Vi er utpå veien igjen Bruce, og jeg kjenner innimellom at det napper litt i skoa. Gjør jeg det riktige? Med å dele alt dette med deg? Tvilen er en slu jævel som kan røske ut farten av beina til noen og enhver, men samtidig er det også en viktig pit-stop å ta. Det er nødvendig å ta noen møter med seg selv underveis i løypa, sjekke temperatur og olje, se over bagasjen. Mangler jeg noe? Har jeg tatt med for mye? Jeg har en tendens til å stupe inn i ting av frykt for at frykten selv skal stoppe meg. Og da blir det litt sånn hals over hode opplegg – kliner til, lukker øya og håper inderlig. Inderlig… at det skal gå bra. At jeg har valgt riktig. Men kan vi egentlig noen gang vite om det vi gjør er rett i det øyeblikket vi gjør det? Eller er det i ettklokskapens flomlys at vi først kan veie opp ballasten for rett og galt? Slik jeg ser det er det litt sånn både og. Noe som kan virke riktig der og da, kan komme helt skeivt ut når regnskapet skal gjøres opp. Samtidig har man ingen annen rettesnor her på veien enn eget barometer. Koblet opp mot kropp og sjel er det det beste kompasset man kan ha. Jeg har valgt å la det lede meg i de fleste valg jeg har gjort igjennom livet, for andres kompass funker svært dårlig i mitt landskap. Så jeg holder meg til den veien pila mi peker, selv om det innimellom går den veien høna sparker. Om det så skulle gå rake veien til Ad Dundas skal det være mine feil - som fører meg dit. Jeg går meg ikke vill på andres regning. Så! Jeg får stå løpet ut, også får vi gjøre opp regninga siden. Det er ingen andre måter å leve på for meg. Jeg håper og tror det er slik for deg også.
Da Cover me la seg til ro over krusningene på Bunnefjorden, var festen definitivt over. Jeg forlot skjæret med fornyet styrke - kompassnåla sto steil i meg. Bort fra søsterskapet, med ulendt terreng i sikte. Og der, i alt det ukjente… var det tid for å bygge det nye livet. Høyt over kornåkrer, Aschehougbakker og krabbefiskebrygger vokste en ny hverdag ut av sorg og is. Et rødmalt hus i rekke med sol og vingeslag på taket. Tre etasjer, singeloppkjørsel med rosebusker, tørkestativ og en ørliten hageflekk. Krokus i bedet, Bang olufsen på veggen. Ja, mutter`n ga selv musikken ny innpakning. Det var god plass til mor, bror og meg. Pappa… hadde funnet seg plass et annet sted. Hans nye liv grodde ut av en betongkoloss på Tveita. Det var hardt å svelge – men enda vanskeligere å la være, og langsomt startet reisen mot forsoning. Min forsoning av tingenes tilstand. Jeg var en stri tørn og innrømmer det glatt – men jeg strakk til slutt ut en famlende hånd. Jeg ville så inderlig gjerne finne tilbake til det som var, selv om det var aldri så tapt. I begynnelsen skrev jeg dikt for å forløse ordene. Det var så mye viktig å si, men stemmen hadde ikke kraft nok til å bære budskapet. Da var pennen god å ha:
Lær meg sangen kjære far
Lær med den igjen
Dine ord de var så vakre
Men stille svant de hen
Lære meg å snakke kjære far
Mine ord de blir til stein
Våre tårer holdes inne
Men snart så blir det regn
Lær meg å elske kjære far
Slik vi elsket hverandre før
Den gang solen alltid skinte
Da det fantes en åpen dør.
Det gjorde nok inntrykk. Han hadde forsøkt så lenge, men jeg satte tenna i alt. Det var først da han bød meg en gyllen øy i middelhavet at jeg til slutt tok til vettet, pakket kofferten og dro. Det var sommerferien i 87 som langsomt stilte de lukkede dører på gløtt, og langsomt ...ble vi kjent med hverandre på nytt. Alt var utvilsomt forandret, men noe var likevel urokkelig konstant. Jeg var og ble – min fars datter.
Det nye hjemmet mitt ble raskt nettopp det. Hjemme. Det er utrolig hvor fort man kan tilpasse seg. Jeg hadde soverom med balkong, rosa gardiner og en ny seng med plass til store drømmer. Ennå var ikke du unnfanget som en mulig umulighet i meg, men hjernen boblet over av andre store og underlige tanker. Sorgen ble etterhvert stedt til hvile, og lerretet mitt strakk seg større. Jeg så på verden med en gryende forståelse av at den var komplett uforståelig. Jeg kjente de første spirer av lidenskapelig engasjement. Det vil si det hadde vel brent en og annen flamme tidligere også, men det var mer for gnister å regne i forhold til det som våknet i meg nå. Jeg var lamslått av urettferdigheten, fattigdommen og all faenskapen som ble servert meg igjennom TV-skjermen. Jeg tok inn elendigheten fra verden der ute som om jeg skulle være en diger parabolantenne av de mørkeste dimensjoner. Jeg gråt i mitt rosa rom for de svartes kamp i Sør-Afrika. Jeg skrev oppgaver på skolen om barnemishandling og Amnesty International. Jeg var fra meg over de lidelser som krig og elende påførte et stort antall av verdens befolkning. Målt mot alt dette var min smerte blek og liten. Her gikk jeg på toppen av verden og oppførte meg som om jeg hadde enerett på å ha det vondt. Helt til virkeligheten smalt inn i parabolveggen med et brak.
Jeg kunne kastet opp av meg selv, og var ikke langt unna med å gjøre det heller, men å spy… har sjelden ført verden i særlig grad framover. Så. Jeg plukket opp det eneste våpenet jeg hadde i hus, en svart sprittusj av feteste kaliber, også gikk jeg til kamp. Jeg tusjet ned sekken min med harme strøk: Free Mandela. FREE MANDELA!! Men det triste er at aldri, ALDRI et øyeblikk, løftet jeg finger`n fra blekket for å frigjøre noen som helst. Især ikke Mandela. Ei heller andre som satt fanget bak Apartheidregimets skarpe piggtråd. Jeg viste ordene mine til de maktesløse, og sekken… ble en fattig hvisken i forhold til intensjonen som var pakket oppi. Jeg ønsket han fri, av hele mitt hjerte, men kunne ingenting gjøre - og gjorde derfor heller ingenting.
Men en ting skal jeg ha (uten at det gjør meg til noen Mor Theresa av den grunn): Jeg stod opp for enkelte av dem som hadde det kiipere enn meg på skolen. Jeg tålte like lite av dritt og urettferdighet der som jeg tålte det igjennom Tv-skjermen. Eneste forskjell var at her, her kunne jeg faktisk utgjøre en forskjell. Det hadde sin pris som så mye annet, og hadde jeg ikke vært på utsida før ble jeg det i alle fall nå. Ungdomsskoletiden ble en ambivalent periode. De første par årene hang selvfølelsen som et blylodd rundt beina mine, og slakket tempoet i det systemet som liksom skulle utvikle min indre trygghet. Kompasset pekte beint mot nord, men motor`n harka. Jeg var stadig overbevist om at noen hadde mista meg ned på feil sted– jeg klarte liksom ikke å passe inn NOEN plass. Jeg var til tider så ensom i alt mitt kaos at verden på et punkt nærmest opphørte å eksistere.
Jeg raste og gråt i puta om nettene, og på dagtid gikk jeg med rak og trassig rygg mens søsterskapet buktet sine tunger over linoleumen –sladder`n grodde som møkk i korridorene. En sviende seig tåke slo seg opp innsiden av lungene, splintret ribbeina og klistret seg fast til hvert åndedrag der jeg gikk min daglige korridormil med Mandela skrikende ut av ryggen. Det kunne like gjerne stått: FREE Rikke. For. På et vis satt jeg fast i mitt eget fangenskap. Mitt innstendige ønske om å passe inn, være likt og bra nok… sammen med denne sterke vissheten om at jeg for pokker var bra nok akkurat som jeg var, gjorde meg like sterk som jeg var svak. Akkurat som om jeg nullet jeg meg selv. Og for en liten stund gjorde jeg altså akkurat det. Jeg mistet alt av farge og karakter, og ble usynlig. Gikk i ett med tak og vegger, asfalt og himmel og ble… ingen. Loddet rundt beina ble så tungt at det var umulig å dra seg varig over på pluss-siden. Lungetåka var så uigjennomtrengelig at selv Mandela glapp av synet.
Men så Bruce, så skjedde det fantastisk rare og fine som forandre alt. For alltid! En gang der ute i mitt niende skoleår skjedde det som tanker og hjerte fant tilbake til den dagen på kirkebenken for 11 år siden. Det som har utløst hele denne reisen, og som på mange måter dro meg fra null og til 100 på et nanosekund. Jeg skjønte det kanskje ikke til det fulle der og da. Men det gjør jeg så sannelig i dag. Og det er derfor Bruce, at jeg lar tvil være tvil. Og tråkker videre. For er det noe i denne verden jeg er helt, helt sikker på (bortsett fra at du en dag kommer, og at vi alle en dag skal dø) så er det det at kompasset på innsiden aldri tar feil. Det er når du trosser pilas retning at ting stokker seg for alvor. Jeg ønsker tvilen velkommen fordi den skaper muligheter for refleksjon og ettertanke - viktige elementer som gir innsikt og utvikling. Jeg er ikke i det minste tvil om hvor jeg skal. Utfordringen ligger i å finne ut hvordan i heite hule… jeg kommer meg dit.
Vel - det får være nok for i dag. Jeg har tross alt en hel natt foran meg til å finne ut av disse tingene. En helg har atter kommet til sin ende, og den nye uka blinker lystig bak morgendagens rullgardin. Ute henger månesmilet skjevt over Fåletoppen. Jupiter og Venus har lagt seg tett innpå kvelden- de kapper om å skinne sterkest. Alene hver for seg, men samme danner de en helhet som vi alle er en viktig del av. Så lite alt blir oppi det store. Og så stort alt kan bli – bare man åpner plass… i det lille.
God natt Bruce– wherever you are!
Rikke
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar