5. Daddy cool

Wow Bruce!! What a day!! Det renner på med ungdom inn i prosjektet – og i ettermiddag hadde vi vårt aller første Experiencemøte for 2012. Vi har tredoblet Experiencegjengen, og arbeidsoppgavene ligger linet. Det var stinn brakke i det gamle klubbhuset ved Nordbybanen- et idrettsanlegg som var åsted for min sagnomsuste fotballkarriere som Driblo-her-self. Jeg var ivrig med ballen, det skal jeg ha. Det var armer og bein nok til å gjøre enhver motstander svimmel fra tæra og opp, så da var det gjort. Man må spille på det man har, for da er seier`n innafor rekkevidde. Slik er det med Experience også.  

Det er summen av disse ungdommenes evner og talenter, summen av deres mot til å gå løypa, og den samlede kraften av deres tro på at alt er mulig (også du!!) som til slutt vil dra oss i mål. Om vi ramler forlengs eller baklengs over streken spiller ingen rolle, bare spør Northug. Er du i mål så har du fullført. Det vil si… det siste der er nok ikke Herr Northug helt enig. JEG derimot, mener at man ikke nødvendigvis må først i mål for å seire. Herregud tenk om det var hele vitsen! Løp som en gal og bli ferdig på no-time. “Allo! Allo St. Peter! Did I do all right??" “Yes my dear, no life – but in bloody good time!” 

Vi landet en viktig arbeidsavtale som skal danne klimaet som vi skal jobbe i. Det er greit å bli enige om noen kjøreregler når man legger ny vei. Noe av det aller viktigste vi ble enige om var RESPEKT. At vi skal ha respekt for hverandre. Idet ligger det selvsagt et hav av godsaker, så det er bare å plukke fra øverste hylle; men for oss handler det mest om å skape trygghet, omsorg og anerkjennelse. Alle betyr noe. Alle har rett til å bli hørt. Alle er likeverdige samarbeidspartnere. Alle har like muligheter. Alle trenger alle… for å nå i mål. Så derfor prater du ikke dritt. Du rakker ikke ned. Du bygger opp.. og gjør de rundt deg sterke. Vi tok bølgen og hurra. Første grunnstein nedlagt.

Så!! Back to the eightees. (Jeg må jobbe med de overgangene der kjenner jeg men det kommer seg kanskje etterhvert) Sommer`n 1982. Jeg og broder`n båtbrygga på Nesset. Vi elsket den brygga. Kantet med båtdrømmer i alle størrelser og fasonger strakk den seg milevis utover i fjorden. Den bølget forlokkende under føttene våre der vi løp om kapp til siste ytterplanke. Å gå… var en komplett umulighet. Den er min!! ropte vi mens vi pekte på favorittbåtene våre der de lå søvnige og kikket på oss mens vi for forbi. Nei den!!! Den ene båten var hvitere og mer skinnende enn den andre. Krom som sang i sola. Dekk i glattpolert tre. Vi ombestemte oss stadig om hvilken båt som var det beste kuppet. I fantasien var det vi som lettet ankeret og loset de stolte båtene ut fra bryggas varme favntak. Vi som satt i de myke hvite skinnsetene mens vi drakk cola fra høye glass og vinden strøk oss over nakken. Vi som stupte fra badeplattformen på akterdekket og etterpå hang i stigen mens vanndråpene rant glitrende over ryggene våre. Det faktum at vi ikke var i nærheten av å eie en plastjolle engang, gjorde bare drømmene enda sterkere. Enda mer virkelige. Båtene var våre. Vi var konge og dronning av havna!! Da vi var trette av å løpe satt vi oss ned der bryggen var forankret i landjorda, og med beina dinglende over vannflaten fisket vi opp krabber igjennom våre egne leende speilbilder. Etterpå bar vi baljen med dagens fangst skvulpende mellom oss... og dro hjem. Vel framme arrangerte vi krabbeløp på plenen. Krabbene sprellet bokstavelig talt for livet der de ble skyflet ut av balja, og etter å ha kastet seg rundt på beina løp de sidelengs i alle retninger. Det lå en råtten ubestemmelig eim over tomta i ukesvis etterpå. Mutter og fatter holdt på å gå på veggen av stanken. Men våre lepper var bundet av syv segl. Jeg hadde dårlig samvittighet for den hendelsen mange år senere. Stakkars krabber! Hva i all verden var det vi tenkte på?? Jeg har ikke skadet et dyr siden. Annet enn en og annen veps. Og et par edderkopper kanskje. Men det er jo noe annet. Insekter er ikke fredet på samme vis. 

Sommerne var langstrakte på den tiden. Evige, langsomme og fulle av latter. Grilling, saftsylting og pappas pokerkvelder. Vi hadde et hus med vidåpen dør. Og mamma og pappa hadde en frodig venneflokk, som elsket meg og lillebroren min som om vi skulle vært deres egne. Vi var så heldige! Omgitt av kjærlighet på alle kanter. Av og til fikk jeg og bror lov til å være med på de voksnes kortspill. Kronestykker og tiøringer lå som fjell på spisestuebordet og sigarettrøyken lå tett oppunder taket. Du må huske at dette skjedde på 80-tallet. Lenge før noen overhode tenkte på passiv røyking og faren det medførte. Glad jeg ikke visste om det selv for å si det sånn. Da hadde jeg antagelig utstyrt meg med gassmaske for å unngå konsekvensene. Men røyking var like normalt som sol og regn for meg, og totalt uvitende satt jeg der og trakk stemningen ned i lungene... og lot hjertet vokse seg større i pur glede over å være inkludert i de voksnes fellesskap. Øynene rundt bordet var varme, håret rufsete og det gikk en øl eller to. Stemningen var lett, og omsluttet oss med en lun trygghet. 

Pekka, en av pappas venner fra ungdomsårene var en av våre favoritt-voksne. Han var en rappkjefta rødhåret drosjesjåfør, med tykke gullkjeder, og tatoveringer. Gladere mann skulle du lete lenge etter. Han var full av historier fra de sprelske ungdomsårene, og særlig elsket jeg historien der han og Pappa, suste nedover Karl Johansgate i Pekkas lille Mini Morris på slutten av 60-tallet. Med klampen i bånn fløy de nedover gata som foldet seg ut som et svart slips fra slottet i vest, ned til sentralbanestasjonen i øst. Frie som Østbanemåkene! Ville og gale rebeller, med latter og skøyerstreker på tanken. Like ovenfor Kirkerista smalt de ned på en bakkekul så understellet skrek, og bilen ….delte seg tvert i to. Som om Gud selv hadde slått sin himmelske øks tvers igjennom taket. Jeg glemmer aldri det synet Pekka malte opp for meg. Pekka og pappa, skilt av himmelen, rett ved girspaken, mens de tippet overende i hvert sitt skinnsete. Pekka til venstre. Pappa til høyre. Hylende av latter krabbet de ut av hver sin halvdel, fant sammen igjen og klappet hverandre på skuldrene mens de dro inn synet av bilen. “Faen og!”, utbrøt Pekka mellom hikstene, “jeg som nettopp hadde vaska bilen!”  

I ettertid skal det innrømmes at historien har tatt en annen vending. For det viste seg at Pekka var alene i bilen, og at pappa… var over alle hauger. Men resten er helt sant. Uansett: Jeg lar lerretet henge i fred slik det nå engang har blitt med årene. For meg vil alltid Pappa sitte ved siden av Pekka, der de flyr over Kongens bølgete slips i sin røde Morris.  

Og jeg… skal også fly nå. Til drømmeland med alle sine muligheter, før jeg vender tilbake engang utpå morrakvisten. Jeg har et livsmotto etter inspirasjon fra Pappaen til Alice i wonderland: Husk 6 umuligheter før frokost! Jeg pleier å få unna 5 av dem om natta.. og den siste… får jeg heller bruke resten av dagen på. Det får da være grenser.

Natta Bruce.  

Rikke