6. Walk of life

Årene på Nesset gikk sin gang. Eksoskåpehuset vi bodde i ble umerkelig skeivere og skeivere. Det ség langsomt ned i myrgrunnen, millimeter for millimeter, mens det på innsiden… brygget opp til storm. En tung stemning trengte seg plutselig på uforklarlig vis inn i alle husets rom. Som en usynlig isbre rant den mellom frynsene på sofaen, vokste seg hard under buen i spisestueveggen, før den presset seg gjennom kjøkkentaket og laget frostroser på vinduene i 2. etg. En smertefull stillhet la seg som hvitt rim, helt opp på loftet der bestefar bodde. En tyngde av sorg ble stillferdig lagt til barndom og voksenliv og røvet til slutt dansen ut av føttene våre, latteren ut av hjertet, og festen ut av livet.  

Ikke at vi merket så mye av det til å begynne med. Jeg og bror hadde relativt sorgløse dager. Jeg hadde hest på stall, og red igjennom hverdagen i full galopp. I tillegg marsjerte jeg taktfast med klarinetten min i skolekorpset, og spilte fotball på jentelaget til Nordby uten spor av koordinasjon og talent (men med dertil større innlevelse.) Jeg var dessuten velsignet med en bestefar på loftet som bufret opp for alt av ubehageligheter som livet måtte bringe med seg. Bestefar på loftet. Verdens snilleste mann, med buskete øyebryn og blankpolert hår. Beste. Med sterke senete armer etter år med sjauing på kaia i Oslo. Rørlegger `n med forhistorie som lossegutt på bananbåten, men han hadde også jobbet som tannlegeassistent under krigen. Jeg er usikker på om det var før eller etter rørleggerutdannelsen, men det viktigste i denne sammenheng var vel at han ikke var tannlegeassistentutdannet. Under krigen trakk han ut alle tennene på en tysk pasient i pur hevn, og det var ikke en kjeft som hevet på øyebrynet. Bortsett fra pasienten kanskje.

Fingrene til Beste var gule av nikotin, og han hadde alltid en pakke krøllete Petterøes nr. 3 stikkende opp av sin rutete skjortelomme. Pilsen var heller aldri langt unna. Grønn og duggkald lå den og rullet i den svarte skinnbagen hans. Alltid. På en armlengdes avstand. Beste drakk. I perioder. Noen perioder var lengre enn andre, men jeg syntes ikke det gjorde noen verdens ting. Faren min tenkte nok noe annerledes om det, men for meg var han verdens snilleste, fineste Beste. Beste som sto med grøten klar om vinteren når vi kom hjem fra skolen og snøstormen lå tjukk over skoleveien. Risengrynsgrøt. Semulegrøt. Fløyelsgrøt. Ingen! Kunne lage slik fløyelsgrøt som han. Selv ikke i dag har jeg vært borti lignendee, men så har jeg ikke spist fløyelsgrøt siden den gang heller, men OM jeg hadde... Så hadde den ikke vært i nærheten. Beste. Som lyttet når historiene fra dagens hendelser løp løpsk over kjøkkenbordet. Beste. Som så villig delta av sine egne. Fra den gang hverdagen besto av mer enn pils og drikkekompiser på brygga. Han var mild, varm og tilstede. Kjærlig, ærlig og trygg. Midt i det fuktige. Når de gryende stormene mellom mamma og pappa økte i omfang var han vegg og tak, hus og hjem. Ankeret. Som aldri slapp taket. Min klippe i alt som fløt. 

I 1985 sprengte isen hull i taket og foreldrene mine gikk hver til sitt. Det vil si, mamma gikk ingen steder mens pappa dro til verdens ende. Det var jeg som sendte ham dit. Jeg var sint og uforsonelig, en kriger til hest, og angrep... var det beste forsvar. Total avvisning. Tårene strømmet og huset sank sammen med mamma, bror og meg. Alt som var virkelig ble uvirkelig. Verden var ikke til å kjenne igjen. Barndommens paradis smalt igjen porten, og jeg stupte inn i et hav av sinne, sorg og bunnløs fortvilelse. Jeg skrek inn i veggene, og kuttet bånd for så og desperat knyte dem sammen igjen. Hva kunne jeg tro på når det som skapte meg ikke lenger fantes? Jeg var 13 år og hele landskapet mitt ble revet i fillebiter. Det var krig og undergang. Katastrofe og kaos. Smerte og mørke. Det var et øyeblikk som om selv hjerteslagene stivnet der under isen, og til slutt.. var jeg bare nummen og tom.  

Etter en tid pakket mamma de siste restene av fortid i pappesker fra Witzøes kolonial. Hun låste dører av frost, og erklærte at det var tid for et nytt liv. Hun tok på seg skøytene, og sparket fart i livet mens hun spilte Dire Straits på full guffe. Walk of life dro dagene igjennom og blåste varme på svart is. Hun nektet å bli liggende nede. Så vi gikk. Mamma, bror og jeg. Mark Knofler og hans briljante gitar var vårt reisefølge. Langsomt kom lyset tilbake og vinter.. ble til vår. Jeg måtte bli voksen før jeg innså hvor tøff den reisen må ha vært. Hvor sterk mamma jeg har. Som aldri sluttet å gå. Som alltid reiste seg. Den gangen var jeg mest opptatt av meg selv og min egen bunnløse sorg. Sinnet mot faren min stormet i meg. Hvordan kunne ha forlate oss? Familien sin?? Det var livets første virkelig vonde lekse. Ingenting. Varer evig. Men det igjen betyr at heller ikke slike følelser lever til evighetens ende, og takk Gud for det!  

Jeg husker ikke så mye av den tiden i dag. Jeg husker ikke engang dagen vi flyttet, og bestefar måtte finne seg et annet loft. Jeg husker ikke om jeg gikk ned til bekken min for å ta farvel med stingsilda som nå kunne leve et liv i større trygghet. Jeg husker ikke om vi hadde en avskjedsfest i en av de gule ballsalene - broren min og jeg. Men antagelig hadde vi nok på kort tid vokst fra ballet. Det spiller uansett ingen rolle. Det var snipp snapp snute. Vi la motorveien bak oss og overlot huset til sitt eget Atlantis, og med det ble det slutt på en helvetes skolevei. 2 km daglig rett til værs. (Eller til bunns alt etter som hvilken ende av dagen vi snakker om.) Noen bakker kan det være greit å slippe. Til tross for walk of life.  

Når jeg nå tenker tilbake på alt dette, så hadde det vært stilig om det var en av dine sanger som bar mamma igjennom. Særlig sett i lys av det jeg driver med her i dag. Kanskje du hadde lyttet litt ekstra da? For inntil nå har det jo ikke vært et kløyva ord om deg. Kan hende du begynner å bli utålmodig, men jeg kan ikke føye til detaljer som ikke er en del av sannheten. Min sannhet altså. Jeg bygger ikke dette prosjektet på løgn. Det er litt sånn take-it-or-leave-it, men konstruert er det i alle fall ikke. Du entrer snart historien, men aller først bare med en kort gjestevisitt. Jeg håper du henger med. Og at du ikke skumleser. Det er i så fall et dårlig tegn, men heldigvis er jeg ikke der og oppfatter det om det skulle skje. 

Her i 2012 ligger en gnistrende februardag klar der ute. Februar. Min måned, noe som er ganske ironisk siden jeg hater vinter`n. Jeg fryser spett i hjel bare jeg skal hente posten. Om noen dager er jeg 40 år….og jeg gleder meg til våren. Da alt forløses, våkner, løsrives… fra knoppers stengsler og jordskorpas harde grep. Da livet springer ut og tiner opp kalde sjeler slik at drømmer og nye veier … slippes fri. Ikke lenge til nå – for i går hørte jeg vårfuglen synge! Det. Gjør ventetiden kortere. 

Jeg skal jobbe kveldsskift i dag, og har for en gangs skyld hatt tid til deg på den andre siden av døgnet. Kryss i taket!! Vanligvis går jo halve natta med, men i dag har jeg hatt lyset foran meg… og kulda utafor. Og jeg kan love deg, at akkurat det…. er himla mye bedre enn å ha kulde og is… innafor. Dette er den vanskeligste delen jeg har skrevet så langt. Jeg har gått mange runder – også med fatter` n. For han har sin historie, akkurat som mamma og bror – og det er når alt dette føres sammen at man får den fulle sannhet om fortiden. Husk at du bare får min røst. Mamma og pappa støtter meg fullt ut i dette, og jeg håper jeg er tillitten verdig. Det er til deres ære at jeg går den veien jeg har lagt ut på. 

Ønsker deg en fin dag hvor hen du er Bruce! Vi snakkes snart.  

Rikke