4. Dead or alive

Da er det dags. Jeg kjenner at jeg nøler litt her jeg står. Med døra på gløtt og hjerte i hånda. Når vi går over terskelen er det no return. Det kan ikke tilbakekalles. Det finnes sikkert hundre veier å nærme seg deg på, men jeg vet jo ikke om noen annen… enn denne. Jeg tror på kjerne. På å by på seg selv og være ærlig med hvem man er. Man stiller seg lagelig til hogg, blir mer sårbar, men jeg tror at igjennom det… oppstår stor styrke. Man kan jo ikke bare tenke at det er slik. Man må leve etter de prinsippene man tror på, for hva er vitsen ellers?? Man må handle for å skape. Passitivitet har aldri lagt stein til verdens grunnmur. Så here we go: 

Jeg vokste opp i den vakre lille bygda Nordby, et kirkesogn et par mil syd for Oslo. I dag bor det rundt 5 000 innbyggere her. Den gang var vi langt færre. Det har skjedd enormt mye her de siste 25 årene, men bygdas særpreg, det vakre kulturlandskapet er ivaretatt. Vi har vidstrakte kornåkre, dype skoger og en rik steinalderhistorie. Vi har bakker som ingen ende vil ta og vi har fjord og svaberg som gir ro i sjela og lindring i kroppen på hete sommerdager. Og så har vi eika. Vakre majestetiske Nordbyeika med sin kronediameter på hele 30 meter!! Den har slått dype røtter på taket av bygda og er et landemerke i kommunen vår. Den er nok mange hundre år gammel, men akkurat hvor gammel aner jeg lite om. Visste du at nettopp eika var å regne som tordenguden Tors tre?? Ikke jeg heller, men det er bare sånne ting som plutselig dukker opp når man er rundt og surfer på nettet. Ingen skjellsettende opplysning, men artig å vite likevel. Det er kanskje ikke så rart at Tor + eika= sant, siden lynet alltid har hatt en spesiell forkjærlighet for eiketrær. Ikke stedet å oppholde seg en mørk lummer regnværsdag med andre ord. Men ellers: Man kan aldri være for ofte på eikebesøk.  

Huset jeg bodde i lå ikke spesielt vakkert til der det klamret seg tett inntil Europavei 6. Så tett inntil at det splintret i glass når måkebilen kjørte forbi vinterstid og sprøytet singel og snø over alle vinduene våre. Husfasaden var grå av all eksosen som daglig limte seg på i nye lag. Det hjalp fint lite at to glade malere fra Jugoslavia ga det en brunfarge etter at vi hadde bodd der noen år. Eksoskåpa hang på. Men det var et fantastisk sted å vokse opp. Vi enset faktisk ikke trafikken som dundret forbi hele døgnet. Dette var vårt eldorado. Mammas, Pappas, Lillebrors og mitt. Motorveien var bare en bagatell i forhold til den verdenen som åpenbarte seg nedenfor. Etter å ha bodd mine første leveår i en skyskraper på Årvoll, var det som å komme til Alices eventyrland. For en lykke!! Hagen var på over 2 mål - Enorm, og full av kriker og kroker, solbærbusker og trær med slenghusker i .. og det beste: En diger bekk i tomtas bakkant der det yret av stingsild og ål. En slette av siv sto inntil tomtegrensen vår, og der pleide vi å trampe ned store rom som vi gjemte oss bort i. Vi hadde ballsaler der ute på åkeren. Og ikke en sjel kunne se alle festene vi hadde innenfor de gule svaiende veggene. Bror og jeg. På sommeren lå vi på magen langs bekken vår, med fluene surrende rundt ørene og fanget stingsild i hopetall. På vinteren gikk vi på skøyter på issvullene foran garasjen.  

Jeg var en ganske lykkelig jentunge. Nysgjerrig på livet, kvikk, glad og aktiv. MEN jeg bar på en hemmelighet. Jeg var konstant redd for å dø. Det høres antagelig noe motstridende ut å være ganske lykkelig og samtidig i vedvarende livsfare, I know. Men det gjør meg ikke til en kategori A for det bare så det er sagt. Jeg vet ikke hvorfor det var sånn. Det er bare en sannhet som så mange andre sannheter i livet mitt på den tiden. Jeg tror jeg er født sånn. De aller fleste anså meg som en trygg jentunge med bein i nesa, sterk vilje og uredd i det meste. Det var altså ingen varsko her, men vi bærer alle laster som ikke er synlige for omverdenen. De aller fleste er for opptatt av sitt til å ta notis av det som ligger rett under overflaten hos andre.  

Livet er fullt av nyanser, og jeg regner med du er en mann som skjønner deg på det. Det var en del av meg, og det begrenset meg ikke nevneverdig før jeg kom opp i en viss alder. Nå hverken flyr jeg eller kjører båt. Men jeg jobber med saken. Til og med å spise kan tidvis være livsfarlig. Det har i alle fall nær drept meg to ganger. Første gangen det skjedde var jeg rundt 9 år. Jeg kom over en avisartikkel om en mann som hadde blitt kvalt av en kjøttbit på en restaurant, og dermed var det gjort. Den artikkelen var direkte årsak til at jeg ble helt krakilsk noen uker seinere da en bit av en sjokolade satt seg bom fast i halsen min. Jeg var sikker på at jeg skulle dø. Jeg hadde kjøpt sjokoladen for en neve lommepenger i kiosken på Nesset - ei lita rød bu ved brygga innerst i Bunnefjorden. Jeg fikk jobb der noen år senere, men det visste jeg lite om den skjebnesvangre dagen jeg nær ble knærta av en mandelstang. Den lå som en tikkende bombe på et ubestemmelig sted nedenfor øra og jeg tenkte this is it. Jeg kom hit og ikke lenger. Samtidig langet jeg ut i sjumilssteg på gangstien som fulgte E6 bort til huset mitt 500 m unna. Aldri har et døende pikebarn løpt raskere langs Mosseveien. Mutter`n var rimelig rystet da jeg kastet meg inn døra og gråtkvalt erklærte at jeg hadde trukket mitt siste åndedrag. “Jaha” sa hun til slutt. "Men du puster fortsatt" Og det gjorde jeg jo.  

Jeg døde ikke den dagen. Det gjorde jeg heller ikke den kvelden jeg 20 år seinere satte et tacoskjell på tvers og like hysterisk kjørte bil inn til legevakten i Oslo. I 3 timer satt jeg og ventet på at de skulle fiske skjellet ut, mens det rant inn med blødende, haltende og fulle mennesker. Alle som en havnet foran meg i køen. Halloo!! ropte jeg. Er det ingen som tar notis av at jeg snart DØR?? Men nei. Sitt pent ned og vent. De ba meg drikke vann, for å bløte opp skjellet. Allò Mexico!! Har verden gått av hengsla? Jeg drakk og drakk, men skjellet satt bom fast og de skarpe kantene borret seg inn i halsveggen som….som glupske tentakler. ”Det bare kjennes ut som det fortsatt er der”, sa damen i hvitt. Til slutt var det bare å pakke sammen å dra. Tacoskjellet og jeg. Ta deg i akt for svelgemakanismen sier bare jeg. Det er nemlig ikke alle som er klar over hvor dødelig den kan være. Selv ble jeg spart. Det er ikke sikkert jeg er like heldig neste gang.  

Jepp, jeg spiser fort. Og jeg jobber langsomt. Atter er det sene kvelden, og i morgen har vi nytt allmøte for de tre klassene som ikke kunne være med på fredag. Best å få seg noen timer søvn så jeg er fresh og klar. Kryss fingrene for oss Bruce. Og sov godt. I morgen blir det ikke så mye død, men desto mer... liv.  

Rikke