3. Faith

I går skulle du vært flue på veggen Bruce. I auditoriet på Nordbytun ungdomsskole. Du ville frydet deg så mye at du hadde tatt en backflipp!! I alle fall en wings-up. Vi hadde en presentasjon av Breivoll Experience for en fullsatt sal, og ungdommene var så utrolig flinke!! Å se dem stå der og fortelle om veien vår, med en sånn utrolig stolthet… rørte meg dypt. De ungdommene som var med å starte dette ved påsketider i fjor fikk nemlig ikke så mye cred av sine medelever for prosjektet sitt. Faktum er at de slet i motvind på alle fronter, men likevel ga de ikke opp. Det krever ganske mye guts skal jeg si deg. I år skal alt bli annerledes. For det første skal vi sørge for at alle som vil får være med. I fjor var det bare en håndfull som fikk sjansen. Jeg tror det er litt av årsaken til at så mange snudde ryggen til. For det andre skal vi sørge for å fortelle om dette, slik at alle forstår hva det handler om. Det blir lettere nå for nå har vi noe å vise til. I fjor var det kun en visjon, et vagt bilde av hva som kunne bli. Nå er det et maleri i klare farger som alle kan forholde seg til.

Det var derfor vi besøkte ungdomskolen i går. For å gi dem maleriet. Men ikke bare maleriet. Vi ville gi dem FØLELSEN av hvordan det var å male det. For det er DEN følelsen som driver dette prosjektet framover. Det er den følelsen som gjør at man ikke gir opp selv om alle andre sier at det du driver med er dumt. Det er den følelsen av å skape mening som gjør deg sterk, og gir pågangsmot og kraft i beina, selv når bakken er på det bratteste. Følelsen. Som springer helt fra bunnen av sjela og gir lys, vei og fart i vingene. Og jeg tror vi klarte det. I alle fall tyder responsen på det nå etterpå. 30 nye ungdommer meldte seg på for å bygge, skape og utvikle Breivoll Experience 2012. 30 nye ungdommer sa at de ville Make it happen. Og enda er vi ikke i mål, for på mandag skal vi ha møte med 80 stykker til!! Pr nå er altså 43 ungdommer i alderen 13-17 år med. Og til mandag.. kan vi bli enda flere….

Men det er nå. Jeg lovet deg DA. Allikevel tror jeg det er fint at du får et glimt av nåtid selv om vi holder på med fortiden. Proffe forfattere klarer jo det der så elegant: å switche mellom tidsepokene uten at man merker så mye til det. Men jeg er jo ikke forfatter. Og langt fra proff. Så du får ta til takke med det jeg byr. Gudene vet om du i det hele tatt er interessert, men den tanken kan jeg ikke engang tillate meg å tenke. Før jeg åpner døra, og slipper deg inn i min barndom, er det viktig å poengtere at nettopp det er et vesentlig poeng. At du blir litt kjent med meg.Litt sånn fra scratch. Antagelig mer kjent med meg enn jeg noen gang blir med deg. Men jeg har jo allerede bestemt meg for dealen uansett, så for meg er jo ikke det så farlig. Det er jo verre med deg. Så. For at jeg ikke bare skal være en vilt fremmed fra den andre siden av jorda, slipper jeg deg litt innpå. Men ikke sånn at det blir kleint. Personlig blir det – men ikke for privat. Om man nå kan være personlig uten å være privat. Man byr jo på en kjerne av seg selv i begge tilfellene, mens sørsmålet er vel hvor mye kjerne. Vi er gode på fasade og overflate i den tiden vi lever i. Å vise fremmede folk litt kjerne er kanskje ikke dagligkost. Men kanskje hadde samfunnet vært et rausere sted om vi alle hadde turt å være litt mer åpne om hvem vi egentlig er.

Greit. Det der var en digresjon, men jeg føler at det er nødvendig å forklare deg hvorfor jeg velger å gi deg litt av min histiorie. Det er faktisk ganske nødvendig, for at du skal forstå, og ikke avvise dette som et vilt og inpulsivt innfall. Vilt, kanskje - jeg gir deg den, men det er nøye gjennomtenkt for du har vært underveis et helt lite liv. Men mest av alt er jeg litt redd. Redd for at du skal finne på å kategorisere meg, og dermed miste prosjektets rekkevidde av synet. Skrekken er å bli puttet i en av følgende båser:

A: Hun er splitter pine gal (det finnes jo et par av den sorten, så jeg blamer deg ikke)

B: Hun er en groopie-superfan uten hemninger (som så mange andre groppie-superfans uten heminger)

C: Hun er en kombinasjon av de to overnevnte (Noe som jeg må innrømme ikke gir meg en særlig flatterende karakter)

Det kan jo være jeg blir en A, B, eller gud forby en C i dine øyne likevel, men… jeg holder en knapp på at det finnes et alternativ D. Og om vi kan komme dit.. har jeg en sjanse.

En ting jeg gjerne vil dementere først som sist er alternativ B. Jeg er usikker på om det er en fordel. Men jeg er nødt til å være ærlig. Jeg er nok ikke din aller største fan. Jeg har det ikke i meg å bli en knefallen tilhenger av et annet menneske. Jeg har selvsagt hørt på flere av låtene dine, men den skiva jeg liker best er Born in the USA. Og det… er den eneste jeg har. På itunes vel og merke, og den lastet jeg ned først for noen måneder siden. Jeg har aldri vært på en konsert med deg. Aldri hatt en plakat av deg. Aldri lest bøker, avisartikler eller oppsøkt informasjon om deg på noe som helst vis (ja altså ikke før nå i det siste da). Allikevel er det du som er The big mission. Eller en viktig del av The big mission. Hvorfor? Vel… det skal du snart få vite, men ikke i dag. Nå er det kveld i Oslo by. Jeg har storbyweekend og timeout med min mann som er ubeskrivelig tålmodig med kona som bare sitter ved PC`n og og prøver å innynde seg hos en annen mann. Han har nå funnet selskap med de sinte fugler på Iphonen sin, så det er på tide kona trykker “send” og bidrar med noen glade vingeslag av nærvær.

See ya!

Rikke