Det er likegreit du vet det, i tilfelle vi treffes en gang. Bigtalk derimot… har jeg mer talent for, men det visste jeg lite om den gangen. Så der sitter jeg altså på kirkebenken og lirer av meg horder av ubetydelig pjatt, og innser mellom to munnfuller vafler at: Enten er jeg ikke voksen nok. Eller så ble jeg FOR voksen. For fort. 

Hvor ble det av den sta jentungen som hadde en plan? Hvor ble det av drømmene? Livsvisjonene? Jeg regner ikke med at du har no`svar på det. Jeg er ikke så sikker på at jeg har det heller. Det er vel sånt som skjer når man lar det skje. Det eneste jeg vet er at mye av det som er tapt kan bli funnet igjen. Om man vil. Og jeg. Ville. Det rare er at jeg knapt hadde tenkt tanken før jeg kjente hjerteslagene hennes slå igjennom mine. Plutselig stod jentungen oppreist ett sted der på innsiden, med rak rygg og planen klar. Problemet var at planen nok ikke var like klar for meg sånn til å begynne med. Det tok år før jeg skjønte tegninga. At den til slutt skulle føre meg ut på en vei fylt av mulige umuligheter, Begeistringsetater, rosa dinosauruser og vid åpne drømmebanker hadde jeg ingen forutsetninger for å vite noe om, og det.... har jo ikke du heller. 

For at du skal forstå hvordan i all verden du kan være en del av alt dette - må jeg ta deg helt tilbake til den sta og sinte jentungen, slik hun var før hun ble glemt. Men det... får bli i morgen. Nå er det langt på natt, og Karlsvogna sneier hustaket her. Den inviterer på tur og jeg tenker at det...skal jeg bli med på.  

God natt Bruce. Vi snakkes i morgen.

Rikke